Barneoppdragelse

[Fibi]

Åh har han ad/hd. Du får dope han på ritalin da så blir han nok bedre å ha med å gjøre        

Nr 1 Jeg doper ikke ned barnet mitt. Tablettene som han får gjør at han produserer de stoffene i hjernen som andre har naturlig. Og neida vi bruker ikke ritalin, det finnes andre medisiner enn de du hører om på tv , vet du.

←

Det er ikke meningen å være surmaget, men jeg reagerer på det du skriver her. Jeg tolker det som ganske nedsettende om dem som velger ritalin for barnet sitt.

Mitt barn får ritalin og tilværelsen er blitt en helt annen for ham. han koser seg på skolen, gleder seg til bursdagsbesøker, blir bedt med hjem til klassekamerater....ja jeg kunne fortsatt i det uendlige. Men jeg doper ikke barnet mitt. Ritalin er også medisin.

Når det gjelder dette med diskusjoner og argumentasjon er det selvfølgelig viktig at barnet blir hørt. Men jeg har faktisk blitt rådet mang en gang av både bup og ppt til å si NEI. Uten diskusjon.

Barn som får tvinge igjennom viljen sin, om de bruker argumentasjon eller andre metoder blir ofte usikre.

Når man tar en avgjørelse følger nemlig også ansvar. Og mange ting skal ikke barn oppleve å ha ansvar for.

Jeg har alltid vært opptatt av å ta barna på alvor, la dem få lov å være "sønderknust" pga en is de ikke fikk osv.

Jeg har derfor forklart og argumentert i evigheter for det meste. Fikk faktisk beskjed om å slutte med det, og begynne å si NEI. Ikke alltid selvsagt, men mange ganger er svaret opplagt også for barnet. selv om de prøver aldri så mye med allverdens argumenter.

Ble litt rotete dette men håper dere skjønner hvor jeg vil hen.

[Orestes]

Det er ikke meningen å være surmaget, men jeg reagerer på det du skriver her. Jeg tolker det som ganske nedsettende om dem som velger ritalin for barnet sitt.

Mitt barn får ritalin og tilværelsen er blitt en helt annen for ham. han koser seg på skolen, gleder seg til bursdagsbesøker, blir bedt med hjem til klassekamerater....ja jeg kunne fortsatt i det uendlige. Men jeg doper ikke barnet mitt. Ritalin er også medisin.

←

Jeg tolket Rubinas innlegg som frustrasjon over

-alle de som tror adhd-medisin er "dop"

-alle de som tror det eneste som gjelder er Ritalin

Altså ikke som kritikk mot de som har utbytte av Ritalin.

[Gjesten29]

Dette er min mening- jeg har selvsagt respekt for andre, deres valg og synspunkter.

Det er ingen som vet langtidseffekten av å bruke ritalin på barn med ad/hd. Jeg mener man skal finne andre alternativer.

[Fibi]

Dette er min mening- jeg har selvsagt respekt for andre, deres valg og synspunkter. 

Det er ingen som vet langtidseffekten av å bruke ritalin på barn med ad/hd. Jeg mener man skal finne andre alternativer.

←

Har du barn med ADHD selv?

Og hvilke alternativer mener du? Ritalin er det preparatet man vet mest om iflg de fagfolkene jeg har vært i kontakt med. Og selvfølgelig vet jeg ikke helt sikkert hva langtidsvirkninger han får. Men jeg vet veldig mye om hva slags liv han har/får uten ritalin.

Ikke meningen å kuppe tråden, men denne type holdninger provoserer meg. Det er svært få som stapper i barnet medisiner det ikke tranger. Merkelig hvor mange som vet hva barna våre trenger og ikke trenger

[:-) anna]

Synes også dette var kloke tanker og jeg er veldig enig.

Jeg blir så lei av at folk som har barn som er spesielt "enkle" tror at andre barn også kunne vært som deres, om de bare hadde fått annen oppdragelse.

Jeg har to barn og en stesønn. Han i midten kan være en skikkelig Emil. Han er full av påfunn og ofte tar nysgjerrigheten overhånd slik at han gjør ting han vet at han ikke har lov til.

Han slipper aldri unna med det, men konsekvensen han opplevde sist er lett å glemme når han f.eks klør i fingrene etter å låne den dyre lommelykta han vet han ikke får røre. Selv om jeg blir sinna på ham, så er han den jeg tror kommer til å "nå langt", nettopp fordi han har en så grunnleggende nysgjerrighet på verden. I tillegg er han veldig snill, og en virkelig herlig unge!!!

