Enebarn

[J.K. Rowling]

Hvor mange barn man skal ha er en privatsak synes jeg. Det er fordeler og ulemper med alt.

Vi venter nummer to nå straks, men fikk vår første da vi var veldig unge. Vi var klar over at det ville bli noen år mellom barna, og har derfor lagt vekt på å ikke hele tiden underholde eldstemann, lære henne å vente på tur og ikke være midtpunkt hele tiden. Det tror jeg er nyttig lærdom. Det går helt fint å reise en uke på hyttetur bare vi tre, hun har blitt veldig flink til å bruke fantasien og leke alene. Nå får hun jo et søsken, men uansett synes jeg ikke hun har blitt spesielt bortskjemt. Man trenger jo ikke kjøpe alt mulig til barnet selv om man har mulighet (lettere med ett barn enn om man har fire), jeg tror det er lurt å være mer bevisst på slike ting da man bare har ett barn. Har man fire tette, vil det begrense seg selv hvor mye puter man rekker å sy under armene på dem.

[Furstina]

Jeg syns også å ane en liten negativ holdning til enebarn, at de er ekstremt bortskjemte. Det kan en søskenflokk også være.

At mitt barn stort sett får nye ting og klær er pga at h*n har ingen å arve av. De som har flere barn kjøper ofte nytt til eldstemann, også arver søskene etter de igjen.

←

Till sonen har vi nog haft lika mycket ärvda kläder som nytt, han har kusiner/söskenbarn som bidrar med avlagda kläder.

Just med att köpa kläder är väl en budget för sig. En del är glada för ärvda kläder, en del vill absolut ha rätt märke på kläderna och flera uppsättningar och de flesta av oss ligger väl mitt emellan där. Oavsett om barnen har syskon eller inte.

Om et par velger å få flere barn enn ett, kommer helt an på deres livssituasjon. De skal ikke få nedverdigende blikk fordi de ikke velger å sette flere enn ett barn til verden. For ikke å snakke om de som faktisk ikke får flere barn. Det å ikke kunne få flere barn, selv om man vil, tror jeg må være helt forferdelig. Også skal bedrevitere komme å si at barna deres vil få et dårligere liv uten søsken! Hva kan disse personene gjøre med det? Det eneste utkommet er at de får dårlig samvittighet for noe de ikke råder over.

Og hva med høyt utdannede mennesker, som det blir mer og mer av i vår tid, kanskje har de ikke tid til mer enn ett barn. Vi lever ikke for femti år siden, da kvinnene skulle være hjemme og få barn. Ting er mer komplisert i dag, uten at man skal bedømme ut i fra det. Karrieremennesker trenger ikke være egoister selv om de kun får ett barn.

←

Även om det finns mycket som underlättar för att kombinera barn och jobb så är det helt klart en påverkande faktor.

Vi är i mitten av 30 åren och även om jag har både utbildning och karriär på god väg så är det tankar kring att vara frånvarande från jobbet med ännu en baby som gör att jag tvekar kring tanken med nr 3. (inte enda orsaken).

Mannen säger också: jag kan ju aldrig göra karriär och avancera om du föder barn hela tiden och jag måste vara pappaledig jämt (sägs med ett smil). För han är den som varit hemma mest med barnen, och som "hindras" i jobbet av det...

[Lillie]

Det er interessant å lese denne tråden, og se hvilke holdninger og meninger andre har.

Jeg kan egentlig bare signere Emeras innlegg jeg også. Selv om vi ikke har fått endelig svar på om vi noengang kan få flere barn, er vårt barn enn så lenge enebarn.

Forøvrig synes jeg at hver og en bør få velge om de vil ha ett barn eller flere. Jeg synes det er en privatsak, og det er kun foreldrene selv må bestemme dette. Jeg stusser overhodet ikke over at andre velger å få bare ett barn. Selv er jeg ikke enebarn, og skjønner derfor argumentene til flere her inne. Men som sagt, valget om ett barn bør få være en privatsak som kun angår de to som evt skal oppdra barnet

Endret 7. mai 2007 av Lillie

[Gjest Vintersol]

Ja det er veldig mange bedrevitene i denne tråden. Konklusjonen må jo være at om et barns oppvekst skal være vellykket, kommer helt an på foreldrene og ikke antall søsken. Oppmerksomhet, bortskjemthet, leksehjelp og omsorg kommer helt an på foreldrene.

←

Er en bedreviter fordi en som enebarn ikke alltid synes det var like ok, eller fordi en gjengir at noen enebarn har sagt at de fant det vanskelig å være i fokus hele tiden?

