Historien om hunden min Qlio (meget lang)

[Gjest Qlio]

Mitt nick stammer fra min nå avdøde hannhund, Qlio, som jeg nettopp har funnet ut at har blitt avlivet. Han ble omplassert for snart 3 år siden hos en familie med mor, far og 2 barn. Qlio elsket barn. Han passet på dem, og maten deres.... *ler litt* Denne familien bodde i nærheten av en del av mitt kontaktnett, og sjansen for at jeg kunne se han så ofte jeg ville var virkelig til stede (samt at venneparet rett ned i veien kunne følge med han daglig). Med en kontrakt i hånda hvor de lover og passe godt på han og informere meg underveis følte jeg meg trygg på at jeg hadde valgt rett. Jeg har ikke den samme følelsen nå.

Det gikk ikke lenge før mor i huset tok med seg ungene og hunden og flyttet ca. 1 times kjøring vekk fra kontaktnettet. Men alikvel fortsatte jeg med kontakten via telefon og besøk. Av naturlige grunner ikke like ofte. Det orket jeg heller ikke, for de gangene jeg dro derfra fulgte alltid Qlio etter meg til bilen for å være med hjem til meg igjen. Jeg var alltid oppløst i tårer når jeg dro derfra, og gråt i bilen helt til jeg kom hjem. Det ble aldri bedre eller lettere og dra. Jeg syntes verden var urettferdig som ba meg velge mellom øyenstenen Qlio og min kjærlighet til Qliomannen.

Siste gang jeg så Qlio var før vi giftet oss i september. Da sier moren (som i mellomtiden har møtt en ny mann) at de vurderer og flytte til ett nytt sted. I tillegg har de avdekket at han hadde fått grå stær, men ikke sørget for at de fikk forsikringen i orden i tide. Operasjon var derfor utelukket (selvom det står i kontrakten at jeg kom til å si opp min forsikring på Qlio). Uansett, jeg har møtt en hund som har levd 4 år som blind, men har ikke tenkt til å gå inn på debatten om det er riktig eller galt her. Det eneste jeg kan si er at han ikke var hemmet av det september -02. Jeg avtalte med moren i huset at jeg skulle være med neste gang de skulle til veterinæren. Da skulle nemlig øynene sjekkes igjen. Den telefonen kom aldri.

Jeg fikk beskjed via en SMS fra far i huset på onsdag om at han var i himmelen, noe jeg ikke ville eller orket og tro. Men etter en telefon fikk jeg bekreftet dette. Jeg har nemlig forsøkt og få tak i moren siden nyttår for å avtale ett nytt besøk, lagt igjen beskjed på svarere og sendt SMS'er uten resultat. Men siden hun må ha kontakt med sin forrige samboer (de har ett barn sammen) regnet jeg med at han visste mer. Han bekreftet at hun hadde flyttet og fått nytt telefonnummer.

Jeg forsøkte og ringe det nye nummeret, og la igjen beskjed om at hun skulle ringe både onsdag og torsdag uten resultat. I kontrakten står det også at jeg skal ha tilbake utstyret jeg sendte med Qlio den dagen de overtok omsorgen, men at dette skulle returneres den dagen han ikke løp blandt oss mer.

Nå sitter jeg igjen med masse spørsmål.

Når ble han avlivet?

- sønnen (3,5 år) sier at det ikke er lenge siden.

- venninnens mor sier sensommeren -02.

Hvem avlivet han?

- veterinær?

- en tilfeldig bonde?

Hadde han vondt?

Hvorfor ble han avlivet?

Hvorfor ble ingen av oss kontaktet (det er nemlig 3 mennesker som står oppført med navn, adresse og telefonnummer i kontrakten, i tillegg til venneparet som vi delte)?

Mitt siste ønske og bønn var at den dagen han ikke skulle være blandt oss mer, så ville jeg stå ved hans side sammen med moren. Etter alt vi gikk igjennom gjennom de årene vi hadde sammen syntes jeg at vi hadde fortjent det. Qlio og jeg. Det fikk jeg ikke lov til.

