Stemor/stefar?

[Gjest Turi]

Da er du og jeg prinsipielt uenig

←

...og når du en gang får egne barn (bio eller adopterte), vil du oppleve at prinsipper ikke styrer morskjærligheten

[Gjest =tentacle=]

Da er du og jeg prinsipielt uenig

←

Hvordan synes du det bør være? Og hvorfor?

[Kykkelikokos]

Hvordan synes du det bør være? Og hvorfor?

←

Jeg synes ikke man skal sette opp egne sperrer fordi det ikke er ens egne barn. Jeg mener heller ikke at foreldre har førsterett på kjærligheten fra barnet. Jeg tror det er mange barn i dag som vil si at det er kjempeflott å ikke bare ha ett sett med foreldre, men to.

La meg ta et eksempel. Jeg har en niese som jeg har blitt utrolig glad i. Jeg er det man kan kalle "filletante" fordi det er svigerinnen min sin unge. Det kan jo være at mannen min og jeg en dag går fra hverandre - og da vil hun heller ikke være niesen min lenger. Det forhindrer meg ikke fra å slippe niesen min inn i hjerte mitt fullt og helt. Det er kanskje ikke et fullgodt eksempel, siden det ikke er det samme med en niese som med et eget barn, men dette er et svar på det som ble nevnt om at barnet kan forsvinne ut av livet ditt.

Sissan: Nei, det gjør det selvfølgelig ikke. Men om jeg en dag skulle være i den situasjonen hvor jeg får et stebarn, ville jeg aldri satt opp egne sperrer for å forhindre at jeg elsket barnet som mitt eget.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg synser også bare, men jeg er mer på linje med Sissan her. Og jeg vil trekke de resonnementene videre, for jeg tror det er mange viktige aspekter her.

Hva man tillater seg er et stort poeng, og hva man bør tillate seg er et annet. Å virkelig gjøre stebarnet til "sitt eget" på lik linje med hva en forelder gjør, kan være farlig. Steforholdet har ingen juridisk beskyttelse i samfunnet og ingen biologisk forankring for barnet, og man vil derfor alltid stå i fare for å miste "sitt eget" barn ut av livet sitt, og det er en absolutt katastrofe om man skal oppleve det med full tyngde lik en forelder ville gjort. Å få barn er å bli ekstremt sårbar, men man er litt tryggere hvis man faktisk er forelderen/adoptivforelderen.

Jeg tror at hvor glad jeg blir i et annet menneske, også om det er et barn, ikke utelukkende avhenger av meg, men at dette skapes i samspillet med den andre. For å utvikle foreldrekjærlighet til barnet, trenger jeg barnets tillatelse og aktive medvirkning, fordi det også krever en input/respons som må komme fra barnet. Foreldre og barn fremelsker kjærligheten i hverandre, og når barnet har dekket sitt foreldrebehov, er det ikke like åpent for å knytte seg til nye mennesker i en slik ekstrem grad som til foreldrene. Posisjonen er rett og slett ikke ledig.

I tillegg tror jeg at det skal være slik, ikke bare for å beskytte voksenpersonen og barnet i tilfelle man blir atskilt senere, men også for å beskytte de relasjonene som allerede eksisterer mellom foreldrene og barnet, og det er den største verdien det barnet har. At barnet hele tiden favoriserer foreldrene over alle andre, og gir foreldrene opplevelsen av å være unike, uerstattelige og at de er avhengige av akkurat dem, tror jeg er en av de viktige mekanismene som styrker og opprettholder kjærlighet og beskyttelsesinstinkt i en slik grad at de er villige til å gå gjennom ild og vann for ungene. Barn kan ikke få for mange som er glade i dem, men akkurat det innerste rommet tror jeg at foreldrene skal ha alene, fordi det er for verdifullt til å risikere å forstyrre det.

←

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å være prinsippielt uenig i dette. Her er både kjærlighetsaspektet, det juridiske og det mellommenneskelige hensyntatt, og det på særdeles analytisk og (ikke minst) menneskelig og gjennomtenkt måte. Tenk om alle hadde gjort en såpass grundig filosofering i forkant av forhold, både med og uten barn. Jeg syns det var vakker lesning

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes ikke man skal sette opp egne sperrer fordi det ikke er ens egne barn. Jeg mener heller ikke at foreldre har førsterett på kjærligheten fra barnet. Jeg tror det er mange barn i dag som vil si at det er kjempeflott å ikke bare ha ett sett med foreldre, men to.

