Å snakke negativt om sin partner.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke vært sammen med en mann som var så tilknappet at jeg ikke kunne få lov til å snakke med vennene mine om akkurat det som passet meg. Han hadde ikke hatt det godt med meg.

Jeg er en utadvendt og åpen person.

←

Er man tilknappet hvis man ikke ønsker sexlivet sitt brettet ut for partnerens venner?

[Gjest Gjest]

Er man tilknappet hvis man ikke ønsker sexlivet sitt brettet ut for partnerens venner?

←

jeg syns det, ja. En slik mann passer ikke meg. Og jeg passer heller ikke til en slik mann. Verre er det vel ikke?

[Gjest Gjest]

Må kommentere denne

Jeg elsker min mann og vil ikke ha noen andre. Men han er ikke min bestevenn, har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Til det er vi alt for forskjellig. Han er min mann og jeg prater ikke like "dypt" til han som jeg gjør med mine venninner. Jeg vil jo ikke "ta livet av han" med kvinnfolkpreik om følerier og tolkninger og analyseringer heller.

Ja, han er en god venn. Men vi er ikke bestevenner. Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert. Han kommer til et visst punkt og ikke videre. Helt greit. Det er kjærligheten som holder oss sammen, vennskap og samarbeid. Ikke det at vi er bestevenner.

←

Vet han at du synes han er *enklere* enn venninnene dine? Tror aldri jeg kunne vært sammen med en som jeg ikke følte jeg kunne ha dype samtaler med. Greit at kvinner og menn er forskjellige og prater på ulike måter og om ulike ting. Men jeg synes partneren bør være den nærmeste å prate med og dype ting, og ikke venninnene.

[Hu i Svingen]

Jeg opplever ofte at kvinner snakker nedsettende om sin kjæreste, partner eller hva det enn er.

Jeg ser på det som en u-ting. Jeg er veldig lojal da og hadde fått hjertet i halsen hvis jeg baksnakket kjæresten min til andre venner eller bekjente.En kjæreste eller en ektemann skal jo også være ens bestevenn.

Nja.. kanskje et lite naivt innlegg fra en ung jente, men jeg tenker og mener nå sånn da.

←

Veldig enig med deg, og jeg er ikke fullt så ung lenger.

Jeg merket dette godt i mitt forrige forhold. Først da boblen sprakk, og jeg innså at jeg ikke ville bruke mer tid på ham, klarte jeg å fortelle vennene mine om alle hans dårlige sider. Da mener jeg ikke at jeg slang dritt i etterkant, men at det at jeg ble i stand til å fortelle dem om alt ved ham var et tegn på at det virkelig måtte ta slutt. Og det gjorde det.

[Hu i Svingen]

Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert.

←

Jaha?

[Donnie Darko]

Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert.

←

nei det er kansje ikke så lett å høre deg fra bakkenivå..

[Gjest Gjest]

Men han er ikke min bestevenn, har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Til det er vi alt for forskjellig. Han er min mann og jeg prater ikke like "dypt" til han som jeg gjør med mine venninner.

Men vi er ikke bestevenner. Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert. Han kommer til et visst punkt og ikke videre.

Er dette det berømte fornuftsekteskapet? En norsk versjon av tvangsekteskap?

[L.v.b.s]

Veldig mange mennesker har en trang til å prate og "sladre" om andre,være seg samboere,kjærester,venner og bekjente.

Og alle har vel et lite knippe med venner som de stoler 100% på?

Har dere noen gang blitt fortalt ting om andre av den du stoler på,som ender med f.eks.:men det er hysj-hysj/ikke si det til noen?Jeg tipper nesten alle har det.

Da bør du tenke på det neste gang du utleverer partneren din,at det mest sannsynlig er flere enn den/de du forteller det til som får vite dette.

Vil nesten sammenlikne det med en misfornøyd kunde,som kommer til å fortelle historien sin til kanskje tretti personer,mens en som er fornøyd kanskje bare forteller det til tre.

Mange elsker å sladre,og positive ting er ikke like morro å grave i som negative

[Gjest gjesta]

nei det er kansje ikke så lett å høre deg fra bakkenivå..

