Stemor/stefar?

[Gjest =tentacle=]

Altså; jeg skjønner at det ikke alltid kan være lett, men trenger det virkelig å være SÅ vanskelig? Kan du ikke bare legge godviljen til og se hva som skjer? Det viktigste er nok at du kvitter deg med det martyrstemplet om at man som steforelder må være selvutslettende. Da tror jeg nemlig du kommer til å slite mer enn nødvendig.

Når man først blir kjent med unger er det ikke vanskelig å bli bli glad i de dersom man aksepterer at ingen er perfekte, ikke en selv og ikke barna heller.

Det fins ingen her som kan gi deg en oppskrift eller råde deg om hvorvidt du bør bli involvert med en som har barn. Det kan bare du sinne ut av, men vær så snill, ikke lag problemer før de har oppstått...

←

Er ute etter folks meninger og erfaringer jeg, ikke noe mer Jeg synes prinsippene er interessante. Det hadde aldri vært aktuelt å vurdere et forhold til noen, inkludert denne mannen, om han ikke var istand til å svare på mine spørsmål selv, og gav gode svar.

Jeg er ikke erfaren med stefamilier, og jeg liker å få vite noe om terrenget fra folk som er eller har vært der. Før eventuelle problemer er et faktum, eller gode muligheter forspilt

[:-) anna]

Jeg svarer generelt på temaet.

Jeg er stemor til en som nå er 19 år, men jeg har vært stemoren hans siden han var seks. Min opplevelse av stemor-rollen er at det har vært mye kamelsvelging, og mye jobb med å finne min rolle. Men at det også har vært kjempefint. Jeg er virkelig stolt av stesønnen min, og benytter en hver anledning til å skryte av han. Ettersom han ikke er min egenfødte føler jeg at jeg kan skryte uhemmet på en måte jeg ikke kan med egne barn :-D.

Min viktigste poeng er at man hele tiden må huske hvem som er den voksne og hvem som er barnet.

Vi voksne har mange miljøer vi er en del av. Vi har kjæresten, vi har gamle venner, nye venner, jobben med kolleger, tidligere studievenner, familien o.s.v

Om vi har problemer i ett av våre miljøer så har vi likevel mange bein å stå på.

Slik er det ikke for et barn. For et barn er hjemmet ekstremt viktig. det er fundamentet som alt annet bygger på. Dermed har man som voksen beboer i hjemmet veldig stort ansvar for at barnet har et hjem det trives i. Man har rett og slett ikke lov til å gjøre et barns hjem til et sted der barnet ikke føler at det hører til 100 prosent.

Å ha en moderne familie fører med seg ekstremt mange små konflikter. Et konfliktområde er f.eks reglene i hjemmet/ oppdragelse av barn. Når den ene har tyvstartet så kan det bli problematisk å innføre andre regler med nye barn. I praksis kan det bety at man "arver" eksens barneoppdragelse mot sin vilje.

Som stemor opplever man også at man får ansvaret med barnet uten at man får "godene". Man får en "morsrolle" i hverdagen, med klesvask og ansvar i det daglige. Men man får ikke nødvendigvis være med på hverken foreldremøter, juleavslutninger eller familiebildene i konfirmasjonen.

Problemet er at man får en udefinert rolle i familien, og det finnes forskjellige forventninger til hvordan man fyller den. Det er også en annen forventning til hvordan en stemor og en stefar fyller sin rolle. Det blir forventet mer av stemoren. Både når det gjelder hennes rolle i familien og når det gjelder emosjonelt i forhold til barnet. En god stemor forventes å elske stebarnet sitt, ikke på noen måte forskjellsbehandle det til fordel for sine egne barn, og ha en omsorgsrolle i familien. En stefar kan i større grad bestemme i hvilken grad han vil engasjere seg både emosjonelt og fysisk, uten at noen vil oppleve det som sjokkerende.

Poenget mitt er igrunn at det å være stemor er en humpete vei. Og man kan like godt både være forberedt på humpene og ikke minst ha en plan for hvordan man kommer rundt eller over de.

Hos oss har veien blitt til etterhvert. Og noen lure ting har vi kommet frem til.

For eksempel har vi har hatt en felles politikk på at barnet skal kunne komme til oss når som helst, så sant vi ikke er i utlandet. Barnet skal føle at han hører til, at vi er hjemmet hans, og skal så godt som aldri høre at det "ikke passer".

