Gå til innhold

Barn eller ikke barn?


Gjest Gjesta

Anbefalte innlegg

Min kjære og jeg har hele tiden vært enige om at vi ikke skal ha barn. Men nå har jeg begynt å tvile, og tenker mer og mer på dette. Jeg føler at jeg får mer og mer lyst til å skape en familie, og håper mer og mer at det skal skje. Men jeg vet jo at mannen min ikke ønsker dette... :roll: Kjempevanskelig situasjon å være i... :forvirra:

Er det noen flere der ute som er i samme situasjon, eller kan gi noen gode tips og råd? Da hadde jeg blitt glad, da! :hoppe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har en venninne hvor forholdet ble slutt pga dette. Hun har alltid ønsket seg barn, han ikke.

Jeg tror du skal elske noen usannsynlgi høyt - så høyt at du vil dø uten den - dersom man skal gå gjennom livet uten å få det barnet man ønsker seg. For å lure den andre med p-piller som ikke tas etc. det er nedrig og det skal man ikke gjøre.

Menn har også en fordel at de kan ombestemme seg til de er nesten hundre - det kan ikke vi kvinner.

Hvordan vil et forhold mellom dere bli hvis du blir altoppslukende opptatt av det barnet du ikke får? Vil han forstå at du ser maver overalt, at du nekter å gå på barselbesøk til venner, eller har det vanskelig i andre sammenhenger hvor babyer er sentrum. Og alle venninnene dine får barn, og du skal dikke med dem og være tante for alle sammen.

Misforstå meg rett - venninnene dines liv skal ikke du nødvendigvis ta til deg, men skjønner du? jeg tror du må være ærlig å si at sånn er det, jeg ønsker meg barn. Og så lar du han få muligheten til å la den tanken modnes.

Det kan være mange årsaker til at han ikke vil ha barn. Og aknskje han elsker deg for høyt til å nekte deg det, og ettervhert venner seg til tanken.

Du skriver ikke hvor gammel du er - men tenk nøye gjennom dette, hva det betyr for deg, han og dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hilde K S

Dersom du nå har et vagt ønske om å få barn kommer kanskje dette ønsket til å bli mer og mer intenst.

Kjenner flere som har ventet lenge før de prøvde å få barn og som ble utrolig stressa når det ikke klaffet det første året. Kjenner flere med prøverørs som har beskrevet dette ønsket som intenst, og husker selv da vi helt DEFINITIVT hadde bestemt oss for å ikke få mer enn to barn. Først begynte ønsket om et tredje å snike seg inn som en bitteliten tanke, fjern men den var der. Dette utviklet seg til å bli så sterkt at hver gang jeg så en baby kunne jeg kjenne følelsen av å holde en baby i armene, nesten så jeg kunne føle vekten av en liten og varm kropp.

Ikke alle har det slik i forhold til å få barn og det er jo ingen selvfølge at det blir slik for deg.

Du sier ikke noe om årsaken til at dere ble enige om ikke å få barn. Du er faktisk NØDT til å ta opp dette sterke ønsket ditt med han. Kanskje blir ikke utfallet det du først trodde.

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for innlegg! Jeg har akkurat de tankene som blir nevnt. Hva når min søster, venniner får barn osv. Jeg blir jo så "misunnerlig" når jeg hører om vennepar av oss som blir gravide. :oops: Jeg er redd at dette nettopp kan bli altoppslukende. Men jeg er også redd at jeg av den grunn at jeg vet hvor han står, blir enda mer opptatt av det... Jeg har jo ikke hatt ønske om barn eller familie tidligere, og jeg er usikker på hvor mye og hvor sterkt jeg hadde ønsket det nå, hvis mannen min hadde vært åpen for det?

Vi har hatt emnet oppe flere ganger (mens vi var enige, vel og merke), og jeg vet at han mener dette. Mannen min er ganske mye eldre enn meg, og syns det er for sent for hans vedkommende. Og jeg har respektert det, fordi han føler det på den måten. Jeg kommer ikke til å gå fra mannen min fordi han ikke vil, for det er jo han jeg vil leve med. Det er jo han jeg vil ha barn med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Zalomine

Man skal IKKE slutte med prevensjon uten å fortelle ham det da! Det er noe av det mest spekulative jeg hører om. Kynsik, barnslig, uverdig, ja rett og slett, det er det dummeste jeg hører om.

