Å gjøre seg til for andre

[Gjest Gjest_snuppa_*]

Hei.

I løpet av det siste halve året har jeg blitt mer og mer klar over at jeg er en person som ikke gidder å "gjøre meg til" for andre. Og muliggens ble forholdet til det som da var samboeren min, ødelagt pga det.

Jeg gadd ikke kle meg opp, bare for å "tilfredsstille" øynene på han. Jeg gidder ikke late som om jeg er innmari interessert i samtaleemner som venner kommer med, hvis jeg ikke er det (et lite problem siden vi er interesserte i det samme), jeg gadd ikke ha sex hvis jeg ikke hadde så veldig lyst osv. Jeg gidder ikke/ vil ikke late som på flere områder med andre ord. Hver gang jeg har prøvd, så føler jeg meg falsk og "horeaktig" fordi det ikke er det "autentiske meg" som gjør noe eller snakker om noe. Jeg får følelsen av at jeg går på akkord med den viktigste verdien jeg har, nemlig ærlighet.

Nå skal det sies at jeg kanskje har vært litt deprimert det siste året, og ikke har vært helt meg selv. Men selv om humøret begynner å komme tilbake, så kommer jeg ikke over den følelsen av at folk rundt meg krever at "jeg gjør meg til". Er det bare meg som som har det sånn? Tror dere det kan komme av at jeg har vært deprimert, eller er det holdningene i samfunnet som krever at man skal være "på sitt beste hele tiden" (og dermed bør kjøpe klær for å fremheve ditt og datt, kle seg opp for mannen sin, være tilsynelatende interessert i alt mulig osv).

Noen synspunkter?

[Nabodama]

Jeg vet ikke helt hvem du sikter til når du skriver dette, men det er trolig eksen din? Og enkelte andre, som har forventninger som du ikke klarer å fylle uten å være en annen enn den du er.

Jeg har også hatt det slik, og har det ennå. Det finnes mennesker i livet mitt som ikke greier å ta meg for den jeg er, men blir fornærmet og skuffet hvis jeg ikke hele tiden er som de forventer, eller støtter opp egoet deres, som jeg kaller det. Noen kan også være ganske så store i munnen, men tåler ingenting fra andre. Slitsomt!

Hvis du føler det slik, er du kanskje sammen med feil mennesker? Kolleger og andre mer fjerne, kan en ikke gjøre så mye med, men hvis nære venner forventer at du skal være en annen enn den du er, så er det kanskje ikke disse du trenger i livet ditt?

Da tenker jeg også på eksen din. Kanskje passet dere egentlig ikke sammen?

Jeg har også mennesker rundt meg som jeg kan være meg selv sammen med. De er ikke så hårsåre, trenger ikke å bli backet opp hele tiden, og er nokså selvstendige. Disse er avslappende å være sammen med!

[Gjest Gjest_anonym_*]

Hei!

Ærlighet er en fin verdi, og det er viktig å være seg selv. Jeg synes heller ikke at man skal "late som" i alle situasjoner. Men, av og til, for eksempel når man møter mennesker med andre interesser er det jo høflig å virke interessert selv om emnet kanskje ikkje bryr en så mye.

Jeg trenger jo heller ikke kle seg opp for mannen min hele tiden, synes jeg, for han er jo glad i meg uansett. Men, likevel tror jeg han setter pris på at jeg ser ok ut selv om det bare er oss to av og til. Det gjør nok de fleste menn. Men, for all del, jeg soser ofte rundt i joggeklær hjemme! Poenget mitt er vel at man må finne en gyllen middelvei mellom å "late som" og "kle seg opp" og å være seg selv fullt ut. Det er jo dumt hvis du føler at du aldri kan være deg selv! Lykke til

[Gjest Gjest]

På en måte skjønner jeg hva du mener, men på en annen måte så reagerer jeg på den ekstremt egosentriske tankegangen.

Hva med gleden en føler ved å glede andre? Er ikke den verd noe for deg?

Jeg kunne også tenke meg å gå i en komfortabel joggedress hele døgnet, men jeg vet at mannen liker å se meg litt "stylet", så da synes jeg det er morsomt å kle meg opp for å glede ham.

Det er ikke det at han forventer det av meg, men jeg synes det er morsomt å glede ham...

Hvis noen snakker om noe som er viktig for dem, men som jeg synes er totalt uinteressant, så er det ikke alltid like greit å henge med i svingene. Men likevel mener jeg det er viktig å ikke bli så egoistisk at det kun er mine følelser og tanker som teller. Det de snakker om er viktig for dem, jeg bryr meg om dem, og da gjør jeg i det minste et forsøk på å engasjere meg.

Det at du har vært deprimert har nok mye med saken å gjøre, men de forventningene du føler kommer nok mer fra deg selv enn fra andre...

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg gadd ikke kle meg opp, bare for å "tilfredsstille" øynene på han. Jeg gidder ikke late som om jeg er innmari interessert i samtaleemner som venner kommer med, hvis jeg ikke er det (et lite problem siden vi er interesserte i det samme), jeg gadd ikke ha sex hvis jeg ikke hadde så veldig lyst osv. Jeg gidder ikke/ vil ikke late som på flere områder med andre ord. Hver gang jeg har prøvd, så føler jeg meg falsk og "horeaktig" fordi det ikke er det "autentiske meg" som gjør noe eller snakker om noe. Jeg får følelsen av at jeg går på akkord med den viktigste verdien jeg har, nemlig ærlighet.

←

Sånn er jeg også. Har lagt på meg 30 kilo for jeg gidder ikke å trene bare for (ex-)samboeren sin skyld. Jeg trives best i morgenkåpe dagen lang, og når han ikke ville godta det, så var det likebra at forholdet ble avsluttet.

Selv er jeg stort sett bare interessert i å se på tv, så de vennene jeg hadde før, måtte bare godta at jeg holdt kjeft når de pratet om andre ting. Nå slipper jeg heldigvis å prate om andre ting, for de har sluttet å komme på besøk, noe som er likegreit.

Nei, huset ser helt forferdelig ut, men jeg trives med det slik. Jeg kommer ikke til å rydde bare for at min mor synes det er ufyselig her, når hun kommer på besøk. Vil hun komme på besøk i ett ryddig hjem, så kan heller hun rydde her. Jeg føler meg falsk og ekkel om jeg skulle rydde bare for min mor. Jeg setter også ærlighet høyere enn noe annet, selv om det har hatt negative konsekvenser for mitt sosiale liv. Har jeg en mening om noe eller noen, så sier jeg det rett ut, selv om meningene mine kanskje sårer eller er politisk ukorrekte.

Jeg må innrømme jeg var lykkeligere før, men jeg har i allefall æren i behold, og for meg er den verdt mer enn noe annet.

[Gjest Gjest]

Det er synd å si det, men jeg tror at med en sånn innstlling som du har, så kommer du til å ende opp ganske ensom. Det er ikke min mening, men det er det jeg tror...

Noen ganger "må" man bare smile og nikke å prate om ting man ikke har interesse av. Det handler om å glede andre. Det samme gjelder det å kanskje kle seg ok av og til. Glede samboeren din. Vil du være sammen med en som bare gir blaffen i alt og alle å sitter i boxershorts hele dagen?

Jeg ville ikke vært venninne med en som aldri kunne prate om ting som jeg hadde interesse av av og til...

Alle eksemplene du nevner handler om å tenke på andre og glede andre... Men hvis det ikke er det du ønsker her i livet, så må du nok regne med å bli ensom. Men det er mange som er det og som kanskje synes det er helt greit. Da får de jo tilbringe tid sammen med den de liker best.... seg selv

[Gjest Verdens verste husmor]

Sånn er jeg også.  Har lagt på meg 30 kilo for jeg gidder ikke å trene bare for (ex-)samboeren sin skyld. Jeg trives best i morgenkåpe dagen lang, og når han ikke ville godta det, så var det likebra at forholdet ble avsluttet.

Selv er jeg stort sett bare interessert i å se på tv, så de vennene jeg hadde før, måtte bare godta at jeg holdt kjeft når de pratet om andre ting. Nå slipper jeg heldigvis å prate om andre ting, for de har sluttet å komme på besøk, noe som er likegreit.

Nei, huset ser helt forferdelig ut, men jeg trives med det slik. Jeg kommer ikke til å rydde bare for at min mor synes det er ufyselig her, når hun kommer på besøk. Vil hun komme på besøk i ett ryddig hjem, så kan heller hun rydde her. Jeg føler meg falsk og ekkel om jeg skulle rydde bare for min mor. Jeg setter også ærlighet høyere enn noe annet, selv om det har hatt negative konsekvenser for mitt sosiale liv. Har jeg en mening om noe eller noen, så sier jeg det rett ut, selv om meningene mine kanskje sårer eller er politisk ukorrekte.

Jeg må innrømme jeg var lykkeligere før, men jeg har i allefall æren i behold, og for meg er den verdt mer enn noe annet.

