Lege

[Gjest Reven]

Lykke til!

Jeg er sikker på at du klarer deg, og jeg vet at veien kan bli lang.

Vit også at vi trenger leger som har (hatt) spiseforstyrrelser. Det er i utgangspunktet svært vanskelig å nå fram med budskapet til en spiseforstyrret person, og enda vanskeligere for dem å gjøre tanker til handling. En som selv har vært der, og som kan fortelle det til pasienten, vil mye lettere nå fram.

[Gjest =tentacle=]

Undervekt er lett å se, å se hva det skyldes er nok litt avhengig av hvor mange differensialdiagnoser tilskueren har i hodet som årsaker til undervekt , men folk som har litt peiling, og kolleger som ser deg over tid, vil skjønne.

Noen stikkord fra tankene mine når jeg leser innleggene dine.

Du lyver til deg selv, og det er vanskelig for deg å skille rasjonelle tanker fra det som er farget av sykdommen og fornektelsen av den og dens betydning.

Kroppen din har ikke vent seg til å være undervektig. Du vet at du driver rovdrift på den, men du har så dårlig forhold til den at du bare pisker den videre. Men du er ikke annerledes enn oss andre, ditt liv, din yteevne og din livskvalitet er knyttet til din kropp og din helse, det er ingen magi her.

Du er ikke velfungerende når du må kompensere ved å lese mer. Gode eksamensresultater bare maskerer funksjonssvikten. Når du skal utøve yrket ditt, med stadige krevende situasjoner, lange vakter, stress, frykt for å gjøre feil osv kan du ikke kompensere ved å bruke mer tid, slik du kan på studiet. Rovdriften øker.

Du opererer med urimelige krav til deg selv, og klarer du ikke å begrense perfeksjonismen, så betyr arbeidslivet blodslit, uten at du vil føle at du mestrer og lykkes.

En syk lege skal ikke være kirurg. Der trenger du maks troverdighet hos både pasienter og medarbeidere, og maks fysisk og psykisk form. Konsentrasjonsproblemer, lavt blodtrykk, lavt blodsukker osv kan du ikke ha på operasjonsstuen. Sterkt press er også en ting som får anoreksi til å blomstre, fordi det styrker kontrollfølelsen når man er redd for å ikke mestre kravene rundt seg.

Jeg leser en stor frykt for å bli evaluert, og for å ikke prestere på toppnivå. Redselen for hvordan kroppen din ser ut, hva andre tenker om deg, overlese for å få toppkarakterer, skamfølelse over å være syk slik at du ikke ber om hjelp, trolig frykt for å bli frisk siden det betyr normalvekt. Å få en annen forankring av selvbildet enn andres meninger om deg, kan utgjøre et stort skritt i retning av å bli kvitt sykdommen.

For å bli frisk, ha en god livskvalitet og fungere godt for pasientene dine, tror jeg du bør søke deg til et rolig felt. Lav vaktbelastning, tid til å tenke, lite akutt-tilfeller. Revma, hud, kanskje øye, slike fag.

Du går glipp av så mye av livets innhold hvis du gjør livet ditt til å handle om kropp, mat, vekt og yrkesprestasjoner. Ikke gi opp å bli helt frisk De viktigste menneskene er dem som er glad i en, og de vil ha en hel person med mange fasetter, som har det godt, har interesser og meninger og styrker og svakheter og gode dager og dårlige dager. Pasientene dine vil møte en som er kompentent, men også ekte og tillitvekkende, og det er ikke din vellykkethet som skaper de to siste, men at du kan møte dem der de er. (Og de føler ikke at de mestrer tilværelsen sin heller ) Perfeksjon er veldig oppskrytt som kontaktskaper.

Det viktigste av alt er at du fortjener bedre enn å være begrenset av denne sykdommen. Du har masse ressurser, og hvis du bruker noen av dem på deg selv nå, så vil du også ha mer å gi til andre. Lykke til

At dine medstudenter ser ned på folk som er syke av spiseforstyrrelser er forresten en skam. Leger skal ikke opprettholde stigmatisering av psykiske lidelser, og problemet med holdninger hos studentene burde bli bragt videre til undervisningsansvarlige i psykiatri og allmennmedisin spesielt.

[Gjest Reven]

Amen.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er selv snart ferdig utdannet lege og sliter med spiseforstyrrelser. Jeg tror ikke det i seg selv gjør deg til en dårligere eller bedre lege - de fleste mennesker har sine ting de sliter med i livet - lege eller ikke lege. Men jeg reagerer på at du tenker på kirurgispesialisering. Det er vel ingen annen spesialisering som stiller så store krav til at du fungerer bra kroppslig - mye ståing, tidvis tungt arbeid, full konsentrasjon etc.

Jeg tror du lurer deg selv litt hvis du tenker at du ikke trenger hjelp. Jeg har selv innsett at å gå ut i turnus og jobb med lange vakter ikke er forenlig med et utilstrekkelig kosthold og går derfor i behandling nå. Og kanskje du fint kan klare jobben...men hva med resten av livet ditt? Spiseforstyrrelser suger ofte energi og krefter ut av deg som du ellers ville brukt til positive opplevelser...

Jeg håper du velger å ta imot hjelp. Det passer alltid dårlig å prioritere behandling - jeg tror ikke det blir lettere etter at du er ferdig utdannet.

Forøvrig er jeg sikker på at du kommer til å fungere bra som lege - men sikkert mye mer optimalt hvis du klarer å legge spiseforstyrrelsen bak deg!

Lykke til!