Jeg husker en jente, som hele livet ønsket seg en hund. Men alt hun fikk høre var at den dagen hun fikk sitt eget hus kunne hun skaffe seg den hunden selv. Hennes far er musiker, og skrev en gang en sang til sin datter. Datteren var da blitt voksen. Sangen het "En drøm". Den handlet om en jente, som av alt her i verden ønsket seg en hund. At hun snakket om den hele tiden. Drømte om den hele tiden. Og at han svarte at: "Kanskje finnes den i din fremtid, lenger frem". Så ble jenta voksen, sangen fortsetter med at "nå kan ingenting hindre deg" og at hun "endelig fant sin drømmevenn, og at den fantes der ute, i fremtiden lenger frem". Den jenta var meg, og den mannen min pappa.

Jeg hadde en samboer som delte min lidenskap for dyr, og begge fallt for denne rasen (Newfoundlandshund). Vi flyttet inn i ett nytt hus 23.desember, og Qlio ble født 25.desember. Vi var der hver helg etter at han fyllte 4 uker, og 8 uker var endelig dagen der. Vi skulle få ta han med oss hjem. En liten sort bylt på 8 uker, og allerede 8 kg..... han lignet en liten teddybjørn der han lå i fanget mitt. Vi fikk med håndkle og tørkepapir tilfelle han ble syk på veien. Jeg fant ut at hånkle var til valpen, og tørkerullen til meg. For jeg gråt som en unge av lykke hele veien hjem.

Han var en hærlig valp, som tidlig ble både husvarm og tørr. Jeg gikk hjemme hver dag i påvente av attføring, og koste meg med Qlio hver dag. Vi trente masse og gikk turer i skogen med matpakke. Jeg kommer aldri til å glemme hvor stolt han var da han klarte og snike seg opp i gjestesenga vår for første gang alene... der lå det masse bamser, og jeg fant han midt i haugen. OVERLYKKELIG, med en av dem delvis i munnen (resten fant veien ut noen dager senere....). Bamsehaugen minska, og gutten vokste. Han la på seg i gjennomsnitt 1 kg per uke. Qlio var en del av livet mitt, jeg gjorde ingenting uten han til slutt. Han var som en forlengelse av meg. Om jeg dusja sto han med snuta inn i vannet (han lærte seg raskt og åpne dusjkabinettet) selvom han egentlig ikke kunne fordra og dusje. Om jeg var på do satt han ved siden av (med ryggen til, gutten hadde da oppdragelse!). Satt jeg ved datamaskinen lå han under stolen og sov (for da kunne jeg ikke stikke av uten at han merket det), og om han ble for kosesjuk reiste han seg opp i sittende stilling og bare kikket på meg til jeg ikke klarte og motstå de øynene hans lenger og koste med han. Han var aldri så sliten som når jeg var sjuk. Han fungerte også som en bekymret mor. Han STO ved siden av senga om nettene, med hodet hvilendes på brystet mitt, som for å si; "Bare sov videre, du. Jeg er her og passer på deg, jeg". Ryggen min slet jeg veldig mye med, og hadde mye smerter. Men nå hadde jeg også fått en fysioterapaut og hjemmehjelp! Han fikk meg ut i skogen slik at vi fikk flotte muskler begge to. Og de dagene hvor ryggen min nektet og la seg bøye var han der og var de ekstra armene jeg hadde drømt om. EKS: Når man tar tøy ut fra vaskemaskinen mister man alltid noe på gulvet (hvertfall jeg), og jeg hadde skikkelige problemer med å bøye meg de siste cm ned til gulvet. Da kom Qlio og plukket det opp for meg og avleverte som om dette var noe vi hadde trent på i alle tider..... noe vi faktisk ikke hadde gjort! Og en ting slo aldri feil, om jeg mistet klær o.l. på gulvet når ryggen var bra, lå han bare på utsiden av vaskerommet (4 kvadratmeter og trangt!!!) og kikket på meg: "Skal du ikke ta opp de våte klærne, eller?" *ler litt* Han fungerte også som hushjelp og oppdrager. EKS: når vi fikk besøk oppdro han gjestene våre. Sko skal være i skohylla, ikke på gulvet. Jakker skal henges opp, ikke ligge på gulvet. Så om våre gjester ikke fulgte disse enkle reglene kom han inn i stua eller opp i 2.etg med klær og sko som ikke lå på sin faste plass. "Se hva jeg fant slengendes her, 'a muttern". Han ryddet også etter oss, om noe var fallt på gulvet kom han alltid med det. Kommer aldri til å glemme da han kom inn i stua og sto foran meg med kulerunde øyne og prøvde og si noe.....men jeg skjønte ikke hva og begynte som vanlig og kose. Men han ville ikke kose, og jeg skjønte jo ingenting, så da regelrett SPYTTA han ut en Lypsyl som han hadde funnet på gulvet. Den var jo så liten at det ikke var mulig og se i den store munnen hans. Da lo jeg godt, og han fikk selvfølgelig masse ros.

Vi trente masse, for jeg ville ha en hund som jeg skulle ha kontroll over (han veide jo like mye som meg, så jeg måtte jo ha kontrollen!!). Vi trente brukstrening i skogen hele året (for det meste rundering og feltsøk), om vinteren ble det lavinetrening, og om sommeren var det vanntrening i tillegg til lydighet og agility hos den lokale hundeklubben. Når vi hadde tid var vi også med og kjørte vogner (enten med meg eller unger oppi).

Men Qlio ble etterhvert en stor gutt (55 kg). Samtidig vokste også en annen drift frem. Kjønnsdriften. Og fra og være den eneste dama i hans liv, fikk jeg konkurrere med mange andre (firbeinte, vel og merke). Jeg tapte mang en kamp, og dette ble ett skikkelig problem for oss. Jeg begynte nesten og angre på at jeg hadde trent han så godt, for han var råsterk! En gang var vi ute og gikk sammen med mange hunder fra klubben. Det var vår, men i skogen var det fortsatt en del snø og is. Qlio hadde fått sansen for schnuppa Pia som gikk foran oss på stien (han så seg alltid ut EN dame hver gang) sammen med en liten jente. Han prøvde seg virkelig som Don Juan, men Pia hadde ikke løpetid, og viste ingen interesse. Det plaget ikke Qlio nevneverdig. Han merket alltid om jeg fulgte med, og i ett kort uoppmerksomt øyeblikk satta han fart bortover stien etter Pia. Jeg hang i strikkbelte bak han, og han bar kløvsekken på ryggen med mat og drikke til oss begge. Det kostet han ikke en eneste kalori og dra meg, for han var jeg like tung som en bomullsdott som slang bak der og hylte. Pia forsvant bak en sving. Qlio forsvant bak en sving. Og da måtte jeg også bak den svingen. Det var bare det at bak den svingen gikk det en kraftig nedoverbakke! Jeg hadde ikke bakkekontakt lenger, for det gikk faktisk så fort, og fikk øye på ett bjørketre som jeg heldigvis (!!) fikk tak i. Jeg klamret meg rundt det treet som om det var livet selv...... samtidig som Qlio fikk fatt i Pia og klamret seg minst like hardt fast i henne. Strikkbeltet mellom oss var stramt. Fryktelig stramt. Men Qlio hadde masse muskler og enda mer viljestyrke, og setter i gang en skikkelig parringsakt. Det er bare det at når han "parrer" Pia beveger han seg på en måte inn og ut, og siden beltet er så stramt gjør jeg det samme med bjørka...... Jeg hoier og skriker" Kan noen skille Pia og Qlio" men jeg ser ingen med en gang. De ligger strødd bortover stien og ler så de hikster, for vi var nok litt av ett syn, Qlio og jeg. Han salig i blikket fordi han får "parre" Pia og jeg fresende sint fordi jeg parrer bjørka i eksakt samme tempo....

Jeg bestemte meg da for at nok var nok, og dro til veterinæren. Der fikk han en hormonsprøyte og jeg ett lykke til. Han var nå 4 år. Denne fungerte bra, men ikke bra nok. Men på tross av hans alder fikk vi lov til å kastrere han. Og takk og pris for det! For fra å være en rampete gutt som stakk av når han var løs og parret alle tisper, ble han en distingvert herremann som gikk pent og pyntelig ved siden av sin eier. Om andre hunder sto ved siden av han, tisper med løpetid, snerrende hannhunder eller en yppete unghunder nedverdiget han dem nesten ikke ett blikk. Han lekte fortsatt NÅR HAN FIKK LOV både med valper og andre voksne hunder. Det var så rart. Alt vi hadde trent på i 4 år plutselig falt inn i hodet hans og la seg på plass. Etter dette hadde vi aldri en kamp om hvem som var sjefen.

