Gå til innhold

Denne gangen skal alt bli så mye bedre!


Ares
 Del

Anbefalte innlegg

Hei, en ydmyk bruker melder sin ankomst.

Jeg hadde tenkt å benytte mitt første innlegg på å skrive en presentasjon, men jeg bruker det i stedet til dagboken min. Jeg trenger et sted å lufte ut tanker, skrive om meg, min sykdom og hva jeg har tenkt å gjøre for å forebygge en enda verre tilstand. Ettersom dagboken kommer til å bli generell, så fant jeg ut at jeg ville poste den her, men jeg regner med at sykdomsbildet kommer til å dominere.

Jeg er i utgangspunktet en moden, livsglad jente med ett barn og et på vei. Alt var egentlig rosenrødt frem mot den dagen smårollingen ble født. Jeg utviklet fødselsdepresjon, som etterhvert overskygget hele hverdagen min. Fødselen gikk helt greit, det var ikke noe spesielt å sette fingen på, men tiden etter var bare vond. Familie og venner var overlykkelige og naturligvis ramlet det inn kjente og kjære etter at vi kom hjem fra sykehuset. Smårollingen var de viktigste i livet mitt, og jeg ble sykelig sjalu bare noe tok i henne. Jeg fulgte dem med haukeblikk, samtidig som tankene vandret. Hva skulle de med henne? Hun var jo MIN! I mine øyne, var alle disse menneskene bare overflødige. Mannen også. Men, det var ikke så mye jeg kunne gjøre. Jeg måtte bare finne meg i at andre snakket, holdt og smilte til smårollingen. Det knuste meg helt. Under besøkene, satt jeg stort sett på soverommet og gråt.

Til å begynne med sov jeg greit om nettene. Smårollingen våknet bare 1-2 ganger den første tiden, og det var ikke noe problem. Jeg følte meg aldri utslitt eller tom, smårollingen gav meg ny energi. Det var alle disse menneskene jeg omgikk som tappet meg for krefter. Hvorfor måtte jeg absolutt forholde meg til hans familie? Det var jo ikke min familie. Likte forsåvidt ikke min egen familie heller. Alle gikk og hostet og nøs i hendene sine, for så å ta på smårollingen etterpå. Jeg husker jeg satt og talte bakterier som hoppet rundt på smårollingen. Hvis jeg ikke gråt, pønsket jeg ut måter å sende alle disse menneskene hjem på. Som regel var jeg trøtt og sliten, det var alltid en god unnskyldning.

Jeg følte meg ikke lenger trygg i min egen leilighet. Alt jeg støttet meg mot tidligere, og alt som gav meg støtte, var som røsket bort under føttene mine. Det var bare meg og smårollingen mor resten av verden. Og tro meg, resten av verden var også imot meg. Mannen prøvde flere ganger å ta på meg, snakke med meg, oppføre seg som en typisk kjæreste. Jeg forstod ikke helt hva han ville oppnå, men jeg antok at han var ute etter sex. Som om det kom til å skje, liksom! Nei takk!

Han sa flere ganger daglig at han elsket meg. Jeg sa det tilbake i begynnelsen. Ren automatikk. Men etter en stund, sluttet jeg med det også. Jeg orket ikke å lyve for meg selv lenger. Jeg måtte finne en måte å bli kvitt ham på. Skulle jeg bare si at det var slutt, eller skulle jeg fryse han ut av familien? Familien bestod altså av smårollingen og meg.

Jeg sluttet å spise også. Jeg fant ut at smårollingen reagerte på alt jeg spiste, så jeg endte opp med å drikke vann. Vann var harmløst. Jeg var hvit som et laken, jeg raste ned i vekt og verden var fremdeles et kaldt og følelsesløst sted. Jeg sluttet og gå utenfor døra. Livredd for hva andre tenkte om meg. Ekle, feite, uviktige meg. Likte ikke dem heller. At de så på vognen og smilte. At de så direkte mot meg.

Mannen flyttet ut. Jeg gråt hver eneste dag, gjerne 100 ganger for dag. Tok ikke telefonen, svarte ikke på mailer, kastet regningene under senga i håp om at de skulle forsvinne. Alt jeg tenkte på var smårollingen og hennes behov. Nå spiste hun mye. Gjerne 6 ganger om natten, og hver andre time om dagen. Jeg var plutselig husredd, livredd for å være alene om natten, "sov" med alt lyset på og hadde konstante mareritt om alt mulig fælt smårolligen kunne bli utsatt for.

Helsesøster plukket opp signaler hos meg, i tillegg hadde mannen snakket med henne. Han var svært bekymret for helsen min etter å ha googlet alle symptomene mine. Fødselsdepresjon. Jeg avfeide ham, kalte ham dum og latterlig. Helsesøster klarte derimot å trenge gjennom. Hver gang hun så meg gråt jeg, og så lenge etter fødsel (vi snakker nesten ett år) hadde hun forlengst slått fra seg babyblues. Hun henviste meg til fastlege, som igjen henviste meg til psykolog og familieterapi.

Mange tunge stunder, masse terapi og tårer senere - jeg friskemeldes. Jeg og mannen finner tilbake til hverandre, og kort fortalt er hverdagen lys, håpefull og normal, akkurat slik den skal være.

Nå er jeg gravid igjen, og vi venter et sommerbarn. Jeg har allerede følelser jeg ikke vil ha. Hvorfor ble jeg gravid, hva har jeg gjort. Vil jeg virkelig gå gjennom akkurat det samme en gang til. Noen dager er mørkere enn andre.

Men nei. Denne gangen får det ikke skje. Jeg tillater det ikke. Jeg skal bruke dette svangerskapet på å forebygge, og for det trenger jeg et sted å legge planer. Jeg har allerede tegn til svangerskapsdepresjon (noe jeg ikke hadde forrige gang), så da må jeg begynne allerede nå!

Jeg har bestilt time hos legen på nyåret. Jeg håper han har noen gode tips til meg. Jeg håper bare ikke at han anbefaler meg å snakke med noen. Hvem da, liksom? Skal noen stå klar den dagen jeg føder, å bare begynne å snakke i det ungen kommer ut? Det er jo de følelsene, de tankene og det jeg ikke klarte å kontrollere forrige gang. Det var som jeg stod på sidelinjen, mens en annen tok over livet mitt. Da jeg ble friskemeldt, gikk jeg lenge med svart samvittighet. Har jeg ødelagt spedbarnstiden for mannen? Hvorfor er han sammen med meg, hvofor risikerer han å gå gjennom det samme en gang til, hvis jeg skulle bli gravid på nytt. Han må jo være gal, for det er jeg absolutt ikke verdt. Jeg innser det nå, men ikke den gang. Jeg klarte bare ikke å fokusere på andre enn meg selv og smårollingen.

Denne gangen skal alt bli så mye bedre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei og velkommen hit.

Spennende og lese om deg og tankene dine. Jeg tror det kommer til å bli mye bedre denne gangen jeg. Synes du har mange fine og fornuftige tanker. Så fortsett å skriv her du, det kan gjøre underverker å få luftet tankene sine.

Ønsker deg lykke til framover :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for varm velkomst! :klem:

Nå har jeg bestilt time til lege. Han hadde ledig time 11 januar, så da har jeg litt tid å forberede meg på. Jeg sitter med så mange spørsmål, men av erfaring vet jeg at jeg kommer til å glemme alt når jeg først sitter der. Så jeg skal skrive alt ned, nærmest forberede en tale.

Jeg skal på ultralyd den 10 januar. Det gleder jeg meg til. Jeg har bare varme tanker om den lille huleboern. Jeg elsker å kjenne babyens spark, livstegn om at alt er OK. Jeg bekymrer meg ikke over sykdom eller misdannelse hos den lille, bare den lever er jeg fornøyd.

