Siste trimester

[celice]

Jeg beveger meg snart inn i siste trimester, og lurer veldig på hvordan de neste månedene blir sånn "kroppslig". Formen er noenlunde bra så jeg kan ikke klage, men jeg har begynt å føle meg tung, blir fort andpusten og sliten, og så har kynnerne begynt å komme oftere. Merker at jeg må slappe av jevnlig og gjør veldig lite praktisk om dagen. Vekta har jo økt på rundt 10 kg, så det gjør jo sitt.

Hvordan er formen hos dere andre?

[Ephemera]

Jeg er inne i 3. trimester nå og er 28 + 3.

Jeg er 100 % sykmeldt og det gjør at formen er bra. Jeg skjønner imidlertid ikke hvordan det skulle gått dersom jeg skulle stått opp tidlig om morgenen, dratt på jobb og vært der i 8 timer. Nå sover jeg til rundt kl. 10 om dagene og jeg føler at jeg trenger det. Men jeg merker også at jeg blir fort sliten nå. Merker det når jeg går opp trapper og ikke minst har det blitt slitsomt å gå i butikker... Jeg har ikke merket noe til kynnere og jeg synes heller ikke det er tungt å bære magen. Fikk senest igår spørsmål om hvordan jeg greide å gå med høyhælte støvletter. Det synes jeg ikke er noe problem, men etter å ha gått en stund, kjente jeg at jeg fikk vondt under fremste del under føttene, så det sier vel sitt.

Vekta mi har også øket med rundt 10 kilo.

Det som "plager" meg, er at livmoren min har kommet så langt opp at den presser på under ribbena på den ene siden når jeg sitter. Sist jeg var på kontroll hos legen, sa han at livmoren lå litt på skrå opp mot den ene siden og det er på denne siden jeg kjenner det. Jeg har faktisk bekymret meg litt over dette, for ifølge bilder og ting jeg leser, skulle den ikke ha vært så langt oppe...? Men jeg har også lest at det er store individuelle forskjeller og legen sa ingenting om at det var galt at den hadde kommet så langt oppe. Dessuten er SF-målet innenfor normalen.

[Gjest *Just-Me*]

Jeg er 34 uker i morgen og formen nå i 3 trimester har egentlig vært bra. Men det er nok av stor betydning at jeg er 100% sykemeldt. Godt å kunne sove litt lenge om morgene og ta det med ro igjennom dagen. Kjenner at jeg blir fortere sliten og at jeg ikke klarer for mye styr og anstrengelsr nå som før.

Det å ta seg en liten shoppingstur tar mere på nå enn før ja....

Jeg synes det er tungt å spise. føler at maten ikke glir ned, og halsbrannen er kommet mye i det siste...

Men nå er det ikke lenge igjenn og jeg føler egentlg at jeg har vært heldig og ikke hatt så mye plager!!

[Siona]

Jeg er 32 uker imorgen, og er vel i relativt god form. Merker at det begynner å bli litt tyngre nå, og jeg er litt plaget av svimmelhet. Jobber fortsatt 100%, og har ikke lyst til å bli sykemeldt. Prøver heller å ta det litt med ro når jeg har mulighet til det, og tar ikke på meg like mange oppgaver som før. Allikevel er jeg veldig sliten og trøtt når jeg kommer hjem, og har kuttet ut det meste av fritidsaktiviteter. Det er heldigvis bare fire uker til permisjonen min begynner.

Jeg har sluttet å veie meg hver morgen , men tipper jeg har rundet 10 kilo nå. Mye ligger selvfølgelig på magen, men jeg registrerer at mammabuksene jeg kjøpte i begynnelsen av svangerskapet nå begynner å bli litt trange over baken. Er nok dessverre nødt til å ta meg en shoppingrunde denne uken. (Det er ikke ofte jeg bruker dessverre og shopping i samme setning, men det føles litt bortkastet å kjøpe klær jeg bare kan bruke i to mnd )

Endret 20. november 2006 av Siona

[Leanne]

Formen var egentlig veldig bra frem til sist torsdag, da holdt jeg på å gå ut i fødsel... Men heldigvis klarte legene å stoppe riene før det var for sent..