Men så ble han dårlig, han hadde slitt en del med magen i hele hans liv. Hvorfor ville det ikke gi seg nå? Forklaringen fikk jeg litt senere.

Jeg valgte og avslutte samboerforholdet etter 7 år, og tok med meg Qlio til en hybel med hundegård. Der skulle jeg bo resten av mitt liv. Qlio var mannen i mitt liv, og sånn skulle det være. Som ved ett under ble Qlio frisk igjen, og jeg sammen med oppdretterne begynte og tenke. Hver gang, uten unntak, når jeg ikke hadde det bra ble Qlio syk. Når jeg skulle ha eksamen, da morfar døde og ikke minst den perioden hvor jeg lurte på om jeg valgte rett om jeg skulle fortsette alene.....

Så møtte jeg Den Rette. Jeg som ikke en gang ville møte Den Rette. Jeg skulle jo være alene, med hunden min, jobben min, hybelen min og bilen min. Men Qliomannen var dessverre allergisk. Veldig allergisk. Så jeg ble stillt overfor ett veldig vanskelig valg i starten av ett forhold som jeg ikke visste om ville vare. Valget var vanskelig. Men jeg fulgte min logiske sans, magefølelsen og hjertet. Jeg mente at Qliomannen virkelig var og satse på. OM jeg var heldig hadde jeg han til han ble hvertfall 90 år (om alt vil oss vel). Qlio er en hund, og hunder blir sjeldent mer enn 10-12 år gamle. Qlio ble omplassert.

Nå har jeg grått i 3 dager og netter. At jeg fortsatt har så sterke følelser for den hunden ennå synes kanskje mange er rart? Men jeg kommer aldri til å glemme Qlio. Han var for meg meget spesiell. Helt unik. Ingen kan ta hans plass i hjertet mitt. Jeg har bilde av han både på jobben og hjemme. Når babyen i magen min blir stor nok til å forstå, skal jeg fortelle han/hun om denne flotte hunden som mamma en gang hadde.

Jeg har aldri sagt at valget var lett,

men jeg kan heller ikke si at jeg har angret.

Qlio, min trofaste følgesvenn og sjelehund, takk for alt!

[nirvana]

Her veksler det mellom og :cry: akkurat nå. Jeg kan levende se for meg både det ene og det andre... Det er overhode ikke rart at du føler slik for hunden din! Du kommer aldri til å glemme ham, og du vil alltid være like glad i ham uansett hva som skjer.

Når det gjelder kontraktsbruddet vet jeg ikke hvilke rettigheter du har, men jeg er lei for at du ikke fikk sagt farvel til Qlio *klem*

[Gjest Qlio]

Jeg har slik jeg har oppfattet det ingen rettigheter akkuratt nå som jeg bryr meg om. Qlio er død. Det eneste jeg kan håpe på er at de gir tilbake utstyret (som er verdt flere tusen kroner), slik at noen andre kan dra nytte av det. Det er blitt lovet min tidligere samboer som også har en skjønn nuffegutt.

Det hjelper lite og si at de har brutt kontrakten ved og ikke informere meg/de andre i kontrakten om at han ble avlivet. Uansett oppnår vi ingenting, for det er for sent.

[Gjest gjesta]

snufs og latter her også.

Forstår godt at du er lei deg Qlio. Historien var utrolig gripende skrevet!

*klem*

[Gjest Donna]

*Tørke tårer ...snufse ......*

Ble så rørt jeg ......Utrolig trist ihistorie..... :cry:

Men også lattermild til tider .....hehe *snufs*....synes jeg ser dere ...han som parrer tispa og du som tviholder på treet ......hehe.-....

Huff .....