(Vi skal også unngå at moren blir satt i en kinkig situasjon med å måtte si at "det ikke passer" til barnet sitt. All flytting av samvær foregår dermed via de voksne. Man ber ikke barnet "spørre om mamma kan bytte neste helg")

En annen tommelfingerregel jeg har kommet frem til er at jeg som stemor ofte overlater ting jeg tror vil føre til krangel, til pappaen. Om stesønnen aldri rydder rommet/er begynt å røyke/låner bilen uten lov så ber jeg pappa håndtere det. Dette fordi man har et helt annen konfliktopplevelse med egne foreldre enn med steforeldre. Man kan krangle mye med foreldrene sine uten at det er noe annet enn "sånn det skal være". Fordi man har en grunnleggende trygghet på at en mor eller far elsker en ubetinget selv om man krangler om noe. Mens mye krangling med steforeldre kan føre med seg en følelse av å ha et "dårlig forhold"

Dette kunne jeg snakket mye mer og lengre om. Men jeg tror jeg stopper nå.

[Gjest =tentacle=]

QUOTE(:-) anna @ 21.02.2007 (17:57)

En annen tommelfingerregel jeg har kommet frem til er at jeg som stemor ofte overlater ting jeg tror vil føre til krangel, til pappaen. Om stesønnen aldri rydder rommet/er begynt å røyke/låner bilen uten lov så ber jeg pappa håndtere det. Dette fordi man har et helt annen konfliktopplevelse med egne foreldre enn med steforeldre. Man kan krangle mye med foreldrene sine uten at det er noe annet enn "sånn det skal være". [color=blueviolet)

Fordi man har en grunnleggende trygghet på at en mor eller far elsker en ubetinget selv om man krangler om noe. Mens mye krangling med steforeldre kan føre med seg en følelse av å ha et "dårlig forhold"

←

Er det fortsatt slik etter at det har gått så mange år og sønnen har blitt voksen, at den tryggheten ikke er der mellom dere to?

[Gjest Turi]

Stesønnen min er trygg på meg. Allikevel er det far som tar konflikthåndteringen. For det første fordi jeg syns det er "hans jobb" på overordnede spørsmål (jeg kan godt kjefte over våte sokker på gulvet altså, men det er ikke meg som bestemmer når han skal få mobiltelefon...).

Det er nok allikevel slik alltid med steforeldre/-barn. Tryggheten blir aldri fullt så sterk som i forholdet til foreldrene, rett og slett fordi man ikke ER forelder. Kjærligheten til barnet er viktig fordi det er valgt, ikke "pålagt"/medfødt.

[:-) anna]

Er det fortsatt slik etter at det har gått så mange år og sønnen har blitt voksen, at den tryggheten ikke er der mellom dere to?

←

Faktisk så er det en regel jeg innførte da stesønnen min kom i tenårene, og begynte å ha noen tenåringseksplosjoner. Jeg syntes det var forferdelig slitende, og ble lei meg av at vi kranglet. Selv når jeg visste at det var på sin plass.

Det handler ikke om at vi ikke er trygge på hverandre, for det er vi jo.

Men jeg blir aldri moren hans, samme hvor mye jeg prøver.

[Gjest =tentacle=]

Stesønnen min er trygg på meg. Allikevel er det far som tar konflikthåndteringen. For det første fordi jeg syns det er "hans jobb" på overordnede spørsmål (jeg kan godt kjefte over våte sokker på gulvet altså, men det er ikke meg som bestemmer når han skal få mobiltelefon...).

Det er nok allikevel slik alltid med steforeldre/-barn. Tryggheten blir aldri fullt så sterk som i forholdet til foreldrene, rett og slett fordi man ikke ER forelder. Kjærligheten til barnet er viktig fordi det er valgt, ikke "pålagt"/medfødt.

←

Men hvis barnet og jeg aldri tar konfrontasjoner på egenhånd, kan jo heller ikke barnet teste ut hvor mye det kan stole på meg, og hvor mye det kan ta ut av negative følelser uten at det fører til avvisning?

