Hva hadde du gjort?

[Gjest Bodillen]

etter å ha lest mobbehistorier her på forumet, der det er helt tydelig en svikt i nettverket til barna- og virkningene denne utelatte ansvarsfølelsen fører til... farget av det, og som en sammenlikning...så vil jeg anbefale deg å tipse barnevern feks... det kan hende, at denne familien ikke er ukjent mark fra før, men hvis ikke...

det må være en vanskelig situasjon for deg...

←

Du må lese hele tråden - etter hvert kom det frem at det faktisk var trådstarter problestillingen handlet om, fra hun var liten jente. Hun la det ut som hun gjorde for å sjekke hva vi ville gjort om vi hadde vært vitne til hennes situasjon den gangen. Hun fikk ingen hjelp, nemlig...

[Tule]

Hva en til enhver tid bør gjøre kan i etterpåklokskapens tegn være totalt forskjellig fra det en visste den gang da. Jeg mener likevell at en ikke ved å bruke dette eksempelet til å si det er best å sende en bekymringsmelding. For det blir for "enkelt". Å sende inn en anonym melding kan ødelegge mye dersom meldingen ikke stemmer. Å sende med sitt navn er mer fair ovenfor bv og dem en melder inn. Skal en sende inn bekymringsmelding bør en kunne stå for det en mener og være ydmyk nok til å be om unnskyldning om en tok feil og ikke regne med at unnskyldningen blir akseptert. Jeg tror de færreste sender inn bekymringsmelding for å være "vemmelig", men at det finnes mennesker som gjør slikt for å være ekkel - er noe "alle" vet... 

Det vi kan lære av denne tråden er å bry oss. Bry oss om våre medmennesker. Ikke være redd for å bli oppfattet som bessvisser. Ikke være redd for å si noe negativt til et menneske for å hjelpe det. Det finnes mange måter å kommunisere på. En trenger ikke sette seg på sin høye hest og true i harde høylytte ord. Men en hånd på skulderen og spørre: hvordan har du det... Er det noe jeg kan hjelpe deg med... Kanskje er det et lite puff i riktig retning?

←

hei

det er veldig viktig det du sier der, en ting er og sende en melding og lene seg tilbake i god samvittighet for man har gjort noe, det kan vere lit farlig, vi ma tenke at de som skal hjelpe, barnevernet ogsa må ha noe og sette inn, og det noe det kan vere oss, husk det, jeg husker en historie om en som melte naboen sin til barnevernet, barnevernet tar kontakt tilbake igjen og lurer på om ikke han hun kan vere med og stotte op om familien og barna, kanskje lit og tenke pa, tiltakene ma tas fra et sted, og mye av det vi skal hjelpe andre med kan bare løses med at man kan finne noen som kan bry seg om di som trenger jelp

hilsen

[Tule]

Vet du hva? Jeg hadde en venninne som deg da jeg var liten...

Bare det at hun var eldst av 3 søsken. Bv var inni bildet og den største mamma/pappa forsvareren var venninnen min. Venninnen min ble tidlig "voksen", hvor hun tok ansvar hvor foreldrene sviktet. Hun hjalp søsken med lekser, ryddet alltid på overflaten slik at ingen kunne se tomflasker etc, tømte askebeger så ingen kunne se hvor mye det ble røykt innendørs, var mye barnevakt for andres barn hvor hun tok med søsken slik at de slapp å være hjemme etc.

Hennes største frykt var at Bv skulle komme og ta fra henne familien sin. 

Jeg fortalte ikke mine foreldre om dette da venninnen ikke ville at de skulle synes synd på henne. Hun følte seg behandlet som så gammel hun var hjemme hos oss og det likte hun. Min mor hadde "aldri trodd" dette om foreldrene til venninnnen min da de var jo så kjekke... Og de var jo det - men ikke nødvendigvis for barna sine (selv om ikke de skjønte det...)

Nå er venninnen min voksen. Klarer seg sånn passe. Mor og far skilt. Søsken er ok og de har meget tette bånd, spesielt til mors søster som hjalp dem mye i oppveksten og fungerte mye som en mor for dem. Men jeg ser jo hvordan dette har preget dem alle sammen.

Sitter her med klump i halsen.

Ønsker deg lykke til og krysser fingrene for at du klarer deg fint til tross for oppveksten, ikke pga oppveksten. 

←

hei

jeg kan egentlig skjonne veninen din også, barnevernet hadde vel ikke det beste ryktet da vi vokste op og kunskapen om hva som var riktig og gjøre var ikke kommet sa langt heller, jeg skjønner at hun var red for og miste familien sin og jeg syns det er interesant og se pa den holdningsendringen som har kommet i slike tilfeller i dag. Jeg leste en artikkel om det og det man mener i dag er at barn i slike tilfeller kan tåle og ha et litt større ansvar hjemme en det som er vanlig i dag over noe tid dersom di for opbakking og anerkjenelse for det di gjor,

man vet at det ikke nødvendigvis er riktig i alle tilfeller og ta fra dem familien, men anerkjenner man den insatsen barnet gjør og gir det avlasting f eks besøkshjem der de kan fa vere barn kan det klare situasjonen, mye handler om og hjelpe barn til og takle situasjonen og ordne op i problemene og mobilisere netverk runt barnet. jeg syns det er bra, et nytt hjem kan bare funke dersom barnet og får hjelp til og komme gjennom det det har oplevd, jeg har mest tro på tiltak slik som trådstarter foreslar i et inleg lenger ned

hilsen

[Tule]

Jeg skulle virkelig ønske noen kunne ha gjort det for meg også (og min bror mange år før meg. Skal ikke glemme han selv om han på dette tidspunktet hadde flyttet hjemmefra).

Den gangen var jeg mest redd for at noe slikt skulle skje, men i dag ser jeg at mye onde ting kunne vært unngått dersom barnevernet hadde hjulpet mamma litt.

Jeg mener at jeg/vi (barna) skulle vært tatt ut av hjemmet så lenge min mor hadde et alkoholproblem.

Jeg opplevde utryggheten som det vondeste; hvordan er mamma når jeg kommer hjem fra skolen i dag? Kan jeg ta med meg venner hjem? Hvor lenge er det til neste gang helvete braker løs?" osv. Kanskje vi i denne perioden skulle bodd litt hos pappa. Selv om han ikke gjorde noe særlig for mamma eller oss i hjemmesituasjonen, så var han nok mer stabil enn mamma. Det var ikke det spetakkelet hos han. Og jeg var veldig glad i ham.

Jeg/vi hadde heller ikke kommet til en helt femmed plass i en i utgangspunktet vanskelig situasjon, og mamma hadde fått tid alene til å rydde opp i sitt liv (med god hjelp).

Når situasjonen hadde stabilisert seg hjemme, så tror jeg nok at det hadde vært fint for meg/oss å flytte hjem til mamma igjen.

Dette skjedde som sagt ikke, men jeg tror dette kunne ha vært en god måte å løse dette på.

←

hei

jeg syns du sier mye bra her jeg tror det du sier her vile vert den idele måten og hjelpe dere på, du er også tøff som tør og skrive dete her og jeg tror den styrken og motet vil jelpe deg videre, jeg syns det virker som du forstår mye og har god insikt og er reflektert jeg tror det er en styrke i det du skal igjennom, jeg haper og at du har folk runt deg som er glad i deg og passe pa deg, jeg syn jeg vil takke for at du delte historien med os, og jeg haper at det far noen til og tenke lit her, og så vil jeg gi deg noen slike til haper at det gar bedre med deg nå lykke til

hilsen

[Tule]

Barnevernet er pliktige til å jobbe etter det biologiske prinsipp, som sier at barna skal bo med foreldrene hvis det er mulig at de med hjelp blir i stand til å ta seg bra nok av dem. Ikke fordi det er pinlig med avisoppslag.

←

hei

det var vel ike helt det han mente, men feil avgjørelser og regelbrud leges mer merke til i dag, og er vanskeligere og skjule så det vil di kanskje prove og ungå

hilsen

[Gjest Elastica]

Tankevekkende innlegg, white feather. Jeg tror en bekymringsmelding for mye er bedre enn en for lite.

Lykke til.