Avhengig av kjæresten

[Gjest Perfekt biff]

Har nå vært sammen med kjæresten i et og et halvt år, og vi har bodd sammen i ca et halvt år.. Og ting går egentlig veldig bra med oss, bortsett fra et lite problem jeg har:

Problemet mitt er vel egentlig at jeg er så altfor avhengig av å være sammen med han hele tiden... hvis han skal ut med kamerater, ut på byen osv (uten meg), så merker jeg at jeg blir litt skuffa, fordi da kan ikke jeg være sammen med han. (Det er ikke helt naturlig at jeg er med han ut med gutta, da vi nettopp har flyttet til nytt sted, og vi ikke har blitt helt trygge på de nye vennene våres osv.)

Når jeg er ute med mine venninner, så vil jeg ofte bare hjem til han og være sammen med han da også..

Jeg savner han altså for mye (synes jeg) når vi ikke er sammen, og kan liksom ikke få nok.

Jeg har alltid tenkt at dette er sånn det er i et "nytt" forhold (Det er første "kjærlighet" for begge, og vi er 20 år), og at det går over etterhvert, men jeg føler nesten av savnet blir sterkere og sterkere.

Jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil være selvstendig, klare å kose meg uten han, og klare å fullstendig være glad på hans vegne hvis han skal finne på noe gøy uten meg.

Er det noen som har det/ har hatt det på samme måte, og har noen tips å komme med?

Alt mottas med takk:)

Mvh,

Perfekt Biff

[Gjest Perfekt biff]

Leste over innlegget mitt, og så det var litt klønete skrevet, men skriver på et veldig kranglete tastatur nå, så orker ikke rette opp i det:)

[Gjest Gjest]

Jeg var på akkurat samme måte som deg. Det var ikke bra, merket jeg, men jeg kunne ikke bestemme selv hvem jeg synes det var kjekt å være sammen med. Uansett hvor kjekt jeg kunne ha det sammen med venninner, ville jeg alltid hjem til ham. Det var absolutt ikke sunt. For ca. 1 måned siden gjorde han det slutt fordi han ville ha tid for seg selv, så nå er jeg litt etterpåklok og tenker om han merket hvor avhengig jeg egentlig var.

[nea]

Øvelse gjør mester..

(er i allefall min erfaring)

Gå ut med venninner, ha det gøy, og ikke tenk på han hjemme. Prøv i allefall.. I mitt tilfelle ble det lettere for hver gang.

Er en deilig følelse å være selvstendig, noe jeg tror din samboer også vil sette pris på..

Sier ikke at det blir slutt som i gjest sitt tilfelle, men hvis det skjer så står du veldig aleine hvis ikke du pleier vennskapene dine, i tillegg til kjærligheten.

Lykke til

[Snasen]

Jeg har hatt det på samme måte........ når jeg var 16.

Jeg ser flere venninner b.l.a som murer seg inne meg kjæresten sin så fort de får i gang et forhold.

Si meg... hvor forsvarlig er dette for en selv?

Er man sammen med noen handler da vitterlig meg ikke alt om partneren din.

Du må kunne ha ditt eget liv i form av enten aktiviteter og/eller venner.

Dummeste jeg ser er jenter som har tørka litt bak øra som ENDA EN GANG går i baret ved å gjøre seg avhengig av en person.

Hva med litt selvrespekt og en smule god egoisme? For alt du vet kan det være over i morgen og hva har du da?

[Gjest]

Må si jeg har det veldig som deg, men jeg har det litt verre, jeg har utrolig få venner jeg kan være med.. Såklart, jeg har noen venner som er innom og prater på jobben, men dette er ikke denne typen venner jeg kunne tenkt og være med på fritiden..

Man har så alt for godt av og være med venner og heller la typen få det fint når han er ute på byen..

[Gjest Gjest]

Jeg har det veldig likt som deg. Vi har vært sammen i 1 år nå..