I dag er forresten en god dag. Mannen er tilbake fra jobb og vi skal bare kose oss i hele dag. Jeg er 100 % sykemeldt, så dagene består stort sett av husets fire vegger. Det høres kanskje deilig ut, å ha "fri" til å gjøre det man ønsker, men det bekymrer meg også. Jeg er livredd for å bli alene med tankene mine, for jeg regner med at det var slik de fikk blomstre forrige gang. Jeg har funnet ut at jeg må holde meg opptatt. Jeg er hjemmeværende med smårollingen, så det begrenser seg litt hva jeg kan gjøre. Men, jeg skal sette opp ukesplaner over aktiviteter vi skal gjøre. Neste helg reiser jeg og smårollingen hjem til mine foreldre, så jeg tenkte å starte når vi er tilbake, for vi skal være der hele julen. Mannen kommer helgen etter - heldigvis.

Nå skal vi drikke kakao, og se resten av Dr. Phil.

Ha en fin dag alle sammen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint at du har fått time til legen, det kan nok være lurt å skrive ned evt spørsmål på forhånd ja. Jeg er også slik at jeg lett glemmer ting jeg vil spørre om, får liksom helt jernteppe.

Håper du får kost deg og slappet skikkelig av i julen, og så kan du starte med blanke ark når det nyåret kommer.

Ha en fin kveld :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk! Ja, det håper jeg også!

I dag er egentlig en bra dag. Jeg og smårollingen har vært i åpen barnehage og kost oss skikkelig. Det er så fint å være med på hele dagen til den lille, vi opplever og deler minnene sammen.

Jeg er trist fordi symptomene, de forbudte følelsene, blir mer og mer fremtreden. Jeg sitter ikke lenger igjen med tankene om hvordan det var den gang, de er mer ekte nå, nesten så jeg kan ta og føle på dem. Kroppen min har begynt å danne antistoffer mot mannen og alt han foretar seg, og samvittigheten min blir svartere og svartere. Hvorfor må jeg føle det sånn, det er så urettferdig overfor mannen som bare er snill og grei. I går lagde han pannekaker til meg, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å irritere meg over lydene han lagde. Da vi hadde lagt oss, måtte han en tur på toalettet, og da han kom tilbake hørtes det ut som en svær elefant trampet inn på soverommet og kastet seg ned i sengen. Jeg måtte bite meg i tunga for å ikke si noe stygt til ham.

Jeg klarer fremdeles å kontrollere disse følelsene, altså bite det i meg, også venter jeg til han har gått, hvorpå den minste lille ting kan utløse tårer. Jeg regner med at det er en grei måte å "lufte ut" på. Han fortjener ikke at jeg tar det utover han, men jeg må få det ut på et vis, ettersom jeg skal fungere resten av dagen også. Smårollingen ser meg sjelden gråte, jeg er stor sett smilende og glad når vi er sammen, men jeg ser for meg at dette kommer til å tynge mer og mer, og til slutt vil det gå utover smårollingen. Eller, det er den utviklingen jeg prøver å sette en stopper for.

Jeg skal spørre fastlegen om medisinering. Kan jeg medisineres i svangerskapet og når jeg ammer? Forrige runde snakket jeg meg ihjel, og det er vanskelig nok når man står midt oppi det. Nå merker jeg at det er på vei, og jeg har symptomer på det, så kanskje det finnes noe forebyggende? Jeg håper virkelig det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ta en snakk med fastlegen din du, for du kjenner vel kroppen din ganske godt etterhvert. Du får øse ut all din frustrasjon over mannen og alt annet her inne, så slipper du i allefall å sitte inne med det. Er utrolig kjekt med KG sånn sett, ingen som blir noe sjokkert over at noen utbrudd kommer i ny og ned.

Ha en fin kveld :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...