Fordeler og ulemper med å være gift eller samboend

[Gjest niomi]

Det finnes borgerlig vielse også da. Poenget mitt er at det bør være mulig for folk å bo sammen uten at det innebærer at de plutselig må dele av sine eiendeler hvis/når den ene dør eller forholdet oppløses. Det bør i så fall være de som ønsker å dele som evt skaffer seg en samboerkontrakt, det bør ikke være noe man får automatisk.

←

Joda, du har faktisk helt rett.

[Gjest niomi]

Her står det litt om forslaget.

[Gjest regine ii]

Nå er det vel i første omgang et forslag som er sendt ut på høring, så det er langt unna lov foreløpig.

Men jeg er ellers helt enig med Arkana. Dersom man ikke ønsker å være gift, med de juridiske konsekvenser dette har, så skjønner jeg ikke at man insisterer på at "samboere MÅ ha det samme rettigheter". Velger man samboerskap velger man på en måte en "enklere" versjon av samliv og man velger da også "bort" den juridiske sikkerhet en ekteskapsinngåelse er. Selv om man i noen grad kan (og bør!) sikre seg gjennom avtaler.

Dette handler vel i bunn og grunn om at det må være en aktiv handling å inngå en juridisk bindende avtale. Dvs. inngår man samboerskap uten noen form for kontrakt (verken muntlig eller skriftlig) så HAR det en annen juridisk status enn om man går i kirken eller til tinghuset og gjennomfører et giftemål. Og jeg syns personlig at det bør det også ha. Det blir nokså merkelig hvis en handling, som ikke nødvendigvis er så fryktelig gjennomtenkt, skal få store juridiske konsekvenser på litt sikt.

Nå har jeg ingenting i mot samboerskap, og jeg ser at det, for en del, kan være fordelaktig med mer "automatiske" rettigheter. Samtidig er det vel sånn at terskelen for å inngå samboerskap er svært lav for mange, uten at det betyr at de EGENTLIG mener at dette er et livstidsprosjekt. Og uten at de dermed mener at den ene eller andre skal ha rettigheter som om de var gift, uten å gifte seg. Det er mange - kanskje særlig blant de yngre? - som inngår samboerskap av praktiske årsaker som f.eks hvorfor betale to husleier når man likevel er så mye hos den andre..... Grunner som i bunn og grunn har lite med at man faktisk har "valgt" hverandre på livstid.

For egen del så forstår jeg heller ikke helt den aversjonen som en del samboere viser overfor å gifte seg, når de samtidig hevder at de er skapt for hverandre og skal leve sammen på livstid. Man trenger ikke å ha stort bryllup, man trenger ikke "proklamere" noe som helst for hele verden, man trenger ikke en gang å gå med ring etterpå. Man kan gjøre det akkurat så stille og enkelt som en selv vil. Festen og staffasjen rundt er helt unødvendig for å bli gift! At det - for 30-40 år siden, da samboerskap var nytt og opprørsk, var et poeng å være "mot" ekteskap som institusjon, det kan jeg på et vis skjønne. Men i dag? Hvor "alle" har iallfall ett samboerskap bak seg?? Et nokså fislete opprør, spør du meg......

Så for å svare på trådstarters spørsmål, så mener jeg at det fortsatt (heldigvis) er mer forpliktende å gifte seg, og er dermed heller ikke i tvil om hva jeg selv ville valgt!

[Gjest Mayamor]

Her står det litt om forslaget.

←

Takk for link.

[Arkana]

Velger man samboerskap velger man på en måte en "enklere" versjon av samliv og man velger da også "bort" den juridiske sikkerhet en ekteskapsinngåelse er. Selv om man i noen grad kan (og bør!) sikre seg gjennom avtaler.