Jeg vet at jeg må gjøre noe med det, jeg har fremdeles mine venninner, men avtaler alltid etter hva samboer skal gjøre. Vil alltid se ann mulighenten for å finne på noe med han først. Og jeg sier alltid ja hvis han vil ha meg med på ting med sine venner.

Jeg har merket at de gangene jeg har vært på ting med venninner og virkelig klart å ikke tenke på han, så har jeg fått masse tilbakemeldinger fra han, så situasjonen snur seg litt.

Men det positive er jo at man ser det selv og faktisk gjør noe med det.

[AlmaCity]

Jeg var også sånn...Og det irriterte vettet av meg, fordi jeg prøvde å gjøre noe med det selv. Hadde en periode i livet hvor jeg ikke hadde særlig mange venner, og var i en situasjon hvor det heller ikke var så lett å få noen nye. DA var jeg avhengig av typen da...Vi bodde ikke sammen da, og han hadde mange venner og masse skole. Husker jeg var mye ensom på den tida.

Det snudde seg imidlertid. Jeg fikk mange gode venner, og et godt sosialt liv igjen. Men mista typen (kanskje han ikke takla at jeg hadde det skikkelig bra og sosialt. Han var i allefall mye sjalu). Må imidlertid si at det er bedre med mange gode venner, og et morsomt sosialt liv enn å føle seg så utrolig avhengig av noen.

Trodde aldri jeg skulle bli sånn...Hvorfor blir det sånn tro? Er det noe med oss som personer, eller har det mer med den type forhold vi har til kjæresten?

[vylita]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Jeg og sambo er 20 år og har vært sammen siden vi var 15. i begynnelsen var det ikke sånn, vi hadde treninger,skole og forskjellig venner og det var greit. men ettersom tiden gikk ble jeg mer og mer avhengig av han, og det er en vond følelse. ejg prøvde mange ganger å gjøre noe med det, men mislyktes. så kom dagen... han skulle til militæret!!! vi bor på østlandsområdet, og han ble plassert i nordnorge. det betydde at jeg fikk sett han maks 7 ganger i løpet av 11 måneder.

jeg vr sikker på at jeg skulle dø. hvordan skulle jeg klare meg uten han?? jeg var dypt deprimert både lenge før og en god stund etter at han dro. men så fant jeg ut noe. jeg overlevde. jeg døde ikke!!! og det gikk op et lys for meg. jeg klarte meg i hverdagen uten han. og selv om forholdet skrantet litt pga avstanden, så lærte jeg meg selv så mye bedre å kjenne. jeg var masse med venner, dro på byen og dro til og med på jentetur med en god venninne til bulgaria.

da sambo er svært selvstendig og setter induvidualitet svært høyt, ble han svært så fornøyd når han var ferdig der oppe og oppdaget at jeg hadde blitt opptatt av de samme tingene. nå har vi bodd sammen snart et halvt år og det har aldri vært så bra som nå. nå planlegger han faktisk ting vi kan gjøre sammen og inkluderer meg, mot for det som var før, at jeg planla alt for at han ikke skulle planlegge andre ting med andre, og maste om å få være med.

sier ikke at det må et år fra hverandre til for å løse problemet ditt, men prøv å tenk at forholdet deres har svært godt av induvidualitet. dere er fortsatt 2 selv om dere er sammen. svært viktig og ta vare på seg selv, vennene, familien og interessene dine. hvis ikke kommer du til å oppdage at begge eller han blir lei forholdet og da sitter du der.

håper min erfaring var til hjelp og at ting ordner seg:)

klem

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det på samme måte........ når jeg var 16.

Jeg ser flere venninner b.l.a som murer seg inne meg kjæresten sin så fort de får i gang et forhold.

Si meg... hvor forsvarlig er dette for en selv?

Er man sammen med noen handler da vitterlig meg ikke alt om partneren din.

Du må kunne ha ditt eget liv i form av enten aktiviteter og/eller venner.

Dummeste jeg ser er jenter som har tørka litt bak øra som ENDA EN GANG går i baret ved å gjøre seg avhengig av en person.

Hva med litt selvrespekt og en smule god egoisme? For alt du vet kan det være over i morgen og hva har du da? 

←

Bra sagt og helt enig. Syns det er synd å se kvinner som etter samlivsbrudd angrer på at de isolerte seg med typen og gikk glipp av sosialt samvær med venner og andre. Har ingen statistikk, men har inntrykk av det er flere kvinner enn menn som gjør den tabben.

[Gjest Perfekt biff]

Takk for mange svar.

Jeg er som det kommer ut av åpningsinnlegget klar over "problemet" mitt, og vil gjene gjøre noe med det. Tror ikke han merker det sånn veldig til vanlig, for jeg går ikke rundt og syter, og jeg er ganske mye ute med venner... (ca 2 dager i uken + at jeg jobber på bar/utested en gang i uken). Men følelsen er der, og jeg er litt som gjest, at jeg alltid prøver å få til at vi drar ut samme kvelder osv...

Det at han ikke merker det, betyr ikke at han ikke vet det. Jeg har sagt hva jeg føler om det, og vi jobber sammen om at det skal bli bedre...

Jeg vet at jeg ikke trenger å være sammen med han hver ettermiddag/kveld... han har også vært i millitæret, jeg har vært ute å reist noen måneder (backpacking) osv, men da KUNNE jeg ikke være sammen med han.. jeg hadde ikke noe valg liksom.

Tror jeg velger å høre på nea her.. og det er det jeg har drevet med. Men skal jobbe mere med det!

Vet ikke hva snasenC vil med innlegget sitt, utenom å si jeg er barnslig.

- og jeg skrev at jeg er ute med venner og han er ute med sine, og at jeg vil forandre hvordan jeg føler det når vi er fra hverandre. Jeg skrev om savn og følelse av avhengighet, og ikke om at jeg "ville" eller "mener" at alt skal dreie seg om partneren.

Men, i dag er vi fra hverandre (jeg sa jeg ville være alene sammen med familien min) så jeg gjør fremskritt allerede!!

Takk igjen for svar, og kom gjerne med fler

[Gjest ell]

Hei Perfekt Biff!

Jeg ble singel for litt over en måned siden... Jeg kan si at jeg kjenner meg igjen i åpningsinnlegget ditt, jeg var også slik at med en gang jeg var ute og gjorde noe uten kjæresten så ville jeg bare hjem til han igjen. Jeg oppførte meg sånn fordi jeg var redd for å miste han (noe som skjedde UANSETT). Kan det være noe av det samme du føler? At hvis du ikke tilbringer nok tid med han, så vil han glemme deg eller ikke like deg like godt?

Jeg håper virkelig at du slipper å føle det sånn, for jeg vet hvor forferdelig det er! Jeg fikk hele tiden høre at jeg aldri satt pris på den tiden vi faktisk tilbrakte sammen som kjærester, og jeg håper at du kan sette pris på den tiden og med god samvittighet møte venner også - uten å føle at du burde være hjemme!

Masse lykke til!

[Gjest *Tara*]

Du er da ikke avhengig av ham selvom du foretrekker å tilbringe mest mulig tid med ham. Min erfaring er at dette er helt naturlig når man er nyforelsket - og ihvertfall gjennom det føste året med ny kjæreste. Gode venninner forstår og tar hensyn til dette - for de fleste har det sånn selv i perioder.

Jeg kjente meg veldig godt igjen - ting endrer seg og endrer seg tilbake igjen

Da jeg traff mannen min var vi sammen hele tiden ... etterhvert så likte jeg å gå ut litt alene - både på byen og ellers med venninner. Nå er sirkelen på en måte sluttet - for nå liker jeg best av alt å være hjemme med mannen og familien ..

[Gjest Gjest]

Jeg har litt det samme problemet. Har vært sammen med kjæresten i to år nå, og det første året bodde vi 50 mil unna hverandre. Jeg savnet ham mye, men vanligvis besøkte vi hverandre annenhver helg, og det gikk fint. Selv om jeg ikke brukte mye tid med ham, klarte jeg på mystisk vis å miste alle vennene mine da jeg fikk kjæreste. Jeg har fortsatt ikke skjønt hvorfor. Jeg hadde fortsatt mange "bekjente", folk jeg snakket med på skolen og lignende, men ingen riktig gode, nære venner som jeg trivdes godt sammen med. Da han flyttet hit i fjor (vi bor ikke sammen, men i samme by), var jeg overlykkelig. Nå kunne jeg bruke all den tiden jeg følte meg ensom på å være sammen med ham. Plutselig hadde jeg noe å gjøre i helgene og sånt. Problemet nå er at jeg vil være sammen med ham HELE tiden. Aller helst skulle jeg ønske vi bodde sammen. I begynnelsen møttes vi nesten hver dag, og alt var fint. Etter en stund innså jeg at det alltid var JEG som tok initiativet til å finne på ting. Jeg inviterte meg selv bortover til ham hele tiden, og la planer lenge i forveien. Han sa alltid ja, men etter hvert begynte jeg å tenke at han var helt likegyldig til om jeg var der eller ikke. Jeg har prøvd, gang på gang, å vente med å treffe ham til HAN foreslår det, men hver eneste gang har jeg sprukket etter to, tre dager. Jeg har snakket med ham om dette, og sagt at det kunne vært hyggelig om han faktisk tok initiativ en gang i blant, så jeg kan føle at han faktisk VIL treffe meg. Han forsikret meg om at han likte å ha meg der, og i en liten periode tok han litt initiativ til ting. Nå har han sluttet med det igjen. Det største problemet er at jeg begynner å tenke for mye over ting når jeg ikke har sett ham på en stund. Tanker om at han tar meg for gitt, og at han ikke elsker meg like mye som jeg elsker ham dukker opp. Ofte kommer jeg på ting jeg er misfornøyd med i forholdet, og lover meg selv at jeg skal snakke med ham om det, så jeg slipper å tenke så mye på det. Men med én gang jeg møter ham er det som om alle problemer forsvinner, og alt jeg har tenkt på i mellomtiden virker uviktig.

Likevel, nå føler jeg at alt holder på å bedre seg. Jeg har tvunget meg selv til å klare meg uten ham i flere dager, og for hver gang jeg gjøre dette går ting lettere. Jeg begynner også å få flere venner, ikke veldig nære venner foreløpig, men i det minste folk jeg trives i selskap med. Jeg klarer å akseptere at han bruker tid på vennene sine, og ikke bare tenker på meg hele tiden. Jeg vet at kjæresten min er en fantastisk person, som jeg absolutt ikke vil miste. Og for å beholde ham, vet jeg at jeg må gi ham den friheten han trenger. Problemene jeg lager er ikke reelle problemer, det er småting jeg gjør til store problemer, mye fordi vi egentlig ikke har problemer i forholdet. Vi krangler aldri. Sakte, men sikkert, klarer jeg forhåpentligvis å venne meg til at ting er som de er, og heller være glad for det jeg har.

Dette ble langt og rotete, og sikkert ikke spesielt hjelpsomt, men det er god terapi for meg selv å sette fingeren på problemet mitt.

[Gjest Gjest]

Om han føler at du kveler han ved alltid å være der, så må jo noe gjøres.

Jeg er en av de som har lyst til å være med min mann, mye, gjerne hver dag resten av livet uten at jeg får så mye som en liten kvelningsfornemmelse

Men det betyr ikke at jeg driter i mine venninner. De betyr absolutt mye. Men vi sees ikke en gang i uken. Det kan gå uker og mnd mellom hver gang. Heldigvis finnes det telefon Min mann er heldigvis en skikkelig familiemann som stortrives sammen med meg og ungene. Men han vil at jeg kommer meg ut oftere, rett og slett fordi han vil at jeg skal få litt "luft under vingene" og han huset for seg selv.

Det finnes ingen fasit på hva som er det riktige for deg og din kjæreste. Noen koser seg med venninneturer et par ganger i året, eller ferier uten partneren. Noen vil ha så og så mange turer på byn i mnd uten partner. Så lenge dere er enige så er det greit.

Vi har ingen weekendturer eller ferier uten hverandre. Ikke behov for det Men om vi får behov så gjør vi det.

[Gjest Bestevenn]

Hei!

Jeg har nettopp mista en bestevenn fordi dama hans var så avhengig av han at han ikke kunne være med oss kompisa uten at hu lagde styr. Stort sett når vi gutta fant på ting måtte hu være med han, etter at vi sa i fra så kom han i en skvis og valgt naturlig nok dama si. Tror vel egentlig at når gutten får opp øya så innser han at valget han gjorde var dumt.

[Gjest Føler med deg]

jeg veit hvordan du har det. for det er slikt jeg har hatt det i 2 år nå. følte at jeg mistet han for hverdag bare pga vennene hans. han likte å bringe heller tiden med vennene enn meg følte jeg. jeg følte meg helt alene og hadde ingen å prate med selvom jeg hadde gode venner, ville jeg ikke snakke noe om det med dem, fordi jeg følte han var den ene som jeg ville dele all slags prat med. jeg var så grei mot han hele tiden men han tok slutt med meg for noen uker tilbake.

[Gjest kokos19]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Jeg og sambo er 20 år og har vært sammen siden vi var 15. i begynnelsen var det ikke sånn, vi hadde treninger,skole og forskjellig venner og det var greit. men ettersom tiden gikk ble jeg mer og mer avhengig av han, og det er en vond følelse. ejg prøvde mange ganger å gjøre noe med det, men mislyktes. så kom dagen... han skulle til militæret!!! vi bor på østlandsområdet, og han ble plassert i nordnorge. det betydde at jeg fikk sett han maks 7 ganger i løpet av 11 måneder.

jeg vr sikker på at jeg skulle dø. hvordan skulle jeg klare meg uten han?? jeg var dypt deprimert både lenge før og en god stund etter at han dro. men så fant jeg ut noe. jeg overlevde. jeg døde ikke!!! og det gikk op et lys for meg. jeg klarte meg i hverdagen uten han. og selv om forholdet skrantet litt pga avstanden, så lærte jeg meg selv så mye bedre å kjenne. jeg var masse med venner, dro på byen og dro til og med på jentetur med en god venninne til bulgaria.

da sambo er svært selvstendig og setter induvidualitet svært høyt, ble han svært så fornøyd når han var ferdig der oppe og oppdaget at jeg hadde blitt opptatt av de samme tingene. nå har vi bodd sammen snart et halvt år og det har aldri vært så bra som nå. nå planlegger han faktisk ting vi kan gjøre sammen og inkluderer meg, mot for det som var før, at jeg planla alt for at han ikke skulle planlegge andre ting med andre, og maste om å få være med.

sier ikke at det må et år fra hverandre til for å løse problemet ditt, men prøv å tenk at forholdet deres har svært godt av induvidualitet. dere er fortsatt 2 selv om dere er sammen. svært viktig og ta vare på seg selv, vennene, familien og interessene dine. hvis ikke kommer du til å oppdage at begge eller han blir lei forholdet og da sitter du der.

håper min erfaring var til hjelp og at ting ordner seg:)

klem

DU ER MEG!!!! Herregud jeg fikk tårer i øynene av å lese det her. Det der trengte jeg virkelig. Min kjæreste drar i militæret i januar, og jeg er sikker på at jeg vil dø... Jeg vil overleve det året, og leve lykkelig med han videre etter militæret. TAKK TAKK TAKK!!!! Det er håp altså.

[sodastream]

koskos19 japp du overlever

til ts

det går så bra bare tenk at det er greit med dialog også