Trådstarter lurte på hvordan det var å vokse opp som enebarn, og hun har fått svar på det fra enebarns synspunkt, og fra foreldre til enebarns synspunkt.

Dette har ingenting med synsing å gjøre, dette er enkeltmenneskers erfaringer!

[Deidre]

Her var det jammen mye å lese siden sist jeg var inne!

Jeg er glad for alle de reflekterte svarene jeg har fått, men føler meg dessverre om mulig enda mer i villrede nå.

Jeg tror jeg må kjenne på dette en stund, la alle argumenter og erfaringer synke inn. Jeg tror at det til syvende og sist er magefølelsen som får avgjøre.

[sweetdana]

Er en bedreviter fordi en som enebarn ikke alltid synes det var like ok, eller fordi en gjengir at noen enebarn har sagt at de fant det vanskelig å være i fokus hele tiden?

Trådstarter lurte på hvordan det var å vokse opp som enebarn, og hun har fått svar på det fra enebarns synspunkt, og fra foreldre til enebarns synspunkt.

Dette har ingenting med synsing å gjøre, dette er enkeltmenneskers erfaringer!

←

Oki, jeg ordla meg litt feil. Jeg mente vel egentlig populasjonen generelt. Enebarn og bortskjemthet er jo generelle "fordommer" som hersker rundt oss. Og hvor ofte har jeg vel ikke fått spørsmålet: "Skulle du ikke ønske du hadde søsken?" argh.

[Hedda-78]

Jeg er enebarn. Dvs; fram til jeg var 9 år hadde jeg en storebror, som døde da. Så mesteparten av mitt liv har jeg vært enebarn, men jeg har jo erfaring fra begge deler, da.

Og jeg vet hva jeg hadde valgt. Jeg har ikke barn selv enda, men jeg ønsker minst 2, kanskje 3 barn. Jeg vil ikke at barna mine skal ha en slik oppvektst som jeg. Ikke at jeg hadde en fæl oppvekst eller noe, men jeg savnet absolutt å ha søsken. Jeg husker ikke så mye av broren min lenger, desverre. Så jeg kan ikke egentlig si at jeg savner HAN, men jeg savner det å ha søsken, absolutt.

Jeg ble nok litt bortskjemt i oppveksten. Følte jeg fikk goder som ingen andre fikk, og reiste på ferier som andre ikke fikk. Den gang syntes jeg naturligvis at det var fint, men noen av vennene mine kalte meg av og til bortskjemt. Men ikke på noe tidspunkt sluttet jeg å savne søsken likevel.

Og savnet har ikke blitt noe mindre i voksen alder. Jeg har en bitteliten familie, og har ikke spesielt hyppig kontakt med tanter/onkler/søskenbarn heller. Foreldrene mine gir meg mye oppmerksomhet og støtte, og jeg er veldig glad for at jeg har et så nært forhold til mine foreldre. Men jeg skulle absolutt ønske at jeg hadde en større familie, at jeg var en del av en større gjeng.

Jeg tror at for et barn er det bedre å ha søsken å dele med, enn å få leksehjelp og skyss til alle fotballtreningene.

[Ciara]

Jeg er enebarn, og blir ofte irritert over fordommene som finnes overfor oss enebarn. Javisst, vi fikk all oppmerksomheten fra våre foreldre, men jeg ble likevel ikke bortskjemt. Jeg vokste opp i et normalt hjem der økonomien til tider var stram, og fikk sjelden det jeg hadde lyst på. Derimot har jeg alltid hatt et svært nært forhold til foreldrene mine, og jeg kan ringe dem når som helst og vet at de er der for meg. Men dette håper jeg jo ikke det bare er enebarn som opplever. På samme måte som at det selvfølgelig finnes bortskjemte enebarn, men også veldig mange bortskjemte barn med søsken. Ikke generaliser her. Jeg mistenker at barn ofte er misunnelige på enebarn fordi de slipper de plagsomme søsknene og innbiller seg at de har det så mye bedre enn dem - og dette vet jeg i hvert fall at ikke stemmer for meg.

Jeg har alltid savnet søsken. En ting var da jeg var barn - jeg hadde alltid venner og andre barn i familien å leke med, så jeg fikk mye sosialisering (selv om jeg alltid også har trivdes i eget selskap). Jeg savner søsken mer nå som voksen. Delvis føler jeg et visst press på å gjøre ting riktig for at foreldrene mine ikke skal bli skuffet. Dette er press jeg legger på meg selv, ikke press som de legger på meg. Men jeg har ingen søsken, og forventer mine foreldre barnebarn, ja, så er det jeg så må produsere dem Trenger de hjelp er det jeg som gjør dette alene. Foreldrene mine er ikke gamle ennå, så enn så lenge er ikke dette noen byrde. Men en gang vil det bli det, og da vil jeg ikke ha noen å dele dette med.