Nå er det desverre slik at jeg tror ikke man har noen rettighet er når man har omplassert en hund - selv ikke med kontrakt..Ikke en gang oppdrettere har rettigheter ...kjøper har kjøpt hunden ..og selv om de har kontrakt ..så er ikke den annet enn ord på papiret ...... :-?

jeg hadde aldri greid å omplassere lillevofsen min. Kan ikke tenke meg at andre kan stelle ham like godt som meg ...forstå ham likegodt som meg .....

hehe må le litt ..kjenner igjen det med å være med på do ja ....men min ligger og STIRRER på meg ...og det er ubehagelig det hehe....var mer dannet din Qlio.

man blir så ubeskrivelig glade i de.......og sorgen å ulevelig stor .......håper det blir lenge til den dagen min ikke lenger er hos meg ....for den dagen har jeg ikke lenger lyst å leve ...... :-?

[Gjest Qlio]

Om kontrakten hadde vært tinglyst hadde jeg hatt mer og slå i bordet med..... men det har jeg i ettertid funnet ut. Hadde jeg visst det den dagen hadde jeg gjort det (selvfølgelig).

Å velge bort en livskamerat er aldri lett, jeg skal aldri havne i en slik situasjon igjen. Det er noe av det jævligste jeg har opplevd noensinne!

Og det eneste som kan få meg til å gråte av mareritt, er mareritt om Qlio...de andre gir meg bare litt raskere puls!

En fantastisk hund, kommer aldri til å glemme de gode minnene.

*tenker tilbake*

[Gjest Donna]

Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde greid å velge jeg .......Hm ..Håper Den Rette , når han dukker opp er like glad i dyr som jeg ...og at han tåler de ......for dyrene mine må jeg ha rundt meg ... tror jeg da .....vanskelig situasjon å sette seg inni .....

Men jeg bebreider deg ingen ting ! Det var kanskje bedre for Qlio også ....at han da slapp å bli dårlig hver gang du slet ......fikk det kanskje mer stabilt .....

Skjønner godt at du sliter jeg .....man blir så UTROLIG glad i de ...selv om de "BARE" er dyr ......(har aldri likt den der "bare" greia ...for noen så er de MYE).....

Det hender at jeg også har mareritt om dyr jeg har hatt ......har ikke alltid visst like mye som jeg gjør nå ...og innser at ikke alle har hatt det like godt ...selv om jeg ikke da var klar over det men gjorde mit beste.......sånne mareritt kan få meg også til å gråte ..de er forferdelige ...føler meg hjemsøkt ...og får det så fælt med meg selv i lang tid eterpå ......Og de kommer gjerne hvis jeg får dårlig samvittighet av en eller annen grunn for at jeg ikke har brukt nok tid på de jeg har nå ...eller ikke brukt nok tid på stell en dag .... Når jeg da våkner vet jeg ikke om det er drøm eller virkelighet ...må opp og se etter ....og innser jo at de døde for mange år siden .........det er fælt ....jeg føler virkelig med deg

Håper det er sånt som vil gjøre mindre vindt etterhvert ......

Forresten det med å tinglyse kontrakten har jeg ikke tenkt på ...takk for tipset ...det er greit å vite om ...

[Tilde]

Uff, tårer her...

Forstår godt at du er lei deg.

[Gjest Qlio]

Ekstra bittert og tenke på er alle de timene med trening og kos som vi hadde sammen, da vi endelig fikk alt på plass (både jeg og Qlio, ref. kastrering og dårlig samboerforhold) fikk vi ikke nyte fruktene av det sammen mer enn noen mnd.... men de månedene er ubetalelige. For allt annet har du Mastercard, sier nå jeg.

En hunds betingelsesløse kjærlighet er fantastisk!

Merkelig, for hver gang jeg setter meg her og leser innlegg kommer jeg på enda flere historier som får meg til å trekke på smilebåndet. Kanskje jeg burde skrive en skikkelig minnebok?

[Gjest Lea]

Ufattelig trist og urettferdig.

Synes at de som overtok hunden din kunne ha vært litt mer åpne og informert deg! Sånt gjør meg så sint! :evil:

Det er bra at du kan tenke på alt det fine dere opplevde sammen og beholde minnene. Og jeg synes absolutt at du skal lage en minnebok med tekst og bilder.