←

Og så finnes det situasjoner hvor det ikke nødvendigvis er noen fordel å inngå noen avtaler, hvor ting bare bør være slik de var før samboerskapet. F.eks. en enke/enkemann som ikke ønsker å dele av sine barns arv med en evt ny mann/kvinne. Vedkommende ønsker derfor ikke å gifte seg igjen, men de fleste vil jo likevel gjerne ha en ny partner. Det bør derfor være mulig for denne personen å være samboer med noen uten at den nye partneren arver ham/henne (og denne nye samboeren har sannsynligvis akkurat de samme ønskene i forhold til sine barn). For dem ville det i aller høyeste grad være en gjennomtenkt avgjørelse å bli samboere, men ikke ektepar. Hvis man automatisk arver hverandre etter et visst antall års samboerskap ville mennesker i slike situasjoner ikke kunne bo sammen, de ville måtte forbli særboere.

Ellers må jeg bare beklage litt til trådstarter for at jeg har gått utenfor det opprinnelige spørsmålet, men dette temaet ble bare for interessant til at jeg kunne la være.

[Gjest Gjest 1]

Hva mener du er fordeler og ulemper med å være gift i forhold til  samboende.

←

Selv har jeg ikke vært gift, kun samboer.

Men jeg vil tippe at det er like mange ulemper forbundet med begge formene.

En bør kanskje vurdere i forhold til skatt, rettigheter og plikter?

Jeg er tilhenger av særboerformen, så jeg ser ikke mange fordeler ved noen av de to.

[Hobgoblin]

Ulempe med samboerforhold: Du må gidde å printe ut et standardtestamente fra nettet som begge er fornøyd med, og dere må undertegne det med to vitner... Ditto med samboeravtale, minus vitner og + fortegnelse over viktige/ dyre eiendeler og økonomi.

Fordel: Du slipper å gifte deg, og kan unngå en mengde hårreisende kjedelige bryllupstaler og enda verre: Sanger! :hår: (Vel, jeg overdrev jo litt nå... Men egentlig synes jeg det er sykt at man skal love hverandre troskap etc en gang, og så sier alle i bryllupstalene at disse løftene må fornyes hver eneste dag. Man fornyer jo disse løftene implisitt hver dag som samboer også.)

Ulempe med giftemål: Har dere spesielle ønsker om økonomiske forhold, må dere allikevel skrive ektepakt/ avtaler om arv og økonomi.

Fordel: Man kan kjøpe fin kjole.

[Gjest gjesta]

Jaja, så får vi tusle en tur på tinghuset og skrive under på noen papirer, da.

Vi har for øvrig ingen barn, og det skal vi heller ikke få.

←

Dere kan jo uansett testamentere alt dere eier til hverandre da, siden dere ikke har barn.

[Gjest gjesta]

Grunnen til at vi gifter oss er at vi vil vise hverandre og resten av verden at vi har tenkt å være sammen resten av livet. Jeg synes det burde være forskjell på samboerskap og ekteskap, av den grunn at når man gifter seg har man tatt en avgjørelse om at man gjerne vil at dette skal vare for alltid. Når man er samboere er man i juridisk forstand bare to personer som bor sammen. Sånn synes jeg det skal være, rett og slett fordi det er mange som ikke vil at det skal være mer, og det må de da få lov til. Vil man ha rettigheter og plikter som gifte har, er det bare å gå ned på tinghuset å skrive under på et papir. Man trenger ikke å gjøre det vanskeligere enn det.

Problemet er vel kanskje at mange ikke vil gjøre det kun for å få disse rettighetene, fordi man vil at det skal være andre grunner til å gifte seg. Og det er forsåvidt også greit, men da får man heller gjøre avtaler, slik at det ikke blir noen automatikk i at samboerskap og ekteskap er det samme.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg gifter meg vil det først og fremst være av juridiske årsaker, og en slags ekstra sikkerhet for at det ikke lengre er bare å stikke for noen av oss. Enn så lenge står nemlig norsk lovgivning over private kontrakter, så det å ordne en "bedre" privat avtale i forhold til arv etc enn den juridiske sikkerheten man får gjennom å gifte seg, er faktisk umulig.

