Jeg er skuffet..

[Gjest Utlogget nå]

Jeg er gift med en veldig snill mann. Vi har vært gift noen år.

Da vi møttes, var det som om jeg hadde møtt verdens tryggeste mann. Han var trygg og god og samtidig kunne han være morsom. Altså ikke noen treging. Vi kunne sitte oppe halve natten og prate eller ha sex selv om vi skulle på jobb neste morgen. Det var ingen problem.

Nå har vi vært gift i snart 3 år. Vi har fått et barn som fremdeles er under ett år. Jeg vet ikke om ting endret seg etter vi fikk barn, eller om endringen kom før det.

Ihvertfall er det nå slik at hver gang min mann har fri, så har han fri. Da skal han sove. Hans første prioritering, er søvn. Noen ganger er det til og med slik at han tror at han er trøttere enn han er. Jeg hører jo at han ligger og vrir seg og ikke får sove så han er tydeligvis ikke trøtt nok til å sovne. Dette kan være på ettermiddagen når han har kommet fra jobb.

Nå gjør vi ingenting sammen lenger. Han er på jobb, ellers så kommer han hjem og ser på tv. Eller han sitter foran pc'en eller prater i tlf med venner. Der er ingen rom for oss.

Han gjør husarbeid, altså. Både rydder kjøkkenet, vasker klær, støvsuger osv.

Slik som i dag. Jeg lot ham sove lenge fordi jeg hadde håpet vi kunne ha en koselig kveld. Han sov over 12 timer i natt! Jeg stod opp med barnet og ordnet alt. Jeg var innom soverommet og hørte at han lå og vred seg den siste timen. Altså var han ikke trøtt nok til å sove, men det er som om han har satt opp noen timer som han SKAL sove.

Da min mann stod opp, satte han seg med pc'en. Der satt han i flere timer. Han spiste frokost med oss da. Jeg laget julefrokost.

Senere lå han litt på sofaen til jeg fikk ham til å gå i dusjen og gjøre seg klar. Jeg sa ifra til ham at vi hadde mye å ordne før vi skulle gå. Da han kom ut fra dusjen, hadde han tatt dressen på seg. Jeg ba ham gi babyen mat mens jeg gjorde resten klart. Hva? Jeg som har tatt dressen på meg? Skal jeg gi mat i dressen?

Det var som om han mente at alt det jeg hadde snakket om som vi hadde å gjøre, var ment til meg. At jeg skulle gjøre alt da? Han skulle bare gjøre seg selv klar?

Vi kom oss da av gårde. Vi feiret julen med min familie.

Da vi kom hjem, ba jeg ham lage mat til babyen mens jeg tok på babyen pysjamas. Da jeg var ferdig på badet, fikk jeg levert fatet med grøt. Da jeg hadde gitt grøten og skulle legge babyen, så jeg at min mann hadde lagt seg.

Jeg blir så skuffet over slikt! Det virker som om han ikke vil tilbringe tid sammen med oss. Hver gang han har fri, så prioriterer han å sove. Han satt i hele kveld og sa omtrent ingenting. Det er vi vant med for han er en mann av få ord.

Men når vi så kommer hjem og han bare legger seg, så blir jeg helt matt. Jeg hadde trodd vi skulle ha litt tid sammen når barna hadde lagt seg.

Hvor er det blitt av den mannen som jeg møtte? Han som satt oppe med meg å pratet? Han som leste for meg på sengen?

Nå føler jeg nesten at det var en side han viste til vi hadde giftet oss. Og så når vi var gift, så er det ikke så nøye lenger.

Jeg har prøvd å fortelle dette til ham. Har sagt at jeg vil at vi skal bruke mer tid sammen. Har sagt at han bør prøve å vise litt mer interesse. Men til ingen nytte. Det er som om han ikke forstår det. Når jeg ber om interesser, får jeg noen komplimenter i løpet av dagen og så er det glemt igjen. Han gjør liksom ingenting for å endre det jeg virkelig ber om.

Noen som har forslag?

Og hva mener dere? Er det jeg som er hårsår, eller ville dere også vært skuffet?

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg skjønner at du er skuffet. To forklaringer slår meg:

1) Han er ikke frisk, eller utrolig sliten.

2) Han sover for å unngå deg/ dere.

