Jeg elsker min manns

[Gjest Nå utlogget]

Jeg elkser han og han vet det. Han sier selv at så lenge jeg er sammen med min samboer vil han ikke. I høst lå vi i samme seng, men bortsett fra føling, men det var deilig, og vi har kjent hverandre i så mange år, bare ikke vært sammen.

Bør jeg gjøre det slutt? Jeg er glad i min mann og vår venn vil kansje ikke ha meg uansett, kanskje bare for et nummer.

Jeg er jo ikke ærligselv om jeg vet at jeg aldri vil være utro. Det er bare i mine tanker, jeg onanerer ikke engang, men føler at jeg har gått over en strek så lenge jeg er så opptatt av han andre.

Han vet det, han sier bare at så lenge jeg er sammen med hans beste kamerat, vil han ikke.

[Gjest Kaya83]

Go get him!

[AlmaCity]

Hvis du elsker en annen mann, så blir det jo feil å fortsette med mannen din. Å fortsette å holde på han bare fordi du er redd for at han andre kanskje ikke vil ha deg er ikke bra. Hvordan ville du følt det om din mann ikke bare var forelsket, men skikkelig elsket til beste venninne?

[Gjest Nå utlogget]

Jeg vet det. Uærligheten plager meg, men mannen min sliter med psyken, så det er vanskelig å bare gå fra han. Jeg har selv tenkt tanken at det utgjør ingen forskjell om ikke hans beste kamerat vil ha meg.

Jeg trenger bare å lufte tankene. Jeg er velddig glad i min mann, men følelsene jeg har for kameraten, er sterke og han hjelper og støtter meg hver gang jeg har problemer i forholdet.

Det er så vanskelig så lenge min mann sliter slik psykisk. Jeg er glad i han, men følelsene for han andre er der.

Jeg er bare så redd for at nervene slår klikk om jeg blir borte, om jeg bir sammen med kameraten, vil det ikke hende med det første. Jeg kjenner han, og han respekterer min mann.

[Gjest Gjest]

Det er feil ovenfor din mann å fortsette sammen med ham dersom du elsker en annen.

Håper du tar mot til deg, forlater mannen din og rydder opp i situasjonen.

[Gjest Gjest]

Selvom din mann sliter med psyken så er det feil å bli hos ham på feil grnnlag. Sikker på at det ville såre ham mer dersom han visste at du elsket en annen og forsatte sammen med ham en om du forlater ham fordi du ikke vil være uærlig mot ham.

Det er ikke du som har ansvaret for din manns psyke, kontakt helsevesnet dersom du er veldig bekymret for ham.

[Gjest Blondie65]

Det er utrolig tøft å leve sammen med en med psykiske problemer - også fordi man er redd for hva som kan skje dersom man forlater den syke.

Men er det ditt ansvar? Er vi ikke alle ansvarlige for våre egne liv?

Men og det er et men: Å rote eller ha et forhold til en kompis av din mann vil såre dobbelt opp. Du bør derfor tenke grundig over hva slags motiver du har for å ende det nåværende forholdet. Ville du tenkt disse tankene hvis ikke du var forelsket i den andre?

Og hva slags kompis er han egentlig?

Misforstå meg rett: Jeg unner deg lykke og jeg unner deg å ha det godt og komme ut av et forhold der en part sliter psykisk. Men ikke gjør noe overilet for en som går bak ryggen på sin beste kompis ...

[Eve Luna]

Er ikke ordet "elske" litt for mye å ta i?

Du er vel bare betatt av ham, eller forelsket. For du har ikke bodd med ham, så det er ikke sikkert du kjenner ham godt nok.

Hvis du er glad i mannen din som du sier, så tror jeg han fortjener at du satser på ekteskapet. Hvis du har problemet med ekteskapet, så søk profesjonell hjelp. Snakk med en prest eller en psykolog eller noen andre som kan ha ekspertise på forhold.

Og hvis du er klar for å dra fra din mann fordi han har helseproblemer, da er ikke du en god partner. Du kan ikke snu ryggen til ham fordi han er syk. Jeg tror ikke du hadde likt det hvis mannen din fant seg en annen og vurderte å forlate deg mens du er syk.

Det er tydelig at du er veldig egoistisk i dette tilfelle. Du har giftet deg med denne mannen av en grunn. Du har lovet å være med ham gjennom det gode og det onde. Han stoler på deg.

Helt ærlig: Hvorfor har du giftet deg med mannen din?

[Gjest Blondie65]

Det er tydelig at du er veldig egoistisk i dette tilfelle. Du har giftet deg med denne mannen av en grunn. Du har lovet å være med ham gjennom det gode og det onde. Han stoler på deg.

Helt ærlig: Hvorfor har du giftet deg med mannen din?

←

Nå skal ikke vi dømme andre uten at vi vet hvordan det er å være i et slikt forhold. Det er greit og flott med store ord og prinsipper - men det er ikke alltid at disse fungerer i det virkelige liv. Det er mange ekteskap i dagens samfunn som ikke tåler de "onde dagene" som man lovet høyt og hellig - det hjelper da lite at den ene parten er trofast mot løftet mens den andre ikke føler seg like forpliktet.

