når ungene flytter ut fra hjemmet

[kind]

Mange tror jeg er gal når jeg sier at jeg er i sorgprosses når "ungen"min har flyttet

ut.Jeg syntes det er helt forferdelig!! Er det fler som har erfart det samme??

[miow]

Jeg gruer meg iallefall masse til å flytte ut sjøl, selv om jeg har lyst! Så skjønner deg godt jeg:)

[Miami]

Dette høres da helt normalt ut. Har delvis erfaring, barn som har flyttet pga skolegang et års tid, men så kommet tilbake igjen. Det er litt annerledes, men kjenner meg godt igjen.

[kind]

;)godt å høre at det er flere,må få sagt at jeg bare har ett barn da.Det hadde

kansje vært lettere hvis jeg hadde hatt flere barn hjemme.

[Gjest LilSweetie]

Moren min erfarte det samme da jeg flyttet ut, så du er ikke alene. Men vi har bevart et kjempegodt forhold, og snakker og ser hverandre mye. Så nå går det fint

[exita]

Gutten min flyttet ut nå i høst, han er den første av mine 3 som flyttet. Jeg grudde meg i hvertfall i 2 år før, fordi jeg visste at han måtte flytte hjemmefra for å gå på skole.

Da tiden nærmet seg, var det flere kvelder jeg gråt og var helt ifra meg,mannen min måtte trøste meg og det hjalp litt.

Men nå er det snart gått et halvt år, og jeg ser at det går bra med han, så da har jeg det bedre med meg selv.

Husker også at jeg ringte min mor og spurte henne om hun hadde det slik da jeg flyttet , da lo hun og sa at hun hadde det på samme viset men hadde ikke sagt noe til meg for jeg var jo ung og syntes det var spennende å flytte for meg selv.

Det går nok bra skal du se , bare vis ungen din at du stoler på han/henne, så får dere et godt forhold til hverandre.

[c",)]

Tror det er mange som gruer seg til at barna flytter hjemmefra.

Jeg har også bare 1 barn, men h*n er bare 9 år, så det er heldigvis ennå noen år til h*n flytter, å jeg kan enda ta det med ro.

Har jo også hørt om de som gleder seg til ungene flytter, så vi mennesker er ganske forskjellige.

[Gjest gjesta]

Eldstemann flyttet hjemmefra her i høst.

Jeg syntes det var helt greit. Faktisk litt deilig.

Det blir litt stille ved middagsbordet da

Vi har god kontakt, men prater ikke så ofte sammen nå. Er veldig obs på at hun ikke skal ha en mamma som ikke kan gi slipp på henne. Nå har hun flyttet et stykke unna så jeg har kun vært på besøk der en gang.

Kan hende det blir verre når minstemann flytter, men jeg tror faktisk ikke det.

Din reaksjon er ikke uvanlig. Det er en lang epoke av livet som er over. Din jobb er ferdig. H*n står på egne ben. Litt vedmodig er det uansett.

[kind]

heisan,takker for dere som har svart meg.Da er jeg ikke gal alikevel,ha ha

[hjertesukka]

Nei, du er ikke gal. Har samme tanker selv, snåle tanker.

Av og til lurer jeg på hvor de ble av, de søte små jentene mine med musefletter og is i hånden. (de lever jo i beste velgående og har sine egne liv).

Noen ganger savner jeg alt rotet som fulgte med også, ja jeg må være gal,men slik er det!

Får bare tenke på at jeg tross alt gjorde en bra jobb...

[Clarissa]

Vet du, kind, jeg skjønner akkurat hvordan du har det.

Min datter flyttet hjemmefra for 1,5 år siden. Heldigvis flyttet hun på studenthybel bare 5 km fra hvor jeg bor, og ikke til en annen by. (Det hadde vært helt krise..)

Jeg kjørte flyttelass for henne, og etter at siste lasset var levert og jeg skulle kjøre hjem, så måtte jeg stoppe bilen fordi jeg gråt så masse at jeg klarte ikke å kjøre. Heldigvis klarte jeg å være cool så lenge at hun ikke såg at jeg hadde det vondt.

Men alene i bilen gråt jeg lenge, lenge.

Jeg syntes det var flott at hun flyttet for seg selv, for det er jo det som er meningen når barna blir store. Men jeg hadde også gruet meg ganske lenge til den dagen. Det tok heldigvis ikke så lang tid før jeg hadde blitt vant med situasjonen, og nå går det helt fint.

[kind]

takker for all "trøst".deilig at det snart er jul,for da kommer hun hjem!!!

[Usikker]

Har du/dere tenkt på det, at når "barnet" som flytter hjemmefra klarer seg bra på egenhånd - så skyldes det bl.a. den ballasten som DU har gitt henne i livet

[Ugla]

Forstår godt hvordan du har det...

Jeg grudde meg i flere år, men det gikk bedre enn jeg hadde trodd.

Men ja, det ble litt "tomt" i huset.

Først flyttet den eldste, og to år senere flyttet den minste (og de var 16 og 15 år og flyttet på hybel for å gå på skole).

Jeg forsøkte å se litt "possitivt" i det, tenkte på at nå fikk jeg og Uglemannen litt mere "frihet", ble færre å ta hensyn til.

Det er jo livets gang. Hadde vært unormalt om de hadde blitt boende hjemme (til de ble 30?) også.

Men det var godt når de kom hjem i helgene, og det var godt og se at alt gikk bra.

Det beviste jo at de hadde fått med seg litt av det jeg hadde forsøkt å lære dem gjennom livet...

[Twiggie]

Da jeg flyttet ut av redet for 7-8 mnd siden, så vet jeg at mamman min faktisk falt litt sammen. Vi hadde kanskje et litt spesielt mor datter forhold, der jeg var mer mamma enn hun var.

Men mamman min hadde jo et par ting til i livet som var vanskelig, og nå får hun hjelp for dem.

Og litt deilig for meg som _datter_ å endelig kunne slappe av i forhold til mamman min.

Vi har et mye bedre forhold nå etter jeg har flyttet, enn da vi bodde sammen.

Og det er jeg veldig glad for

[Miramiss]

Du er nok ikke alene om det. Mamma har gått gjennom det med oss alle nå, eller, går ennå igjennom, da minstemann flyttet i går for å begynne på vgs. Hun synes huset blir forferdelig tomt, og vil ikke engang gå på loftet der lillebror holdt til.

[Matty]

Vet det er mange som tenker som deg.

Selv flyttet jeg ut i fjor og hadde ingen problemer med det.

Det er kanskje ingen trost, men veldig mange faar ett bedre forhild til foreldrene naar de flytter ut. man kan godt bli tettere og kanskje betro hverandre mer....

Og vi ser klarere hvor godt vi har hatt det og tar med oss ballasten hjemmefra.

[Gjest Francis Drake]

dette er ikke vondt ment,

men hva har dette med sorg å gjøre `?

[Usikker]

men hva har dette med sorg å gjøre `?

Hvordan definerer du sorg da?

Hva mener du sorg er? Må noen dø? Bli syke?

Er det noe som er riktig - eller galt å sørge/ikke sørge over?

Jeg bare lurer litt altså.............. :smile: