Sliter med usikkerhet og sjalusi

[Gjest Fortvila gjest]

Min kjære samboer har gått over streken i sommer, og jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å bygge opp tilliten til ham igjen.

Saken:

Ble, samboere i april 2006.

Siden vi ble samboere har han hatt en ekstra mobil som han bare har slått på av og til for å se om det var meldinger som lå der. Dette forklarte ham meg var et gammelt nr han hadde hatt tidligere, og noen sendte fortsatt meldinger o.l. til dette nr.

Denne forklaringen kjøpte jeg. Syntes vel det var litt rart, men tenkte ikke mer på det.

Rett før jul skulle han dra hjem til sine foreldre ei helg. Jeg var hjemme, og da jeg skulle på pc'n en tur, så jeg at denne "mystiske" telefonen lå ved pc'n påslått..

Vel for å si det sånn, så ble fristelsen for stor, og jeg titta på telefonen. Og fikk sjokk.. Der lå det meldinger både som han hadde mottatt fra ei jente (som jeg vet hvem er, uten å kjenne henne), og meldinger han hadde sendt til henne.. Det var ikke til å misforstå.. Hennes meldinger inneholdt bl.a. Ex:... Hei kjære.... savner deg... lengter etter deg.. glad i deg... sliter når alt skal være så vanskelig o.l.

Hans meld var ikke like varme, ingen jeg fant der om at han var glad i henne, eller noe sånnt men de avtalte tydeligvis å møtes, og han avsluttet meldingene med klem. og noen gikk på "ringer deg senere"...

Meldingene gikk over en periode i sommer fra 2. til 27. august... I denne perioden var jeg og min sønn bortreist nesten 3 uker tilsammen..

Dette var et skikkelig slag i trynet.. Hadde ikke trodd han kunne finne på å innlede et forhold bak min rygg når vi nettopp var blitt samboere..

Han bagatelliserer dette. Sier han var på en fest der ho la an på ham, og han ble revet med i kampens hete, og spenningen som fulgte med meldingene o.l. Sier han traff henne bare 3-4 ganger, og at det ikke har skjedd noe utover prat og litt kos. Vet ikke hva jeg skal tro.. Når det gjelder sex, tror jeg gjerne at de ikke har hatt det.. Mannen er snart 50 og strever litt med å få det til..

I denne perioden var han langt nede psykisk.. det vet jeg, og han bruker dette som unnskyldning for at han kunne finne på å gjøre dette. Et vanskelig ekteskapsbrudd, som jeg vel i ettertid ser at jeg traff han alt for tidlig etter at de var gått fra hverandre. Flyttet til en annen by etter at han traff meg, og var i denne perioden uten jobb og blakk.. med dårlig samvittighet overfor barna som han nå var flyttet så langt bort fra at de ikke kunne pleie normalt samvær som tidligere.

Jeg elsker denne mannen, og vil gjerne få til dette forholdet. Men vet ikke hvordan jeg skal kunne greie å legge dette bak meg og bygge opp tillit til ham igjen. Han har bedt om unnskyldning, og sier at det aldri skal gjenta seg. Han skjønner ikke selv at det kunne skje da dette er mot alle hans prinsipper.. Han hadde aldri i sine tanker å gå fra meg, det er meg han vil være sammen med.. Og at dette ser langt værre ut på de meldingene som jeg har sett, enn det som har vært. Han sier at det var hun som tok helt av, og han hadde måttet gjøre seg forbanna for å få en slutt på dette.

Like før jeg oppdaget dette fridde han faktisk til meg, Men nå har jeg sagt at jeg hverken vil ha noen ring eller ekteskap før han greier å få meg til å stole på seg.

Han har helt klart uansett hva han sier gått over streken for det jeg definerer som utroskap.. Man har ikke kontakt med en annen i uker, og treffer vedkommende 3-4 ganger når man er i et forhold.

Samtidig er jeg jo så gammel at jeg vet at det er lett å bli revet med på sms. Var der selv for noen år siden.. Og om noen hadde leste de meldingene som gikk mellom meg og et par menn , hadde de nok aldri tvilt på at det hadde skjedd store ting, selv om det aldri hadde vært mer enn uskyldig flørting som tok litt av på sms...