Hos oss var det barnevernsbarn, i mindre omfang enn vanlig samvær, og det er barn som er vant til at voksne ikke er til å stole på. Testing av grenser, og testing av de voksnes kjærlighet og lojalitet er en stor del av bildet i en slik setting. En slik relasjon kan når som helst sies opp, og likevel er den veldig sterk etter mange år. Nå kan det jo hende at det er en "fordel" for den relasjonen at barnet ikke hadde et tryggere ankerpunkt noe sted, men jeg synes det er rart hvis et særkullsbarn er så sårbart at det aldri kan "røres" av steforelder, mens et barnevernsbarn kan utvikle tillit til en relasjon som voksenpersonen til og med får en symbolsk økonomisk kompensasjon for.

[tingeling]

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

←

Basert på mine foreldres erfaring: NEI!

Tingeling

[Gjest Madam Felle]

Stesønnen min er trygg på meg. Allikevel er det far som tar konflikthåndteringen. For det første fordi jeg syns det er "hans jobb" på overordnede spørsmål (jeg kan godt kjefte over våte sokker på gulvet altså, men det er ikke meg som bestemmer når han skal få mobiltelefon...).

Det er nok allikevel slik alltid med steforeldre/-barn. Tryggheten blir aldri fullt så sterk som i forholdet til foreldrene, rett og slett fordi man ikke ER forelder. Kjærligheten til barnet er viktig fordi det er valgt, ikke "pålagt"/medfødt.

←

Her i huset tar vi alle avgjørelser sammen, og stefar har like mye han skulle ha sagt som det jeg har. Jeg hadde ikke orket å bo sammen med en som jeg ikke kunne tatt avgjørelser med, for det er en del av helheten i familien mener jeg.

Mine barn føler seg like trygge på stefaren som de gjør på med, og det er noe jeg syns er veldig godt. De spør han like mye som de spør meg. De må ha to ja, for eventuelt å få litt større ting, mens en nei er nok for at det ikke blir noe. Ved småting, er det den første de spør som bestemmer.

Hadde vært merkelig om de ikke skulle kunne spørre stefaren om slike ting, men det er vel en vane det også.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg er stemor og vi har også felles barn. Jeg har også vært stebarn/hatt stemor. Jeg er litt uenig med La Flaca. Eller - det er jeg nok ikke, men jeg har en annen opplevelse enn henne, så derfor svarer jeg også litt. Uansett finnes det ikke noe fasitsvar på spørsmålene dine, mye kommer an på deg, barnet, foreldrenes forhold til hverandre, hvordan bruddet deres var etc.

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

Jeg vil ikke ANBEFALE det. For meg er det optimale å treffe en mann uten barn, så kan man få barna sammen. Dette er ikke fordi det er fælt å være stemor, men fordi jeg oppriktig mener at det er optimalt for barn å bo sammen med mor og far. Men det er jo en HELT annen diskusjon da .

Jeg vil anbefale å gå inn i et forhold til en mann som har likt verdigrunnlag som deg i forhold til barneoppdragelse, og det gjelder SPESIELT om han allerede har barn.

Eneste forbeholdet for å gå inn i et forhold med en som har barn fra før er at han a) tar seg godt av barnet sitt b)har et avklart, og helst godt, forhold til moren og c) ikke introduserer deg for barnet før dere er blitt skikkelig kjent (har noe med respekt for de små å gjøre...)

Hvis du er eller har vært i en familie med særkullsbarn, hva ble mest annerledes i forhold til hva du hadde tenkt, og hva var mest positivt/negativt?

Jeg hadde ikke barn, og var ikke vant med barn. Så det mest annerledes for meg ble rett og slett å forholde seg til en 4-åring, for meg et ukjent vesen som var litt skummelt. Det mest uventede var at det var utrolig hyggelig, jeg trodde det skulle være bare slitsomt. Og så var det uventet at han så gjerne ville være sammen med meg, jeg har aldri trodd jeg har barnetekke. Alt i alt en utelukkende positiv overraskelse. Det ble også annerledes i forhold til mor. Trodde kanskje det skulle bli konfliktfylt. Det har det ikke blitt.

Det vanskeligste/mest negative var da jeg selv skulle ha barn. Det var rart å bli førstegangsmor uten at far ble førstegangsfar... Så var det positivt igjen at søskenforholdet ble så fantastisk

Hva, hvis noe, mener du er forskjellen på fars og stemors forpliktelser overfor barnet mens de bor sammen?

Mye. Far har hovedomsorg. Han har oppdrageransvar og ansvar for å følge opp aktiviteter, passe på klær, lese lekser etc. Det betyr ikke at jeg ikke hjelper til, men det er fars hovedansvar. Far er også forpliktet til å være tilstede når det er samvær, og evt. spørre om jeg kan være hjemme dersom han må ut (gjelder jo ikke nå som vi har egne også, da...). Før vi fikk egne barn, så jeg meg fri til å gå ut når vi hadde barnet, det var ikke mitt ansvar å "passe" ham. Når det er sagt gjorde vi det sjelden slik, men forpliktelsen var klart fars og ikke min.

Hva er fars forpliktelser overfor meg?

Akkurat de samme som i alle andre forhold. Pluss at han har ansvar for å holde forholdet til moren til barnet på et nivå dere begge kan leve med.

På hvilke områder bør evt hans status som far tippe vektskålen hvis vi er uenige i avgjørelser som par?

Der barnets beste kommer inn i bildet.

Hvis jeg må kompromisse mye av hensyn til hans barn, bør da han kompromisse tilsvarende for meg i andre saker, eller blir barnet begges like store plikt, slik at vi står likt i andre spørsmål uansett?

Han bør ikke kompromisse tilsvarende for deg, men barnet er ikke like mye din plikt. Spørsmålet blir feil. Dere bør være i et likeverdig forhold som voksne personer, og forholde dere som voksne til kompromissløsninger. Så må barnet løses som par, til tross for at han har størst ansvar, eller "plikt" som du kaller det.

Far har allerede mange kompromisser han må inngå siden han har barn. Det ville vel ikke være rettferdig at han skulle få enda flere i forhold til deg?

Hvordan forandrer en eventuell skjevhet i avgjørelsesmyndighet seg hvis vi får felles barn?

Du har ikke spurt om avgjørelsesmyndighet før, men plikter ansvar og kompromisser. Du bør være med på avgjørelser hele tiden, når de berører din personlige hverdag. Men du må selvsagt ta hensyn til at det er et barn i bildet. Når du får egne barn er min erfaring at dette blir mindre problematisk, fordi dere begge er bundet.

Hvor mye av oppgavene i forhold til barnet bør eller må jeg påta meg?

Du bør eller må ikke ta på deg noe annet enn å være normalt høflig og omgjengelig. Men vil du ha et godt liv med disse menneskene må du være tilgjengelig og imøtekommende og interessert i barnets liv i tillegg. Hvilket nivå det ligger på avhenger av hvordan du er som menneske. Selv var jeg lekekamerat, matmor og godnatthistorieleser bl.a. Ikke omsorgsperson. Men det var fordi det var det jeg syntes var gøy.

Har jeg rett eller plikt til å være med på å utforme mål eller metoder i oppdragelsen? Dvs innflytelse hjemme hos oss og/eller innflytelse på hva far står for i møter med mor?

Nei, det syns jeg ikke. Men du har ansvar for å vite at du kan leve med foreldrenes mål og metoder før du blir en del av hjemmet. Hjemme hos deg har du innflytelse på hva du aksepterer i ditt hjem, men om du overhodet ikke kan akseptere måten de har det hjemme på uten deg (dvs. far og barn) bør du vurdere om det er riktig å flytte sammen eller om dere er for ulike. Du har ikke rett til innflytelse på hva far står for, men dere bør jo kunne snakke sammen og diskutere ting da.

Hvor mye sosial kontakt må det være greit at far og eks har for barnets del? Fellesjul, felles bursdager, sammenkomster med øvrig familie, hyppige kaffebesøk, ingenting ut over nødvendig diskusjon/samarbeid?

Felles bursdager, 17. mai og av og til ellers, men ikke ofte praktiserer vi. I tillegg har de noen møter når det er viktige ting, da gjerne i forbindelse med henting/levering. Jeg er i mot fellesjul og sammenkomster med øvrig familie, utover barnets bursdag, 17. mai og konfirmasjon. Har man splittet lag, så har man det.

Bør et langvarig forhold mellom steforelder og barn videreføres etter eventuelt brudd, dersom de to ønsker det?

