Helsepersonell

[Gjest Gjest som lurer..]

Inspirert av en annen tråd så lurer jeg på hvordan dere stiller dere til helsepersonell som har slitt med psykiske problemer?

Går dette utover deres troverdighet eller kan det være en styrke?

[lillesky]

Går dette utover deres troverdighet eller kan det være en styrke?

←

Jeg tror det er en styrke, for de har lettere å forstå hvordan den psyke har det i praksis, ikke bare teoretisk.

Depresjon er ikke en kronisk stkdom.

[Gjest Gjest]

Depresjon er en kronisk sykdom og jeg hadde ikke følt meg trygg i hende på noen som har det.

Psykisk sykdom omfanger mye, men dersom det er sykdom av typen en kommer seg gjennom og er ferdig med så hadde jeg ikke hatt problemer med dette.

[Gjest vimse]

Hva mener du med troverdighet? Jeg ble litt usikker på det.

Å skulle stille seg positiv eller negativ til helsepersonell som har slitt med psykiske problemer tror jeg er vanskelig. Å ha psykiske problemer kan være så mye, og helsepersonell har så vidt et arbeidsfelt, og likeså er det alle de individuelle forskjellene som finnes. Om det er en styrke? Jo, mange ganger tror jeg det, å inneha erfaring kan være en fordel, men jeg tror det essensielle er på hvilken måte man bruker erfaringen sin.

[Merneith]

Jeg ser ikke helt årsaken til at en pasient skulle vite om eventuelle psykiske problemer i det hele tatt. Det er sjeldent det er naturlig å dele denne informasjonen med noen man behandler.

Jeg vet at mange pasienter gjerne vil ha behandlere som har følt sykdom X på kroppen, men også dette har jeg litt problemer med å forstå. en behandler som har vært feks deprimert forstår kanskje bedre hvordan det føles å ha nevnte lidelse, men behandlingsmessig så stiller man ikke så mye sterkere. Empati skal ikke være avhengig av å ha opplevd depresjon e.l. selv.

Og hvis man er for deprimert til å hjelpe andre, så jobber man forhåpentligvis ikke.

[Gjest Gjest]

Det der er en sak med fler sider. Jeg vet om eksempler hvor folk som har slitt med f eks misbruk eller sykdom og dermed vært "brukere" av helse- og sosialsektoren, senere har valgt å utdanne seg innen samme sektor (gjerne gjennom YA og tiltaksplasser?). Noen ganger kan det jo helt klart være en fordel, at man har kjent på kroppen hvordan møtet med behandlere føles, hva man har opplevd at fungerer og hva som har føltes som arroganse. Men jeg vil tro det er veldig viktig at man har kommet dit at man er frisk eller i hvert fall velfungerende på tross av en diagnose. Også kommer det nok an på hvor direkte jobben er relatert til ens egen sykdomshistorie, nær link er ikke nødvendigvis noen fordel, tror jeg.

Jeg vil tro det kommer mest an på hvorvidt den det gjelder har reflektert over hele situasjonen, og ikke minst at h*n er i stand til å se utover sin egen opplevelse og erfaring. Jeg vil tro det er en fare (har også eksempler på dette) at man kan tro man sitter på mye av fasiten ettersom man har vært på begge sider av bordet selv, mens man i praksis, nå som helse- eller sosialpersonell, ikke ser brukeren, men seg selv. Altså at man relaterer for mye til sin egen erfaring, diagnose osv i stedet for å klare å sette seg inn i brukerens situasjon og gjøre jobben skikkelig.

Det finnes et begrep som kalles "den hjelpeløse hjelper", og det er nok et faktum at endel av disse er folk som tror at de vil bli gode "hjelpere" FORDI de selv har opplevd traumer.

[Gjest gjesta]

Jeg synes ikke det går utover troverdigheten til personen. De aller fleste av oss vil i løpet av livet slite psykisk på ett eller annet tidspunkt, i større eller mindre grad.

Endret 11. desember 2006 av Zari

[BergensAnd]

Det finnes et begrep som kalles "den hjelpeløse hjelper", og det er nok et faktum at endel av disse er folk som tror at de vil bli gode "hjelpere" FORDI de selv har opplevd traumer.

←

Noen av disse blir faktisk veldig gode hjelpere, bare så det også er nevnt.

ALF i Bergen har en annonse ute nå der de etterlyser ansatte som sjøl har bakgrunn i psykiatrien. Og jeg ser det bare som positivt. Alle har vel noen slags lyter som hindrer dem i å ta alle slags typer jobb, det må man jo se an i enhver situasjon. Passer ikke fok til jobben så finner man jo det ut, før eller seinere, men det er vel ingen grunn til å forskjellsbehandle bare pga av sjykdom?

Og som vi veit har dette landet til og med hatt en statsminister med alvorlig depresjon; akkurat som han ikke styrte landet aleine da det sto på som verst så er det heller ingen helseperson styrer en hel avdeling aleine.

Troverdighet? Det er vel ikke naturlig å fortelle pasienten at man sliter i perioder? Like lite som det er å fortelle pasienter at man er stomioperert eller har et glassøye?

[Gjest Gjest]

Noen av disse blir faktisk veldig gode hjelpere, bare så det også er nevnt.

←

Jo, klart noen blir det. Jeg tror også det å ha jobbet seg gjennom psykisk sykdom eller annet KAN være en fordel. Men dette er jo ikke de "hjelpeløse hjelperne", da, for det er de som ikke blir i stand til å se utover sin egen personlige erfaring.

[Gjest Eir]

Inspirert av en annen tråd så lurer jeg på hvordan dere stiller dere til helsepersonell som har slitt med psykiske problemer?

Går dette utover deres troverdighet eller kan det være en styrke?

←

Jeg har sett det slå begge veier, og finner det litt skremmende at så mange her ser det som fullstendig uproblematisk. Det trenger ikke å bli ett problem, men det kan bli det, og nettopp derfor er det også viktig å være ekstra oppmerksom på det.

[Drua]

Jeg synes ikke det går utover troverdigheten til personen. De aller fleste av oss vil i løpet av livet slite psykisk på ett eller annet tidspunkt, i større eller mindre grad.

←

Nettopp. Alle har sitt. Depresjon for eksempel blant helsepersonell er da ingenting pasientene trenger å tenke på eller skal merke noe til.

Jeg vil derimot kommentere det som gjesten over her skriver:

Jeg vil tro det er en fare (har også eksempler på dette) at man kan tro man sitter på mye av fasiten ettersom man har vært på begge sider av bordet selv, mens man i praksis, nå som helse- eller sosialpersonell, ikke ser brukeren, men seg selv. Altså at man relaterer for mye til sin egen erfaring, diagnose osv i stedet for å klare å sette seg inn i brukerens situasjon og gjøre jobben skikkelig.

Jeg tror du har veldig rett. Det er veldig fint å ha egne erfaringer som gjør at en lettere kan føle empati for pasienter, pårørende og andres opplevelser og reaksjoner. Det ligger mye forståelse i god omsorg. Derimot blir det veldig feil hvis man som helsepersonell eller behandler setter seg selv i fokus og sammenlikner seg med pasienten, og prøver å lære pasienten hvordan føle, takle, oppføre seg med bakgrunn i egne erfaringer og sitt liv. Det blir en sammenblanding som kan bli veldig feil, erfaringer er ikke nødvendigvis overførbare selv om utgangspunktet likner.

[Gjest Gjesta]

Enig med Drua, Eir mfl.

Det kan godt hende noen kan dra nytte av førstehåndserfaring i jobben sin, andre tror jeg lett faller i fellen der de bruker jobben som egenterapi og at fokuset kan bli snudd på hjelperens liv og problemer istedenfor pasientens. Om hjelperen selv har slitt med lignende problemer kan det i noen tilfeller kanskje være riktig og bra å være åpen om det, men i de fleste tilfeller tror jeg ikke det. Noen mennesker vil nok få økt tillit hvis de vet at hjelperen har følt problemene på kroppen selv, men tror det er stor fare for å gå ut over profesjonaliteten sin hvis man begynner å trekke inn egne private erfaringer.

[Gjest Gjesten]

Depresjon er en kronisk sykdom og jeg hadde ikke følt meg trygg i hende på noen som har det.

Psykisk sykdom omfanger mye, men dersom det er sykdom av typen en kommer seg gjennom og er ferdig med så hadde jeg ikke hatt problemer med dette.

←

Stemmer dette? Eg har vener som har hatt depressive fasar relatert til svært stressande arbeidsmiljø, samlivsbrot ol, men dei har no etter terapi/ antidepressiva blitt "friskmelde" og er tilbake i full jobb og har slutta med terapi/ antidepressiva. Dette er litt OT, men eg berre lurer.

Ellers er det som nokre seier ikkje noko pasientane nødvendigvis veit, om folk har hatt problem sjølve, så det treng ikkje vere eit tema ein gong. Og eg trur no at motbakkane ein går kan gjere ein til starkare og meir kunnskapsrike menneske, vel å merke om ein arbeider med problema, ikkje om ein lar dei oppsluke seg.

[Gjest Gjest]

Depresjon er en kronisk sykdom og jeg hadde ikke følt meg trygg i hende på noen som har det.

Psykisk sykdom omfanger mye, men dersom det er sykdom av typen en kommer seg gjennom og er ferdig med så hadde jeg ikke hatt problemer med dette.

←

Klinisk depresjon kan vel være tilbakevendende, men det er jo ikke ensbetydende med at det går utover jobben vedkommende gjør. Jeg har en bekjent som sliter med (klinisk) depresjon i perioder, men når han ikke er deprimert - i hans tilfelle er han frisk mesteparten av året - er han en ressurssterk og dyktig fyr (jobber ikke i helsevesenet, riktignok). Depresjon av andre årsaker trenger absolutt ikke være kronisk. Dessuten finnes det legemidler som i endel tilfelle gjør at man kan fungere helt normalt.

Jeg hadde ikke hatt betenkeligheter med å møte behandlere eller pleiere som har hatt depresjon, ei heller om det er mulighet for "tilbakefall". Men jeg ville nok ikke stolt på at en som ER alvorlig deprimert ville vært i stand til å gjøre en tilfredsstillende jobb, for såvidt jeg vet (les:tror) går det jo utover hva man orker og hvordan man tenker, og jeg vil tro det kan gå utover evnen til å tenke konstruktivt om jobben man skal gjøre. Om den det gjelder kjenner faresignalene selv og sørger for sykemelding og behandling før det går utover jobben, er det vel ok?

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror dette kommer veldig an på person og hva slags psykiske problemer. For det første så tror jeg ikke at man må ha slitt selv for å forstå hva andre sliter med, absolutt ikke (men det virker som en del tenker sånn).

Jeg tror ikke nødvendigvis at det trenger å være en ulempe heller. Så lenge man har et avklart og reflektert forhold til det, tror jeg det stort sett går greit. Men man må ha en bevissthet rundt det, slik at man bl.a. ikke overfører ting fra sitt eget liv til pasienten. Og man må forstå at selv om man har opplevd lignende ting, så vil ikke alle ha de samme reaksjonene eller behovene.

[Gjest Gjest]

Enig med Drua, Eir mfl.

Det kan godt hende noen kan dra nytte av førstehåndserfaring i jobben sin, andre tror jeg lett faller i fellen der de bruker jobben som egenterapi og at fokuset kan bli snudd på hjelperens liv og problemer istedenfor pasientens. Om hjelperen selv har slitt med lignende problemer kan det i noen tilfeller kanskje være riktig og bra å være åpen om det, men i de fleste tilfeller tror jeg ikke det. Noen mennesker vil nok få økt tillit hvis de vet at hjelperen har følt problemene på kroppen selv, men tror det er stor fare for å gå ut over profesjonaliteten sin hvis man begynner å trekke inn egne private erfaringer.

←

Enig med deg. Jeg tror uansett det sjelden er lurt eller nødvendig å være åpen om egne personlige erfaringer. Det viktigste man kan bruke egen erfaring til i slike jobber vil jeg tro er at man _bør_ kunne se pasientene eller brukerne sine som mennesker man behandler med respekt - noe som burde være en selvfølge, men som i hvert fall burde være lettere å skjønne når man har vært syk selv.

Min oppfatning er i hvert fall at det kommer mer godt ut av å ta folk alvorlig (og der det er riktig; forvente noe av dem), enn av at man relaterer alt til seg selv...

[Gjest TS]

Tusen takk for mange svar alle sammen. Spennede å se at det er så mange forskjellige synspunkter.

Inspirasjonen min var egentlig spiseforsytrrelses-tråden, ser at det ble mest fokus på depresjoner her.

Det er uansett en spennede diskusjon så tusen takk for alle innspill!

[Gjest Gjest]

Depresjon er en kronisk sykdom og jeg hadde ikke følt meg trygg i hende på noen som har det.

Psykisk sykdom omfanger mye, men dersom det er sykdom av typen en kommer seg gjennom og er ferdig med så hadde jeg ikke hatt problemer med dette.

←

Det er ikke en kronisk sykdom i alle tillfeller. Alle mennesker kan bli rammet av depresjon i perioder. Sykdommer som biopolar lidelse osv er derimot kronisk.

[Gjest Gjest]

Det er klart helsepersonell også kan blir rammet av pyskiske lidelser. Hva er dere tror? At det er supermennesker som jobber i helsevesenet eller?

Skal man gå igjennom en kaldblodighetstest får man får jobbe i helsevesenet eller?

[Gjest Sativa]

Jeg jobber i et omsorgsyrke, og sliter selv litt med psyken i perioder. I de periodene er jeg selvsagt sykmeldt. Tilstanden har forøvrig ingenting med jobben å gjøre.

Jeg vil påstå at det er visse områder i mitt arbeid som jeg lettere kan forstå og hjelpe til med enn de fleste andre av kollegaene mine. Jeg kan gjenkjenne mange av følelsene til mine klienter i meg selv. På den måten har jeg kanskje en større mulighet til å finne årsakssammenhenger og lindring. I tillegg kjenner jeg jo til medisiner som ofte blir brukt, når det gjelder bivirkninger osv.

Jeg forteller selvfølgelig ikke at jeg selv har opplevd slike ting til andre enn sjefen.

Tror at jeg verken er en bedre eller dårligere helsearbeider enn de som alltid holder seg mentalt friske. (og hvem gjør egentlig det i det lange løp)