Enebarn

[Gjest Gjesta]

Jeg har bare ett barn. Jeg kan ikke få flere.

Alle ulempene som ramses opp med det å være enebarn må jeg derfor la prelle av meg. Og nå går dette helt fint, Jeg har en skjønn jente, veltilpasset og harmonisk. Selv kan hun se både fordeler og ulemper med sin situasjon, uten at jeg har prøvd å påvirke henne i noen retninger.

Før ble jeg fryktelig såret av alle de som "velmenende" argumenterte med hvor mye jeg sviktet datteren min ved å la henne være uten søsken. Men jeg hadde altså ikke noe valg.

Ja, hun blir alene den dagen jeg blir en "byrde for samfunnet." For vi blir jo det når vi blir gamle, alle som én, sant..?   Vel, da får jeg sørge for at hun vet at jeg IKKE ønsker å ligge henne til byrde når den tid kommer.

"Enebarn får all oppmerksomhet, og ALLE blir bortskjemte av det." Nei. Det går helt fint an å oppdra et enebarn slik at det er klar over at det ikke er verdens sentrum. Man må bare være bevisst på hva man gjør. Enebarn vil være preget av å ha fått mye oppmerksomhet, akkurat som barn i riktig store søskenflokker vil være preget av dét. Men det er ikke noe feil ved noe av det. Det er bare naturlige konsekvenser.

Dere kan velge å ikke få flere barn. Og det ene barnet dere har vil kunne klandre dere for det i ettertid. Å savne søsken er ganske vanlig for enebarn. Jeg må leve med dette fordi det ikke kunne bli annerledes.

Uansett så bør dere være bevisste når dere tar valget.

←

signerer Emeras innlegg

[Deidre]

Takk, Emera. Ditt innlegg blir vel egentlig det mest nøytrale av alle, siden du er i en situasjon du ikke har valgt, og har derfor vært nødt til å endre fokus for å greie å se fordelene ved den.

Og som Frøya sier, man produserer jo ikke barn for å ha noen til å hjelpe seg når man blir gammel.

Jeg tenker på dette nesten daglig. Mannen min maser og sier vi må handle snart, hvis ikke vil aldersforskjellen bli for stor, slik at barna ikke vil få særlig glede av hverandre.

Dere har kommet med mange fine innspill alle sammen, som har gitt meg flere vinkler å se dette fra, og flere ting å tenke på.

Tusen takk

Endret 22. februar 2007 av Deidre

[pinnestol]

En venninne sa: "å være alene om å skulle oppfylle alle deres forventninger er et veldig stort ansvar for et lite barn".

←

DEN satt hos meg..... Skal helt klart ha den bemerkningen i minne...

[Gjest baby-E]

Jeg vil absolutt anbefalle at barnet ditt får et søsken, om det er fysisk mulig.

Det er mange fordeler med å ha søsken., ser at det er ramset opp i diverse innlegg her.

Har også samme oppfattelse at enebarn stort sett er vandt med å stå i fokus gjennom hele barndommen og derfor forventer dette når de er ute av redet også.

Det å ha søsken å diskutere med, krangle med, og ha det hyggelig med.

Muligheten for å bli tante/onkel når man blir eldre

Men en ting som er viktig syns jeg er om du og mannen din omkommer. Tenk da på den stakkars datteren din som står der helt alene.

Selvfølgelig skal ikke dette være en grunn alene til å få flere barn, men det er noe man burde tenke på.

Til slutt er det jo du og mannen din som må bli enige. Syns du skal legge vekt på hans mening også.

[Lilith]

Tenk når dere blir "gamle og grå", litt små senile og trenger masse hjelp - ingen søsken å fordele "byrdene" og bekymringene med.

←

Jepp, viktig poeng.

Jeg er enebarn, og jeg vil ha to eller tre barn - om jeg kan. Det er mange ganger jeg har savnet søsken, ikke så mye i barndommen ( i hvert fall ikke bevisst), men etter at jeg ble voksen. Da hadde det vært godt å ha søsken å prate med i mange situasjoner.

[Gjest rabrabara]

Min ekskjæreste var enebarn og han savnet virkelig søsken da han vokste opp.

[Gjest "gjest"]

Jeg synes faktisk det er nok med et barn.

[sweetdana]

Jeg er enebarn, og ønsker å komme med en liten motvekt til alt det negative som er skrevet.

For det første, dersom du og mannen din ikke har tid til å ta dere av ett nytt barn, er det ingen krise med et enebarn. Man vet aldri hvilke barn man får, og noen barn trenger mer oppfølging enn andre.