Men jeg kan bli så lei av at andre tror jeg ikke har klare nok grenser, fordi han i perioder ikke er så lett å snakke til. Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har fått fra et par av mine venninner. (En uten barn en med et praktbarn)

Velmente råd om hva jeg gjør "feil" i oppdragelsen.

Datteren min er verdens enkleste unge, jeg pleier å si at hun er veldig "foreldrevennlig" Alltid blid, bråker sjelden, og vil gjerne sitte på fanget og lese bok eller synge. Hun er bare to, så det kan jo absolutt forandre seg.

Men det er jo såklart ironisk at når jeg har med meg henne alene et sted, så får jeg kommentarer om hvilken god mor jeg er og hvor veloppdragen hun er. Jeg for min detl bekymrer meg over at hun skal bli en av disse "usynlige jentene", og prøver å oppfordre henne til å være litt mer rabbagast. Til å kreve sin plass litt mer.

Som jeg skrev i en annen tråd her; Noen ganger virker det som enkelte foreldre har fått barna sine levert med fjernkontroll og forhåndsprogrammering. Jeg skulle gjerne hatt det, men mine kom altså uten.

Når det er sagt så tror jeg ikke at det er ungers vesen å være så lydhøre bestandig. Det er tross alt en grunn til at de ikke må stå for handlingene sine før de er 16 - 18 år. Unger er unger, man kan ikke forvente det samme av dem som av voksne. Unger har krav på stort slingringsmonn, fordi de faktisk er midt oppe i den læringsprosessen det er å vokse opp.

Egentlig så synes jeg man skal slutte å mene så mye om andres unger. Jeg tror det sunneste for unger er å få vokse opp med tydelige regler, holdninger og grenser, men uten å bli vurdert så veldig. Noe av det styggeste jeg hører er voksne mennesker som sitter og analyserer andres barn. "Han eldste kan virke veldig herskesyk, og tåler ikke motgang, mens lillebroren er litt for innadvendt".

Mange ville ikke drømme om å si noe slikt høyt om voksne mennesker. Men det er jo like mye baksnakking når det gjelder barn. Og kanskje enda mer ettersom barna ikke kan svare for seg på samme måte som voksne.

Jeg tror at så lenge et barns adferd ikke avviker så mye at det er tydelig at voksne bør gripe inn, så justeres det av andre barn. Og det blir mye riktigere fordi barn opplever hverandre som likeverdige.

[Kosemose]

*klapper* for Annas innlegg!

Og meg bekjent er du ikke alene i verden om å få ulik vurdering av dine evner som "mor og oppdrager" på bakgrunn av at du har to barn med totalt ulikt lynne og personlighet. Jeg har hørt mødre si ting som "takk og pris for at eldstemann var så grei, da skjønner de på skolen at jeg ikke er en sløv mor som ikke oppdrar barna mine når de får minstemann på skolen". Slike ytringer sier ganske mye om hvor fordømmende utenforstående kan være når de ser barn som ikke oppfører seg helt etter boka.

Noen foreldre er så utrolig "full of them selves" at det er nesten så man ønsker at de får en skikkelig rabagast så de kan få testet ut sine selvpåståtte perfekte foreldreegenskaper.

[Gjest Mayamor]

Jeg synes de verste kan være dem med et "lett" barn. DE blir full av seg selv og mener at det var da så enkelt atte. Klarte jeg det - så må jo de med umulige barn ha vært helt udugelige...

[Gjest nimbus]

Men det aller morsomste er når andre begynner å fortelle meg om farer og andre ting som har med ad/hd å gjøre.

Du får tøyle de voldelige sidene hans ( det hører da med til historien at gutten setter seg heller ned å gråter enn å ty til vold ), de har jo så lett for å bli kriminelle og de kan jo ikke fungere i noen jobb vet du.

Jeg fungerer helt fint pleier jeg å svare.

Og da ser folk som regel dumt på meg.

Ja jeg har ad/hd selv jeg, visste du ikke det?

Gud det har jeg hatt det mye morsomt med.

←

Så utrolig bra å kunne sette dem på plass sånn! Men er sjokkert over at folk kan være så frekke å si sånt...

[Gjesten29]

Har du barn med ADHD selv?