Høres ut som det kan være lurt å prøve profesjonell hjelp, enten det er det ene eller det andre.

Har dere mange konflikter, krangler dere?

Jeg har prøvd å fortelle dette til ham. Har sagt at jeg vil at vi skal bruke mer tid sammen. Har sagt at han bør prøve å vise litt mer interesse. Men til ingen nytte. Det er som om han ikke forstår det. Når jeg ber om interesser, får jeg noen komplimenter i løpet av dagen og så er det glemt igjen. Han gjør liksom ingenting for å endre det jeg virkelig ber om.

←

Forstår han hva du virkelig ber om? Han viser jo en viss vilje til å prøve, på sin måte.

[Drua]

Jeg hadde også vært kjempeskuffet, og jeg hadde sannsynligvis trampet inn på soverommet og spurt han om hvorfor i all verden han hadde lagt seg allerede, og ikke vært redd for å vise han at jeg var skuffet. Hvis han da ikke hadde brydd seg katta om at jeg var skuffet og lei meg, ja da hadde jeg virkelig satt meg ned og tenkt nøye igjennom ting. En likegyldig kjæreste er verre enn ingen kjæreste.

Uansett, dere må prate sammen, du må finne ut av hva som er galt- for noe er galt. Kanskje han er deprimert? Jeg synes likevel ikke at det er en god nok unnskyldning for å være så selvopptatt og uinteressert i det som burde være det viktigste i livet hans- deg og barna. Det går an å være deprimert og ha økt søvnbehov og samtidig vie deg litt omtanke. Det må du få han til å forstå, antakelig skjønner han ikke hvordan du tenker og opplever ting. Igjen, dere må snakke mer sammen.

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Kanskje han har en mangelsykdom som gjør at han alltid er trøtt og sliten? Kanskje han er vinterdeprimert?

Det eneste du kan gjøre for å komme til bunns i dette er å prate med han. Fortell han alle disse tingene uten å anklage han og spør han om hvordan han har det og hva han tenker

[Gjest Tanita]

Det der var ikke så bra.

Jeg ville også vært skuffet, og det med babyen er begge sitt ansvar. Dårlig unnskyldning at han har dress på, bare å legge et håndkle over skuldra i tilfelle babyen skulle sikle/søle...

Har han tid til husarbeid, så har han tid til deg også. Her er det han som ikke prioriterer riktig, og det med at han sover så mye kjenner jeg til, da min egen samboer sover bort hver søndag, eneste dagen jeg har fri, og når han står opp drar han til venner.

Fortell han at han ikke er som den du giftet deg med. Spør hva det er som har skjedd som førte til en så stor forandring.

Jeg ville satt meg et mål, skriv ned en dato/frist for når du vil ha dett endret. Ikke vis det til han, men sett deg ned og ta en alvorlig prat med han og prøv å finne årsaken til dette. Når denne datoen er kommet, se hvordan forholdet er da, om han har gjort noen forandringer. Hvis ikke, er kanskje hjelpen parterapi eller noe slikt.

Det er nok ikke slik det skal være, og håper det vil ordne seg for dere.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Han har sagt at det siste han vil er å gå til familieterapi. Det kan jeg bare glemme. Jeg har nemlig foreslått det.

Jeg føler ikke at han forstår hva jeg mener det var litt av grunnen til at jeg foreslo terapi. Tenkte at kanskje en utenforstående ville kunne forklare det bedre enn meg.

Da jeg møtte ham, hadde han heller ingenting. Jeg hadde stor leilighet med alt tenkelig utstyr. Han flyttet rett inn hit og jeg er hovedforsørger her. Han tjener mye mindre enn meg. Jeg føler også derfor at han burde bidra mer, men jeg tar aldri opp tema om at han tjener mindre eller gir ham skyldfølelse på noen måte. Jeg bare tenker det selv. At han burde bidra mer. Mest det at han burde gi meg mer oppmerksomhet. Av og til føler jeg at jeg er usynlig her. Jeg kan snakke til ham uten at han svarer. Og han er ikke sur! Han bare mener at det ikke er noe å svare på for jeg har ikke spurt om noe. Det kan f.eks være at jeg forteller hva jeg har opplevd på jobben. Og det er jo ikke noe å svare på. Men det hadde vært greit at han sa noe så jeg visste at han hadde hørt at jeg sa noe!