La meg ta et eksempel. Jeg har en niese som jeg har blitt utrolig glad i. Jeg er det man kan kalle "filletante" fordi det er svigerinnen min sin unge. Det kan jo være at mannen min og jeg en dag går fra hverandre - og da vil hun heller ikke være niesen min lenger. Det forhindrer meg ikke fra å slippe niesen min inn i hjerte mitt fullt og helt. Det er kanskje ikke et fullgodt eksempel, siden det ikke er det samme med en niese som med et eget barn, men dette er et svar på det som ble nevnt om at barnet kan forsvinne ut av livet ditt.

Sissan: Nei, det gjør det selvfølgelig ikke. Men om jeg en dag skulle være i den situasjonen hvor jeg får et stebarn, ville jeg aldri satt opp egne sperrer for å forhindre at jeg elsket barnet som mitt eget.

←

Jeg elsker mine tantebarn også, men på ingen måte slik deres foreldre gjør

[Kykkelikokos]

Det er klart, det var et dårlig eksempel. Det jeg prøver å få frem er at jeg aldri kunne ha valgt å ikke elske barnet fullt ut.

[Gjest Turi]

Sissan: Nei, det gjør det selvfølgelig ikke. Men om jeg en dag skulle være i den situasjonen hvor jeg får et stebarn, ville jeg aldri satt opp egne sperrer for å forhindre at jeg elsket barnet som mitt eget.

←

Vet du hva? Dette kan du ikke forstå før du får egne barn. Det er ikke det at man ikke elsker stebarnet fullt ut, det er bare det at ingenting ligner kjærligheten til barna sine. Ta det du føler for det menneske du elsker høyest i verden. Gang det med 10 og du er FREMDELES ikke i nærheten av følelsene du får for egne barn.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men siden jeg er så heldig at jeg har eget barn, vet jeg at sånn ER det bare.

Jeg VELGER å elske mannen min fullt ut - det er allikevel ikke sammenlignbart med kjærligheten til barnet mitt. Det samme gjelder stebarnet mitt også, jeg velger ham ikke bort, det er bare noe helt annet.

Du finner det ut når du blir mor. Og det er ikke vondt ment - det er bare sant. OG fryktelig vanskelig å forklare.

[Kykkelikokos]

Trolig vil jeg aldri finne ut av det Sissan, da jeg først måtte blitt mor, og så måtte jeg fått meg et stebarn også

Det er ikke meningen å tråkke på noen tær. Jeg sier ikke at du gjør noe galt, jeg svarte på =Tentacle= sitt innlegg hvor h*n skrev "Hva man tillater seg er et stort poeng, og hva man bør tillate seg er et annet. Å virkelig gjøre stebarnet til "sitt eget" på lik linje med hva en forelder gjør, kan være farlig. "

[Gjest Turi]

Trolig vil jeg aldri finne ut av det Sissan, da jeg først måtte blitt mor, og så måtte jeg fått meg et stebarn også

Det er ikke meningen å tråkke på noen tær. Jeg sier ikke at du gjør noe galt, jeg svarte på =Tentacle= sitt innlegg hvor h*n skrev "Hva man tillater seg er et stort poeng, og hva man bør tillate seg er et annet. Å virkelig gjøre stebarnet til "sitt eget" på lik linje med hva en forelder gjør, kan være farlig. "

←

Du trenger ikke bli stemor for å skjønne det, det holder å bli mor.

Jeg føler ikke at du har tråkket meg på tærne, beklager om jeg har uttrykt det.

Men jeg er enig med tentacle i alt hun skriver her inne, og syns hun er veldig reflektert i spørsmålet om stefamilier. Og jeg er enig - ut fra min situasjon - i at man ikke skal gjøre et stebarn til sitt eget på linje med foreldrene. Men å gjøre det som sitt eget på en ste-familie premiss skal man gjøre. Men det ER forskjell. Det er naivt å tro noe annet. Eneste grunnlaget for full likebehandling er om en har et stebarn som bor hos en 100% av tiden.

[Gjest Mayamor]

Jeg sier at jeg er veldig glad i samboers 3 barn, ekstra kanskje i jenten som bor hos oss. Jeg er like glad i dem som jeg er i min søsters 4 barn og besevenninnen min sine 3 barn (vi er som søstre). Men følelsen jeg har for mine 2 gutter - det er en helt annen følelse.

Ikke noe å skammes over, da jeg vet at barna er veldig glad i meg, men mamman deres har jo en helt annen spesielll plass i hjertene deres. Og det er like greit.

[Gjest "gjest"]

Jeg gidder ikke fyrer med barn fra før. Ikke pga barna, men fordi det blir ei kjerring til i forholdet.