Og hvilke alternativer mener du? Ritalin er det preparatet man vet mest om iflg de fagfolkene jeg har vært i kontakt med. Og selvfølgelig vet jeg ikke helt sikkert hva langtidsvirkninger han får. Men jeg vet veldig mye om hva slags liv han har/får uten ritalin.

Ikke meningen å kuppe tråden, men denne type holdninger provoserer meg. Det er svært få som stapper i barnet medisiner det ikke tranger. Merkelig hvor mange som vet hva barna våre trenger og ikke trenger

←

Om man i det hele tatt kan kalle barn for "vanskelige" så har ikke jeg hatt det lett nei. Ingen diagnose for øvrig.

Jeg vet at ritalin kan være skadelig og at de ikke vet langtidseffekten. Jeg vet også at teraputisk behandling, tilrettelegging og kosthold kan ha bra virkning på mennesker med ad/hd.

Jeg hadde tatt opp kampen, mitt barn hadde nok aldri gått på ritalin. Et nært familie medlem døde pga av ad/hd, jeg føler jeg har nok livserfaring til å uttale meg, men jeg respekterer dem som velger annerledes for sine barn.

[Gjesten29]

Sannheten er at det stigmatiseres til de grader i dette landet her.

Jeg husker jeg skulle hente barnet mitt i barnehagen, derpå en av assistentene pekte på ett barn "han der har ad/hd" ! akkurat som det var en big deal liksom.

Alle foreldre med barn med adhd har ett særskilt stort ansvar, det er mye fordommer og mye stigmatisering, det er lett at disse barna internaliserer disse holdningene og utvikler dårlig selvbilde og selvtillit.

Se alltid på det som er positivt og arbeid med det, let ikke etter feil slik mange pedagoger gjør, fokuser på å fremme mestring og de følelsene barnet får etter en slik opplevelse.

Bli vant med fordommer,men stol på dere selv, ta valget for deres barn, med eller uten medisinering. Ikke minst, beskytt barnet for uvitene utenfra og bygg opp ferdigheter, selvtillit og ett positivt selvbilde.

Mye av problemer som ad/hd barn og alle andre barn møter i dag er rett og slett voksne som ikke vet hvordan de skal takle dem. Vi ser resultatet i psykriatrien.

[Fibi]

Om man i det hele tatt kan kalle barn for "vanskelige" så har ikke jeg hatt det lett nei. Ingen diagnose for øvrig.

Jeg vet at ritalin kan være skadelig og at de ikke vet langtidseffekten. Jeg vet også at teraputisk behandling, tilrettelegging og kosthold kan ha bra virkning på mennesker med ad/hd.

←

Hva får deg til å tro at man ikke allerede har forsøkt både dietter, tilrettelgging på alle mulige måter, foreldreveiledning osv.

Mange barn med ADHD har god nytte av dette, men andre trenger medisiner for å ha nytte av all denne tilretteleggingen. Det virker på meg som at folk tror at når barnet ditt får ritalin, så er liksom det all hjelpen han/hun får.

Nå har mitt barn et tilpasset opplegg på skole, og i fritiden. Noe som fungerer helt fantastisk. Men han har hatt det lenge, og har ikke hatt så mye nytte av det bortsett fra å unngå stigmatisering (som selvfølgelig er utrolig viktig) før han begynte på ritalin.

Og det er ikke snakk om at han er vanskelig, det er umulig for ham og fungere, å lære, å være med i lek, å bruke de ressursene han har. Det er rett og slett for vanskelig uten medisiner. Med medisiner er han på topp faglig og en populær gutt i den forstand at han har venner, at andre barn ønsker å leke med ham.

Valget om å prøve medisin var overhodet ikke vanskelig. Men jeg er enig i at selvsagt må man gi andre tilbud samtidig.

Og å be foreldre "ta opp kampen" er direkte frekt. Når man har barn som faller utenfor A4 normen kjemper man hele veien, uansett om man vil eller ikke.

[Gjesten29]

Hva får deg til å tro at man ikke allerede har forsøkt både dietter, tilrettelgging på alle mulige måter, foreldreveiledning osv.

Mange barn med ADHD har god nytte av dette, men andre trenger medisiner for å ha nytte av all denne tilretteleggingen. Det virker på meg som at folk tror at når barnet ditt får ritalin, så er liksom det all hjelpen han/hun får.