Bedre blir det ikke av at samboeren min også er enebarn, og har samme tanker om dette. Det er vel unødvendig å si at det er uaktuelt for oss å bare få ett barn. Det ville i så fall bli et barn uten tanter og onkler, uten søskenbarn. Sambo og jeg har alltid vært nært knyttet til søskenbarn, og dette vil altså våre barn ikke få.

Jeg hadde en super oppvekst og fantastiske foreldre og hadde det altså på ingen måte vondt som enebarn. Jeg anbefaler det likevel ikke. Savner å ha et større familienettverk, og det stikker litt når jeg hører om andre storfamilier som trives sammen og støtter hverandre. Tror nesten jeg skal skape en egen storfamilie

[Gjest gjesta]

Jeg er oppvokst som enebarn. Det var kun moren min og jeg. Da jeg vokste opp savnet jeg ikke søsken spesielt fordi jeg ikke visste om noe annet. Det jeg husker er ensomhetsfølelsen når andre gjorde familieting og ikke jeg. Nå har ikke det noe med om jeg var enebarn eller ikke, men mer med liten slekt og en mor som brukte kreftene på jobben sin og for å forsørge oss.

Da jeg ble voksen så fikk jeg en samboer som hadde søsken og stor slekt. Jeg så hva han hadde og hva jeg ikke hadde. Det er en av grunnene til at jeg i dag har to barn. Kanskje hadde jeg hatt flere dersom forholdet hadde vart.

Mine to barn har stor glede av hverandre. De har kranglet og ledd sammen. De deler hverandres hemmeligheter. Da eldstemann flyttet hjemmefra så var det viktig at lillebror kom på besøk. Det er 4 år i mellom de.

En skrev at de hadde snakket med sine foreldre om at de ikke skulle være en byrde når de ble gamle. Sånn blir det bare ikke. Jeg har en gammel mor. Vi var i utgangspunktet enige om at det offentlige skulle ta seg av det nødvendige og så skulle jeg være en ekstra ressurs. Sånn er ikke virkeligheten. Jeg yter det jeg kan, men ser at det ikke er nok. Jeg er helt alene om det her. Ikke noen å snakke og støtte meg til. Når moren min dør så er jeg helt alene.

Nå er jeg enig om at hvor mange barn man får er en privatsak og det kan ligge mange ting bak. Jeg ønsket å gi mine barn noe jeg selv savnet og derfor har jeg som sagt to barn. Ikke fordi jeg har to som skal ta vare på meg som gammel, men fordi de to har hverandre. Bestandig. Blod er tykkere en vann

[Gjest Turi]

Jeg tror du må vurdere ene og alene om DU vil ha flere barn, for det er det som er det egentlige temaet.

Datteren din

Jeg tror du skal legge fra deg argumentet om at du ikke skal ha flere barn for Lillegull sin skyld. Med omtenksomme og kjærlige foreldre vil hun få det bra både med og uten søsken, om enn på forskjellige måter. Som enebarn vil hun nok savne søsken, med søsken vil hun kanskje savne mer oppmerksomhet. Det er fordeler og ulemper med begge situasjonene.

Mannen din

Mannen din vil ha flere barn. Han kan ikke bestemme at dere skal ha det, men hvor viktig dette er for ham er en av tingene du må vurdere når du bestemmer deg. Som M.Felle sa over her - to ja betyr ja, ett nei betyr nei. Du har lov til å si nei. Om du gjør det tar du da fra ham en stor drøm, et ønske om en livsstil med flere barn, hans visjon om hvordan han ønsker å leve livet sitt med dere? Eller vil han ha barn fordi slik er det bare. Dette er ikke alene utslagsgivende for ditt valgt, selvsagt - for det er DITT valg - men det er en av tingene du må vurdere, for det angår hele familien.

Frihet

Jeg er ikke enig med tentacle i hennes siste innlegg, og tror ikke hun mener det helt bokstavelig uten å ta på meg en rolle som tolk. Samtidig sier du selv at dere har god økonomi, du har barnehageplass og aupair, og er allikevel redd for at du ikke kan gi barnet ditt nok om du får et barn til. Du har en livsstil og en tid til rådighet som mange andre par ikke har for verken ett eller mange barn. Du vil også ha anledning til å jobbe og spise lunsj med venninner med et nytt barn i huset så lenge du har aupair der. Med barn må man ofte kompromisse og alt er ikke perfekt alltid. Men det høres for meg ut som om du har ekstremt høye krav til deg selv og familien, kanskje noe å tenke på?

