Fortelle om spiseforstyrrelse

[Gjest Gjest]

Hvor lenge bør man vente før man forteller en kjæreste om en spiseforstyrrelse? Vil en mann ha vanskeligere for å takle noe slikt etter kortere tid enn litt lengre? Eller vil han bli mer skuffet hvis man venter lenge med å betro seg om noe sånt? Litt redd han skal synes det er ekkelt..

[Gjest LilSweetie]

Vanskelig å si....men det kan være dumt å vente for lenge, hvert fall. Hvis du føler at han "burde" vite det, og at du må vri på sannheten, unngå å spise sammen med ham eller lignende, ville jeg fortalt det nå, tror jeg.

Forutsetter nå at du har spiseforstyrrelse nå - hvis dette er noe som ligger i fortiden din, er det ikke like viktig å fortelle det så fort.

[Gjest Gjest]

Hvor lenge bør man vente før man forteller en kjæreste om en spiseforstyrrelse? Vil en mann ha vanskeligere for å takle noe slikt etter kortere tid enn litt lengre? Eller vil han bli mer skuffet hvis man venter lenge med å betro seg om noe sånt? Litt redd han skal synes det er ekkelt..

←

Hei. Jeg er mann og for min egen del ville jeg sette stor pris på å bli fortalt det med full viten om at det måtte være vanskelig å prate om og sikkert ville kreve mye av deg som person. Er man glad i noen så er man glad i hele de med alt det innebærer. Skulle du mot formodning finne ut noe annet så gjorde du uansett det riktige og lære i det minste noe om den du trodde du kjente.

[Gjest Gjest]

Føl på det selv. Av egen erfaring førte det til at det dreide seg litt for mye om problemene mine, og at jeg til slutt nesten ble "avhengig" av han og støtten, glemte helt at man var kjærester, liksom.. Trenger jo ikke alltid gå den veien selvsagt, men dette var min erfaring, og jeg tror det kan ha lett for å gå sånn!

Du kan jo si at du "har et litt vanskelig forhold til mat", da skjønner han tegninga uten at du får deg selv til å høres skremmende ut (for det kan det jo hende han føler, sånn umiddelbart..).

Kan være like greit å si det så du slipper å komme opp i en ubehagelig situasjon senere, familieselskap f.eks.. Jeg begynte plutselig å gråte uhemmet (helt uten forvarsel) i familiemiddag hos en eks over en kyllingbit, og da ble det heeelt tyst..... Løste seg rimelig raskt da, da han har en utrolig forståelsesfull familie.

Ble langt det her, og litt bablete! Lykke til vennen, og stol på magefølelsen!

(Ps, håper du takler det og er på bedringens vei, eller på vei til bedringens vei.....)

[~Mrs.Valentine~]

Jeg har slitt/sliter litt enda mer spiseforstyrrelser og for meg har det vært viktig å fortelle kjærestene mine om det. Både for å få trøst og hjelp, men det kan også være viktig for at de skal forstå ulike reaksjoner og andre problemer.

De fleste er nok takknemlig for at kjæresten er ærlig og betror seg til en, mer enn han tenker at det er veldig ekkelt, vil jeg tro.

Lykke til. Jeg håper det går bra både med problemene du har hatt og det å evt. snakke med kjæresten.

[Gjest Gjest]

Føl på det selv. Av egen erfaring førte det til at det dreide seg litt for mye om problemene mine, og at jeg til slutt nesten ble "avhengig" av han og støtten, glemte helt at man var kjærester, liksom.. Trenger jo ikke alltid gå den veien selvsagt, men dette var min erfaring, og jeg tror det kan ha lett for å gå sånn!

Du kan jo si at du "har et litt vanskelig forhold til mat", da skjønner han tegninga uten at du får deg selv til å høres skremmende ut (for det kan det jo hende han føler, sånn umiddelbart..).

Kan være like greit å si det så du slipper å komme opp i en ubehagelig situasjon senere, familieselskap f.eks.. Jeg begynte plutselig å gråte uhemmet (helt uten forvarsel) i familiemiddag hos en eks over en kyllingbit, og da ble det heeelt tyst..... Løste seg rimelig raskt da, da han har en utrolig forståelsesfull familie.

Ble langt det her, og litt bablete! Lykke til vennen, og stol på magefølelsen!

(Ps, håper du takler det og er på bedringens vei, eller på vei til bedringens vei.....)

←

Syns jeg var fint sagt

[Solskinnsbolla]

folk er forskjellige...

men jeg har fortalt ganske tidlig om mine problemer med bulimi: har jo hatt en del kjærester før jeg traff den rette:-) han ene foholdt seg kaldt og avvisende til det. en annen var for umoden rett og slett. men bortsett fra det, så har alle gutter tatt imot det jeg har sagt med et åpent sitt-og vært nesten mer sympatisk og ydmyk enn jenter jeg har fortalt det til.

har han ikke slike opplevelser/erfarigner selv, så er det veldig vanskelig å forstå dette problemet- det er viktig å forklare hva du tenker og føler og hvillke situasjoener du har store problemer med å takle( kanskje du feks har prestasjonsangst i enkelte sammenhenger, at du blir stressa av å gå på besøk til andre- du er redd du må spise... slike ting...)

jeg har ikke opplevd å bli avvist- er han en moden sjel og liker deg, så skal dette ikke være et problem!

han han derimot problemer med det, så må du vurdere om han er bra for deg!! ikke gå inn i et forhold der du må skjule problemet ditt- da blir du bare verre tror jeg...

[Gjest Just me...]

Jeg ville absolutt fortalt dette fortest mulig for jeg er sikker på at han kommer til å forstå det så lenge du ikke legger skjul på noe som helst. Å ha en spiseforstyrrelse er ikke noe å skjule, jeg tror det bare kommer til å bli enklere for deg. Har selv en bror med alvorlige spiseforstyrrelser og jeg synes det er bedre at han forteller meg alt og ikke legger skjul på noe.

Håper det går bra med deg!

[Gjest Snuske]

Jeg synest du skal fortelle han det.

Du må regne med at han også vil spør deg rundt dette temaet, og da er det beste å være åpen og ærlig, og prøve å fortelle/forklare så godt som mulig.

Men, du skal ikke bruke han som en terapeut for disse problemene, mao ikke 'kvele' han med problemene. Pluss at jeg ville satt opp 'sperrer' for hvor en ikke skulle diskutere slikt. Eks. i senga. La det være 'fristeder' for problemene.

[Gjest Gjest]

Vil bare takke den som foreslo å si det med "vanskelig forhold til mat", for det gjorde det mye lettere å si. Fikk fortalt det nå i helgen, og han tok det veldig pent. Han var så forståelsesfull, og hadde hatt mistanke om at det var "noe". Han forstår vel mer nå om hvorfor han omtrent aldri har sett meg spise, eller hvorfor jeg er litt tilbakeholden og vanskelig å komme innpå. Han ble heldigvis ikke sint eller voldsomt bekymret. Tror det skal gå bra nå