Ja, dersom BARNET ønsker det.

Ville du stilt de samme forventningene til en stefar og en stemor (kvantitativt og kvalitativt)?

Nei.

Må man være 100% fleksibel i forhold til deltagelse i ekstrasamvær/endring av samværsavtale, selv om storparten av samværet da blir med stemor og ikke med far?

Nei. Jeg har aldri vært det ihvertfall. Endring av avtale har kun skjedd om far har vært hjemme og det har passet.

Men du - jeg tror ikke det er så lurt å planlegge så mye på forhånd, for ting blir aldri slik som man tror. Alle mennesker er ulike. Det viktiste er at dere er grunnleggende enige om oppdragelsesprinsipper og at dere kan prate sammen når det er noe som er vanskelig, i stedet for å trekke seg unna. Du må forvente at livet ditt blir vesentlig endret, og du vil bli bundet nesten som om du har barn (i den grad du ønsker å tilbringe tid med far da). I tillegg kan det være ok å avklare hvordan han stiller seg til felles barn.

←

Gud bedre for et flott innlegg ! Fyren din er heldig, og barna hans enda heldigere

[Gjest Turi]

Men hvis barnet og jeg aldri tar konfrontasjoner på egenhånd, kan jo heller ikke barnet teste ut hvor mye det kan stole på meg, og hvor mye det kan ta ut av negative følelser uten at det fører til avvisning?

←

Har nok uttrykt meg klønete, for jeg mener ikke at man ikke skal irettesette barnet innenfor regelverket det allerede kjenner.

Det jeg mener er at om barnet over lengre tid har mast om mobil (som har vært caset her i huset i det siste), er det ikke mitt ansvar å si at alle er enige om at det får han ikke. Eller nå - å gi ham mobilen når den var i hus. Det er ikke min jobb å fortelle ham at han ikke får lov til å være med på slalåmen denne sesongen fordi det tar for mye tid og er for langt å reise.

Samtidig skal jeg si at han ikke får spise godteriet sitt før på lørdag, at han ikke får leke før lekser og at han skal kutte ut PCen når han har sittet der lenge. Daglig oppfølging tar jeg selvsagt, men ikke de store beslutningene. Slik fungerer det hos oss nå i alle fall.

Jeg er jo MED på avgjørelsene, men fronter ikke de mest kontroversielle/vanskelige i første ledd (samtidig var det meg som fikk oppgaven med å forklare hvordan barn blir skapt, for da han spurte var vi alene, jeg kunne ikke be ham snakke med pappa, selv om jeg hadde lyst )

Vi er ikke i tenåra enda, så det er ikke snakk om å teste ut negative følelser enda. Han er også rolig, og har kjent meg "alltid", så jeg tror ikke han får det. Men jeg forventer at tenåringsopprøret kan komme hardere for meg enn for mor og far, derfor beskytter jeg meg i forkant for å søke å opprettholde det gode forholdet vi har i dag.

Her i huset tar vi alle avgjørelser sammen, og stefar har like mye han skulle ha sagt som det jeg har [...]

Hadde vært merkelig om de ikke skulle kunne spørre stefaren om slike ting, men det er vel en vane det også.

←

Her i huset tar vi også avgjørelser sammen. Men vi må jo ta hensyn til mors ståsted, og vi har ikke noe felles familieråd. Jeg fremmer mitt syn i forkant av at beslutningene tas, og har vetorett når det angår meg og felles barn. Ellers har foreldrene endelig beslutning. Vi har tilnærmet 50/50 omsorg og er enige om det meste, så vi har ikke vært i noen store konflikter. Enda.

Når han vil ha småting, er det som hos dere. På større ting, som nevnte mobil, spør han moren og faren og må få to ja. Min påvirkning går gjennom far. Det funker her, og det betyr ikke at min mening ikke tillegges vekt.

Tror du har helt rett i at dette er vaner som må tilpasses hver familie.

Det er bare den innlysende urettferdige innstillingen jeg reagerer på. Dersom man vil, kan man sikkert finne 100 grunner til å mislike sitt stebarn. Ikke minst dersom man ureflektert drar inn barnets mor/far, fortid og alt inn i bildet.

←

Det er jeg enig i, jeg har bare aldri opplevd å høre slikt. Er det kanskje yngre mennesker enn mine venner som har slike holdninger? Som bio-forelder ville jeg ikke funnet meg i det.