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Tanita]

Mest det at han burde gi meg mer oppmerksomhet. Av og til føler jeg at jeg er usynlig her. Jeg kan snakke til ham uten at han svarer. Og han er ikke sur! Han bare mener at det ikke er noe å svare på for jeg har ikke spurt om noe. Det kan f.eks være at jeg forteller hva jeg har opplevd på jobben. Og det er jo ikke noe å svare på. Men det hadde vært greit at han sa noe så jeg visste at han hadde hørt at jeg sa noe!

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

←

Slik er min også, av og til. Han kan f eks prate og fortelle om noe som han har opplevd og når jeg da skal fortelle hva jeg har opplevd, så kan jeg oppdage at jeg har pratet og pratet kanskje i flere minutter før jeg oppdager at han ikke lytter. Eller, det virker som at han ikke lytter.

Det som jeg reagerer på når du forteller om han, er at han har forandret seg slik. Det må være noe som gjør at han har forandret seg så mye.

Uansett, han burde gå med på parterapi om han vil at det skal fungere mellom dere og elsker deg.

Jeg forstår godt hvordan du føler det.

[Gjest Gjest]

Jeg tok opp igjen dette i dag. Jeg vil til familieterapi. Han vil ikke. Han kommer ikke til å bli med. Jeg sa at jeg vil ha skilsmisse hvis ikke dette ordner seg. Jeg synes han er egoistisk. Han sa at jeg fikk gjøre det jeg føler at jeg må. Så gikk han ut. Blir borte i hele dag.

For en jul!

[Gjest Gjest]

Uff dette var veldig trist for deg. Spesielt nå i julen, hvor vi gjerne har forventninger om fred og harmoni. Det kan virke (som noen sa over her) at han sover enten fordi han er deprimert eller fordi han vil unngår deg ( desverre...) At han sier du må gjøre som du føler du må, når du never skillsmisse, får meg til å helle til det siste, nemlig at han ønsker seg ut av forholdet, men ikke tør ta det endelige skrittet - jeg har vært borti en slik mann.

Jeg synes virkelig du må spør han direkte hva han egenlig vil. Kommunikasjon er tross alt den eneste måten å komme videre på, enten den ene eller den andre måten.

Vil bare gi deg en stor og håpe at jeg tar feil. Alle menn er jo tross alt forskjellige.

[Gjest Gjest]

Jeg har spurt han flere ganger før og han sier at han ikke ønsker skilsmisse. Han sier at når han har giftet seg, så er han gift. Og at selv om han ikke sier noe, så elsker han meg og vil være med meg. Han sier at han aldri har tvilt.

Han er fra en annen kultur og det er kanskje dette vi merker nå. Der hvor han kommer fra, er det ikke vanlig at menn hjelper til i huset. Menn skal jobbe og når de har fri, så er de med sine venner. Barna skal de bare leke litt med.

Min mann har aldri vært så opptatt av dette. Han har alltid gjort husarbeid, passet barn, han er mest hjemme istedenfor å være med kamerater.

Men så er det dette at det ikke finnes en romantisk bit i kroppen hans. Han eier ikke fantasi når det gjelder romantikk! Og så prioriterer han det aldri. Når han har fri, så sover han. Når han står opp, sitter han med pc'en, tv'en, i tlf, eller han går ut til kamerater. Det siste er ikke ofte, men det er irriterende når jeg har lyst til å tilbringe tid med ham.

Det er mulig at han er deprimert. Han har opplevd ting i livet før han møtte meg som kan ha innhentet ham. Men jeg får ham uansett ikke i tale om det.

Jeg kjenner en i familien hans som han snakker mye med. Ville det være dumt å snakke med vedkommende? De er veldig nære og snakker om alt.

[chaos]

Huff...dette høres vanskelig ut...er ikke i tvil om at han har falt inn i en liten depresjon....det med at han sover mye, men ikke sover....jeg tror han er trøtt...sliten, utbrent...kall det hva du vil....

Han sover for å prøve å glemme det han har oppi hodet sitt....

Kanskje det ikke er familieterapi, men en psykolog han trenger....virker ikke som om dette har noe med deg og barna å gjøre, men med han selv....