En som er psykisk syk er en belastning for den partneren som er frisk - og det skal ofte mye til for at et slikt forhold kan fortsette. Det er nok så at den syke parten kan føle seg sviktet av at den andre drar, men jeg ville ikke likt tanken på at den andre ble i forholdet bare fordi jeg var syk.

Vi står foran prest eller byfogd og lover villig vekk både det ene og det andre - og mener det sikkert også. Det er bare det at vi ikke vet hva vi lover ...

[Gjest Gjest]

Jeg elsker mannen min også og har ikke hatt sex med vår felles venn. Hvis jeg gjør det slutt, og begynner med han (hvis han vil ha meg da), så ødelegger jeg vennskap. De er bestevenner.

Det kan jeg ikke gjøre, og det er meget sannsynlig at det jeg føler er mest begjær, bortsett fra at jeg alltid har vært glad i han og vi har kjent hverandre i alle år...

Dessuten stiller han alltid opp for meg, er pen og tiltrekkende. Min mann ber meg gå (han eier huset) stadig vekk og da går jeg til han...

Jeg får enda mer og større respekt for han, når han respekterer min mann og ikke vil ha sex med meg når jeg er gift.

Det var nære på i høst. Men går jeg fra mannen min og blir sammen med hans beste kamerat, da ødelegger jeg vennskapsforhold.

Noe verre enn det vet jeg ikke om. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg gjør det slutt, vil jeg være singel lenge for jeg vil ikke såre noen.

Men er det bare normalt å elske to? (oG holde seg til han man er sammen med...)

[Gjest lazuli]

Jeg syns dere (du og din manns beste?? kamerat) har gått langt nok over streken som dere har. Selv om dere ikke har hatt sex så mener jeg at du er utro, både fysisk og psykisk. Det virker også på meg, som en her tidligere skrev, at du liksom bare går og lurer på om den andre vil ha deg om du går fra din mann.

Jeg syns faktisk dette er råttent. Uansett om mannen din er ditt, eller har datt, har han ikke fortjent ei kone som går bak ryggen på ham. Du burde ta deg sammen og finne ut hva du skal gjøre, uavhengig av hva den andre typen velger.

Mannen din har sikkert behov for ei som verdsetter han, og det vil han jo ikke finne så lenge du holder han for narr på denne måten.

Endret 21. desember 2006 av lazuli

[Gjest Gjest]

Følelser er vanskelig/umulig å styre (man kan ikke angripe noens følelser). Det kan til og med være vanskelig ikke å la følelsene få utløp i fysisk handling. Synes det står respekt av at dere klarer å holde dere noenlunde i skinnet til tross for at dere er sterkt tiltrukket av hverandre.

[Gjest niomi]

Én ting er å få følelser for en annen. Det skjer vel de fleste. En annen ting er å nøre opp under disse følelsene med å innlede et "vennskap". Det er å gå over streken.

Det er da ingen grunn til at du skal være så mye sammen med din manns kompis, og ingen grunn i hele verden til at dere skal være på tomannshånd.

Skjønner at dette sikkert er vanskelig for deg, ts, men du har to valg, slik jeg ser det. Du kan enten "profesjonalisere" forholdet til denne kompisen eller du kan flytte fra mannen din. Akkurat nå er du psykisk utro, og det er minst like ille som fysisk utroskap, og din manns kompis er en fryktelig dårlig kompis når han holder på slik med sin venns kone.

[Gjest Gjest]

Jeg kontakter bare vår felles venn når min mann ber meg gå. Ofte har han drukket og det er som regel da det skjer. Men jeg har ikke vært utro, da det nesten skjedde, fortalte jeg det til mannen min. Men jeg sa ikke at jeg har følelser for vår felles venn. Jeg kan ikke plutselig slutte å være glad i noen av dem. Da ville saken være enkel. Vår felles venn vil ikke miste vennskapet til mannen min, han er glad i oss begge og har sagt det rett ut til meg. Samtidig gløder det mellom oss.

Jeg har tenkt tanken på å skilles, og det har ingenting med mine følelser for han andre. Jeg går ikke rett fra ett forhold og inn i et annet. Grunnen til at jeg skrev om dette her, var for å lufte tankene litt, men jeg forstår jo at ingen her inne kan bestemme hva jeg føler.

Det er ikke kun begjær og vår felles venn sliter også med sitt. Han er ikke kun en støttespiller for meg når jeg har det vanskelig men også for andre venninner. En annen ville benyttet seg av å få et nummer (han er ikke homofil), men han prøver hjelpe alle sine venner og venninner. Jeg kan ikke bebreide han for det, han er bare typen.

Han vet ikke hva jeg føler, men jeg tror han merker det. Han er så redelig at han ikke ville hatt sex med meg selv om jeg skilles. Kanskje når det går en stund, men ikke med det samme.

Jeg er heller ikke så naiv at jeg tror at om vi blir sammen, vil det bli problemfritt.