Fyren din er heldig, og barna hans enda heldigere 

←

Takk - jeg håper og tror de er enige.

[Gjest =tentacle=]

Jeg er jo MED på avgjørelsene, men fronter ikke de mest kontroversielle/vanskelige i første ledd (samtidig var det meg som fikk oppgaven med å forklare hvordan barn blir skapt, for da han spurte var vi alene, jeg kunne ikke be ham snakke med pappa, selv om jeg hadde lyst )

←

"Vennen min, det må du spørre pappa om, for det var han som var der da du ble laget"

[Gjest Turi]

Jeg forbannet faren som akkurat da var borte ved P-automaten ja. Og spørsmålet var vanskelig å unngå da jeg var gravid, noe som vel gjorde at han spurte

Hadde mast lenge på far om at han måtte snakke om dette, men neeeeeeida... Det er jo egentlig en ære da.

[Kykkelikokos]

Sissan, ikke for å angripe deg på noe som helst slags måte, men jeg ser at du skriver at det er en selvfølge at man aldri kan bli like glad i et stebarn som sitt eget barn. Hva mener du da om adoptivbarn..? Kan man aldri bli like glad i et adoptivbarn som et barn du er biologisk forelder til?

[Gjest Turi]

Sissan, ikke for å angripe deg på noe som helst slags måte, men jeg ser at du skriver at det er en selvfølge at man aldri kan bli like glad i et stebarn som sitt eget barn. Hva mener du da om adoptivbarn..? Kan man aldri bli like glad i et adoptivbarn som et barn du er biologisk forelder til?

←

Føler meg slett ikke angrepet

Jo, jeg tror man blir like glad i adoptivbarn som barn du er bioforelder til. Tror ikke kjærligheten er betinget av biologi, men tror den er betinget av relasjonen. Det er stor forskjell på å være mamma og å være kjæresten til pappa for barnet. Det er stor forskjell på å ha fullt ansvar og å ha et del-ansvar. Det er stor forskjell på å vite at man skal være der sammen med barnet livet ut, og det å vite at barnet kan velge deg bort, f.eks. fordi du ikke lenger er gift med pappan.

Jeg er like glad i min stesønn som jeg er i mannen min og familien min. Men når det gjelder datteren min er det ingen over ingen ved siden. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det for deg om du ikke har egne barn. OG det er IKKE ment negativt, det er ikke noe jeg tenker på i hverdagen.

[Kykkelikokos]

Nei, det er nok ikke noe som kan forklares. Jeg har ikke egne barn enda. Derfor blir det nok også litt synsing fra min side. Jeg bare innbiller meg at det handler litt om hva man selv tillater seg. Om man tillater seg selv å bli uendelig glad i et stebarn, og ikke tenker på at det kanskje kan forsvinne ut av livet ditt, så innbiller jeg meg at man kan bli like glad i dette barnet som om det skulle være ditt eget biologiske barn. Dette er som oftest betinget av at man har hovedomsorg for barnet. Det hjelper også på om man har kjent barnet fra det var veldig lite.

[Gjest allium]

Forskjellen på adoptivbarn og stebarn er jo primært at stebarnet har en mor et annet sted. Hvis man adopterer, blir man det barnets mor, ikke barnets stemor.

For barnet vil mor være viktigere enn stemor uansett hvem barnet tilbringer mest tid sammen med. Det er ihvertfall min erfaring.

[Gjest *Just-Me*]

Jeg vil hverken anbefale eller fraråde å bli sammens med noen som har barn fra før. Det kan bli problematisk og det kan gå fint. men det kan det jo uansett i forhold om man har barn fra før eller ikke. Så lenge man er flink til å snakke og har klare linjer fra dag 1 mener jeg at det ikke blir noe problem.

Selv er jeg stemor og det er kjempetøft og vanskelig. Jeg er så gla i barna, prøver ikke å ta over mors rollen, men jeg er jo en omsorgsperson for barna. Når barna er hos oss kommer de like ofte og spør meg som stemor om ting enn å gå til faren. Visst jeg sier at nå er det leggetid så går de å legger seg... Så slik fungerer det bra hos oss, at de også hører etter meg og ikke bare far. Så jeg føler meg likeverdig. Og det er bra.