Noen kvinner forandrer seg også når det kommer barn til verden...kanskje barna har utløst noe i ham? Et gammelr skjelett i skapet?

En gang i tiden kunne dere snakke sammen....det er nok der enda...hva med å komme dere bort en helg fra barna og hverdagen? Et sted dere har mulighet til å snakke uten å blir forstyrret? Slå av telefoner, ingen pc'er, ingen barn....

Tror det kan være lurt....

Lykke til

[Gjest Gjest]

Takk for svar, alle.

Ja, kanskje jeg skal forsøke å få til en helg borte uten barna. Tror det kan være en start ihvertfall.

[Gjest gjesta]

Jeg hadde blitt fly forbannet og brølt til han snakket med meg

[Gjest Frk Åberg]

Du sier at han kommer fra en annen kultur, og det er kanskje noe man bør ta hensyn til til en viss grad. Men likevel; dette høres ikke normalt ut. Ut fra det du beskriver, så tenker jeg at han virker deprimert. Ikke alle (særlig menn) viser de symptomene man gjerne forbinder med depresjon. Noen blir sinte framfor uttalt lei seg, og noen reagerer mer kroppslig. F.eks. hodepine, magesmerter eller endret søvnmønster.

Det viktige her er uansett endringen som har skjedd. Ting er åpenbart ikke som de skal. Men jeg er uenig med noen andre her: dersom han er deprimert, så vil det å miste interesse for ting ikke være så uvanlig. Kall han gjerne egoistisk, men det kan altså være en grunn til det. Hvis han faktisk viser seg å være deprimert, så fins det hjelp. Og da tror jeg det er håp for ekteskapet deres også.

Det å snakke med familiemedlemmet hans er kanskje ikke så dumt?

Endret 25. desember 2006 av Frk Åberg

[Rainbow Brite]

Uff, dette er tøft for deg, det er helt klart!

Jeg tror det er veldig viktig at dere får satt dere ned sammen og snakket rolig sammen. At dere er bevisste på reaksjonsmønstrene deres, og ikke går i fella hvor du mister besinnelsen (som vi alle gjør! ).

Ved å bare være søt og snill når dere snakker om disse tingene (selv om du er møkksint inni deg) kommer man mye lenger. Helt sant! Hvis du er søt og snill, kan ikke han beskylde deg for å oppføre deg på den og den måten, og dermed flytte fokus fra seg til deg!

Spør ham rolig, om det er en grunn til at han sover så mye. Du sier han jobber mye. Han har også fått et barn (åpenbart ) og det er ikke umulig at han har gått på en smell. Fortell ham at du er bekymret for ham og forstår at dette ikke er lett for ham (med søt stemme, selv om du revner inni deg).

Disse mennene våre trekker seg alltid unna, når vi bruker store ord og "blåser ting ut av proporsjoner". Og selv om jeg vet at det er sånn du føler det, skaper det bare større avstand mellom dere å si at man ønsker skilsmisse. Og jeg dømmer deg virkelig ikke for at du føler det sånn i frustrerende øyeblikk, for disse mennene våre kan være ganske så seige.

Jeg tror også det er viktig for deg å vite at det ikke er unormalt at man kræsjer litt i julen. Det gjør ingenting. De fleste gjør det. Det kommer en ny jul neste år. Det hele går så mye greiere, hvis man klarer å fri seg fra tanken om "den perfekte jul". Lett å si, vanskelig å gjennomføre, men viktig å prøve på, tror jeg.

Jeg tror det du kommer lengst med er å sette deg ved siden av ham, være søt og snill og ikke la deg vippe av pinnen, kysse ham og spørre ham; "Hei vennen min, du, det er en ting jeg lurer på. Jeg føler ofte at vi snakker litt forbi hverandre, og lurer på hvordan jeg kan si ting på en måte som når inn til deg? Jeg ønsker sånn å nå frem til deg, så vi slipper å bruke opp kreftene våre på tøys og tull" Så kan du si til ham, at han ikke trenger å svare på stående fot, men kan godt la det synke inn, sånn at han får tid til å tenke etter hvordan du kan nå inn til ham.