←

Gjelder dette også når det gjelder barn? Jeg tenker spesielt på avtaler av typen "den av foreldrene som får hovedansvaret for barnet kan ikke flytte lengre enn....." ol. Dette er så vidt jeg vet ikke dekket innen et ekteskap, elelr har det blitt endret i det siste?

[Gjest Talula]

Det finnes borgerlig vielse også da. Poenget mitt er at det bør være mulig for folk å bo sammen uten at det innebærer at de plutselig må dele av sine eiendeler hvis/når den ene dør eller forholdet oppløses. Det bør i så fall være de som ønsker å dele som evt skaffer seg en samboerkontrakt, det bør ikke være noe man får automatisk.

←

Dette handler vel i bunn og grunn om at det må være en aktiv handling å inngå en juridisk bindende avtale. Dvs. inngår man samboerskap uten noen form for kontrakt (verken muntlig eller skriftlig) så HAR det en annen juridisk status enn om man går i kirken eller til tinghuset og gjennomfører et giftemål. Og jeg syns personlig at det bør det også ha. Det blir nokså merkelig hvis en handling, som ikke nødvendigvis er så fryktelig gjennomtenkt, skal få store juridiske konsekvenser på litt sikt.

←

Og så finnes det situasjoner hvor det ikke nødvendigvis er noen fordel å inngå noen avtaler, hvor ting bare bør være slik de var før samboerskapet. F.eks. en enke/enkemann som ikke ønsker å dele av sine barns arv med en evt ny mann/kvinne. Vedkommende ønsker derfor ikke å gifte seg igjen, men de fleste vil jo likevel gjerne ha en ny partner. Det bør derfor være mulig for denne personen å være samboer med noen uten at den nye partneren arver ham/henne (og denne nye samboeren har sannsynligvis akkurat de samme ønskene i forhold til sine barn). For dem ville det i aller høyeste grad være en gjennomtenkt avgjørelse å bli samboere, men ikke ektepar. Hvis man automatisk arver hverandre etter et visst antall års samboerskap ville mennesker i slike situasjoner ikke kunne bo sammen, de ville måtte forbli særboere.

←

Jeg er veldig enig med Arkana og Regine her. Det er slik lovgivningen er i dag en relativt enkel sak å sikre seg; avtaler, testamenter eller ekteskap(med et par unntak)

Jeg ser særlig Arkanas argument om enke/enkemenn. For mange er det å være samboere svært gjennomtenkt, nettopp fordi man ikke har alle rettighetene og plikter ektefolk har. Men nå er jo dette bare forslag til nye regler som er sendt ut på høring såvidt jeg forstår.

Endret 23. januar 2007 av Talula

[onyx]

Gjelder dette også når det gjelder barn? Jeg tenker spesielt på avtaler av typen "den av foreldrene som får hovedansvaret for barnet kan ikke flytte lengre enn....." ol. Dette er så vidt jeg vet ikke dekket innen et ekteskap, elelr har det blitt endret i det siste?

←

Hva mener du med dette? Barnefordeling har da aldri vært en del av ekteskapsloven, såvidt meg bekjent er det separate lover om slikt. Uansett, en slik kontrakt du refererer til vil neppe være juridisk bindende, så den avhenger nok i stor grad av partnerens velvillighet.

[Gjest Gjest]

Hva mener du med dette? Barnefordeling har da aldri vært en del av ekteskapsloven, såvidt meg bekjent er det separate lover om slikt. Uansett, en slik kontrakt du refererer til vil neppe være juridisk bindende, så den avhenger nok i stor grad av partnerens velvillighet.

←

Hehe, jeg vet vel egentlig ikke helt hva jeg selv mener.