Nå har mitt barn et tilpasset opplegg på skole, og i fritiden. Noe som fungerer helt fantastisk. Men han har hatt det lenge, og har ikke hatt så mye nytte av det bortsett fra å unngå stigmatisering (som selvfølgelig er utrolig viktig) før han begynte på ritalin.

Og det er ikke snakk om at han er vanskelig, det er umulig for ham og fungere, å lære, å være med i lek, å bruke de ressursene han har. Det er rett og slett for vanskelig uten medisiner. Med medisiner er han på topp faglig og en populær gutt i den forstand at han har venner, at andre barn ønsker å leke med ham.

Valget om å prøve medisin var overhodet ikke vanskelig. Men jeg er enig i at selvsagt må man gi andre tilbud samtidig.

Og å be foreldre "ta opp kampen" er direkte frekt. Når man har barn som faller utenfor A4 normen kjemper man hele veien, uansett om man vil eller ikke.

←

Jeg forstår deg og din situasjon. Jeg har selv tatt opp kampen om ett barn som ikke er a4, det var ikke frekt ment- alle med barn som ikke er a4 har vel en kamp å kjempe...( finnes nok av pedagoger som ikke vet bedre-og barn som blir offer for stigmatisering)

[shi]

De flinkeste til å oppdra barn er jo de som ikke har noen selv. Jeg har som hovedregel å ikke uttale meg om eller argumentere for ting jeg ikke har peiling på.

...

...

...

...

Det er ikke skrevet, og det kommer det heller aldri til å bli, en fasitbok om barneoppdragelse. Rett og slett fordi det ikke finnes noen fasit.

Det finnes min måte, din måte og den riktige måten.

Men hva er den riktige måten?

←

Jeg har ikke lest hele tråden, så tilgi meg om jeg tygger drøv.

Følte bare for å kommentere dette utsagnet ettersom jeg selv ikke har barn og nok har kommet i kategorien over dem som "tar seg den frihet" å gi råd til folk med barn. Å ikke ha egne barn betyr nemlig ikke at man ikke har erfaring med barn eller mangler kunnskaper om barn. Mange av oss har småsøsken, nieser og nevøer, gudbarn og nær kontakt med barn til venner og familie. Flere har nok også sittet barnevakt opp igjennom årene, noen er til og med utdannet innen barn.

Man lærer mye om forskjellige metoder ved å observere og når man ser venner/familie sliter med sine barn så vil man gjerne hjelpe. Ikke fordi vi sitter på fasiten, men fordi vi kan se situasjonen med nye øyne, kanskje har vært borti lignende situasjoner hos andre bekjente og kan si hva de gjorde i slike eller slike tilfeller. Jeg vet i allefall at søsteren min tar imot mine råd med åpne armer og er villig til å teste dem. Noen ganger fungerer det ikke, andre ganger går alt så mye bedre.

Så jeg oppfordrer dere til å ta i mot råd og ikke bli fornærmet over at noen vil hjelpe. Noen ganger ser man ikke skogen pga alle trærne og noen ganger ser man ikke trærne pga skogen er i veien...

[Rubina D]

Alle velger den medisinen de mener er best for sitt barn, men som noen nevnte tidligere her så er jeg ikke imot medisinen.

Grunnen er alle de som tror de kan alt om ad/hd fordi at de har sett ett program om det på tv, og det er der ritalin er mest oppblåst. Ergo det jeg mener er at de tror det kun finnes denne medisinen fordi det er den de har hørt om, og tror det er dop.

Og til deg som mener at å være utdannet til å jobbe med barn og er tanter storesøsken etc.

Noen eksempler: Jeg har fire yngre brødre og har masse venner med barn. Jeg er ikke ekspert på barn. Jeg vokste opp i de glade 80-årene, og min mor har i senere tid tatt pedagog utdanning. Hun er ille!

Vil jeg ha råd, ber jeg om det.

Jeg er åpen for konstruktiv kritikk.

Men jeg vil ha meg frabedt den belærende tonen og jeg vet best fra folk som ikke har peiling i å oppdra egne barn.

Det er også langt mellom teori og praksis noe barnløse pedagoger kanskje burde tenke på.

Det lærte jeg da jeg tok fagbrevet mitt og jammen har det ikke vært nyttig utenom yrket mitt også.

Sånn for å avspore litt:

Vet du hvorfor man ikke kan stole på statistikker?

Jo hvis du putter en hånd i fryseren og en i stekeovnen har du det jo gjennomsnittlig bra.