Vær enige med ham på alle de punktene du kan være enige med ham på, annerkjen ham for det han gjør, vær forståelsesfull og klem og kyss på ham. Hvis vi er søte og snille, kan de ikke skylle på oss, og da blir de sittende der med sin egen dårlige oppførsel i fanget. Det kan de ikke bære! :blunke:

Det kommer til å ordne seg så fint for dere! Det er helt normalt det dere går gjennom, dere er ikke alene om det!

Lykke til!

Edit:

Si at du er bekymret for ham, og ønsker at han skal ta seg en tur til legen, så snart han klarer å samle krefter, si at du er redd for at han kan slite med en depresjon eller være utbrent og være forståelsesfull så det jaller. Du kan gå på do og kaste opp etterpå . Når han begynner å skjerpe seg, trenger du ikke å mase lenger, og da blir du ikke sint, skuffet eller lei deg lenger!

Endret 25. desember 2006 av Rainbow Brite

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Problemet er at idet ordet lege kommer fram, så har han lukket igjen. På samme måte som med ordet familieterapi.

Jeg har prøvd det meste. Jeg har sittet ned og snakket rolig. Spurt hva som er galt. Svaret er ingenting. Han har ingen problemer og ser ikke at der er problemer mellom oss heller. Han elsker meg og har det bra.

Jeg har skreket til ham, da reiser han seg og går. Setter seg med data'n eller ved et tv.

Jeg har grått, da går han og legger seg.

Av og til når jeg setter meg foran ham og sier at vi må gjøre noe med sånn og slik, så ser han ikke på meg, sier ingenting og når jeg er ferdig med å snakke, så går han uten å ha sagt ett ord. Så finner jeg ham på badet, i telefonen eller andre steder.

Hvordan er det mulig å ordne et problem når man ikke snakker? Det verste er at han har jobbet som terapeut før. Han burde vite at man MÅ snakke sammen.

[aline]

Det verste er at han har jobbet som terapeut før. Han burde vite at man MÅ snakke sammen.

←

det kan nok hende han vet hva man burde gjøre, men psyken er sterk, så om han er deprimert eller annet (noe som ikke nødvendigvis er like akseptert i endel andre kulturer som det begynner å bli her), så hjelper det ikke å sitte med all verdens kunnskap, for følelser er ikke logisk.

og ignorerer han f.eks utslitthet/utbrenthet/depresjon, så kan det slå ut fysisk, noe som ikke nødvendigvis er lett å akseptere som ett psykisk problem.

at han er fra en annen kultur, kan ha innvirkning på hans tankemåte rundt det å måtte få hjelp fra psykolog, lege eller annet når det kommer til ikke-synlige ting. Det er ikke SÅ lenge siden vi også her så på folk som gikk til psykolog eller på andre måter hadde noe ikke-fysiske greier, som gale og svake og ikke helt like bra. Noen land, noen kulturer og noen mennesker føler fremdeles slik, altså at man ikke er bra nok dersom man sliter med noe ikke-fysisk og ikke bare kan fikse det selv.

Jeg har dessverre ikke noen ideer til hvordan du skal få ham til å få hjelp, men vær ihvertfall klar over at det KAN være noe han ikke "velger", det KAN være han ikke er egoistisk, men syk på ett eller annet nivå.

[Gjest =tentacle=]

Og hva mener dere? Er det jeg som er hårsår, eller ville dere også vært skuffet?

←

Skjønner godt at du er skuffet...

Men, hvis egoisme var hele greia her, ville han fylt tiden sin med mye mer spennende ting enn bare søvn

Depresjon er absolutt en mulighet her. Han kommer kanskje fra en kultur hvor psykiske problemer er tabubelagt, og han vet kanskje ikke selv at det eventuelt er depresjon som plager ham. Symptomene kan være trigget av mange ting, det kan være en reaksjon på den store forandringen i livet som det å få barn er, det at partneren blir en annen, skjeletter fra skapet som en over sier, forholdet til og savn av eller vanskelige følelser for egen slekt i hjemlandet kan dukke opp, det kan være sesongbetinget depresjon pga mørket, det kan være mangelsykdommer og stoffskifteproblemer, han kan ha problemer f.eks på jobben som du ikke vet om, mulighetene er mange. Økt søvnbehov og tretthet kan også være ledd i sykdom.

