Gravide venninner?

[miss idaho]

Hvordan takler dere gravide venninner når de ringer og snakker om deres graviditet når dere møtes? Jeg blir helt knekt av dette, spesielt siden jeg har mistet men allikevel. Jeg må innrømme at jeg syntes det var vanskelig før også og blitt værre etter vi har mistet to ganger nå. Har dere noen råd eller er jeg bare sjalu? Jeg unner dem jo barn også, men allikevel ønsker jeg at vi også kan få det til!

[Tresoria]

Når noen forteller at de er gravide blir jeg veldig glad på deres vegne og det er ikke påtatt eller noe jeg later som.

For det første er et hvert barn en enorm glede og jeg unner mine venner å få barn.

For det andre så får jo jeg også et barn til i livet mitt som jeg kan glede meg over og være glad i selv om det ikke er mitt.

For det tredje vet jeg jo som regel ikke hvor lenge andre har prøvd før de fikk det til, om de har mistet uten at jeg har hørt om det eller om svangerskapet kommer til å gå bra selv om de er tre måneder på vei eller lengre. Derfor blir jeg glad for at de har kommet så langt.

For det fjerde jeg synes det er så trist å måtte gå igjennom utredninger og hormonkurer og miste hver eneste gang at dette ville jeg ikke ønske at skulle ramme noen enten de er mine venner eller ikke.

For det femte så gir det meg håp om at kanskje jeg også en gang kan få det til.

Likevel har jeg noen teknikker jeg bruker for å ikke la missundelsen få tak i meg. F.eks. spør jeg aldri om de har prøvd lenge. Hvis de klager over dårlig form på grunn av graviditeten så holder jeg meg heller litt unna til det går over slik at jeg ikke skal komme med en sur bemerkning om at de egentlig bare burde være glade for at de er gravide. Jeg vet jo at de egentlig bare er lykkelige for at de er blitt gravide, men at de føler seg elendige i blandt på grunn av alt som skjer i kroppen.

Samtidig må jeg jo si at det er ingen ting jeg blir så lei meg over som når jeg får høre at noen har mistet babyen sin, jeg blir faktisk enda mer lei meg over det når det rammer andre enn når det rammer meg...