Jeg har ikke tatt noen skade av å være enebarn. Men mamma og pappa har vært bevisst på å ta meg med mye på besøk til slektninger, så jeg har god kontakt med søskenbarn og tremenninger. Jeg føler også jeg har litt mer ro enn de som har søsken. Med det mener jeg at jeg er vant til å trives med eget selskap, jeg er ikke avhengig av selskap hele tiden. Jeg er jo selvfølgelig sosial, men går sjelden rundt og kjeder meg dersom jeg er alene.

Jeg opplevde også i oppveksten at jeg fikk mye mer leksehjelp og oppfølging enn vennene mine med søsken. Fikk også mye oppmuntring. Det at man liksom skal dekke foreldrenes ønsker alene, kommer helt an på hvilke foreldre det er snakk om. Foreldre som ikke lar barna være seg selv, og prøver å forandre de til noe de ikke er, vil jo være sånn uansett om de har ett eller to barn.

Men jeg er jo enig i at når foreldrene mine engang dør, så blir jeg jo den eneste igjen. Det er jo klart jeg har masse slektninger jeg har god kontakt med, og mange venner, men det vil ikke være noen igjen som har vært en del av det daglige livet helt siden barndommen.

Jeg tror ingen tar skade av å være enebarn Og hvordan hadde det vært med søsken? Hmm.. ja si det. Jeg har jo aldri opplevd noe annet enn å være enebarn, og jeg har trivdes med det.

[Varsia]

Jeg er ikke enebarn, men vokste stort sett opp som enebarn, pga stor aldersforskjell mellom meg og mine søsken, som flyttet langt hjemmefra mens jeg var ganske liten.

Og jeg var mildt sagt misunnelig på alle andre barn som hadde søsken hjemme hos seg. Jeg savnet noen å krangle og sloss med, noen å finne på fanterier sammen med, eller bare noen å dele godteriet med. Det er utrolig kjedelig å være enebarn, det syns til og med jeg som elsket å leke alene.

Men, det ble nå menneske ut av meg og. Ikke er jeg særlig bortskjemt (kanskje mer enn mine søsken ja, men så må det tas i betraktning at jeg vokste opp i en litt annen tid enn dem), og ikke har jeg noe behov for å ofte være i fokus - føler ikke at jeg var så mye i fokus da jeg var liten heller, ikke mer enn andre barn.

I dag gjør det meg ingenting at jeg ikke vokste opp med søsken, men det er fordi jeg nå endelig har fått kontakt med de søskene jeg har. Jeg er ikke lenger lillesøster som bare trenger kos og leker, men en samtalepartner også, så ting begynner å bli mer riktig i forhold til hva jeg syns skal være med i et søskenforhold. Hadde jeg vært et ekte enebarn ville jeg nok vært mye mer ensom nå, jeg blir rett og slett trist av tanken på å ikke ha søsken. Men det er jo fordi jeg vet hva jeg kunne gått glipp av!

Så, generelt tror jeg at de fleste barn har godt av å ha søsken. Men det er jo umulig å vite sikkert, for alle barn er forskjellige! Det viktigste er at barnet ditt neppe vil få noen alvorlige følger av å ikke ha søsken, - det kan bli et lite savn, men ikke verre enn det. Man har alltids nære venner opp gjennom livet, og søsken er ikke noe must.

Som andre påpeker er det viktig at barnet ditt får ha nær kontakt med andre barn, og da tenker jeg ikke på barnehagen...

Uff, så vanskelig. Jeg vil jo bare det beste for barnet mitt, men jeg synes det er så vanskelig å avgjøre hva som er det beste. Man vet jo aldri på forhånd hvordan ting kommer til å arte seg. 

←

Synes foreldre bør være litt forsiktig med å alltid gjøre det som virker best for barenet. Av og til er det som er best for barnet det som er best for deg! Barn trenger ikke det aller beste hele tiden - da lærer de at ingenting annet er bra nok. Så lenge de har trygghet og kjærlighet hjemme, og alltid har noen å gå til, så vil de greie seg. Gjør det DU føler for, så vil nok barnet ditt bli fornøyd uansett.

Om du skal ha flere barn skal altså ikke vurderes utifra ha som er best for det barnet du har nå (å produsere et barn bare for å gi jenta di søsken er litt feil), men utifra hva dere som foreldre ønsker. Det beste for barnet ditt er å lære seg å tilpasse seg, enten det er alene eller ikke. Det er det livet handler om.

[Varsia]

Jeg føler også jeg har litt mer ro enn de som har søsken. Med det mener jeg at jeg er vant til å trives med eget selskap, jeg er ikke avhengig av selskap hele tiden. Jeg er jo selvfølgelig sosial, men går sjelden rundt og kjeder meg dersom jeg er alene.

←

Må bare si at jeg også opplever det samme, jeg er heller ikke avhengig av selskap hele tiden, og greier fint å være sosial i eget selskap. Det er definitivt en positiv konsekvens av å ha vokst opp "alene"..=)

[Gjest baby-E]

Må bare si at jeg også opplever det samme, jeg er heller ikke avhengig av selskap hele tiden, og greier fint å være sosial i eget selskap. Det er definitivt en positiv konsekvens av å ha vokst opp "alene"..=)

←

Slik har jeg det også. Stortives i eget selvskap, selv om jeg også er veldig sosial, på tross av at jeg er oppvokst med søsken.

[Lillemor Gull]

Må bare si at jeg også opplever det samme, jeg er heller ikke avhengig av selskap hele tiden, og greier fint å være sosial i eget selskap. Det er definitivt en positiv konsekvens av å ha vokst opp "alene"..=)

←

Samme her, bare at jeg har søsken.

Jeg synes man skal få det antallet barn man føler man er i stand til å følge opp skikkelig.

Selv er jeg veldig glad for at jeg har søsken.

[Prego]

Jeg er enebarn. Har forsåvidt gått greit, men jeg savnet søsken. Jeg sa en gang "jeg vil heller ha lekekamerater enn leker". Søsken som er relativt nære hverandre i alder får masse glede av hverandre.

Mange sier at enebarn blir bortskjemte. Ja, det stemmer nok, men det er veldig opp til foreldrene. Jeg merker med meg selv at jeg kan være noe egoistisk i tankegangen ved enkelte anledninger. Om dette skyldes at jeg er enebarn blir bare spekulasjoner. Det som imidlertid er (nesten?) sikkert er at søsken sliper hverandre og man lærer lettere å dele og andre sosiale kodekser.

Vi har to barn, én på 3 og én på 1/2 år. Det er ganske mye mere jobb med to enn én, men det var aldri et spørsmål for oss om vi skulle ha flere enn én hvis vi fikk muligheten.

Når den tid at foreldrene faller fra, er det godt å ha en søster eller bror å kunne støtte seg til. Ja, man har som oftes annen familie, men det blir skjeldent det samme.

Alt i alt vil jeg anbefale deg å gå én runde til med deg selv. For barnets skyld (første mann) er jeg ikke i tvil om at søsken er en fordel. For deres egen skyld får prioritering om livsstil/livsførsel avgjøre.

[Gjest Nattblomst]

Jeg tenkte lenge at jeg bare ville ha ett barn, da jeg hadde fått min første.

Ombestemte meg etter et par år, og er i dag utrolig glad for det. Nå har jeg to små, og selv om eldste er 4 og yngste under 1/2 år, har de veldig stor glede av hverandre allerede. Det er så fint å se.

Klart, det er mer jobb med to. Men det er mer enn verdt det.

Tenker også på fremtiden til barna.

[Anca]

Mange gode innlegg her. Tenkte jeg skulle komme med mitt lille bidrag også.

Jeg er enebarn og mannen min er enebarn. Ingen av oss har noen sinne savnet søsken. Det var vel neppe planlagt fra foreldrene våre sin side at vi skulle bli enebarn, men sånn endte vi opp.

Jeg har hatt en fin oppvekst, jeg har hatt foreldre som har vært der for meg, men som allikevel ikke har skjemt meg bort(det hadde de ikke økonomiske muligheter til). Jeg har hatt omgang med søskenbarn i oppveksten, men har alltid likt å være alene.

Jeg tror det er viktig at foreldre som bare har et barn, enten det er planlagt, eller det bare blir sånn, tar hensyn til dette i oppdragelsen. Å gi et barn oppmerksomhet er ikke en negativ ting, men husk også at barnet skal lære å være en del av et samfunn hvor man må vise hensyn til andre.

Jeg mener det er mange fordeler med å være enebarn. Foreldrene mine har alltid hatt tid til meg. De har kunnet følge meg opp både når det gjelder skole og fritidsaktiviteter. Nå sier jeg ikke at foreldre med flere barn ikke gjør dette for barna sine, men de må jo dele tiden sin mellom barna. Jeg har aldri savnet søsken, tror neppe jeg kommer til å gjøre det heller(er snart 32 år). Ja, det blir en utfordring når foreldre blir gamle og trenger hjelp, men det er ikke garantert at man får hjelp bare fordi man har søsken(noe jeg har sett mange eksempler på). Når man er enebarn er man mer innstilt på dette. Mine foreldre er også veldig opptatte av dette og jeg tror ikke det blir noe problem når den tid kommer.