Kjenner at jeg sliter nå.. Vet ikke hvordan jeg skal greie å slutte å tenke på dette.. Det gnager meg langt inn i sjela, og jeg kjenner at jeg sliter meg helt ut på dette.. Blir kvalm ved tanken på at han har holdt rundt henne.... grøss.... Ser dem for meg... Vil gjerne tro ham. Men føler at jeg må ha bekreftet gang på gang at det ikke har vært mer enn det han sier, og at de ikke har hatt kontakt siden sist i august. Selv om jeg vil, så tør jeg ikke tro på ham.. Han har jo gått bak ryggen på meg i sommer, så hvorfor ikke nå....

Tror jeg blir gal... selv mener han at det er ikke mer å snakke om.. Det var egentlig ingenting, og han er ferdig med det som han sier... Men jeg er jo ikke ferdig med det.... og jeg har gitt klar beskjed om at et feiltrinn til, og han bør være snar med å få pakka sakene sine og komme seg ut.. Jeg er glad i han, og snill.. Men jeg nekter å være domsnill..

Er det noen der ute som har noen råd om hvordan jeg/ vi skal klare å legge dette bak oss, og bygge opp tilliten igjen, slik at vi kan fortsette forholdet, og kunne leve sammen og ha det godt... For sånn som jeg har det i dag, så har jeg det ikke godt.. Jeg kjenner usikkerheten, og sjalusien river i meg daglig... (og jeg har ikke for vane å være det).. men tillitsbruddet har ødelagt alt føler jeg...

Og slik vil jeg ikke leve... Vil ikke ha et liv fyllt med usikkerhet.. Enten må jeg greie å få dette på avtand og stole på ham igjen. Ellers er ikke dette forholdet liv laga.. jeg reiser en del i jobben, og kan ikke ha det sånn at jeg skal få magesår hver gang jeg må reise bort fordi jeg er livredd for at han har kontakt med denne jenta eller noen andre...

[Gjest Gjest]

Den historien hans ville jeg ikke kjøpt sånn uten videre. Selv om han sliter med potensen, er det mange ting de kan ha gjort som er laaangt over grensen. Det er ikke bare penetrering som er utroskap..

At han reagerer med å ikke ville snakke om det fordi han er ferdig med det, er et dårlig tegn. Mulig han er redd for ikke å forklare det samme hver gang. Altså har han bløffet og ikke husker hva han har sagt. Eller så vil han ikke snakke om det fordi han har vanskelig for å innrømme sin egen dumhet.

En annen ting er at dersom han ikke er villig til å legge seg helt flat, la deg spørre om alt du vil, svare på alt, vise at han virkelig angrer, så kan dere glemme hele forholdet. Da vil det aldri gå.

At han er utro så tidlig etter at dere ble samboere synes jeg også sier en del. Dette er jo den tiden man er på det lykkeligste! Jeg ville funnet ut om han har de rette følelsene for deg. Du sier at han ikke hadde jobb og var blakk. Han bodde ikke sammen med deg pga det?

Noterte du nummeret til den damen? Kanskje du kan snakke rolig med henne og få vite hva som egentlig skjedde?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er fullstendig klar over at han prøver å bagatellisere dette. Og som jeg har sagt så har han helt klart passert grensen min for utroskap, uansett hvor uskyldig han mener dette er.. Har spurt og spurt og han sier det samme hver gang.. Og jeg vet egentlig ikke hva jeg vil vite.. Det blir vel ikke bedre for meg om jeg får alle detaljene heller.. I mine øyne har han vært utro, uansett hva som har foregått.. Han sier at han vet ikke hva mer han skal si.. For når jeg spør og spør så sier han det samme, at det har ikke vært noe annet enn disse 3-4 treffene, som har vært på sammenkomster sammen med andre folk, og mer er det ikke annet enn en del domme tekstmeldinger som tok litt av...