Travelt

Dere har det IKKE travelt i mine øyne. Og jeg syns du skal be mannen din om en tenkepause og ikke la deg presse til å ta en beslutning nå, som du kan angre på senere. Vi har 7-8 års aldersforskjell mellom våre barn, og de har stor glede av hverandre helt gjensidig. De er ikke alene, og de har et nærere forhold enn noen ikke-søsken-relasjon jeg har sett. De underholder hverandre på hytta, elsker å være sammen (mest fra jr til sr over lang tid selvsagt ), og jo eldre minsten blir, jo bedre blir det. Dere kan godt vente den tiden du trenger for å ta en beslutning du vet du blir tilfreds med. Det kan også være godt å få førstemann skikkelig ut av bleiene før du begynner med spebarn, spesielt siden du er bekymret for friheten din.

Vanskelig - mange ting å vurdere - ikke noe fasitsvar. Lykke til

[Laban]

Om du ikke tror du vil være lykkelig med to barn, er det jo bare å la være. Barn har det best med lykkelige foreldre, søsken eller ikke.

Er enebarn selv, og er slettes ikke fremmed for tanken på å bare ha ett barn selv. Savnet ikke søsken som barn, men kunne i og for seg ideelt sett tenkt meg å ha noen som voksen.

Heldigvis har jeg mange gode venner, så det er ikke noe savn egentlig.

[Marianne]

Tråden er ryddet.

Marianne Admin

[thapara]

Om du ikke tror du vil være lykkelig med to barn, er det jo bare å la være. Barn har det best med lykkelige foreldre, søsken eller ikke.

←

Akkurat!

Om ts skal høre på rådene herfra må hun *virkelig*begynne å produsere barn,for å være sikker på å få ett lillegullet vil ha glede av..

Jeg har en søster som er tre år eldre, og vi har aldri hatt noe forhold. Hun har vært en del vanskeligere enn meg i oppveksten, og det jeg sitter igjen med som voksen er et snev av bitterhet over all tid og oppmerksomhet hun har "stjelt".

Jeg kjenner forøvrig tre enebarn, og alle er fantastiske mennesker (virkelig), så jeg tviler på at det er såå skadelig å vokse opp uten søsken..

[Myrthel]

slettet.

Endret 6. september 2007 av Myrthel

[kvinne_]

Mine foreldre er begge enebarn, og siden de hadde savnet søsken i oppveksten fikk de mange barn sammen. Selv kan jeg aldri tenke meg å få så mange barn, for det er ikke nødvendigvis bare idyll med så mange barn. Det var krangel hele tiden og konkurranse mellom oss. jeg har ikke kontakt med mine søsken idag.

Det jeg vil fram til er at vi mennesker gjerne ønsker oss noe vi selv ikke har: de som er enebarn savner gjerne søsken, mens de som har søsken opplevde det som mas. Søsken kan være lekekamerater eller årsak til krangling. Søsken kan være en god støtte eller de verste konkurrentene.

Uansett hva man velger må man jo være bevisst som foreldre. Et enebarn som vokser opp med aupair i huset og foreldre som vil gi barnet alt av oppmerksomhet har potensiale til å bli bortskjemt. Men det trenger ikke bli slik hvis foreldrene er bevisste på det.

[Gjest Gjest]

Jeg har bare ett barn. Jeg kan ikke få flere.

Alle ulempene som ramses opp med det å være enebarn må jeg derfor la prelle av meg. Og nå går dette helt fint, Jeg har en skjønn jente, veltilpasset og harmonisk. Selv kan hun se både fordeler og ulemper med sin situasjon, uten at jeg har prøvd å påvirke henne i noen retninger.

Før ble jeg fryktelig såret av alle de som "velmenende" argumenterte med hvor mye jeg sviktet datteren min ved å la henne være uten søsken. Men jeg hadde altså ikke noe valg.

Ja, hun blir alene den dagen jeg blir en "byrde for samfunnet." For vi blir jo det når vi blir gamle, alle som én, sant..? Vel, da får jeg sørge for at hun vet at jeg IKKE ønsker å ligge henne til byrde når den tid kommer.