[Gjest Mayamor]

Ja fri og bevare: mannfolk er som utedass: endten er de opptatt eller full av dritt.

[Gjest "gjest"]

Ja fri og bevare: mannfolk er som utedass: endten er de opptatt eller full av dritt. 

←

Du har et poeng.

[Gjest s.n]

Anbefaler deg å skaffe boka "Hvordan (over)leve med andres barn". Min nåværende samboer kjøpte boka da vi ble sammen og måtte ta stilling til hvordan vi skulle forholde oss til min datter. Vi diskuterte oss igjennom relevante deler av boka, og det var utrolig nyttig. Vi gjorde det på et tidlig stadie, og unngikk dermed å kjøre oss fast før vi tok tak i ting.

Datteren min er kjempeglad i ham. Hun har sin pappa, og så er hun så heldig å ha en ekstra-far. Det trekker vi alltid frem når andre unger i barnehagen spør om samboeren min er faren. Så vinkler vi det til hvor heldig hun er som har to av en gode (i tillegg til et ekstra sett besteforeldre)

lykke til!

[Gjest Gjest_Emma_*]

Det er ikke nødvendigvis fordi barnet minner om livet han hadde før, eller fordi barnet kanskje ikke er så positivt innstilt til pappas nye kjæreste. (selv om det også er noe man kan oppleve)

- Det kan gå på småting som at barnet kan ha helt andre grenser enn man selv ville hatt for eget barn. Og at man dermed må akseptere ting man ellers ikke ville akseptert, både når det gjelder regler og oppførsel.

Jeg synes det viktigste er at man gjør så godt man kan. At man oppriktig går inn for å like barnet og innser at barnet ikke fortjener noe annet.

Hei!

Jeg har drevet og lest meg gjennom denne tråden og har endel spørsmål som gjerne kan svares på av andre enn deg jeg siterer til nå. Jeg har nettopp inngått i et forhold til en mann som er trebarnsfar fra alderen 14, 12 og 9. Vi har en stund lurt på hvordan vi skal fortelle barna at pappa har en ny kjæreste, altså hvordan jeg skal bli introdusert inn i barnas liv... Det er ikke lenge siden foreldrene skilte lag (han flyttet ut i september) og yngstemann hadde like før jul gitt uttrykk for at "det verken var greit at mamma eller pappa fant seg noen ny kjæreste..." Allikevel tror jeg nok at barna er klar over at far deres har funnet seg en ny kjæreste, eller iallefall en ny venninne. For de spør han noen ganger hvem han, for eksempel, skriver meldinger med, og da svarer han at det er meg. På et tidspunkt spurte eldstemannen "hvem er denne Emma egentlig?" og da hadde faren svart at jeg var ei venninne som han brukte å være mye ilag med i ukedagene. Vi har hatt et par tilfeldige møter der jeg har truffet på han og en eller to av barna men vi har aldri presentert meg som pappas nye kjæreste..

Spørsmålet jeg egentlig har er hva er best å gjøre? Skal vi bare si det som det er siden ungene er rimelig voksne og sikkert klar over hva som skjer, eller skal vi presentere meg som en venninne først? Tanken med å presentere meg som venninne først var at vi da skulle finne på ting sammen når han har barna og slik gjøre dem vant med meg og naturlig for dem at jeg er der før jeg sklir over i en annen rolle. MEN om vi gjør det slik blir kanskje min rolle og status for ungene annerledes enn hvis vi presenterer meg som pappas kjæreste med en gang?

Som dere sikkert skjønner har jeg tenkt en del på dette og trenger gode råd for hvordan vi skal løse dette. Selvsagt er det han (faren) som best kjenner sine barn, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til ungene når det ikke er klart "hva jeg er"....

[La Guapa]

[quote: "Men jeg må ærlig innrømme at hårene reiser seg på armene mine når jeg leser tråder på KG der man uttrykker glede over å få en "ordentlig familie nå som VI skal ha barn" og gir uttrykk for at dette er HELT annerledes enn den familien man har fra før og at alt nå skal bli SÅ mye mer idyllisk enn lissomfamilien med mannens snørrunge fra forrige forhold på slep".

Vet du...det er masse som er helt anderledes.

Når du får barn selv ser du kanskje hvorfor far har valgt å prioritere som han har i forhold til stebarnet mange ganger.

Du blir mere tolerant og du føler et sterkere bånd til stebarnet som får halvsøsken som er ditt barn. Du slapper litt mere av i forhold til nykker stebarnet ditt har, for du sr jo at dine unger er ikke perfekte de heller.