Nå har jeg kommet meg hjem fra sykehuset men må ta det veldig med ro frem over.. Livmorhalsen min er litt under 3 cm så legene er litt bekymret for om de klarer å stoppe fødselen hvis det evt. skulle starte igjen.. men vi håper jo at knøttet holder seg inne frem til termin! Har vel godt opp ca. 10 kg, er nå 29 uker. Merker at magen er blitt veldig tung den siste uken, men det er vel fordi hodet til babyen ligger så langt ned i bekkenet og presser på livmorhalsen..

Nå er jeg også blitt 100% sykmeldt fra jobb, men siden jeg er student (og veldig sta) så vil jeg fullføre skoleåret.. Skolen er nettbasert så jeg sitter hjemme og skriver, men har nå fått utsettelse på alle oppgaver så vi får ta det som det kommer..

[Ephemera]

Veldig glad for å høre at de greide å stoppe fødselen, Leanne!!

Ta det ordentlig med ro nå da!

[Leanne]

Veldig glad for å høre at de greide å stoppe fødselen, Leanne!!

Ta det ordentlig med ro nå da!

←

Jeg får nok prøve på det... Blir nok mannen som må vaske rundt til jul i år

[Minmy]

Jeg er 29 uker i morgen og formen varierer fra "hjelp, jeg er invalid og kommer aldri bli meg selv igjen" til "jo takk, bare bra" .

Desverre ble jeg arbeidslös da jeg var 12 uker på vei og det har plaget meg mye rent psykiskt, det har värt mange tanker som "herregud, jeg kommer aldri å få jobb igjen", "jeg har ikke noe liv og ingen verdi", "min eneste funksjon her i verden er å vente på dette barnet" etc.

Nå begynner disse tankene faktisk å lette litt, sikkert fordi formen nå er såpass "dårlig" at bare tanken på å jobbe heltid gjör meg sliten...

Den fysiske formen är helt okey.

Har ganske mye kynnere (tror jeg ) og vondt i ryggen, så jeg har desverre måttet slutte med det meste av fysisk aktivitet.

Merker at jeg blir sliten av en shoppingrunde ja, og å gå i trapper eller ha höye stövler har jeg sluttet med for lenge siden pga. rygg/bekken.

Har vel gått opp ca 12 kilo og den siste uka har det plutselig skjedd noe med magen, mistenker at den har ökt betraktelig i omfang for nå er det tungt der framme!

Er tungpustet og plaget av at "hjertet löper löpsk", men ellers er alt bra!!

Jeg vil tillegge at selv om jeg nok har hatt en "lett" graviditet rent fysiskt, så har jeg til tider syntes at det har värt forferdelig påkjenning psykisk.

Får man lov å si det? Noen andre som kjenner det sånn?

Humöret er selvfölgelig veldig varierende, jeg vet at jeg ikke har värt helt enkel å ha å gjöre med, og til tider har jeg virkelig hatet den personen jeg har värt/er!

Dessuten har jeg hatt store problemer med å akseptere min egen kropp, jeg liker den IKKE og det påvirker selvfölgelig humöret og forholdet til min samboer.

Det har medfört at jeg, som til vanlig er veldig fysisk av meg og klemmer og koser mye, knappt kan ta imot et kyss. Kroppen trekker seg automatisk vekk og jeg har virkelig prövd å jobbe på dette, men det er ren refleks... :icon_mad:

Nå har vi heldigvis kommet så langt at både jeg og min samboer kan le av dette, men om det ikke går tilbake etter födselen så vet jeg ikke hva jeg gjör... :cry:

Alt dette gjör at jeg stiller meg veldig tvilsom om jeg vil ha flere barn enn dette ene, men er det en egoistisk tanke??