Jeg tror det lureste du kan gjøre er å slå fra deg tanken om at han ikke ønsker dere, ikke vil prioritere dere og ikke gidder å anstrenge seg, og heller se det som at han ikke har klart å tilpasse seg til og mestre sin nye rolle som familiefar. Dessverre forholder han seg ikke aktivt til det og prøver ut måter å finne fram til hvilke forventninger han bør fylle og på hvilken måte han kan være en ressurs for deg og barnet, men blir passiv og virker avvisende i stedet. Husk at han ikke har rollemodeller for den farsrollen du som norsk kvinne ønsker og forventer at han skal ha. Ikke ta for gitt at han forstår hvilke initiativ du vil at han skal ta. Pass på at du ikke overser det positive han gjør, og ikke ta noe av det for gitt. Påpek når babyen reagerer positivt på noe han gjør i forhold til den. Prøv å oppmuntre og styrke hans følelse av at han har noe å gi, både til deg og barnet. Det å skulle innrømme at han føler seg mislykket, og at han føler at hans partner er skuffet over ham og ikke opplever ham som en ressurs (for det kan du regne med at han ønsker å være) er nok svært vanskelig for ham, og det er slett ikke alle menn som synes det er en

lettelse å få sagt slike ting. Når han ikke deltar i særlig grad i barnestell, faller omtrent alt på deg, og da er ikke du mentalt til stede for ham som partner slik du var før. Han føler kanskje at du avviser ham, og når han sier at du får skilles hvis det er det du føler for, så er det ikke sikkert han sier "Jeg vil ikke ha deg", det kan like godt hende at han sier "Jeg skal ikke klamre meg til deg hvis jeg ikke duger for deg".

Uansett, jeg synes ikke det ser ut som at det du får ut av din mann nå, er maks av det han kan prestere, og jeg tror ikke at det skyldes vond vilje fra hans side. Jeg tror det skyldes at det enten feiler ham noe fysisk eller psykisk, eller at han ikke klarer å tilpasse seg den nye situasjonen. Alle deler kan det finnes hjelp og støtte til. Han er åpenbart en som ikke er fastlåst i sin kultur, for han har forandret seg mye for å passe til deg før dere fikk barn. Men han har ikke programvaren for å være norsk pappa liggende på harddisken, og da er det et langtidsprosjekt å bli en pappa som du er fornøyd med. Det er dog ikke sikkert at innsatsen som kanskje kan snu det hele til å komme over i en mer positiv utvikling er uoverkommelig. Kanskje kan du tjene masse på å slutte å tenke fra idealet og se alt han mangler i forhold til det, og heller starte på bunn og rose og støtte oppunder det som er over null.

Viktigste råd fra meg: Ikke undervurder effekten av ros, og let etter ting å rose for. Tenk på den deilige følelsen det gir å få ros, eller høre at noen snakker pent om deg bak din rygg Det er lite som er mer effektivt i å skape tro på at en kan gjøre noe godt enn det

Endret 26. desember 2006 av =tentacle=

[L.v.b.s]

Det kan jo hende at han er inne i en depresjon?Da mangler man som oftest overskudd og man er trøtt/daff.

Du sier barnet er under ett år,kanskje han trenger tid på å tilpasse seg farsrollen.

Kanskje du har endret deg mye etter fødsel og han kan føle seg oversett av deg eller du tar styringen med det meste?

-Kan være mange grunner til slik oppførsel, og da er det viktig at du setter deg ned å snakker med han,spør hvordan han har det-Ikke angrip han, så kan det hende han åpner seg?

Lykke til.

Nb! Jeg har også et barn under ett år og vet det er mye som skjer med nybakte foreldre mentalt.

[L.v.b.s]

Etter å ha lest hele tråden ser jeg jo at du har prøvd å spørre ham på alle mulige måter!!

Er vel en kjent sak at svært mange menn ikke går til lege eller familieterapi frivillig.Men hva de er så redd for vet jeg ikke,er det noe med stoltheten kanskje?

Vet ikke hva man kan gjøre med ditt problem.Prøv i en uke hvor du og barnet ikke er hjemme når han kommer fra jobb.Dra på besøk til familie og venner,kos dere.Kan jo hende at den tiden han får hjemme i tomt hus,gjør at han blir mer intressert i dere når dere kommer hjem?Tror heller på det enn på "mas",

de fleste menn hater mas og det er utrolig hva de definerer som mas,har jeg intrykk av ivertfall.