Istedenfor å føle deg som femte hjulet på vogna blir dere sammen en familie på en annen måte.

Også er det sånn da at barnet ditt elsker du...hvertfall har jeg det sånn. Stedatter er jeg glad i og jeg bekymrer meg for henne.

Men hun HAR en mamma, jeg har ikke båret på henne i 9 mnd. og det er en vesentlig forskjell på mine følelser for henne og mitt barn.

Det er bare naturlig.

Jeg er glad i henne som den hun er, ei flott jente...men jeg elsker henne ikke sånn som mine egne barn, det har hun en mamma som gjør.

De som har forventninger til at stemor eller stefar skal elske stebarnet sitt som sine egne barn tror jeg blir skuffet...og det må være veldig vanskelig å komme inn som ekstra omsorgsperson med et sånt påtvungent krav!

En venninne av meg opplevde at mannen hennes ble sint og opprørt da hun ærlig svarte påhans spørsmål om hun elsket hans datter som sin egen....hun gjorde jo ikke det...hun var veldig glad i henne, men elsket henne ikke.

Han har godtatt det nå...men å tvinge min venninne til å føle det slik blir for hans datter som et tvangsekteskap, ....umulig.

Føleleser må komme naturlig og en kan være en utmerket ressursperson for et barn uten å måtte tvinge seg til følelser som ikke er der.

[Smula2]

Jeg er i en bli kjent-fase med en mann som har et barn i småskolealder. Han har vanlig samvær med barnet. Jeg har ikke barn selv.

Jeg har lest ganske mye forskjellige meninger rundt stebarnsspørsmål her på KG, og fått passet mitt påskrevet en rekke ganger for det jeg skriver selv. Noen ganger får jeg inntrykk av at en stemor skal være en kombinert fjernstyrt moder Theresa/selvrensende dørmattefunksjon, konstant smilende, blottet for rettigheter og med ubegrensede plikter. "Hele pakken" er et mystisk begrep som stadig dukker opp, men hva som innbefattes av den pakken er det delte meninger om.

Jeg håper noen vil dele sine meninger og/eller erfaringer (alt etter hva dere har ) om temaet, fritt eller ved å plukke ut noen av spørsmålene under. For enkelthets skyld utformes alle spm til å handle om meg. Bytt ut kjønn/tittel med det som passer.

<span style='color:red'>Poenget her er å få litt inntrykk av hva som forventes av steforelder generelt, ikke hvor lite jeg kan slippe unna med om det blir aktuelt, selv om det kan se slik ut på spørsmålsstillingen. Håper på en konstruktiv debatt, men det er selvsagt ikke et krav </span>

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

Hvis du er eller har vært i en familie med særkullsbarn, hva ble mest annerledes i forhold til hva du hadde tenkt, og hva var mest positivt/negativt?

Hva, hvis noe, mener du er forskjellen på fars og stemors forpliktelser overfor barnet mens de bor sammen?

Hva er fars forpliktelser overfor meg?

På hvilke områder bør evt hans status som far tippe vektskålen hvis vi er uenige i avgjørelser som par?

Hvis jeg må kompromisse mye av hensyn til hans barn, bør da han kompromisse tilsvarende for meg i andre saker, eller blir barnet begges like store plikt, slik at vi står likt i andre spørsmål uansett?

Hvordan forandrer en eventuell skjevhet i avgjørelsesmyndighet seg hvis vi får felles barn?

Hvor mye av oppgavene i forhold til barnet bør eller må jeg påta meg?

Har jeg rett eller plikt til å være med på å utforme mål eller metoder i oppdragelsen? Dvs innflytelse hjemme hos oss og/eller innflytelse på hva far står for i møter med mor?

Hvem bør far ta hensyn til hvis mor og stemor har motstridende ønsker/krav i en sak, og far ser begge løsningene som likeverdige for barnet?

Hvor mye sosial kontakt må det være greit at far og eks har for barnets del? Fellesjul, felles bursdager, sammenkomster med øvrig familie, hyppige kaffebesøk, ingenting ut over nødvendig diskusjon/samarbeid?

Bør et langvarig forhold mellom steforelder og barn videreføres etter eventuelt brudd, dersom de to ønsker det?

Ville du stilt de samme forventningene til en stefar og en stemor (kvantitativt og kvalitativt)?

Må man være 100% fleksibel i forhold til deltagelse i ekstrasamvær/endring av samværsavtale, selv om storparten av samværet da blir med stemor og ikke med far?

Kjære deg!

Som fraskilt mor, - jeg synes det er flott at du reflekterer over alt dette nå. Det er det ikke mange som gjør, tror jeg. Ikke så dypt som dette.