Jeg vet at sansynligvis glemmer jeg alt dette veldig fort etter at barnet er födt, andre mennesker får jo mange barn og de elsker ikke nödvendigvis å gå gravide de heller, men tenk om jeg ikke gjör det?

Jeg vet at samboer gjerne vil ha flere barn og jeg har heller ikke noe önske om at mitt barn skal vokse opp uten sösken, men akkurat nå vet jeg faktisk ikke om jeg orker...

Jeg föler liksom at om det hadde värt en fysisk grunn til disse fölelsene så hadde det värt mer akseptert, nå föles det bare.... egoistiskt...

Dette ble et lengre inlegg enn jeg hadde tenkt meg, men kom gjerne med synspunkter..

[Ephemera]

Først: Så koselig at så mange skriver om hvordan det går! Veldig interessant å lese.

Minmy: Først en

Du har jo hatt litt ekstra å slite med, i og med at du ble arbeidsledig... Har ingen problemer med å skjønne at det passet særdeles dårlig. Har selv en periode vært panisk opptatt av hvor mye jeg ville få i fødselspenger under permisjonen min, uten at det noen gang var noen fare for at jeg skulle komme dårligere ut enn det jeg kunne leve godt med. (Burde vel skamme meg...). Håper den biten går bra for deg nå. At dere ikke får problemer med at du får arbeidsledighetstrygd og fødseslpenger basert på den. Og det er klart du får deg ny jobb igjen etterpå! Så ikke føl deg ubrukelig - det er faktisk en stor og fin oppgave å bære frem et barn!!

Synd å høre om den psykiske delen og at du ikke lenger liker kroppen din... Det er klart at det skjer store forskjeller både psykisk og fysisk og vi mennesker takler sikkert dette forskjellig. Jeg for min del har vel egentlig bare positive opplevelser med å være gravid. Jeg slei litt før jeg ble sykmeldt i midten av oktober. Hormonene gjorde det tøft for meg å være på jobb (jeg sitter og snakker med kunder i telefonen hele dagen og taklet ikke å få noen form for "kjeft"). I tillegg ble jeg så sliten at jeg ikke fikk gjort noe annet enn å jobbe og sove. De siste dagene før jeg gikk til legen var jeg på gråten når jeg kom hjem fra jobb. Men når jeg ble sykemeldt har jeg bare koset meg! Sover lenge og småpusler med ting i huset, tar meg turer til byen osv. Savner kollegene mine innimellom, men vet jeg ikke hadde orket å jobbe og jeg vet også at jobben min er der etter permisjonen - så nå fortjener jeg å ta vare på meg selv.

Det som er litt antiklimaks, er at jeg hadde gledet meg til å være gravid på jobb - vise frem magen osv. Men der ble jobben for mye og hvor mye brydde kollegene mine seg om at jeg fikk mage?

Kroppen... Jeg har egentlig i mange år hatt et magekompleks. Drømt om flat mage, men vært litt for glad i mat til at den har vært flat nok Så jeg ble glad når den gravide magen begynte å vokse frem og jeg kunne vise den frem med trange topper osv. Jeg har gått opp minst 10 kilo og bekymrer meg litt for mye over vekta. Men det er fordi jeg er redd for å sitte her med for mange kilo etterpå - og fordi jeg har en vanvittig matlys og lyst på sjokolade om dagene nå...

Samboeren min føler jeg meg bare mer knyttet til enn noen sinne! Han er veldig levende opptatt av magen og graviditeten og spør hver dag når han kommer hjem fra jobb hvordan det har vært med oss to idag Og jeg er veldig kosete og kunne gjerne sittet på fanget hans og koset hele dagen...