Jeg er gravid og tankene på om det blir et eller flere barn på oss har vært mange. Har slitt en del nå på slutten av svangerskapet og det frister ikke å gå igjennom dette enda en gang(ja, jeg vet det kommer til å bli verdt det når hun endelig kommer ut). Vi er begge innstilte på at dette muligens blir det eneste barnet vi får. Ingen av oss annser det som en bakdel dersom barnet vårt ikke får søsken. Vi ser heller på det som en fordel. Vi vil kunne gi et barn helt andre muligheter og oppfølgning enn vi vil kunne gi flere barn. Uansett hvor "slemt" dette høres ut, så er det sant!

Du får ikke automatisk et lykkelig barn dersom det får søsken. Om dere får et eller flere barn er opp til dere som foreldre. Ikke la noen "tvinge" dere til å få flere barn bare fordi det er "riktig" i andres øyne. Det er ulike utfordringer enten det blir et barn på dere eller flere.

Lykke til med avgjørelsen.

[Henna]

Jeg har vokst opp som enebarn, og ser på det som et privilegum. Jeg har fått det jeg har trengt uten å behøvd å dele det med noen, jeg har fått mine foreldres oppmerksomhet og oppfølging uten forbehold. Og det uten å ende opp som en egoistisk enstøing

Men nå som jeg er blitt voksen så ser jeg vel mer gleden, det kunne vært, med søsken. Det gir jo en større familie, og jeg har nok noen ganger kjent et bittebittelite stikk av misunnelse over de rundt meg som har nære søskenrelasjoner i voksen alder.

Men det har aldri vært noe savn med søsken, og kan ikke si det er det nå heller. Og det ville nok vokst opp et enebarn her i heimen også, hadde jeg vært alene om beslutningen. Men så er vi to også her med veldig ulike meninger om akkurat det, og jeg bøyer nok over en dag. Men det er en god stund til ennå. For jeg vil nyte å ha et barn med en viss grad av selvstendighet en stund til.

[Furstina]

Jag är också ensambarn.

Mina föräldrar är båda ensambarn.

Resultat:

LITEN släkt. INGA syskonbarn, inga tanter, onkler eller annat. Det är lite trist att inte ha fler att dela livet med vid födelsedagar, jular, bröllop och annat.

DET saknar jag idag. Lite mer familj.

Som barn saknade jag det inte, jag hade ju föräldrar, far- och morföräldrar och grannar och vänner. Men idag gär jag faktiskt det. Saknar mer familj, om det så må vara syskon eller en tante.

Jag kan bli arg när jag läser eller hör om folk som "vet" hur ensambarns uppväxt är. Det är en så grov generalisering att jag bara kan skaka på huvudet åt det. Tid med föräldrar kan alla barn få, eller inte - oavsett hur många syskon man har. Uppföljning i skolan likaså.

Bortskämda barn styrs nog mer av föräldrarnas ekonomi och vilja till att shoppa än antalet syskon.

Om NI ska skaffa fler barn eller inte bör ni besluta på grund av ER tid och förmåga att ta hand om en baby igen, att ta hand om fler barn. INTE för er dotters skull. Att lära sig ta hänsyn till andra människor och ha någon att leka med det kan barnen få genom barnehage, skola och andra vänner.

Det är inget handikapp att vara enebarn.

[Gjest Don Giovanni]

Vi har en datter på 3 år, og jeg synes det er nok. Mannen  min arbeider mye, vi deltar i en del selskapeligheter i forbindelse med jobben hans, og vi liker å reise.

Mannen min vil gjerne ha et barn til, men jeg synes jeg har hendene fulle med lillegull. Barn skal jo følges opp, både i forbindelse med barnehage, skole og fritidsaktiviteter, og selv om jeg er så heldig å ha au pair, synes jeg det er slitsomt. I hvertfall når jeg sammenlikner med livet vi levde før lillegull kom til.

Misforstå meg rett, jeg elsker tulla vår over alt i verden, og kunne ikke tenke meg livet uten henne.