←

Du fikk fram poenget på en veldig god måte!

Det er synd å si det, men jeg tror at med en sånn innstlling som du har, så kommer du til å ende opp ganske ensom. Det er ikke min mening, men det er det jeg tror...

Noen ganger "må" man bare smile og nikke å prate om ting man ikke har interesse av. Det handler om å glede andre. Det samme gjelder det å kanskje kle seg ok av og til. Glede samboeren din. Vil du være sammen med en som bare gir blaffen i alt og alle å sitter i boxershorts hele dagen?

Jeg ville ikke vært venninne med en som aldri kunne prate om ting som jeg hadde interesse av av og til...

Alle eksemplene du nevner handler om å tenke på andre og glede andre... Men hvis det ikke er det du ønsker her i livet, så må du nok regne med å bli ensom. Men det er mange som er det og som kanskje synes det er helt greit. Da får de jo tilbringe tid sammen med den de liker best.... seg selv

←

Veldig godt skrevet!

Jeg er enig i hvert et ord.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med anonym og Nigo-san + husmora. Dessuten er det en side til ved dette, i hvert fall sånn jeg ser det; når jeg tar på meg ok klær er det ikke primært for å glede samboeren min, men fordi jeg selv føler meg bedre, gladere og penere i disse klærne enn om jeg hadde gått hele dagen i pysj. Noe jeg forsåvidt KUNNE gjort, da jeg jobber hjemmefra. Men jeg bryr meg altså litt om utseendet og min egen velvære selv om ingen andre skulle sett meg, jeg. Uten at jeg skal overdrive - jeg går gjerne i klær fra i fjor eller forfjor, så lenge de kler meg og ikke er fillehauger, men jeg velger hver dag hva jeg vil ha på meg, og dette er for meg hmmm.. et tegn på mental sunnhet? at jeg bryr meg såpass. Du skriver selv at du har vært litt deprimert siste året; kan det være derfor du ikke "gidder"?

Jeg kan også ha ganske lav terskel for å høre på samtaleemner som ikke interesserer meg, men samtidig; det er mange ting jeg ikke tenker på som spesielt interessante, eller som jeg ikke selv bringer på bane, som faktisk er greie nok å snakke om en stund. Som sminke, graviditet, dårlige filmer eller andres ekser. Jeg ønsker jo også at vennene mine skal lytte når JEG forteller noe, selv om det ikke angår dem personlig. Og utover det skal jeg innrømme at jeg har vært ganske selektiv i venneutvelgelser; NOE felles har jeg med alle jeg holder kontakten med.

Det med andres forventninger vet jeg ikke helt om jeg er med på. Kanskje det er som andre her sier; omgir du deg med "feil" og ganske overflatiske folk? Eller har du veldig lav terskel for hva som skal forventes av deg? For min del synes jeg det å ta seg tid til litt egenpleie og bytte ut noen sekkete eller slitne klesplagg er et ok råd å gi for at man skal føle seg bedre - for det funker faktisk. Men å "late som" man er blid sammen med gode venner, når man er deppa eller stressa, det forventer jeg ikke av folk. Ovenfor kollegaer, kanskje, men ikke venner og de nærmeste.

[Gjest Gjest]

Hei.

I løpet av det siste halve året har jeg blitt mer og mer klar over at jeg er en person som ikke gidder å "gjøre meg til" for andre. Og muliggens ble forholdet til det som da var samboeren min, ødelagt pga det.

Jeg gadd ikke kle meg opp, bare for å "tilfredsstille" øynene på han. Jeg gidder ikke late som om jeg er innmari interessert i samtaleemner som venner kommer med, hvis jeg ikke er det (et lite problem siden vi er interesserte i det samme), jeg gadd ikke ha sex hvis jeg ikke hadde så veldig lyst osv. Jeg gidder ikke/ vil ikke late som på flere områder med andre ord. Hver gang jeg har prøvd, så føler jeg meg falsk og "horeaktig" fordi det ikke er det "autentiske meg" som gjør noe eller snakker om noe. Jeg får følelsen av at jeg går på akkord med den viktigste verdien jeg har, nemlig ærlighet.

Nå skal det sies at jeg kanskje har vært litt deprimert det siste året, og ikke har vært helt meg selv. Men selv om humøret begynner å komme tilbake, så kommer jeg ikke over den følelsen av at folk rundt meg krever at "jeg gjør meg til". Er det bare meg som som har det sånn? Tror dere det kan komme av at jeg har vært deprimert, eller er det holdningene i samfunnet som krever at man skal være "på sitt beste hele tiden" (og dermed bør kjøpe klær for å fremheve ditt og datt, kle seg opp for mannen sin, være tilsynelatende interessert i alt mulig osv).