Men jeg gleder meg veldig til februar og babyen kommer! Og jeg gleder meg til å få tilbake kroppen min og bruke de vanlige klærne mine igjen. Og kanskje blir jeg mer fornøyd med magen min også - nå når jeg virkelig har fått oppleve hva det er å ha stor mage og også kan tenke på at den har båret frem babyen min.

Det som er viktig, Minmy, er at du tar tak i disse tingene med psyke og kroppen din hvis det ikke går over etter fødselen. Da tenker jeg selvsagt på fødselsdepresjon. Det finnes god hjelp for det idag og det er superviktig å oppsøke lege og fortelle hvordan man føler seg hvis man har mistanke om at man ikke føler seg så lykkelig som man gjerne skulle vært. Du får hjelp for det da! Ikke bli sittende hjemme og være lei deg! Og husk også at slike ting ikke er noe du skal skamme deg over - det skyldes hormoner og ting i hjernen din. Det er ikke noe galt med deg som mor eller menneske!

Jeg synes ikke du skal tenke så mye på det med flere barn - ennå. Selv har jeg planer om et barn til, men jeg ønsker å vente en god stund. Nå er jeg imidlertid 36 år, så jeg har tiden litt mot meg og sambo har lyst på ganske tette barn. Selv synes jeg det virker slitsomt å gå gravid når man har et veldig lite barn, og ikke minst slitsomt å ha to små. (Har sett det hos venner...). Men dette er ikke noe tema ennå, egentlig, og sambo sier også at det godt kan hende at han også blir av en annen oppfatning når babyen kommer og han ser hvor slitsomt det blir med en. Jeg var også veldig kvalm og sykmeldt de første 9 ukene av svangerskapet og lurer veldig på hvordan jeg skulle greid å ta meg av et barn da...

[Ephemera]

Når har du forresten termin, Minmy? Så kan vi skrive deg opp på terminlista vår

[Minmy]

Tusen takk for snille og beroligende ord Ephemera, det varmet virkelig !!

Jeg tror også som du sier at om jeg bare hadde hatt en jobb så hadde jeg ikke opplevd dette svangerskapet som fullt så "vanskelig".

Det er stor forskjell på å väre sykemeldt fra en jobb og å väre arbeidslös; er man sykemeldt så finns det en god grunn til ikke å gå på jobben, mens når man er arbeidslös så finns det liksom ingen annen grunn enn "du duger ikke", om du forstår hva jeg mener....

Men, som sagt, nå er ikke de fölelsene like sterke lenger, kanskje fordi jeg har en aning om at hadde jeg hatt en jobb nå så hadde jeg likevel värt sykemeldt, jeg merker jo at kroppen begynner å si ifra...

Med hensyn til födselspenger og permisjon blir det ingen forskjell eftersom pengene her i Sverige beregnes på min tidligere lönn så der finns det ingen grunn til bekymring...

Min kroppsnoia kommer jeg nok ikke unna, men forhåpentligvis får jeg en mer avslappet innstiling til min kropp etter födselen; "jeg har faktisk födt barn og det kan jeg väre stolt av".

Jeg er også veldig redd for å bli sittende igjen med flere kilo i etterkant, selv om jeg vet at det er naturlig og kanskje ikke skulle gjöre så mye på min kropp...

Desverre er jeg også som deg; litt for glad i god mat og god vin, nå for tiden kan jeg ikke tenke på noe annet enn hvor godt det skal bli med et glass rödvin og en bit god Serrano-skinke .

Egentlig er det vel ganske enkelt sånn at det blir som det blir og akkurat nå er det fint lite jeg kan gjöre for å påvirke situasjonen, med unntak av å pröve å tenke positivt den siste tiden og da var det veldig hyggelig å få noen beroligende ord på veien .

Forresten har jeg termin 9 februar..

[Ephemera]

Da skriver jeg deg opp på terminlisten jeg, Minmy!

