Hva hadde du gjort?

[Gjest Frk Åberg]

Takk for at du delte dette med oss, white feather. Tankevekkende.

Det virker noen ganger som mange tror at å koble inn Barnevernet = omsorgsovertakelse. Hvis jeg visste at det var mye alkohol inne i bildet, tror og håper jeg at jeg hadde tatt en telefon til Barnevernet. Om mor drikker mye i hverdagen, har fyllefester eller lar et lite barn være alene når hun er på fest, så mener jeg det kvalifiserer til bekymringsmelding selv om man ikke har bevis på fysisk mishandling eller vanskjøtsel.

[Gjest =tentacle=]

Å sende inn en anonym melding kan ødelegge mye dersom meldingen ikke stemmer.

←

Så lenge man rapporterer konkrete hendelser, så stemmer jo meldingen.

[Gjest Mayamor]

Så lenge man rapporterer konkrete hendelser, så stemmer jo meldingen.

←

Nå vil ikke jeg gå inn i en diskusjon om hvor grensen går, for der er ingen fasit. Så lenge en kan stå for det en sier, er det selvopplevd (og en tviler sterkt på at en har misforstått), ta kilder for det de er (pålitelig eller dramaqueen) - så ser ikke jeg noe galt i at en sender inn en bekymringsmelding. Men jeg personlig synes at da kan en skrive sitt navn på meldingen også.

Noen sier at for få sender inn en melding; men samtidig er det enkelte saker som aldri skulle vært inne og kan få ringvirkninger resten av livet for menneskene som blir beskyldt og må bedrive "skyggeboksing mor en ukjent" de ikke vet om er naboen, kollegaen, venninnen, eksen eller annet.

Psykiske lidelser (paranoia/angst) av mennesker kan trigges av en slik hendelse (vet om et tilfelle). Og det er ikke sikkert den ville blitt det uten falske anklager fra en "anonym"... Med dette i bakhodet ville jeg derfor aldri levert inn en anonym bekymringsmelding eller en melding bassert på sladder/annenhåndsinformasjon.

[Gjest =tentacle=]

Nå vil ikke jeg gå inn i en diskusjon om hvor grensen går, for der er ingen fasit. Så lenge en kan stå for det en sier, er det selvopplevd (og en tviler sterkt på at en har misforstått), ta kilder for det de er (pålitelig eller dramaqueen) - så ser ikke jeg noe galt i at en sender inn en bekymringsmelding. Men jeg personlig synes at da kan en skrive sitt navn på meldingen også.

Noen sier at for få sender inn en melding; men samtidig er det enkelte saker som aldri skulle vært inne og kan få ringvirkninger resten av livet for menneskene som blir beskyldt og må bedrive "skyggeboksing mor en ukjent" de ikke vet om er naboen, kollegaen, venninnen, eksen eller annet.

Psykiske lidelser (paranoia/angst) av mennesker kan trigges av en slik hendelse (vet om et tilfelle). Og det er ikke sikkert den ville blitt det uten falske anklager fra en "anonym"... Med dette i bakhodet ville jeg derfor aldri levert inn en anonym bekymringsmelding eller en melding bassert på sladder/annenhåndsinformasjon. 

←

Falske, løgnaktige anklager er noe helt annet enn en bekymringsmelding som ved nærmere undersøkelser viser seg å være grunnløs.

[liv]

Soer som jeg har sagt før, send inn melding til barnevernet. Så kan de ta avgjørelsen om det er behov for å sette i gang en undersøkelse.

[white feather]

Først; Tusen takk alle sammen, for at dere tok dere tid til å høre på meg. Og takk for alle tilbakemeldinger.

Så har jeg tenkt litt på hva det var jeg ville oppnå med å starte denne tråden, og det er faktisk flere ting:

1. Det åpenbare. Jeg ville prøve å forstå det fra de utenforstående sin side. Så mye sinne jeg har hatt mot dem er helt umulig å beskrive. En jævla gjeng med idioter! En gjeng som har latt et barn lide uten å tørre gjøre noe! Eller er det så enkelt?