Anbefaler at du SNAKKER med ham om dette jeg. Si at du vet hvordan han føler, men at du nå likevel begynner å tenke på ar du har lyst på en unge. Forklar dine følelser rundt temaet, og.. ja, rett og slett snakk om det.

Ikke lur ham. Det er ikke en god ide. (skal du lyve hele veien da, og si at det var et uhell? Og at du ikke ønsker deg unger, men at du vil beholde den likevel? Nei, vær ærlig!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det har aldri vært aktuelt å slutte med prevensjon uten at han vet det, for "tilfeldig" å bli gravid. :o Jeg vet jo at han ikke vil - og det siste jeg vil, er å påtvinge han noe. Jeg kommer aldri til å kunne leve med å ha et barn som han egentlig ikke vil ha...Jeg ønsker at dette skal være noe som vi planlegger sammen, og som begge skal glede seg over.

Jeg vet jo at jeg må snakke med ham om dette, men det er så vanskelig...Nå kan det jo fortsatt være en øøøørliten sjanse for at han kanskje har ombestemt seg. Hvis jeg tar dette opp, får jeg jo vite det sikkert, og da kan det hende at alt håp er ute... :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prat med ham om det, men ikke start med å stille ultimatum. Hvis han får litt tid på seg, kan det jo hende at han forandrer mening.

Så en tanke, og la den spire og gro :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du.

For et dillemma, jeg føler virkelig med deg. Men som du sier selv, det er denne mannen du er glad i det er han du vil ha barn med.

Kanskje han vil forstå deg hvis du forteller ham hvor viktig dette er for deg, hvis han er like glad i deg som du er i ham (som han sikkert er) så bør han tenke veldig grundig igjennom dette før han gir deg et endelig svar.

Jeg er redd for at hvis han ikke kan vurdere dette med tanke på dine ønsker, så vil bitterheten ta overhånd om noen år når du virkelig føler du har gått glipp av noe viktig og fint. :-?

For den saks skyld så kan det jo være at tanken kan virke mer fristende for ham også når han vet at du alikevell ønsker deg barn. Hvis han er en del eldre en han så kan det jo være at du vil leve mange år alene når du blir gammel, da hadde det vært fint med familie å støtte seg til, barn som kan ta seg av sin mor osv.

Snakk med ham du, det kan gå mye bedre enn du tror. LYKKE TIL :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Embla s

Uff da. Kjenner noen i motsatt situasjon, han vil ha barn, hun vil ikke. Hun har bestemt seg for å se det an en stund til, og hvis ikke skifter instilling, vil hun gi ham klar beskjed. Han blir da nødt til å velge mellom henne eller barn. (hun vil heller miste ham enn å få barn, føler hun per i dag. men vi vet alle at dette kan snu seg).

Det som bekymrer meg i slike situasjoner er: hva hvis den som ØNSKER barn gir etter og infinner seg med situasjonen, etterhvert blir BITTER? En ting er å være barnløs når man er i fruktbar alder og enda har muligheten. Hva når dere blir gamle og tenker med dere selv at dere kunne hatt barn om ikke ektefellen hadde motsatt seg det..

Min venninne er klar over denne problemstillingen. Hun sier at dette må være hennes mans ansvar. Velger han bort barn, er det hans valg, ikke hennes. Dette syns jeg er veldig fornuftig (men vanskelig)!

Mitt råd til deg er som følger:

Du må faktisk ta et valg selv for ditt liv. Er du klar for et helt liv uten barn? Hvis du ikke er det, må du fortelle mannen din det. Står han fortsatt på sitt, må du bestemme deg for om du skal forsake dette ønsket eller om du skal ta konsekvensene av at dere har ulike mål med livene deres og dermed er uforenelige.

hva du enn gjør: Lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste du kan gjøre er å snakke med han..

Han vet jo ikke om disse tankene dine engang,

og tror dere er enige om ikke å få barn.

Det kan jo hende han har tenkt de samme

tankene som deg ? Hvem vet ...

Lykke til :vinke:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har det ikke lett om dagen , det er i hvertfall sikkert. Er ikke lett å gi noen gode råd. Hva skal man si. Det er uansett et stort offer, uansett hva du velger. For din skyld håper jeg du slipper å velge.

Har du tatt en lang prat med ham om ditt ønske om å bli mor en gang?

Har du fortalt ham hvor mye det betyr for deg at du vil ha familie med han? Jeg skjønner at du er redd for det endelige svaret fra ham. Men det er til det beste å få oppklart hvor dere står så fort som mulig.