Men man kan føle seg litt overkjørt noen ganger visst man ikke blir tatt med på meninger osv. Klart at mor og far må samarbeide, men steforeldre må jo få være med i diskusjonen siden de er med i det daglie og i barneoppdragelsen osv. Ellers blir det jo veldig skjevt og feil for barna visst far og stemor eller mor og stefar opptrer veldig forskjellig om hva reglene er....

[Gjest =tentacle=]

Nei, det er nok ikke noe som kan forklares. Jeg har ikke egne barn enda. Derfor blir det nok også litt synsing fra min side. Jeg bare innbiller meg at det handler litt om hva man selv tillater seg. Om man tillater seg selv å bli uendelig glad i et stebarn, og ikke tenker på at det kanskje kan forsvinne ut av livet ditt, så innbiller jeg meg at man kan bli like glad i dette barnet som om det skulle være ditt eget biologiske barn. Dette er som oftest betinget av at man har hovedomsorg for barnet. Det hjelper også på om man har kjent barnet fra det var veldig lite.

←

Jeg synser også bare, men jeg er mer på linje med Sissan her. Og jeg vil trekke de resonnementene videre, for jeg tror det er mange viktige aspekter her.

Hva man tillater seg er et stort poeng, og hva man bør tillate seg er et annet. Å virkelig gjøre stebarnet til "sitt eget" på lik linje med hva en forelder gjør, kan være farlig. Steforholdet har ingen juridisk beskyttelse i samfunnet og ingen biologisk forankring for barnet, og man vil derfor alltid stå i fare for å miste "sitt eget" barn ut av livet sitt, og det er en absolutt katastrofe om man skal oppleve det med full tyngde lik en forelder ville gjort. Å få barn er å bli ekstremt sårbar, men man er litt tryggere hvis man faktisk er forelderen/adoptivforelderen.

Jeg tror at hvor glad jeg blir i et annet menneske, også om det er et barn, ikke utelukkende avhenger av meg, men at dette skapes i samspillet med den andre. For å utvikle foreldrekjærlighet til barnet, trenger jeg barnets tillatelse og aktive medvirkning, fordi det også krever en input/respons som må komme fra barnet. Foreldre og barn fremelsker kjærligheten i hverandre, og når barnet har dekket sitt foreldrebehov, er det ikke like åpent for å knytte seg til nye mennesker i en slik ekstrem grad som til foreldrene. Posisjonen er rett og slett ikke ledig.

I tillegg tror jeg at det skal være slik, ikke bare for å beskytte voksenpersonen og barnet i tilfelle man blir atskilt senere, men også for å beskytte de relasjonene som allerede eksisterer mellom foreldrene og barnet, og det er den største verdien det barnet har. At barnet hele tiden favoriserer foreldrene over alle andre, og gir foreldrene opplevelsen av å være unike, uerstattelige og at de er avhengige av akkurat dem, tror jeg er en av de viktige mekanismene som styrker og opprettholder kjærlighet og beskyttelsesinstinkt i en slik grad at de er villige til å gå gjennom ild og vann for ungene. Barn kan ikke få for mange som er glade i dem, men akkurat det innerste rommet tror jeg at foreldrene skal ha alene, fordi det er for verdifullt til å risikere å forstyrre det.

[Kykkelikokos]

Da er du og jeg prinsipielt uenig

[:-) anna]

Før jeg ble stemor selv, trodde jeg at det skulle bli enklere enn det ble.

Men det er dessverre ikke bare enkelt å få et barn i fanget, selv om man prøver å elske det så godt man kan. Jeg tror mange sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke greier å elske barnet så mye som de føler at de bør.

Det er ikke nødvendigvis fordi barnet minner om livet han hadde før, eller fordi barnet kanskje ikke er så positivt innstilt til pappas nye kjæreste. (selv om det også er noe man kan oppleve)

- Det kan gå på småting som at barnet kan ha helt andre grenser enn man selv ville hatt for eget barn. Og at man dermed må akseptere ting man ellers ikke ville akseptert, både når det gjelder regler og oppførsel.

Jeg synes det viktigste er at man gjør så godt man kan. At man oppriktig går inn for å like barnet og innser at barnet ikke fortjener noe annet.