←

[Meaty]

Jeg kan nok av og til klage litt til ei venninne om hva samboer'n har gjort eller ikke gjort. Men det er bare sånne småting som skitne sokker på gulvet eller oppvask som ikke har blitt tatt. Større problemer tar jeg opp med ham selv, og jeg kan snakke med ham om alt men det kan jeg ikke med venninner. Intime detaljer kunne det aldri falt meg inn å dele med venninner, det er noe som bare hører hjemme i mitt og min samboers lille private univers.

[Cognizance]

Men vi er ikke bestevenner. Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert. Han kommer til et visst punkt og ikke videre.

←

Det er 2007, ikke sant? Det er ikke jeg som har tatt feil?

;-)

Det at kvinner er så fordømt kompliserte er en myte jeg trodde var avskaffa for lenge sida, tror heller det er noe det skorter på hos mannen til gjesten.

[Gjest Verdens verste husmor]

Jeg ville ikke vært sammen med en mann som var så tilknappet at jeg ikke kunne få lov til å snakke med vennene mine om akkurat det som passet meg. Han hadde ikke hatt det godt med meg.

Jeg er en utadvendt og åpen person.

←

DU er en åpen og utadvendt person ja, men det betyr vel ikke at du kan utlevere andre mennesker fordi det passer DEG å snakke med vennene dine om det?

Det burde vel heller være opp til ham selv å avgjøre hvem som skulle vite hva om ham?

Jeg synes ikke at noen har rett til å utlevere en annen person, det være seg en venn, partner, eller egne barn...

[Gjest Fresh]

Ja, han er en god venn. Men vi er ikke bestevenner. Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert. Han kommer til et visst punkt og ikke videre. Helt greit. Det er kjærligheten som holder oss sammen, vennskap og samarbeid. Ikke det at vi er bestevenner.

←

Du har litt vel høye tanker om deg selv kanskje?

Kjæresten min er min beste venn, og jeg snakker med ham om alt mellom himmel og jord. Og han forstår meg, nettopp fordi jeg snakker til ham og ikke ser på ham som et utenomjordisk vesen som snakker et helt annet språk. Fordi vi er på bølgelengde prater han også til meg, og det har fått meg til å forstå at bak et tilsynelatende ukomplisert ytre skjuler det seg en like komplisert, forvirret, tankefull, glad, bekymret og allsidig person som jeg (og alle andre) er.

[Gjest gjesta]

Jeg kan godt snakke med nære venner om forholdet mitt. Og da spesielt hvis vi har et problem. Selvfølgelig snakker jeg også med partneren min, det er tross alt han jeg må løse problemene med, men av og til er det godt å få råd og synspunkter fra andre. Sexlivet vårt snakker jeg derimot lite om, det føler jeg blir for privat.

[Gjest Pepe]

Må kommentere denne

Jeg elsker min mann og vil ikke ha noen andre. Men han er ikke min bestevenn, har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Til det er vi alt for forskjellig. Han er min mann og jeg prater ikke like "dypt" til han som jeg gjør med mine venninner. Jeg vil jo ikke "ta livet av han" med kvinnfolkpreik om følerier og tolkninger og analyseringer heller.

Ja, han er en god venn. Men vi er ikke bestevenner. Han kan aldri forstå meg fullt ut fordi jeg rett og slett, som kvinne, er for komplisert. Han kommer til et visst punkt og ikke videre. Helt greit. Det er kjærligheten som holder oss sammen, vennskap og samarbeid. Ikke det at vi er bestevenner.

←

Jeg siterer Linn Ullmann fra denne glitrende artikkelen http://www.aftenposten.no/meninger/komment...icle1618384.ece :

Den kvinnelige aggresjonen er ikke mildere enn den mannlige, bare annerledes. Jeg har vokst opp i en tid der kvinner fremdeles kunne slippe unna med å avslutte enhver diskusjon med setningen: "Jeg vet dette, fordi jeg er kvinne!" Med andre ord: Jeg er så følsom og intuitiv at det nytter ikke å komme trekkende med en masse såkalt saklige argumenter; jeg vet det jeg vet. En kvinne som sier: "Jeg vet dette, fordi jeg er kvinne", er like aggressiv som en mann med knyttneve.

Å påberope seg en fra naturens side større evne til omsorg, kjærlighet, samarbeid og dialog, er en hersketeknikk på lik linje med andre hersketeknikker som umyndiggjøring og latterliggjøring.