Trist at dere aldri fikk snakket om dette tidlig i forholdet da. Da hadde du kansje handlet annerledes. Selv er det noe av det første jeg finner ut av. Jeg har også som deg et stort ønske å få barn en gang i fremtiden.

Men du burde stille deg spørsmålet om du vil godta å aldri få oppleve å bli mor. Du vet du kan bli det, men ett menneske som du er glad i nekter deg det. Nekter deg gleden ved å stifte familie.

Vil du leve livet med kun deg og ham til dere blir gamle sammen og bare bruke tiden på hverandre. Tenk deg godt om og ta en avgjørelse på hva du vil. Bruk god tid. Denne avgjørelsen kommer til å forandre resten av livet ditt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Gjest Gjesta

Takker for innlegg og gode råd! :D Jeg har faktisk snakket litt med partneren min om dette å få barn siden sist. Jeg forklarte for han at jeg er usikker på hva jeg vil, men at det er han jeg vil ha familie med, hvis jeg skal ha noen. Han har vel ikke akkurat skiftet mening, men han virket mer forståelsesfullenn før. Virket som om han hadde tenkt på dette han og. Han var opptatt av om jeg følte meg bitter fordi han har sagt nei, og fordi han syns han er for gammel til å få barn.

Jeg er på en måte til dels enig med han, at det begynner å bli litt sent for oss. Han er 49 år. Men samtidig vet jeg at han kommer til å gjøre det bra som far, hvis han skulle ønske det. Han er svært oppegående, har "barnetekke" osv. Det er ikke tvil i mitt hjerte om det. Jeg har selvsagt tenkt 20 år fram i tid også, når han er pensjonert og en "gammel mann" osv...

Men jeg klarer på en måte ikke å slå meg til ro med at det er for sent enda. Kjenner flere som har fått barn enda senere, og som føler at dette er en kjempeopplevelse. De føler at de har mye bedre tid til dette barnet enn de første. Etableringsfasen er over, den økonomisk situasjonen er mye bedre, de er tryggere på seg selv som foreldre osv... Det er så vanskelig å vite hva som er det rette... :forvirra: Noen synspunkter???

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kompis som har relativt gamle foreldre. Forholdet hans til dem er anstrengt, og han er så lite på besøk som mulig. De kommuniserer ikke bra i det hele tatt.

Disse menneskene tilhører på en måte to forskjellige generasjoner, og klarer ikke å sette seg inn i hverandres liv.

Jeg har også en venninne som har en "gammel" far. Han var over 50 da hun ble født. Denne venninnen er en "pappajente" av dimensjoner, og er mye nærere denne faren enn hun er med moren.

Jeg tror med andre ord at dette er personavhengig.

Er man svært "gammel" i type, holdninger og evne til å holde seg oppdatert tror jeg barnet kan komme til å bli litt distansert fra foreldrene med tiden. Kjenner flere som ikke har likt å ha gamle foreldre på grunn av dette.

Hvis man derimot er "ung til sinns", tror jeg ikke dette er et problem i det hele tatt. Dessuten er jo moren sjelden mer enn ca 40. Det er jo ikke så gammelt?

Bare noen tanker fra meg, lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg opplevde det samme som deg, nemlig det å leve sammen med og være forelsket i en mann som ikke ville ha barn. Hans grunn, han hadde barn fra før.

Vel det var ikke bra nok for meg. Jeg har ingen "saklig" grunn til å ønske barn annet enn at jeg alltid har ønsket meg det.

Jeg stilte et ultimatum. Han ville nemlig gifte seg. Jeg sa da at jeg ikke kunne det hvis han ikke ombestemte seg.

Han gjorde det og vi ble gift. Selv om det nok var litt tanker frem og tilbake hos ham om dette. En god stund.

Dette var selvfølgelig en sjanse å ta for meg også. Kanskje ville han si nei og jeg ville være singel.

Men jeg måtte ta den sjansen.

Etter flere år. Vi måtte prøve noen... Og hadde en spontanabort. Men nå, nå sitter jeg her og gleder meg til å gå ned og legge meg sammen med mannen min og min nydelige 8 måneder gamle sønn.

Mitt råd til deg, skaff deg barn hvis du kan. Vil ikke den kjæreste du har nå ha barn- sett hardt mot hardt.

LYKKE til!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...