Noen synspunkter?

←

Jeg ser jo poenget ditt. Og det er jo slik at man skal slippe å føle seg falsk og føle seg som en hore. Det er det ingen som burde behøve å føle.

Noen ganger føler jeg også at jeg må gjøre meg til, og det er ingen god følelse. Det gjelder ikke blandt de jeg føler meg vel med, og tilbringer tid sammen med. Men heller dem man er sammen med pga familiær plikt osv. At det er dem i familien man ikke liker, og må late litt som. Men det tar ikke akkkurat livet av en person å måtte gjøre det et par ganger i året.

Når det gjelder å kle seg opp så liker jeg å pynte meg for mannen min så han skal synes jeg er pen, og kanskje se på meg med lyst i øynene. Dette er i mine øyne å ta vare på det man har. Det samme gjelder sex. Jeg har sex uten at jeg har særlig lyst noen ganger. Jeg vet jeg får lyst når jeg kommer i gang, og at det gleder mannen min. Jeg vil så gjerne at han skal være lykkelig sammen med meg!

Når jeg sitter i en samtale forventer jeg faktisk at de jeg snakker med virker interessert selv om temaet ikke omhandler den personen. Rett og slett fordi man trenger å prate om ting. Der syns jeg faktisk du virker litt egoistisk.... Ene gangen ens egen tur noen ganger noen andres.

Når jeg har vært deprimert har jeg blitt litt egoistisk, dette fordi man bruker så stor del av tiden på å tenke på seg selv og sine problemer. SÅ dette må du jobbe med....

Vi lever i et samfunn der ting kreves av oss. Noen av kravene er urimelige, og disse skal vi ikke henge oss så mye opp i tror jeg. Dette går på vellykkethet i mine øyne. At man skal mestre så mange ting. Ha så mange ting. Ha masse tid, penger, venner, kjæledyr, fritid, hytte, hus, bil. det å ha flust av disse tingene er falskt. Det går ikke an uansett. Noen av tingene kommer alltid til å mangle, og man er ikke mislykket av den grunn...

[Gjest =tentacle=]

Det høres ut som det er depresjonen som snakker fremdeles, og at overskuddet ikke har kommet fullt tilbake. Jeg har hatt en dyp sorg, og det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg til vanlig jenteprat, eller bry meg om å pynte meg. Jeg husker at det omtrent provoserte meg å måtte høre på andres dagligdagse ting, fordi sorgen dominerte helt hos meg, og det andre snakket om av trivialiteter føltes uvesentlig og som en ekstra byrde. En depresjon tapper for krefter, og når man er på felgen, virker selv de minste grussteinene i veien som hindre. En som ikke har vært deprimert selv, vil ofte ha vanskelig for å forstå at depresjonen nettopp treffer din evne til å sette pris på venner, og å føle at de setter pris på deg. Venner stiller ofte opp når man er syk, men er man deprimert skyver man dem gjerne fra seg pga depresjonen, venner tror at man avviser dem personlig, og da trekker de seg kanskje unna.

Kanskje kjenner du også på at du var sliten før du ble syk, og at det var fordi du prøvde å strekke deg for alle andre hele tiden? Mange deprimerte har en slik forhistorie. Om det faktisk var derfor de ble syke vet man ikke, men å sette ned kravene til seg selv mens man jobber for å bli frisk er bra. Å brenne broer mens du er i den fasen du er i nå, kan være greit hvis du virkelig har hatt venner som du ikke egentlig passer sammen med, men det kan også være at du skal være litt forsiktig med det, og be om forståelse for at du ikke alltid greier å henge med. Kanskje våkner du en dag og er glad for at de er akkurat dem de er

[Gjest gjesten]

Jeg tror også at det er en depresjon som gjør at TS tenker som hun gjør.

[Gjest Neffi]

Sånn er jeg også.  Har lagt på meg 30 kilo for jeg gidder ikke å trene bare for (ex-)samboeren sin skyld. Jeg trives best i morgenkåpe dagen lang, og når han ikke ville godta det, så var det likebra at forholdet ble avsluttet.

Selv er jeg stort sett bare interessert i å se på tv, så de vennene jeg hadde før, måtte bare godta at jeg holdt kjeft når de pratet om andre ting. Nå slipper jeg heldigvis å prate om andre ting, for de har sluttet å komme på besøk, noe som er likegreit.

Nei, huset ser helt forferdelig ut, men jeg trives med det slik. Jeg kommer ikke til å rydde bare for at min mor synes det er ufyselig her, når hun kommer på besøk. Vil hun komme på besøk i ett ryddig hjem, så kan heller hun rydde her. Jeg føler meg falsk og ekkel om jeg skulle rydde bare for min mor. Jeg setter også ærlighet høyere enn noe annet, selv om det har hatt negative konsekvenser for mitt sosiale liv. Har jeg en mening om noe eller noen, så sier jeg det rett ut, selv om meningene mine kanskje sårer eller er politisk ukorrekte.

Jeg må innrømme jeg var lykkeligere før, men jeg har i allefall æren i behold, og for meg er den verdt mer enn noe annet.

←

[Gjest Frk Åberg]

Jeg må innrømme at jeg ikke ble overrasket når du skrev at du har følt deg deprimert det siste året...

Jeg kan forstå dette ønsket om å være ærlig, og ikke gjøre alt for andres skyld. Men det er nå en gang sånn vårt sosiale liv er bygd opp. Vi viser interesse for andre, selv om man ikke er kjempeinteressert i det i seg selv. Jeg er uansett interessert i hva andre, noe som innebærer interesse for hva de liker/tenker (til visse grenser selvfølgelig). Et tegn på depresjon kan være nettopp det at man mister interesse for ting, og at man oppfatter at "man endelig ser hvordan ting er". Har en venninne som antakeligvis har vært deprimert noen ganger, og hun har tenkt litt av det samme som deg. Endelig ser hun hvor falske alle er, og ser mørkt på alt og alle.

Tror dessverre at hvis du gjennomfører en slik tankegang i praksis, så vil du kunne risikere å bli ensom, ved at folk trekker seg unna. Håper du har noen du kan snakke med om disse tingene?

Er enig i at samfunnet på mange måter kan være ganske overfladisk. Jeg ønsker også å være meg selv med gode venner, men dette innebærer ikke å overse ting de snakker om eller la være å ta vare på meg selv. Jeg kler meg ikke opp hovedsaklig for andres del, men like mye for min egen.

[Gjest Gjest]

Mange av innleggene gikk på det samme, så jeg valgte ut ett, for å presisere hva jeg mener.

Jeg ser jo poenget ditt. Og det er jo slik at man skal slippe å føle seg falsk og føle seg som en hore. Det er det ingen som burde behøve å føle.

Noen ganger føler jeg også at jeg må gjøre meg til, og det er ingen god følelse. Det gjelder ikke blandt de jeg føler meg vel med, og tilbringer tid sammen med. Men heller dem man er sammen med pga familiær plikt osv. At det er dem i familien man ikke liker, og må late litt som. Men det tar ikke akkkurat livet av en person å måtte gjøre det et par ganger i året.

Ja jeg skjønner hva du mener. Og jeg trenger heller ikke late som overfor mine nærmeste venner. Men de som er litt mer bekjente enn venner, som begynner å snakke om det jeg synes er overflatiske ting, f.eks. mote og sladder om andre, er jeg lite interessert i.

Når det gjelder å kle seg opp så liker jeg å pynte meg for mannen min så han skal synes jeg er pen, og kanskje se på meg med lyst i øynene. Dette er i mine øyne å ta vare på det man har. Det samme gjelder sex. Jeg har sex uten at jeg har særlig lyst noen ganger. Jeg vet jeg får lyst når jeg kommer i gang, og at det gleder mannen min. Jeg vil så gjerne at han skal være lykkelig sammen med meg!

Har dere menn som kler seg opp kun for dere? Og ville dere synes det var greit hvis deres mann hadde sex med dere kun for å tilfredstille dere, uten særlig egen interesse? Er det en typisk kvinne-innstilling, å skulle virke tiltrekkende for "å ta vare på forholdet", fordi vi ønsker at de skal være lykkelig sammen med oss? Eller er jeg bare egoistisk?

Når jeg sitter i en samtale forventer jeg faktisk at de jeg snakker med virker interessert selv om temaet ikke omhandler den personen. Rett og slett fordi man trenger å prate om ting. Der syns jeg faktisk du virker litt egoistisk.... Ene gangen ens egen tur noen ganger noen andres.

Ja. Jeg mente ikke at temaet må handle om meg. Og jeg mente heller ikke ting som den andre virkelig mener, tenker på, har behov for å snakke om, eller liknende. Men jeg tenkte på sånne tomme ting som hvem som renset kaffemaskinen på jobb, eller hvilke sko en kollega på jobben har kjøpt eller liknende.

Vi lever i et samfunn der ting kreves av oss. Noen av kravene er urimelige, og disse skal vi ikke henge oss så mye opp i tror jeg. Dette går på vellykkethet i mine øyne. At man skal mestre så mange ting. Ha så mange ting. Ha masse tid, penger, venner, kjæledyr, fritid, hytte, hus, bil. det å ha flust av disse tingene er falskt. Det går ikke an uansett. Noen av tingene kommer alltid til å mangle, og man er ikke mislykket av den grunn...

←

Nei skjønner at man ikke er mislykket av den grunn. Men lurer på i hvilken grad vi tenker over hva vi kommuniserer til hverandre. I hvilken grad vi som samfunn er blitt overflatiske, og kommuniserer fraser til hverandre. Kanskje fremfor å fortelle hvordan vi virkelig har det. Jeg mener, hvis dere blir spurt av en på jobben om hvordan det går, hva svarer dere? "Jo takk, det går bra".... kanskje uansett hvordan det går... I stedet for å f.eks. si, "jeg har egentlig litt mye og gjøre for tiden, og føler meg litt sliten, men ellers går det bra"... uten dermed å insinuere at det er noe galt.

Eller er jeg helt på jordet?

[Gjest Gjest_snuppa_*]

Glemte å skrive navn, men innlegget over var fra meg

[Tammy Delfina]

Nei skjønner at man ikke er mislykket av den grunn. Men lurer på i hvilken grad vi tenker over hva vi kommuniserer til hverandre. I hvilken grad vi som samfunn er blitt overflatiske, og kommuniserer fraser til hverandre. Kanskje fremfor å fortelle hvordan vi virkelig har det. Jeg mener, hvis dere blir spurt av en på jobben om hvordan det går, hva svarer dere? "Jo takk, det går bra".... kanskje uansett hvordan det går... I stedet for å f.eks. si, "jeg har egentlig litt mye og gjøre for tiden, og føler meg litt sliten, men ellers går det bra"... uten dermed å insinuere at det er noe galt.

←

Jeg forstår hva du mener. Det er liksom ikke "lov" å vise følelser og folk som spør hvordan det går eller hvordan en har det forventer at en sier: "Takk, bare bra" uansett.

Blir en såret over noe andre sier til en, så er man overfølsom. Det kan virke som om andre mennesker ikke aksepterer et annets menneskes grenser. Tåler de det selv ja, da må alle andre tåle det samme! Dette er sinnsykt travelt... sliter med depresjoner jeg også så jeg kan tenke meg hvordan du føler det....

[*melis*]

Mange av innleggene gikk på det samme, så jeg valgte ut ett, for å presisere hva jeg mener.

Ja jeg skjønner hva du mener. Og jeg trenger heller ikke late som overfor mine nærmeste venner. Men de som er litt mer bekjente enn venner, som begynner å snakke om det jeg synes er overflatiske ting, f.eks. mote og sladder om andre, er jeg lite interessert i. 

Har dere menn som kler seg opp kun for dere? Og ville dere synes det var greit hvis deres mann hadde sex med dere kun for å tilfredstille dere, uten særlig egen interesse? Er det en typisk kvinne-innstilling, å skulle virke tiltrekkende for "å ta vare på forholdet", fordi vi ønsker at de skal være lykkelig sammen med oss? Eller er jeg bare egoistisk?

Ja. Jeg mente ikke at temaet må handle om meg. Og jeg mente heller ikke ting som den andre virkelig mener, tenker på, har behov for å snakke om, eller liknende. Men jeg tenkte på sånne tomme ting som hvem som renset kaffemaskinen på jobb, eller hvilke sko en kollega på jobben har kjøpt eller liknende.

Nei skjønner at man ikke er mislykket av den grunn. Men lurer på i hvilken grad vi tenker over hva vi kommuniserer til hverandre. I hvilken grad vi som samfunn er blitt overflatiske, og kommuniserer fraser til hverandre. Kanskje fremfor å fortelle hvordan vi virkelig har det. Jeg mener, hvis dere blir spurt av en på jobben om hvordan det går, hva svarer dere? "Jo takk, det går bra".... kanskje uansett hvordan det går... I stedet for å f.eks. si, "jeg har egentlig litt mye og gjøre for tiden, og føler meg litt sliten, men ellers går det bra"... uten dermed å insinuere at det er noe galt.

Eller er jeg helt på jordet?

←

Jeg forstår veldig godt hva du mener, og tenker veldig likt deg. Hver gang jeg feks. sitter ved middagsbordet sammen med familie eller slekt og de diskuterer i evigheter om biffen var mør nok, om den var passe krydret, om den var passelig stekt osv. så tenker jeg at "fy faen, vi har det alt for godt her i landet". Jeg synes generelt at folk er altfor overfladiske og opptatt av det "nære" og glemmer å sette ting i perspektiv.

Jeg er av typen som hater smalltalk og som helst vil bli kjent med folk gjennom en naturlig setting og ikke ved å bruke 100 timer på overfladisk pjatt. Prøver så godt jeg kan å oppføre meg normalt i sosiale settinger, og er stort sett overbærende med folk som forteller om ting som interesserer meg null. Er høflig og blid. Men når jeg misliker noen og føler at jeg har god grunn til det så går jeg ikke rundt å later som jeg liker vedkommende, og jeg mener at det er lov å ha dårlige dager innimellom og å vise det.

Forøvrig så har jeg lært meg å sette mer pris på verden slik den er, men jeg er enig med deg i at disse forventningene om hvordan man skal være og hva man skal gjøre og si kan være utrolig irriterende til tider.

[Gjest Verdens verste husmor]

Mange av innleggene gikk på det samme, så jeg valgte ut ett, for å presisere hva jeg mener.

Ja jeg skjønner hva du mener. Og jeg trenger heller ikke late som overfor mine nærmeste venner. Men de som er litt mer bekjente enn venner, som begynner å snakke om det jeg synes er overflatiske ting, f.eks. mote og sladder om andre, er jeg lite interessert i. 

Har dere menn som kler seg opp kun for dere? Og ville dere synes det var greit hvis deres mann hadde sex med dere kun for å tilfredstille dere, uten særlig egen interesse? Er det en typisk kvinne-innstilling, å skulle virke tiltrekkende for "å ta vare på forholdet", fordi vi ønsker at de skal være lykkelig sammen med oss? Eller er jeg bare egoistisk?

Ja. Jeg mente ikke at temaet må handle om meg. Og jeg mente heller ikke ting som den andre virkelig mener, tenker på, har behov for å snakke om, eller liknende. Men jeg tenkte på sånne tomme ting som hvem som renset kaffemaskinen på jobb, eller hvilke sko en kollega på jobben har kjøpt eller liknende.

Nei skjønner at man ikke er mislykket av den grunn. Men lurer på i hvilken grad vi tenker over hva vi kommuniserer til hverandre. I hvilken grad vi som samfunn er blitt overflatiske, og kommuniserer fraser til hverandre. Kanskje fremfor å fortelle hvordan vi virkelig har det. Jeg mener, hvis dere blir spurt av en på jobben om hvordan det går, hva svarer dere? "Jo takk, det går bra".... kanskje uansett hvordan det går... I stedet for å f.eks. si, "jeg har egentlig litt mye og gjøre for tiden, og føler meg litt sliten, men ellers går det bra"... uten dermed å insinuere at det er noe galt.

Eller er jeg helt på jordet?

←

Jeg vet at jeg gleder mange mennesker kun ved å veksle intetsigende fraser, de føler seg sett... så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Det er da mye bedre å snakke om intetsigende ting, enn å overse personen totalt?

Det å måtte være 100% ærlig til enhver tid er for meg en utrolig egoistisk, egosentrert tankegang.

Jeg ønsker ikke lenger å snakke mersonlig med bekjente. Jeg intresserer meg ikke for sladder, men intetsigende prat om den siste boken/filmen, været, nyheter osv, har blitt ganske naturlig, og det kan bli en hyggelig samtale om "ingenting".

Du kan mene at dette er overfladisk, men for mange har dette blitt en "overlevelsesteknikk", rett og slett for å bevare en viss grad av mental helse i en verden der alle føler de har rett til å fortelle alle andre hva de gjør galt!

Dette har med erfaring å gjøre (nei, ikke nødvendigvis alder)

Etter å ha blitt fortalt (fra bekjente) hva jeg "må" gjøre, når, hvordan og hvorfor fordi jeg var så dum at jeg svarte ærlig på deres spørsmål om hvordan jeg hadde det, så har den informasjonen blitt gradert etter "need-to-know-basis"...

Ja, jeg kommuniserer fraser, og jeg har min grunn til å gjøre det! Og min grunn er mennesker som mener de har rett til å fortelle meg hvor feil jeg lever mitt liv!

[Malama]

Jeg er enig i at det høres uts om om du fortsatt sliter med en depresjon ja. For dette handelr om "gi og ta", en gang deg og en gang meg, og det er helt vanlig, sosial oppførsel.