Nei, tror ikke han bodde/bor hos meg fordi han var blakk.. Det var jeg som sa han kunne bo hos meg når vi allikevel var kjærester, istedet for hos sin bror som han i utgangspunktet gjorde...

Blakk var han fordi han hadde drevet forretning og i den forbindelse sto hus og bil, og alt han og hans x-kone gjennom noenogtyve år hadde opparbeidet seg som særeie på henne... Ikke særlig lurt når det forholdet ender i skilsmisse.. Og har full forståelse for at han var i en vanskelig situasjon den tiden.

Synes også det var tidlig å være utro så tidlig i forholdet.. Og er usikker på om dette vil gå eller om han har greid å ødelegge for mye med tullet sitt..

Men vi har jo selvfølgelig snakka mye om dette, og han har lovet dypt og hellig at dette er noe han aldri før har gort, og heller aldri kommer til å gjøre igjen.. Men kan jeg tro ham??

De siste 3 mnd har han hatt jobb, og har båret meg på hendene.. Betaler husleie til meg som er langt over det jeg sa han skulle betale, og snakker som om vi skal være sammen for alltid, og har som sagt fridd til meg... Tror jo han er glad i meg, og et feilgrep kan vi vel alle gjøre... Men er dette et enkeltstående tilfelle, eller kommer det til å skje igjen... Det er det som plager livet av meg...

Å ringe henne er uaktuelt.. Vet både hvem hun er og hvor ho bor.. Ikke så langt unna oss.. Men det er ikke ho som har vært utro mot meg... Og jeg tror ikke hun vil si noe annet enn det han har sagt uansett.. Han har sagt at jeg bare må ringe henne og spørre, så enten har de fortsatt kontakt og de har avtalt hva hun skal si, ellers så er det sannheten han har fortalt meg...

Uff... Utroskap ser man jo hele tiden nesten.. Men etter 40 år er det første gangen jeg vet at jeg er blitt sveket.. Og det gjør ubeskrivelig vondt....

[Gjest Gjest]

Jeg er mann. Jeg tok min samboer i utroskap for noen år siden. Handlet om telefon-sex, SMS-sex og følelser. Ikke noe fysisk altså, det fikk jeg visshet for.

Vi fortsatte i forholdet og har det bedre enn noen gang. Tiden etterpå var imidlertid et sant helvete, og det tok 1,5 år å komme over den akutte sorgen og raseriet over den aktuelle utroskapen.

Tilliten kom derimot aldri på plass igjen. Jeg stoler ikke på henne. Derimot VELGER jeg å bite det i meg - rett og slett fordi jeg ikke har noe valg om jeg skal fortsette i dette forholdet. Og det vil jeg, hun er min kvinne i dette livet - samtidig som jeg vet det er gjensidig.

Hvordan kan jeg så dette? Tillit er jo selve hovedessensen i et forhold, sammen med kjærlighet. Vel, jeg VELGER å se bort fra tilliten. Igjen: Jeg har ikke noe valg. Og så lenge jeg tenker at jeg gjør dette bevisst, er dette noe jeg helt fint klarer å leve med.

Jeg vet jeg kan stole fullt og fast på henne hva lojalitet angår. Hun vil alltid stå ved min side i livets faser og jeg er viss på at vi vil holde sammen for alltid. Derimot har hun vist meg at hun kan la seg friste til eventyr på si. Javel, så må jeg leve med det. Jeg er våken og leter etter tegn for slikt, men setter ingen begreninger på hennes liv. Hun kan gå på byen alene om hun vil f.eks.

Jeg plager dessuten verken henne eller meg med å fortelle om mangel på tillit. Hun vet den mangler, og velger også å leve med det.

Hun vet at oppdager jeg utroskap igjen, er det slutt på sekundet.

Å ha den innstillingen jeg har krever mye. Og det krever ikke minst selvtillit. Nå har jeg ikke mangel på det.

Jeg har intet råd til deg, bortsett fra at jeg ikke tviler på at det er deg han vil ha. Så må du foreta et valg om du vil leve med ham - og utfra det valget leve med det.