Virker uansett som vi får ta oss en tur til advokat om jeg skulle bli gravid, i tillegg til at vi får ta å lese oss gjennom det som finnes på nett. Det ligger uansett såpass langt fram i tid at jeg har ikke brukt tid på det nå, pga at det blir vel endret innen det eventuelt blir aktuelt.

Økonomi er heldigvis ikke et problem hos oss (eier knapt nåla i veggen, og det vi har av verdi har vi særeie på), så jeg hopper av tråden nå

[Gjest Labellamia]

Bare for å ha det sagt, denne retten til minstearv er på ca 250 000 kroner, ikke en viss andel av verdien av arven slik som med ektefeller! Så om samboeren din har 5 mill i verdier så har du bare rett på 250 000 om han dør etter at dere har bodd sammn i 5 år, eller har barn sammen.

←

Derfor er det så viktig å opprette testament, i tilegg til samboerkontrakt. Da kan det skrives at alt over pliktarven til eventuelle barn skal gjenlevende arve. Og er det ikke barn i bildet så ka nman testamentere alt til sin samboer.

[Solskinnsbolla]

Noe av det "viktigste" for vår del var å feire vår tid sammen, og den kommende tiden vi ønsket sammen.

Vi tenkte ikke spesielt økonomisk på det for å være helt ærlig.

Vi ville stifte en familie og ha ring på fingeren   Enkelt og sant.

Vi hadde allerede en stor og god anledning til å feire sammen med alle vi setter pris på og var glade i - Det at VI hadde valgt hverandre og etter alle år med prøvelser fortsatt ønkset å dele livet sammen - Bare det var stort, og veldig veldig spesielt. Vi ville ha "hele pakka"...

Også handler det om gode tradisjoner, mennesker, kultur og behovet for markering vi alle har et snev av. Tror jeg

←

er ikke gift, men jeg deler denne tanken. en fest- en "unnskyldning" for å samle de man er glad i og feire kjærligheten. jeg er veldig sosial av meg og setter pris på familien, og er veldig glad i vennene mine- samtidig ønsker jeg å vise at jeg er glad i mannen min! mitt fokus på en evnt bryllupsdag blir god mat, god vin, sosialt, snakke med venner og kjente... litt som en bursdag på en måte- ha det kjekt i lag!

[Gjest Mayamor]

Tusen takk for masse flotte innlegg.

Kjekt å kunne sette seg ned å reflektere litt over temaet.

[onyx]

Og er det ikke barn i bildet så ka nman testamentere alt til sin samboer.

←

Nei, det stemmer ikke. Også foreldre/søsken har krav på arv hvis vedkommende ikke har barn.

[Gjest Talula]

Nei, det stemmer ikke. Også foreldre/søsken har krav på arv hvis vedkommende ikke har barn.

←

De eneste som har pliktarv, dvs krav på arv, er barn(livsarvinger) og ektefelle. Foreldre, søsken, besteforeldre osv kan ta arv i visse tilfelle der det ikke er livsarvinger, men det er ingen plikt til dette. Det er bare noe som skjer automatisk hvis ikke annet er bestemt. Har man ikke barn eller ektefelle kan man bestemme akkurat det man vil i testament.

Endret 25. januar 2007 av Talula

[Gjest gjesta]

De eneste som har pliktarv, dvs krav på arv, er barn(livsarvinger) og ektefelle. Foreldre, søsken, besteforeldre osv kan ta arv i visse tilfelle der det ikke er livsarvinger, men det er ingen plikt til dette. Det er bare noe som skjer automatisk hvis ikke annet er bestemt. Har man ikke barn eller ektefelle kan man bestemme akkurat det man vil i testament.

←

[Gjest Labellamia]

Nei, det stemmer ikke. Også foreldre/søsken har krav på arv hvis vedkommende ikke har barn.

←

Feil. Vi har satt opp tetstament, hvor jeg arver alt fra min samboer hvis han faller fra før meg. Han har ikke barn. Dette har vi gjort via advokat. skulle tro han kjenner loven.