Men jeg tenker nok annerledes enn mannen min. Jeg vil gi henne det beste, jeg vil at hun skal føle seg som nummer en, og jeg vil at hun skal få den beste oppfølging frem til hun er voksen og forlater redet. Jeg kan ikke fatte hvordan vi skal greie å gi alt det jeg ønsker å gi til to barn, og samtidig opprettholde et sosialt liv utenfor hjemmet.

Det er da vel ikke så ille å vokse opp som enebarn? Både min mann og jeg har søsken, han har et godt forhold til sine, mens jeg og min søster alltid har kranglet og konkurrert. Kan hende er det dette som ligger bak våre forskjellige ønsker.

Det ville vært flott å få noen innspill fra andre brukere i denne problemstillingen, brukere som selv har vokst opp som enebarn eller har valgt å ha kun ett barn selv. 

←

Det har aldri slått deg at det å gi lillegull søsken er det aller beste du kan gi henne? Vet ikke hvor gammel du er, men du bør kanskje evne å se litt lenger frem i livet enn det du selv er nå? Det kommer tross alt en tid hvor søsken er kanskje det eneste du har som er sikkert og stabilt, og forholdet til søsteren din trenger nødvendigvis ikke være konkurranseorientert resten av livet?

[c",)]

enebarn.... hmm....            tenke......

jeg tror at alle barn trenger enda et barn til å leke med og gjøre ting med ....

vi kjenner mange som har et barn .. og må si at de er ekstremt bortskjemte....

men det er vel forskjell på det oxo.... men alikvel om jeg hadde et barn så ville jeg nok gått for enda et....

lykke til i ditt valg..

←

Akkurat hvor mange barn man skal ha er det ikke alle som kan bestemme selv.

Jeg er så heldig å ha ett barn. Ikke fordi at jeg bevisst har valgt å ha enebarn, men rett og slett fordi at jeg ikke har fått flere.

Jeg kjenner at jeg blir litt provosert av uttalelser som du kommer med om at du ville nok gått for et barn til om du allerede hadde ett.

Jeg syns også å ane en liten negativ holdning til enebarn, at de er ekstremt bortskjemte. Det kan en søskenflokk også være.

At mitt barn stort sett får nye ting og klær er pga at h*n har ingen å arve av. De som har flere barn kjøper ofte nytt til eldstemann, også arver søskene etter de igjen. Ser derfor ikke noe galt i at jeg kjøper nytt til mitt barn. Kommer jeg over brukt utstyr som barnet trenger er jeg selvsagt glad for å kunne spare noen kroner jeg som alle andre, å barnet mitt (som er 10 år) har aldri klaget når h*n har måtte nøye seg med brukte ting.

Mitt barn har også regler og plikter som h*n må forholde seg til i tillegg til å vise respekt og folkeskikk.

Det kan bli folk av enebarn også.

[sweetdana]

Ja det er veldig mange bedrevitene i denne tråden. Konklusjonen må jo være at om et barns oppvekst skal være vellykket, kommer helt an på foreldrene og ikke antall søsken. Oppmerksomhet, bortskjemthet, leksehjelp og omsorg kommer helt an på foreldrene.

Om et par velger å få flere barn enn ett, kommer helt an på deres livssituasjon. De skal ikke få nedverdigende blikk fordi de ikke velger å sette flere enn ett barn til verden. For ikke å snakke om de som faktisk ikke får flere barn. Det å ikke kunne få flere barn, selv om man vil, tror jeg må være helt forferdelig. Også skal bedrevitere komme å si at barna deres vil få et dårligere liv uten søsken! Hva kan disse personene gjøre med det? Det eneste utkommet er at de får dårlig samvittighet for noe de ikke råder over.

Og hva med høyt utdannede mennesker, som det blir mer og mer av i vår tid, kanskje har de ikke tid til mer enn ett barn. Vi lever ikke for femti år siden, da kvinnene skulle være hjemme og få barn. Ting er mer komplisert i dag, uten at man skal bedømme ut i fra det. Karrieremennesker trenger ikke være egoister selv om de kun får ett barn. Slike mennesker har foretatt bevisste valg utifra livssituasjon. Unger skal følges til fritidsaktiviteter, trenger foreldre til foreldremøter, delta på skoleoppsetninger osv osv. Foreldre med karrierer har kanskje ikke like god tid, som de som velger å være hjemmeværende. Og de velger barneflokk ut i fra det.

Nei slutt å døm foreldre med bare ett barn, og enebarn. Søsken er ikke universalløsningen for en vellykket oppvekst og et vellykket liv. Barn har krav på tid og oppmerksomhet. Noen ønsker mange barn, noen ønsker ett. Det er opptil hver enkelt.