Mener dere virkelig at jeg bør skilles, for at jeg er glad i to menn?

Jeg er fortvilet for at mannen min ber meg gå, når han har drukket. Det er hans hus og jeg går når folk ber meg gå. Dagen etter angrer han, og jeg og gjerne vår felles venn dukker opp hjemme hos meg igjen. Ingen er sure, men hadde vi hatt sex, ville det vært vanskelig å omgås normalt.

[Gjest Madam Felle]

Hadde min mann bedt meg gå, så måtte han tatt konsekvensene av det også. For jeg hadde gått, og jeg hadde ikke kommet tilbake. Man kan ikke leve under slike omstendigheter, og derfor ville jeg valgt å bryte ut. Hva som skjer videre med deg og den andre får tiden vise, men jeg hadde ikke blitt hos en mann som ba meg gå.

[Gjest Bellatrix]

Følelser er vanskelig/umulig å styre (man kan ikke angripe noens følelser). Det kan til og med være vanskelig ikke å la følelsene få utløp i fysisk handling. Synes det står respekt av at dere klarer å holde dere noenlunde i skinnet til tross for at dere er sterkt tiltrukket av hverandre.

←

Jo, det kan man. Man kan la være å ha mye kontakt med den man er forelsket i, man kan prøve å flytte fokuset der det skal være, nemlig på partneren.

Jeg kontakter bare vår felles venn når min mann ber meg gå. Ofte har han drukket og det er som regel da det skjer. Men jeg har ikke vært utro, da det nesten skjedde, fortalte jeg det til mannen min. Men jeg sa ikke at jeg har følelser for vår felles venn. Jeg kan ikke plutselig slutte å være glad i noen av dem. Da ville saken være enkel. Vår felles venn vil ikke miste vennskapet til mannen min, han er glad i oss begge og har sagt det rett ut til meg. Samtidig gløder det mellom oss.

←

I mine øyne handler utroskap om mer enn sex. I følge overskriften på denne tråden driver du så absolutt med psykisk utroskap. Om du vil fortsette å leve med mannen din bør dere komme dere i familieterapi og du bør prøve å ha minst mulig kontakt med kameraten hans.

[Gjest Gjest]

Jeg er delvis enig, Bellatrix, men jeg kan ikke forstå at man kan bli glad i flere enn en. Man kan velge en, men være glad i flere.

Jeg er glad i mine venninner også, men det er ikke seksuelt betont. Men du har rett. Jeg oppfører meg dumt som kontakter han andre. Nå fikk jeg melding av han. Han lurer på om jeg i samme by. Jeg har ikke svart, av hensyn til min mann. Jeg er ikke i samme by, men gud hvor lyst jeg har til å treffe han, uten at jeg har tenkt å ligge med han. Han vet at jeg ikke har tenkt å ha sex med han så lenge jeg er gift, men vi har kjent hverandre siden vi var barn så at vi er glade i hverandre er ikke merkelig.

Jeg vet ikke hvorfor mannen min ber meg gå. Han har vært gift før, og tåler ikke en diskusjon hvis jeg ikke er enig. Dagen etterpå sier han alltid at jeg ikke burde gått fordi han ikke mente det, men hvorfor ber han meg gå da?

Vi har begge temperament, men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Ofte ber han meg gå til vår felles venn. Det er sikkert fordi han ser at jeg har følelser for han. Følelser jeg ikke har tenkt å sette ut i praksis.

Jeg er blitt sviktet selv, og vil ikke komme mellom to menn som har vært kamerater siden de var unge.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg så godt!

Jeg ble forelska i en av bestekompisene til eksen min for mange år siden. Jeg lå med ham - flere ganger, og fortalte det til typen min etterpå. Vi gjorde det slutt, og jeg fortsatte å holde på med kompisen hans en stund.

Ting gikk jo ikke helt knirkefritt selvfølgelig, og det ble liksom aldri noe mer mellom oss - men, jeg har aldri angret et sekund på at jeg fulgte hjertet mitt, selv om jeg rett og slett dumpet samboeren min for et nummer. har aldri følt at det var et galt valg.

Så dersom du føler at det er feil å være sammen med typen din så skal du være ærlig mot ham.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for å gjøre, håper virkelig du klarer å finne den løsningen som er best for deg.

[Lizzee]

Ville du ha skilt deg fra mannen din uavhenging av om du var interessert i en annen?

Har du tillat deg selv å bli interessert i en annen som en slags flukt fra problemene du har med din mann?

Kunne du tenke deg å leve helt alene? Uten han som du er gift med og uten han du er forelsket i?

[Gjest Gjest]

Om han ber deg gå rett som det er hadde jeg latt være å komme tilbake dagen etter uansett hvor mye han angrer.

Om mannen min er så dum at han ber meg om å gå uten å mene det får han ta konsekvensene for det og kjempe litt for å få meg tilbake....

Jeg syns du skylder deg selv å tenke litt på deg selv jeg. Ikke nødvendigvis å gå fra han om han ikke gir deg grunn, men å ta litt tid for deg selv for å få ting litt i perspektiv....