[Caramba]

Formen er forbausende bra, faktisk. Er i uke 35 og er temmelig sprek. Har to uker igjen på jobb nå og har jobbet fullt hele veien. Har vel lagt på meg 10-12 kg nå, men føler meg fortsatt lett i kroppen. Alikevel gleder jeg meg veldig til permisjon. det er så mye jeg ikke får ordnet fordi jeg er på jobb hver dag i 8-10 timer. Jeg har nesten ikke handlet noe til babyen fordi jeg ikke orker butikker etter en lang arbeidsdag.

Nå teller jeg bare ned til jeg kan takke for meg på jobb. Det skal bli DEILIG!!!!!

[Gjest ost]

32+4 her, og formen er vel "etter forholdene bra". Klart det merkes at jeg er gravid, - sliten i ryggen, av og til vondt i bekkenet, sover dårligere, etc. På den andres siden så er jeg jo oppegående, matlysten er bra og jeg har det ikke så verst. I et par uker har jeg vært delvis sykemeldt, og det er utrolig deilig å endelig føle at jeg får bortimot nok søvn, og tid til å nyte gravididteten. Gleder meg veldig til jul, både fordi jul er så fint og fordi jeg fra da av har ferie / permisjon på "heltid".

[Leanne]

Minmy:

Jeg synes det er flott at du klarer å skrive om dine tanker rundt dette svangerskapet. Det er nemlig ikke uvanlig at man føler seg mindre attraktiv, sliten og lei innimellom. Det at du ble arbeidsledig har nok også hatt sin invirkning på hvordan du føler deg, men det skal du prøve å ikke tenke på nå. Når permisjonen er over finner du deg nok en jobb Nå er det viktig at du konsentrerer deg om deg selv, samboeren din og den lille inni magen. Det at du til vanlig er en veldig kosete person, men nå ikke orker å ta imot kos er ganske vanlig hos gravide kvinner. Jeg følte det på akkurat samme måte i sist svangerskap, jeg orket ikke at mannen min skulle ta på meg eller se på meg en gang. Jeg lå gjerne sammenkrøllet i en sofa med mange pledd for å dekke meg til. Mannen ble nødt til å sitte i den andre sofaen, for jeg orket ikke å ha han ved siden av meg. Til tider var det så ille at han ble kastet ut av sengen, jeg orket rett og slett ikke å ha han vedsiden av meg. Heldigvis forsvant disse følelsene så fort babyen var ute. Jeg leste et sted at disse følelsene var helt normale, det var visst morsinstinkte i oss som ville beskytte den lille i magen derfor trekker vi oss unna omverdenen. På samme måte som at mange gravide kun prater om graviditet, babyer og fødsel, vi lever i vår egen lille verden

Men det kan være en god ide å prate med samboeren din om disse følelsene ofte, fortell han gjerne hver dag hvordan du har det - for humøret svinger gjerne voldsomt fra dag til dag. Så vet han på forhånd om det er greit han gir deg en klem, eller om han må vike unna den dagen...

Jeg ser du har termin dagen før meg, skal bli spennende å følge med om hvordan du opplever graviditeten da vi ligger likt i løypa

Stor fra Leanne

[Leanne]

Nå er jeg 29+5 og formen er helt ok.

Hadde en liten skrekk opplevelse for snart 2 uker siden da jeg holdt på å gå i fødsel.. men nå ser det ut til at alt går bra Skal på kontroll igjen på fredag, men føler på meg at alt er bra nå.

Det er litt rart for jeg kjenner at hodet til babyen ligger helt nede og vil ut, og siden det er litt trangt der nede gjør det så vondt når han slår ut med armene.. Men så lenge han holder seg inne frem til termin så får jeg vel overleve disse smertene...

Jeg begynner å få igjen litt engergi, men må jo fortsatt ta det med ro. Men jeg er jo sykmeldt så jeg har muligheten til å ta det veldig med ro, og kan legge meg til å sove litt når jeg føler for deg. Det er faktisk ganske deilig å vite at jeg kan bruke tiden til å slappe av frem mot termin