Vel nei, jeg tror ikke det lenger...Jeg leser at veldig mange av dere hadde ringt inn en bekymringsmelding, men i mitt tilfelle så var det ingen som gjorde det. Og vi snakker om mange naboer her. Hvorfor gjorde de ikke det da?

Jeg tror Nigo-san har helt rett; dette er et tilfelle i gråsonen. Min mor drakk ikke 7 dager i uken, hun gav meg alt jeg trengte av mat, klær, fritidaktiviteter, leker osv. Jeg ble aldri utsatt for fysiske overgrep av noen slag, bortsett fra det jeg utførte selv da. Jeg har trukket fram de dårlige episodene i denne tråden, men selvsagt var det gode episoder også. Ingen mennesker er bare jævlige! Som våre naboer så hadde dere sett det gode også. Dere hadde kjent min mor som en hel person, ikke bare som alkoholikkeren. Det er dette som kompiserer bildet for våre naboer og det er derfor de ikke ringte inn noen bekymringsmelding. De gode tingene nøytraliserer de onde tingene på en måte, om dere forstår hva jeg mener.

Jeg var nok også et barn som hadde mange sider; jeg var til tider direkte ond mot andre barn, ofte mot de som var yngre enn meg, de jeg visste jeg kunne ta (jeg har bedt flere av dem om undskyldning i voksen alder... ), jeg var frekk og stygg i munnen mot en del voksne i nabolaget og på skolen, men jeg var også kjent for å være snill, veloppdragen, voksen (til barn å være), høflig og ansvarsfull.

På skolen så møtte de en edru mor om hadde evnen til å snakke fornuftig. Mulig hun fikk en del spørsmål om min situasjon, men jeg vet at hun kunne gi fornuftige forklaringer på alt. Slik er hun.

Jeg lærte meg tidlig å dekke over det som skjedde hjemme, så ble jeg spurt direkte så klarte jeg også å gi et troverdig svar. Jeg ville for alt i verden holde dette hemmelig. Jeg skammet meg så forferdelig over min mor, men jeg elsket henne mer enn noe annet også. Jeg ville ikke at noen skulle tro vondt om henne! Dette gjør også sitt til at bildet blir mindre klart for våre naboer. Jeg tror de valgte å la tvilen komme min mor tilgode.

De tingene som skjedde bak lukkede dører var det bare jeg som så og opplevde. At hun kalte meg stygge ting i fylla, at hun sa jeg var en jævla bortskjemt drittunge som kunne dra til helvete, var det bare jeg som hørte. At hun sa at hun angret på at hun hadde satt meg til verden, holdt jeg for meg selv for jeg ville ikke tro det var sant! Etter mange gjentagelser så begynte jeg til slutt å tro...

Vel, jeg kan holde på en stund nå, men poenget er at det skjedde mye som forble mellom oss to...Ingen nabo så dette. Og dagen der på, var jo alle normale igjen.

2. Jeg er midt oppe i en retraumatisering nå om dagen. Har nok en gang begynt i terapi for å få skikk på livet mitt. Terapauten min ville at jeg skulle skrive min livshistorie som en selvhjelp. Jeg er ikke helt klar for å skrive hele historien enda, men det å vinkle det på denne måten hjalp likevel å se hvordan dette mulig har sett ut utenfra. At folk rundt meg ikke grep inn var ikke fordi jeg ikke var verdt å bry seg om, men fordi det ble for vanskelig å gjøre noe.

3. Jeg valgte å skrive dette på KG og ikke i en privat dagbok. Hvorfor? Jeg var ute etter å få flere av disse: !

Da jeg valgte å avsløre hvem denne jenta var, så ville jeg ha bekreftelse på at dette var gale handlinger utført mot meg. Fornuften min sier at dette var galskap, men følelsene mine sier at "sånn går det når du er så dum og slem. Ubetydelige lille deg! Dumming!!"

Men det å søke oppmerksomhet her på forummet er jo tross alt bedre enn å slå seg selv med en hammer i ansiktet...

Huff, ja nok et langt og rotete innlegg fra meg...Dere får lese dere som orker

[Bobeline]

I tilfeller med barn og mistanke om vanskjøtsel er min linje klar. Jeg ringer inn bekymringsmelding og lar BV bestemme om det er grunn for tiltak eller ikke. Det vil si at jeg ikke stoler på min egen bevisbyrde og dokumentasjon i så tilfelle siden det kan ta for lang tid før jeg har opparbeidet meg dette, og fordi jeg tror det er best å la slike ting bli etterforsket av fagfolk.

Jeg mener det er best å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Det er lagt opp til at barn ikke skal lide under foreldrenes hånd, og samfunnet vårt er bygget på teorien om at et barn for mye skal oppleve tiltak og ikke et barn for lite.

Selv om det er foreldrenes ansvar å ta vare på barnet sitt betyr ikke at omgivelsene fritas ethvert ansvar når foreldrene ikke klarer å oppfylle oppgaven sin. I disse tilfellene er det omgivelsenes oppgave å ta vare på barna og sørge for at de har det godt.

Endret 21. mars 2007 av Bobeline

[white feather]

I tilfeller med barn og mistanke om vanskjøtsel er min linje klar. Jeg ringer inn bekymringsmelding og lar BV bestemme om det er grunn for tiltak eller ikke. Detv il si at jeg ikke stoler på min egen bevisbyrde og dokumantasjon i så tilfelle siden det kan ta for lang tid før jeg har opparbeidet meg dette, og fordi jeg tror det er best å la slike ting bli etterforsket av fagfolk.

Jeg mener det er best å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Det er lagt opp til at barn ikke skal lide under foreldrenes hånd, og samfunnet vårt er bygget på teorien om at et barn for mye skal oppleve tiltak og ikke et barn for lite.

Selv om det er foreldrenes ansvar å ta vare på barnet sitt betyr ikke at omgivelsene fritas ethvert ansvar når foreldrene ikke klarer å oppfylle oppgaven sin. I disse tilfellene er det omgivelsenes oppgave å ta vare på barna og sørge for at de har det godt.

←

Jeg skulle virkelig ønske noen kunne ha gjort det for meg også (og min bror mange år før meg. Skal ikke glemme han selv om han på dette tidspunktet hadde flyttet hjemmefra).

Den gangen var jeg mest redd for at noe slikt skulle skje, men i dag ser jeg at mye onde ting kunne vært unngått dersom barnevernet hadde hjulpet mamma litt.

Jeg mener at jeg/vi (barna) skulle vært tatt ut av hjemmet så lenge min mor hadde et alkoholproblem.

Jeg opplevde utryggheten som det vondeste; hvordan er mamma når jeg kommer hjem fra skolen i dag? Kan jeg ta med meg venner hjem? Hvor lenge er det til neste gang helvete braker løs?" osv. Kanskje vi i denne perioden skulle bodd litt hos pappa. Selv om han ikke gjorde noe særlig for mamma eller oss i hjemmesituasjonen, så var han nok mer stabil enn mamma. Det var ikke det spetakkelet hos han. Og jeg var veldig glad i ham.

Jeg/vi hadde heller ikke kommet til en helt femmed plass i en i utgangspunktet vanskelig situasjon, og mamma hadde fått tid alene til å rydde opp i sitt liv (med god hjelp).

Når situasjonen hadde stabilisert seg hjemme, så tror jeg nok at det hadde vært fint for meg/oss å flytte hjem til mamma igjen.

Dette skjedde som sagt ikke, men jeg tror dette kunne ha vært en god måte å løse dette på.

[Myrthel]

Aller først vil jeg gi deg en stor .

Takker for at du orket å dele denne vonde historien med oss...

Jeg reagerer bestandig når jeg hører slike saker...Hvorfor var det ingen som gjorde noe...? Samtidig som jeg også vet hvor VANSKELIG det er å ta den tlf til barnevernet. Tror det er redselen - for at jeg kanskje har feil - tolket situasjonen. Sett noe som egentlig ikke var så ille??? Kjenner det på meg, for jeg har selv vært i situasjonen et par ganger... Skal jeg ringe? Eller tar jeg feil?

Hvis jeg da hadde tatt feil..... hva med moren til barnet da? Hva ville hun syntes om meg etterpå? Hva ville hun gjort mot meg?

Den redslen for å ta feil, gjør nok at mange ikke tør ringe inn en bekymringsmelding.....

Desverre veldig grusomt for barnet - og en voldsom feil... Men jeg tror desverre at vi mennesker er så redd for å bry oss - nettopp fordi vi er redd for hva som kan skje etterpå...

Håper vi lærer enda mer av din historie...

Jeg vet jo at en bekymringsmelding ikke er "farlig". Barnevernet kommer ikke og "fjerner" barnet - sånn uten videre. De er der for å hjelpe..... går ikke det - kan de tilslutt "ta barnet" vekk fra moren. Helst i sammarbeid med mor....

Lykketil videre

Endret 6. september 2007 av Myrthel

[Gjest Mayamor]

For å si det slik: jeg og vet at bv ikke er farlig. Jeg skulle ønske at dette "skumle" inntrykket folk har av bv kunne forsvinne slik at folk kunne se hvor mye bra de gjorde. Dette er et problem bv har som de bør ta på alvor. Samtidig som de ikke kan bryte taushetsplikten ovenfor dem som mottar hjelp. Men slik det er nå er kanskje folk litt mer på gli enn de var for 10-15-20 år siden. Det er ikke skammens kapittel å få hjelp, men vi må innse at for en del mennesker er det det. Akkurat som ingen av våre besteforeldre ville gått på fattighuset, mens nå går innom sosialkontoret og søker hjelp. Normene endrer seg. Takk og lov at det ikke bare er til det verre. En dag er kanskje bv like naturlig del av livet vårt som arbeidskontoret er for de arbeidsledige. Men da må bv "markedføre" seg bedre. Men jeg vet ikke hvordan.

Samtidig prøver jeg å ikke unnskylde de i omkretsen din, white feather. Men kanskje forklare at ting er ikke alltid slik det synes. Kanskje tom bv var inni bildet - men moren din forklarte alt bort over nytrukken kaffe og vafler? Uansett virker du som en meget reflektert jente. Og til slutt en god nettklem og med ønske om at ting ordner seg.

[white feather]

Vet du hva? Jeg hadde en venninne som deg da jeg var liten...

Bare det at hun var eldst av 3 søsken. Bv var inni bildet og den største mamma/pappa forsvareren var venninnen min. Venninnen min ble tidlig "voksen", hvor hun tok ansvar hvor foreldrene sviktet. Hun hjalp søsken med lekser, ryddet alltid på overflaten slik at ingen kunne se tomflasker etc, tømte askebeger så ingen kunne se hvor mye det ble røykt innendørs, var mye barnevakt for andres barn hvor hun tok med søsken slik at de slapp å være hjemme etc.

Hennes største frykt var at Bv skulle komme og ta fra henne familien sin. 

Jeg fortalte ikke mine foreldre om dette da venninnen ikke ville at de skulle synes synd på henne. Hun følte seg behandlet som så gammel hun var hjemme hos oss og det likte hun. Min mor hadde "aldri trodd" dette om foreldrene til venninnnen min da de var jo så kjekke... Og de var jo det - men ikke nødvendigvis for barna sine (selv om ikke de skjønte det...)

Nå er venninnen min voksen. Klarer seg sånn passe. Mor og far skilt. Søsken er ok og de har meget tette bånd, spesielt til mors søster som hjalp dem mye i oppveksten og fungerte mye som en mor for dem. Men jeg ser jo hvordan dette har preget dem alle sammen.

Sitter her med klump i halsen.

Ønsker deg lykke til og krysser fingrene for at du klarer deg fint til tross for oppveksten, ikke pga oppveksten. 

←

Jeg får fremdeles rare ansikter når jeg sier til folk at jeg er glad i mamman min, til tross mine opplevelser i barndommen.

Jeg føler mye hat også (kanskje et litt for sterkt ord, men det føles slik av og til), sinne, sorg og fortvilelse, men jeg er fremdeles glad i henne. Det er nettopp det som gjør situasjonen så vanskelig...

Jeg forstår at min mor var syk og taklet sin sykdom på en selvdestruktiv måte, som også fikk ringvirkninger for meg og min bror. Jeg velger også å tro at hun ikke forstod hvor store konsekvenser dette fikk for meg, til tross for at jeg lå på min knær og hulket at hun måtte stoppe. Jeg tror hun så meg, men hennes egne problemer var så store at de gav henne skylapper. Jeg må tro på dette, for hvis ikke så er hun bare ond da.

At venninnen din var redd for å miste familien sin forstår jeg også godt. Uansett hvor vanskelig hun hadde det, så var det dette som var kjent for henne. Hun kjente ikke til at det fantes en bedre oppvekst. Hun hadde også funnet sin måte å takle dette på. Selv om problemene var vonde for henne så var hun klar over hvor problemet var (om du forstår). Når man lever slik som dette år etter år, så begynner man snart å gjenkjenne et mønster i det hele. Selv om barn i alkoholiserte hjem aldri kan slappe helt av, så vet de sånn ca. når de må sette inn ekstra ressurser for å holde fasaden, og når de kan puste litt ut.

Hun var sikkert redd for foreldrene sine og hvordan det ville gå med dem, dersom noen tok barna deres. Hun har jo i stor grad tatt ansvar der foreldrene sviktet. Hun var sikkert veldig redd for småsøsknene sine og deres vel. For henne del det da "tryggest" å bli der hun var og bare fortsette å takle det.

Jeg kan selvsagt ikke snakke for venninnen din, men jeg følte det selv på denne måten, og jeg tror det er et fellestrekk for barn som vokser opp med alkoholiserte/rusa foreldre.

[Gjest Marillia]

Da jeg vokste opp, var det et barn i nabolaget som ikke hadde det så godt. Alle visste dette, men ingen gjorde noe. Barnet var både rampete og ulydig, og i dag skjønner alle at det var en grunn for at dette barnet oppførte seg som det gjorde. Mange, mange år senere spurte jeg min mor rett ut; hvorfor var det ingen voksne som reagerte? Hvorfor hverken sa eller gjorde dere noe? Hun ble svar skyldig, og hadde vel som eneste unnskyldning; at på bygda gjorde man ikke sånn.. Dette er 25 år siden, og jeg håper og tror at i dag, er mennesker rundt barn som har det vondt - er flinkere til å ta affære.

Flesteparten av oss har nok litt redsel for å gjøre vondt verre, eller å gjøre feil, men noen ganger må man bare følge magefølelsen sin. Jeg tror at om man kjenner familien, så er det verre å melde. Man er redd for å få skyld for å ha "ødelagt" en familie. Jeg har det i alle fall sånn...

Til trådstarter: Trist å lese om det du opplevde i barndommen din, og det er veldig leit at ingen gjorde noe da.

[Gjest Mayamor]

Jeg får fremdeles rare ansikter når jeg sier til folk at jeg er glad i mamman min, til tross mine opplevelser i barndommen.

Jeg føler mye hat også (kanskje et litt for sterkt ord, men det føles slik av og til), sinne, sorg og fortvilelse, men jeg er fremdeles glad i henne. Det er nettopp det som gjør situasjonen så vanskelig...

Jeg forstår at min mor var syk og taklet sin sykdom på en selvdestruktiv måte, som også fikk ringvirkninger for meg og min bror. Jeg velger også å tro at hun ikke forstod hvor store konsekvenser dette fikk for meg, til tross for at jeg lå på min knær og hulket at hun måtte stoppe. Jeg tror hun så meg, men hennes egne problemer var så store at de gav henne skylapper. Jeg må tro på dette, for hvis ikke så er hun bare ond da.

At venninnen din var redd for å miste familien sin forstår jeg også godt. Uansett hvor vanskelig hun hadde det, så var det dette som var kjent for henne. Hun kjente ikke til at det fantes en bedre oppvekst. Hun hadde også funnet sin måte å takle dette på. Selv om problemene var vonde for henne så var hun klar over hvor problemet var (om du forstår). Når man lever slik som dette år etter år, så begynner man snart å gjenkjenne et mønster i det hele. Selv om barn i alkoholiserte hjem aldri kan slappe helt av, så vet de sånn ca. når de må sette inn ekstra ressurser for å holde fasaden, og når de kan puste litt ut.

Hun var sikkert redd for foreldrene sine og hvordan det ville gå med dem, dersom noen tok barna deres. Hun har jo i stor grad tatt ansvar der foreldrene sviktet. Hun var sikkert veldig redd for småsøsknene sine og deres vel. For henne del det da "tryggest" å bli der hun var og bare fortsette å takle det.

Jeg kan selvsagt ikke snakke for venninnen din, men jeg følte det selv på denne måten, og jeg tror det er et fellestrekk for barn som vokser opp med alkoholiserte/rusa foreldre.

←

Det stemmer veldig godt med min venninne det du beskriver her.

[Gjest Frk Åberg]

At folk rundt meg ikke grep inn var ikke fordi jeg ikke var verdt å bry seg om, men fordi det ble for vanskelig å gjøre noe.

←

Den setningen stakk i hjertet. En til deg.

[Far til 2]

Jeg er enig med de andre at barnevernet bør kontaktes. Men forvent ikke at de gjør noe (kansje utenom en veldig ovefladisk undersøkelse). Jeg sitte med inntrykk av at du må legge frem "hard facts" om du skal kunne få barnevernet tl å gi den lille jenta hjelp.

Og so mange andre sier tror jeg ikke barnevernet "henter barnet" sånn uten videre. I de fleste tilfellene har de forstått at mediene følger med og forsøke å unng for mye negatv publisitet. Dessuten bør de gjøre sitt ytterste for å hjelpe barnet der det bor.

[white feather]

Da jeg vokste opp, var det et barn i nabolaget som ikke hadde det så godt. Alle visste dette, men ingen gjorde noe. Barnet var både rampete og ulydig, og i dag skjønner alle at det var en grunn for at dette barnet oppførte seg som det gjorde. Mange, mange år senere spurte jeg min mor rett ut; hvorfor var det ingen voksne som reagerte? Hvorfor hverken sa eller gjorde dere noe? Hun ble svar skyldig, og hadde vel som eneste unnskyldning; at på bygda gjorde man ikke sånn.. Dette er 25 år siden,  og jeg håper og tror at i dag, er  mennesker rundt barn som har det vondt - er flinkere til å ta affære.

Flesteparten av oss har nok litt redsel for å gjøre vondt verre, eller å gjøre feil, men noen ganger må man bare følge magefølelsen sin. Jeg tror at om man kjenner familien, så er det verre å melde. Man er redd for å få skyld for å ha "ødelagt" en familie. Jeg har det i alle fall sånn...

Til trådstarter: Trist å lese om det du opplevde i barndommen din, og det er veldig leit at ingen gjorde noe da.     

←

Jeg tror nok mentaliteten var litt anderledes for 20-25 år siden jeg også. Denne situasjonen du beskriver om at "på bygda ikke gjorde sånn..." kan faktisk sammenlignes litt med min situasjon. Jeg bodde langt fra bygda, men på en liten plass rett utenfor byen. Nabolaget bestod av større eller mindre blokk-komplekser med små og rimelige leiligheter. De som bodde i dette nabolaget var gjerne nyetablerte småbarnsfamilier (de bodde kun en kort stund til de fikk råd til noe bedre). Resten var en blanding av alenemødre med lav inntekt, gjerne arbeidsledig eller uføre, og andre sosiale tilfeller (kanskje litt flåsete sagt, men ikke vondt ment).

Når jeg ser tilbake så ble dette en slags oppsamlingsplass for mennesker med lav sosial status.

Det er ikke et ukjent fenomen at det er oftere alkohol-/rusproblemer i slike familier, enn i familier hvor mor og far har en høy utdanning og godt betalte jobber.

Jeg er helt overbevist om at jeg ikke var det eneste barnet i nabolaget som hadde en ustabil oppvekst. Jeg har jo også beskrevet ville fester der jeg var tilstede, og mange av festdeltakerene var jo foreldrene til mine venner.

Når flertallet i nabolaget har slike holdninger som min mor, så setter de en slags "standard" for hva som er "akseptabel" oppførsel.

Da blir det nok ekstra vanskelig å gripe inn hvis du egentlig tar avstand fra slikt. Alle andre ser jo ut til å akseptere det hele, så da kan det jo hende at det ikke er så ille som man tror heller da...

[MsRP]

Jeg ville følt meg forpliktet til å gjøre noe med denne saken. Greit nok at man ikke vet så mye, men det TS beskrev i hovedinnlegget mener jeg er nok til å ringe inn en sånn bekymringsmelding.

Som en annen nevnte, barnevernet vil jo i første omgang prøve å hjelpe, og de prøver som regel mange tiltak før de går så drastisk til verks som til å ta barna fra en mor.

Jeg kjenner også til et annet tilfelle der personen i voksen alder forteller at h*n ønsket gjennom hele barndommen at noen skulle gripe inn i situasjonen.

Jeg tror egentlig at vi bør senke terskelen litt for hvor mye som skal til før vi gjør noe. Det er i utgangspunktet ikke noe dramatisk over å ringe barnevernet, og du gjør det for barnets skyld.

[Gjest =tentacle=]

Jeg er enig med de andre at barnevernet bør kontaktes. Men forvent ikke at de gjør noe (kansje utenom en veldig ovefladisk undersøkelse). Jeg sitte med inntrykk av at du må legge frem "hard facts" om du skal kunne få barnevernet tl å gi den lille jenta hjelp.

Og so mange andre sier tror jeg ikke barnevernet "henter barnet" sånn uten videre. I de fleste tilfellene har de forstått at mediene følger med og forsøke å unng for mye negatv publisitet. Dessuten bør de gjøre sitt ytterste for å hjelpe barnet der det bor.

←

Barnevernet er pliktige til å jobbe etter det biologiske prinsipp, som sier at barna skal bo med foreldrene hvis det er mulig at de med hjelp blir i stand til å ta seg bra nok av dem. Ikke fordi det er pinlig med avisoppslag.

[Gjest Bodillen]

Det var ganske spesielt å lese at det var deg tråden egentlig handlet om, White Feather. Historier som din er nok ikke helt uvanlige, dessverre...

Ønsker deg alt godt

[Solskinnsbolla]

Du bor i et lite miljø. Der bor det en alenemor med to barn, en på 10 år og en på 18 år. Han på 18, har nettopp flyttet hjemmefra. Du har bodd i nærheten av familien i flere år. Du vet at moren drikker ofte. Hun drikker på fester med dere andre og det ender ofte i bråk og spetakkel. Du har også vært på fest med denne dama, når du vet at det yngste barnet på 10 år er alene hjemme. Moren forsikrer dere om at barnet sover, og det er jo ikke så farlig, for hun er jo bare i nabohuset. Dama sjangler seg omsider hjem på morrakvisten. Du vet også at hun har høylytte fester når barnet er hjemme. Ofte ender de i bråk og krangel.

Det har også skjedd at du har ringt på døra midt i uka for å låne litt sukker eller melk, og du kan tydelig se og lukte at dama har drukket en øl eller flere. Det yngste barnet sitter og ser på TV.

Det yngste barnet, ei jente, er mye ute i nabolaget og havner ofte i slosskamper med de andre barna der. Hun blir mye mobbet og du ser at hun også er en mobber. Hun errett og slett en liten bråkemaker hun også.

Hun har ofte skader; blåveiser i ansiktet og på kroppen, ofte halter hun. Hun forteller selv at hun har vært uheldig på sykkelen eller i andre aktiviteter. Når du er alene med barnet så er hun både kontaktsøkende og tillitsfull. Når du spør hvordan det går med henne så svarer hun at hun har det bare bra.

Faren til disse barna bor i nabobyen. Han har barna annenhver helg. Han og moren har et dårlig forhold, så han går aldri inn i huset for å hente barna. De kommer alene ut i gården der han sitter og vente i bilen.

Med disse observasjonene; Hva hadde du foretatt deg? Føler du noe ansvar eller ville du oversett det?

←

etter å ha lest mobbehistorier her på forumet, der det er helt tydelig en svikt i nettverket til barna- og virkningene denne utelatte ansvarsfølelsen fører til... farget av det, og som en sammenlikning...så vil jeg anbefale deg å tipse barnevern feks... det kan hende, at denne familien ikke er ukjent mark fra før, men hvis ikke...

det må være en vanskelig situasjon for deg...