[shi]

Jeg er ikke helt sikker på om jeg henger med i svaret ditt, Rubina, men start innlegget ditt går tross alt ut på hva som er riktig barneoppdragelse... Som du sier er det mange typer, det skjønner jeg også, det. Har aldri påstått noe annet. Ei heller har jeg påstått at barnløse er eksperter på området, men erfaring kan man likevel ha. Man må faktisk kunne noe om oppdragelse for å kunne passe barn over lengre tid, man må faktisk kunne se en sak fra flere forskjellige vinkler for å kanskje kunne finne den metoden som fungerer på akkurat dette barnet. Man MÅ ikke være en forelder for å skjønne det. 9 måneders svangerskap lærer en tross alt ikke alt om hva som vil virke best på ens barn helt uten videre- Nanny seriene og diverse spørrespalter er da beviser for det. Mødre og fedre som desperat ber om hjelp.

Kanskje du hadde reagert anderledes på innlegget mitt om jeg skrev at jeg hadde hatt barn? Og skrevet positivt om råd fra barnløse?

[Gjest Blondie65]

Man skal likevel være forsiktig med å gi råd ut fra egen erfaring og egen situasjon, for det er ikke slik at alle situasjoner er like. Det verste som finnes er folk som sier "dere må gjøre sånn for det gjorde vi og det var helt fantastisk". Og så blir du nærmest sett på som en tulling som ikke "vil" følge rådet. At situasjonen ikke er lik har rådgiveren ikke giddet sette seg inn i.

Det finnes folk som er flinke til å gi råd, og det finnes de som gir råd for å fremheve seg selv. Ingen kan vite hvordan en annen har det hundre prosent, og man bør derfor være forsiktig med påståeligheter. Men heller komme med tips, tilby seg å hjelpe på den som mottar hjelpen sine premisser - og akseptere at det både er frivillig å ta i mot - og gi - råd.

Jeg har ikke barn selv heller. Jeg har passet barn i mange år, og har yngre søsken/tante barn. AD/HD barn har jeg ikke vært borti på nært hold, så det er noe jeg ville holdt meg langt unna å råde om.

[Rubina D]

Innlegget mitt går IKKE ut på hva som er riktig barneoppdragelse.

Det går ut på andres oppfattelse av hva som er riktig barneoppdragelse. Spesielt de barnløses oppfatning.

Jeg har selv vært der og tenkt mine tanker, men har svelget mange kameler siden den gang og flere blir det garantert.

Jeg sier ikke at alle foreldre er eksperter på sine barn. Det er en grunn til at det finnes barn som vokser opp i fosterhjem. Og det er heller ikke alle som burde hatt barn.

Men det er en forskjell i å tenke at andre burde gjort sånn og sånn og det å faktisk gå så langt å fortelle dem det.

Jeg kan f.x ikke gå til en elektriker å fortelle ham hvordan han skal gjøre jobben sin når jeg ikke har peiling på hva han driver med.

[Hu i Svingen]

Rubina: Du gikk jo rimelig hardt ut mot foreldre som lar sine barn få ritalinbehandling. Vet du bedre?

Og jeg må si jeg er forbauset over at så mange her sier at andre menneseker har fortalt dem hvordan de skal oppdra barna sine. Jeg har ikke opplevd at det har skjedd i min vennekrets i hvert fall, der er det bortimot tabu å legge seg opp i andres barneoppdragelse. Er det virkelig såpass vanlig?

[Rubina D]

Glemte forresten en ting.

Det er også en forskjell på å bry seg om og bry seg med. Man kan ikke hjelpe de som ikke vil bli hjulpet.

Ta nå ritalin f.x siden vi først havnet inn på der.

Vi har prøvd den. Den virket, men vi likte ikke bivirkningene så vi byttet til metamina. Den virket helt likt på ad/hd symptomene, men hadde andre bivirkninger som vi kunne leve med.

Jeg ville aldri sagt at andre ikke skulle bruke ritalin, for den kan virke helt annerledes på andres barn.

Men jeg ville anbefale metamina hvis noen spør.

Med andre ord : man kan ikke svare før spørsmålet er stilt.

Man kan dele sine erfaringer, men ikke fortelle andre hva de skal gjøre.

[Rubina D]

Jeg gikk ikke ut mot foreldre som gir barna ritalin.

Her er det snakk om de som har all sin informasjon om ad/hd fra media og tror ritalin er eneste medisin og at all medisin for ad/hd er dop.