Jeg vil nå si, at om du ble sammen med min mann. Som har barna annenhver langhelg, så ville jeg vise stor forståelse for at han fremover må prioritere deg på julaften feks. Da får vi dele ungene annenhver jul. Livet går videre og man må tilpasse seg sin nye situasjon. Får dere felles barn vil jeg nok også innse at ting nødvendigvis vil måtte bli annerledes. Vi ville garantert kommet frem til en god løsning. Det aller, aller viktiste. Respekter hans x-kone, strekk deg til og med så langt at du er villig til å skryte av henne av og til i forhold til barna. Jeg vil gi deg gull tilbake! I form av fleksibilitet og raushet. For jeg ønsker alt godt for ungene mine, og da er jeg klar over at far og du også må ha det bra.

Når det er sagt. Du skal være "stor" og overbærende i mange henseende. Jeg har selv - for mange år siden vært i et forhold der han hadde barn og ikke jeg. Jeg merket at jeg begynte å grunne for mye over de spørsmål du her stiller. Jeg kjente at jeg nok ville ha problemer med å vise nok raushet i forhold til noen tema. Men, det skal sies! Vi hadde ingen konflikter med hans x-kone. Hun var en hyggelig dame som gjerne spanderte en kaffekopp når jeg hentet eller levert. Ting jeg synes var greit å diskutere med henne tok jeg opp over en telefon en sjelden gang. Vi respekterte hverandre! Og idag ser jeg at dette var stort av henne. Slik vil jeg være! Jeg vil gjøre dette for ungene mine. Derfor, - lykke til! Hun har alt å vinne på å vise stor respekt for deg, - jeg håper dere får det til. Og de praktiske spørsmålene, - ja, her gjelder det å gå dypt inn i seg selv. For DET er ufattelig viktig at far ikke lar det skinne gjennom at hans barn er mindre viktige enn deres felles. Og der kommer du inn i bildet, - nesten mer enn han!

Lykke, lykke til! Jeg håper det går dere vel, - alle sammen!

[Gjest Den onde stemor]

Jeg er selv blitt stemor til 2 barn, og skal gifte meg med barnefaren.

Jeg anser meg selv som veldig heldig på dette området fordi:

Foreldrene har veldig god kontakt, og deling av samvær fungerer optimalt.

Barna har akseptert meg fra første stund, og vi har ikke merket noe problemer på dette området.

Vi planlegger selv en baby, og barna gleder seg veldig til dette.

Barnefaren gir meg rom for å delta på lik linje som han i VÅRT hus. Jeg blander meg ikke inn i avtalene mor og far utarbeider, men setter regler i sammen med barnefar for hva vi forventer i vårt hus.

Utfordringer har selvsagt vært å venne seg til å sette egne behov til side, og tenke på barna. I tillegg det at når barnefaren bodde alene kunne barna komme og gå som de ville uten avtaler, og selvsagt skal ikke døren være stengt nå.....men jeg ønsker klarere avtaler for slike ting. Dette har jeg tatt opp, og vi er blitt enig om hvor vi begge skal gi og ta.

Jeg er ikke enig i at man skal sette hele livet på hold selv om man får barn, og det blir å gjelde mine egne barn også...derfor er det viktig for meg å vite når vi to har aleneuke så er det oss to, med visse unntak.

[Gjest Gjest]

Spørsmålet jeg egentlig har er hva er best å gjøre? Skal vi bare si det som det er siden ungene er rimelig voksne og sikkert klar over hva som skjer, eller skal vi presentere meg som en venninne først? Tanken med å presentere meg som venninne først var at vi da skulle finne på ting sammen når han har barna og slik gjøre dem vant med meg og naturlig for dem at jeg er der før jeg sklir over i en annen rolle. MEN om vi gjør det slik blir kanskje min rolle og status for ungene annerledes enn hvis vi presenterer meg som pappas kjæreste med en gang?

Jeg tror det er best å være ærlig. Så store barn vil uansett forstå det hvis dere lyver og sier at dere bare er venner.

[Gjest Gjest_Emma_*]

Jeg tror det er best å være ærlig. Så store barn vil uansett forstå det hvis dere lyver og sier at dere bare er venner.

Takk for tipset og det var det vi gjorde. På lørdag traff jeg de for første gang og det gikk over all forventning. Nesten så man lurer på om det er "stille før stormen" Uansett så var det en utrolig lettelse for alle sammen og få katta skikkelig ut av sekken og det var en fin og lett stemning mellom oss alle stort sett hele tiden. Nå får man bare se hvordan det går videre