Jeg gruer meg til den dagen jeg må si farvel til min hund. Har "mistet" 2 hunder tidligere. Den ene pga påkjørsel og den andre pga sykdom, men jeg fikk beholde dem i noen gode år likevel. Det er ubeskrivelig trist når de firbente plutselig ikke møter deg i døra, at de er borte for alltid.

Har også grått mine tapre tårer når naboenes eller vennene mine sine hunder har blitt borte.

Føler absolutt med deg!

[Gjest Berta fra BiM]

Jeg måtte trekke på smilebåndet og nesten gråte en skvett. Vi hadde en hund som ble avlivet for snart 3 år siden, og dette ga meg så mange minner. Våres hund fikk vi når den var 9 måneder gammel. Min samboer skulle omplassere den. Han orket ikke tanken på at den skulle bli avlivet, siden han hadde kjent den fra den var valp. Det endte opp med at Balto ble vår, sambisen min hadde ikke hjerte til å levere Balto fra seg. Ca 2 måneder etter at Balto kom til oss, bet han tante ungen min. Jeg var den eneste som ikke så hva som skjedde, men alle sa at Balto ble trengt opp i et hjørne, og at det var tante ungen min sin feil som hadde gått etter hunden hele dagen. Vi slo oss til ro med dette, men passet alltid på når det var barn tilstede. Vi observerte etterhvert at Balto ikke var så glad i barn generelt. Han unngikk dem inntil han ble kjent med dem, da var alt greit.

Sambisen hadde noen ganger med seg Balto på jobb, hvor det normalt ikke er barn. En dag han var med sambisen min på jobb, skulle bli en av hans siste. Den dagen kom det en kar i lastebil med datteren, som han forøvrig hadde slitt lenge for å få i helgene. Det var første helgen han hadde datteren på lang tid. Hun var vant til hunder og gikk rett bort til Balto som sov fredelig på asfalten. Ingen så hva som skjedde, men vi tror at Balto ble overrasket og glefset henne i ansiktet i selv forsvar. Han likte jo ikke unger han ikke var trygg på. Dette var en fredag og vi måtte avlivet vår kjære Balto mandagen etter. Det tok 1 døgn nesten før Balto var seg selv, og han hoppet ikke i fanget på "pappa" som han pleide for han skjønte at "pappa" var sint på ham. Samboeren min uttrykte sinne mot Balto, men han var egentlig fortvilet over at vi måtte avlive ham. Jeg kan trygt si at jeg gråt mange skvetter den helgen. Samboeren min kjørte selv til dyrlegen og holdt Balto da han døde. Jeg kan vel si at han tok dette fryktelig tungt.

Mitt siste minne av Balto er at han sitter stolt som en hane i bilen, og skal på kjøretur. Den siste kjøreturen i livet hans. Vi hadde vår kjære hund i litt over 1 år, men allikevel var det ungen vår. Vi var så glad i den hunden, men vi hadde ikke samvittighet til å eie en hund som var utrygg på barn, etter 2 slike episoder. Vi hadde heller ikke noe valg siden politiet kom inn i bildet. Balto var ikke i band.

Heldigvis har det gått bra med begge barna. Men ingen kan ta fra meg at Balto var en flott hund, selv etter det som skjedde. Jeg har mange gode opplevelser, som jeg tenker tilbake på. Og den dag i dag, kan vi spøke med å rope på Balto, hvis vi har matrester igjen på tallerkenen. Han var nemlig en hund etter mat, og hadde de største tiggerøyne på jord. Det er godt å ha slike minner.

Jeg skjønner meget godt hvordan du har det, Qlio. Savnet etter en kjær venn er stor, det må være enda større når du har hatt ham så lenge. Man kan si hva man vil, men en hund er ikke "bare" å avlive eller å gi til andre. Den blir faktisk som et familiemedlem. Jeg håper at du får svar på spørsmålene dine, det fortjener du!!

[Gjest Donna]

:cry: :cry: :cry: *snufse og tørke flere tårer * :cry: :cry: :cry:

Huff ...at jeg aldri lærer at jeg ikke tåler å lese slikt .....blir jo SÅ lei meg .....hadde ikke holdt ut noe slikt ...da ville jeg heller dødd tror jeg .... :cry:

Stakkar Balto .....

Og stakkar dere som mistet ham .... :cry: