En bedre skole

[Gjest Sivi]

Endelig et fornuftig innlegg i skoledebatten.

http://www.dagbladet.no/kultur/2003/02/09/361034.html

[Linemor]

jeg er enig i at det må skje noe innen skolesystemet. at det vil komme konsekvenser av avtalebrudd, er greit, men synes at artikelen var litt vel krass. alle lærere er ikke like flinke greie osv. men at foreldre må ta mer ansvar for det som skjer på skolen det er jeg enig i.

men vi karrierre mennesker har vel ikke tid til skolen til barna våre, den er jo der bare for og lære barna og lese og skriv, og passe på dem mens du er på jobb. eller kanskje det ikke er sånn. det er klart at du får ikke barn, ungdom til og respektere skolen, hvis foreldrene gir blaffen. det krver mye av en når en har barn, og det er bare sånn det er. kan skjønne at man ikke får vært ,med på alt hele tiden, men det er for dårlig og aldri ha tid til konferansetimer, eller foreldremøter, det kommer jo frem en del info der som kan være greit og ha med seg.

[Bettie]

I utgangspunktet er jeg enig i at foreldrene må følge opp ungene - også i forhold til skolen. Det skulle egentlig bare mangle!

Men jeg forstår en del foreldre som ikke møter på foreldremøter også. Og det er ofte foreldre til "uartige barn". Disse foreldrene får mange ganger høre at ungene deres er håpløst uoppdragne, slemme, bråkmakere. Dette får de høre fra naboen, fra forbipasserende i butikkem og også fra skolen. De er livredde for å møte på skolen, de. Redde for å se de skulende eller nedlatende blikkene fra foreldrene til de veltilpassede barna. Og jeg forstår dem, for de har grunn til å frykte både anklager og misbilligelse. Klart de blir snakket om når de ikke møter - for det bare bekrefter meningene til de vellykkede = håpløse foreldre som ikke følger opp ungene.

Men det er mange grunner til at det finnes uartige barn, og det er slett ikke alltid foreldrenes skyld, like lite som det alltid er foreldrenes fortjeneste til at barn blir veltilpasset.

Andre grunner til at foreldre ikke møter på foreldremøter ol, er foreldrenes egne skoleopplevelser. Det er ikke alle som har gode minner fra hvordan lærere og/eller elever oppførte seg mot dem. Så skolen blir et sted man går til med klump i magen.

Så kanskje en god skole må ta seg tid til å gjøre alle foreldre trygge, slik at alle tør møte. Men da trenger skolen nok noe hjelp fra de vellykkede....

Dette var to grupper som ikke synes i skolen. En annen gruppe er de vellykkede, travle. Som har jobb, rekkehus, stasjonsvogn, katt og hund, og hvor ungene går på ballett, rir, spiller fotball, svømmer, spiller i korps. Klart de har det trvelt, og skole - det er skolens "problem".

Og så vet vi at selv om vi aldri så gjerne vil, eller prøver, så er det ikke alltid vi klarer å være gode foreldre. En skilsmisse eller en annen familiekrise gjør oss i mindre stand til å følge opp - ihvertfall for en periode. Og hva vil da en "bot for avtalebrudd om lekseoppfølging" gjøre med en mor eller far, hvis man samtidig er datter eller sønn selv - til en mor eller far som dør av kreft?

Når det gjelder unger, så er faktisk foreldrene det viktigste, og uansett system. Enten det er skole elller fritidsaktiviteter, så blir ikke disse bedre enn det summen av foreldrene lar det bli.

Så hvis skolen skal bli god, så må den kanskje bedrive litt "voksenopplæring" - bl.a i å tåle at i en klasse så er det fler enn "mitt barn", og at det er flere måter å ta ansvar på en "min måte", samt at barn er minst like ulike som voksne.

[Gjest Sivi]

Det er sikkert mange grunner til at noen foreldre ikke følger opp barna på skolen. Jeg tror nok at skolen er veldig forståelsesfull når en familie opplever krise av noe slag. Det er ikke de det snakkes om i denne artikkelen slik jeg ser det.

At noen har dårlige erfaringer fra sin egen barndom er ikke en unskyldning for at de ikke følger opp sine barn mht. skole. Heller ikke at de har så mye å gjøre at de ikke har "tid". Og en klasse som har en eller flere barn som er "uartige" har ofte et problem mht bråk og uro.

Skal vi bare synes synd på disse få som lager bråk og la alle de andre lide? Er det ikke en selvfølge at alle de andre barna som trenger ro og hjelp skal få dette, og at ikke en lærer bruker det meste av sin tid på de få som bråker?

Det handler i stor grad om respekt, og de som ikke repekterer skolen, må møte noen konsekvenser.

[Bettie]

Det jeg mente var at kanskje skolen først må granske seg selv litt - i forhold til hvordan man møter foreldre - før søkelyset settes på sanksjoner. Kanskje er skolen med på å opprettholde avstanden?

Når det gjelder urokråkene - så er de i skolen, og de gar skolerett og skoleplikt som alle andre barn. Så hva skal vi gjøre med dem når de tar oppmerksomheten fra andre og veltilpassede barn? Skal vi putte dem i egne "bur"?

Og kanskje er skolen med på å lage urokråker med sitt system? Hva gjør vi med det?

Jeg tror nemlig problemet med skole, foreldre, samarbeid er ganske så komplisert, og derfor har jeg ingen tro på lettvindte løsninger som passer godt for de vellykkede og veltilpassede. Det gjelder nemlig ikke dem, og da er det lett å heve den moralske pekefingeren og løfte litt indignert på øyebrynet - for de litt ujevne i kantene foreldrene burde jo bli som oss vellykkede - ikke sant?

[Gjest Sivi]

Jepp, egne "bur" er ikke dumt. Ikke permanent selvfølgelig, men får å sette inn tiltak for å rette opp uønsket adferd. Det finnes personer med spesiell kompetanse på slike ting. De bør brukes i slike tilfeller, ikke en lærer. En lærer kan undervise og bør bruke sin tid på det.

Dette med sanksjoner har jo vært banlyst i skolen i ganske mange år. Det jobbes kontinuerlig med skole/hjem-samarbeid. Allikevel misslykkes vi? Hvorfor?

Hva skjer med de barna som får fortsette med uønsket adferd? De tar dette med seg når de begynner på en videregående utdanning (som de også har rett til), og etter 3 år med minimal skoleinnsats, står de der som 19-åringer uten jobb uten videre mulighet for skole. Det blir det tapere av.

Skolen har lenge fått skylden får dårlige resultater. Kanskje det ikke er skolen det er noe feil med?

[Elisjeba]

Ærlig talt, man kan ikke legge så mye skyld på skolene. Først og fremst må barn lære seg god folkeskikk hjemme før de begynner på skolen, dette ansvaret kan ikke falle på barnehagen/skolen av den enkle grunn at det ikke er tid til det.

Når det gjelder bråkmakere, som i de fleste tilfeller har dårlige karakterer, så bør de settes i egne klasser med egne lærere som er kvalifisert til å jobbe med vanskelige elever og som ikke blir hysteriske. På den måten får de den hjelpen de trenger av folk som ikke må ta hensyn til andre.

De veloppdragne elevene, som gjerne har karakterer som er middels ++, får da den undervisningen de har krav på og ro til å konsentrere seg.

Og ja, et slikt system skaper en slags elite, men slik er det bare og folk må godta at noen er flinkere på skolen enn andre.

Jeg tror meningen med at man skulle blande de flinke og de ikke så flinke i samme klasse var håpet om at de flinke skulle dra de mindre flinke med seg slik at de ble flinkere alle sammen. Resultatet er dessverre motsatt: de flinke elevene gjør det verre enn de ville ha gjort det dersom de hadde gått i egne klasser der det var ro til å konsentrere seg.

Jeg snakker faktisk av egen erfaring. Jeg har alltid gått i bråkete klasser, og jeg er en av de flinke elevene. Jeg har alltid hatt gode karakterer (gikk ut av ungdomsskolen med 5 i snitt, går nå siste året på allmenn), men mine karakterer kunne vært enda bedre da dersom jeg ikke måtte gå hjem fra skolen med hodepine hver eneste dag fordi klassen min var full av apekatter.

Som en liten avsporing, ikke kategoriser elevene som fra vellykkede og uvellykkede familier. Det har ikke noe å si hva slags inntekt/jobb foreldrene har eller hva slags hobbyer de har. Det som er viktig er hvordan barna trives hjemme (hvordan de trives på skolen har ikke fullt så mye å si, vil her peke på mobbeofre som har gode karakterer).

Trivselen i eget hjem er særdeles viktig, det er faktisk utrolig viktig for et barn å føle/vite at de der hjemme er glad i en, at man har foreldre/søsken man kan snakke med og vite at de bryr seg, for ikke å snakke om foreldre som tar seg tid til barna i en ellers hektisk hverdag.

Også her snakker jeg av egen erfaring.