"Enebarn får all oppmerksomhet, og ALLE blir bortskjemte av det." Nei. Det går helt fint an å oppdra et enebarn slik at det er klar over at det ikke er verdens sentrum. Man må bare være bevisst på hva man gjør. Enebarn vil være preget av å ha fått mye oppmerksomhet, akkurat som barn i riktig store søskenflokker vil være preget av dét. Men det er ikke noe feil ved noe av det. Det er bare naturlige konsekvenser.

Dere kan velge å ikke få flere barn. Og det ene barnet dere har vil kunne klandre dere for det i ettertid. Å savne søsken er ganske vanlig for enebarn. Jeg må leve med dette fordi det ikke kunne bli annerledes.

Uansett så bør dere være bevisste når dere tar valget.

Vel, jeg må signere denne! Vi har en gutt på snart 4 år, og vi har prøvd lenge å lage søsken til han, uten hell. Og nå har jeg vært gjennom en operasjon i livmoren som gjør at jeg ikke bør prøve mer.... Mitt livs tyngste valg, men jeg må tenke på mitt eget liv og helse, og heller være her for mitt ene barn.

Kunne jeg ha valgt, ville jeg gjerne hatt søsken til han. Mest for å han han skal få selskap av en likeverdig, på både godt og vondt for oss foreldre:)

[Gjest Pupsilure]

Både jeg og min samboer er enebarn. Vi vil ha 3-4 barn selv. Det har absolutt blitt folk av oss også, men vi har savnet søsken. Ikke er vi spesielt bortskjemte heller. Men det å være enebarn har nok preget oss på andre måter. Vi er vant til å være alene, og har ikke noe stort sosialt behov. Vi er veldig perfeksjonister begge to. Jeg vet ikke om det har sammenheng med det noen skrev om at det forventes at man er mer perfekt. Men slik er det altså.

Jeg er faktisk nesten litt bitter for at jeg ikke har noen søsken. Man har jo selvsagt ingen garanti for om man kommer godt overens og sånne ting, men jeg ville helt klart valgt å få søsken. Jeg tenker at vi er nødt til å få mange barn, ellers blir det jo en svært liten familie. Barna våre får jo ingen tanter, onkler, søskenbarn. Selv har vi begge hatt god kontakt med søskenbarna våre.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er enebarn og 38+ i alder. Vil ALDRI anbefale noen å få kun et barn! Som flere her sier går det greit å være liten som enebarn. Men som voksen kjenner en et stort savn etter søsken. Gamle, syke foreldre, ingen "ekte" nieser, nevøer, ingen å dele barndomsminner med osv. osv. En blir alene om alt føles det som. Jeg kjenner også følelsen av dette med perfeksjonisme.

Personlig vokste jeg opp med en psykisk syk forelder, og er sikker på at dette ville blitt enklere dersom jeg hadde hatt søsken å dele dette med.

Ofte er det søsken som deler tanker og følelser dersom det skjer noe leit e.l. - de får snakket ut om ting.

Selv har jeg fått flere barn, noe som jeg er utrolig takknemlig for. Det var veldig stritt og travelt med førstemann, men når jeg nå ser ungeflokken min som leker sammen blir jeg nesten litt misunnelig på hva jeg selv har gått glipp av som liten!!

Nei, jeg vil fraråde på det sterkeste til de som vurderer å få kun en unge!! Hvertfall et søsken bør alle som kan få!!

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke egentlig enebarn, har et søsken som er mange år eldre enn meg. Vi har ikke særlig mye kontakt, dessverre. Har bedre kontakt med niesene mine, da de er nærmere meg i alder.

Jeg har alltid savnet søsken, både i oppveksten og nå i voksen alder. Har selv to barn, og er utrolig glad for å ha to. Dessverre ble det ikke fler, kunne tenkt meg ett eller to til, men det toget har gått.

Når det gjelder spørsmålet om man klarer å gi like mye til to barn, så er svaret ubetinget ja. Du frarøver ikke det første barnet noe som helst ved å gi det søsken. Snarere tvert i mot, du beriker livet hennes.

Og dere er to til å ta ansvar for både nr 1 og eventuelt nr 2. Jeg har vært alene med mine barn fra de var 3 og 7 år gamle, og vi har hatt det veldig godt sammen. De har hatt stor glede av hverandre i alle år, og det håper jeg fortsetter resten av livet deres.

[Gjest Tulipa]

Jeg var veldig glad at jeg ikke var enebarn da mine foreldre ble alvorlig syke i ung alder. Tør ikke tenke på hva jeg skulle gjort om jeg alene skulle være ansvarlig for sykebesøk, kontakt med sykehus og lege og oppfølging i tiden etterpå - det er en uhyre stor påkjenning.