Ja, jeg har en mann som "kler seg opp" for meg, av og til. Joda, noen ganger går han i joggebukse, og noen ganger går jeg i det også, men vi kler oss da pent bare for oss selv av og til. Det er ikke for noen andre enn meg han tar på seg skjorte og penbukse når jeg lager god middag og tar på kjole (eller, han kan lage middagen for den del) og vi feirer vår "årsdag" med middag og levende lys.

Ja, jeg ville synes det var greit om han tilfredsstilte meg, uten å absolutt ha behov for det selv.

Å småprate om "hvem som har renset kaffetraktren, og hvilke sko som er kjøpt" er rett og slett sosialisering på jobb (og praktiske hensyn av og til, om det er på tide å rense den på nytt om den som sit gjorde det be pensjonert for et år siden)

Når du ikke helt ser og skjønner dette, så er det nok mye depresjonen din, heller enn at du er egoistisk (eller, det at depresjonen gir deg egoisitske tendesner) og jeg regner med at det vil gå over når du kommer tiloverflaten igjen (med mindre du var slik før også da..)

Ja, noen ganger er det irreevant hvilke sko kollegaen har kjøpt, men man nikker og smiler, sier de var fine. Man nikker forståelesfult og sier at man skjønner frustrasjonen til den som har stått en time i kø på postkontroet (selv om vedkommende "burde visst bedre enn å gå på posten i lunsjen en uke før jul") og småsnakker om barnebarn (jeg har ikke egne barn engang, men kan snakke om spenningen med å bli bestemor likevel) og juletrefest (igje, jeg går ikke på slike ettersom jeg ikke har barn) og jatter bare med. Sosialitet.

Men selvsagt har man sine grenser, og selvsagt skal man ikke "fake" hele tiden, og selvsagt skal du være deg selv, til syvende og sist.

Og jeg har sluttet å svare "det går bra" når det ikke gjør det.

Da svarer jeg "det går". For det gjør det jo. Det går. Det gjør det alltid. Og når jeg har det tungt og vanskelig, så trøster jeg meg selv med at det går. På ett eller annet vis går det. Det må det jo bare det. Så derfor har det blitt mitt svar når noen spør, og jeg ikke synes det går bra.

Så i morges svarte jeg "det går nå, på et vis". Signaliserte altså at det ikke går så "bra" akkurat nå.

Og heldigivs har jeg forståelesfulle kolleger som gidder å ta seg bryet med å spørre, og late som om de bryr seg om min morfar som ligger for døden, enda de seøvsagt ikke gjør det.

Noen ganger meg som later som om jeg bryr meg om deres saker, og noen ganger de som later som omde bryr seg om mine.

Det funker slik.

[Gjest Gjest]

Har dere menn som kler seg opp kun for dere? Og ville dere synes det var greit hvis deres mann hadde sex med dere kun for å tilfredstille dere, uten særlig egen interesse? Er det en typisk kvinne-innstilling, å skulle virke tiltrekkende for "å ta vare på forholdet", fordi vi ønsker at de skal være lykkelig sammen med oss? Eller er jeg bare egoistisk?

←

Om min mann ikke gidder å ta vare på utseendet, gå ubarbert og i slafsete klær så blir jeg skikkelig provosert. Han behøver ikke å kle seg til fest hver dag, men det er veldig greit å vise partneren at du anstrenger deg ørlite grann for hennes skyld.

Jeg tar det som et kompliment. Veldig godt å vite at selv i småbarnsfasen så er han opptatt av at vi ikke skal få kun "hverdager i joggedress".

At kvinner ønsker å være tiltrekkende er vel ganske naturlig. Menn er mer visuelle enn oss og jeg ser ikke på det som noe ille. Jeg vil at min mann skal finne meg tiltrekkende og jeg vil selvfølgelig ha en tiltrekkende mann også. Om han ikke gidder å løfte en finger for å ta vare på utseendet sitt så tar han meg veldig for gitt. Men jeg må si at selv om jeg er helt alene så har jeg ikke på meg andre klær eller sminker meg annerledes enn når min mann er her. Jeg gjør det samme hver dag, uansett, det er en vane. Alltid jeans, aldri joggebukse som et eks.

Å aldri gidde å fikse seg opp litt, i hverdagen, for å glede kjæresten synes jeg vitner om en likegyldig holdning med et aldri så lite innslag av depresjon.

Blir du ikke glad av å føle deg litt ekstra fin av og til, for din egen skyld?