BlaBlaBla...

[Cata]

Gå tur i mørket er lurt på sånne mørke dager. Det gjorde jeg også (var eneste jeg orket). Fikk luftet hodet litt da.

Ellers er jeg littegrann enig med din mor, det er smart å prøve å gjøre noen hverdagslige ting. Det er nettopp det antideppen skal hjelpe deg med. Hvor lenge har du brukt den nå? Jeg begynte å merke bedring etter ca. 2 uker husker jeg - og var oppe på marsjfart etter 3.

[mysan]

Jeg har brukt dem i fire eller noe sånt og merker ikke en dritt. Men nå går vel ikke akkurat livet på skinner i utgangspunktet her i huset da, og nå er vi på full fart utfor stupet igjen med Liten. Hurra.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg orker ikke mer.

[Bettie]

Du har det ikke lett, mysan. Du er jo enda i begynnelsen av sorgen over tapet av barnet ditt. Og et sånt tap er meningsløst. Forstår godt at det blir mye innimellom, og av savnet slår brått og vondt til. Jeg tror du aldri kommer til å glemme ham, og jeg tror at du alltid vil ha et sårt punkt med savn, men du vil nok etterhvert ha mindre vondt.

Om du ikke merker noen virkning av tablettene, kan dosen være for lav. Du burde sjekke det med legen din.

Det er tungt for deg å ha Liten der også. Det forstår jeg. Og det er vanskelig å gi slipp på henne, for du har lagt ned så mange krefter for å hjelpe og støtte henne, og sloss for henne. Og så lenge hun bor hjemme hos deg, vil det være vanskelig for deg å slippe taket. Enda vanskeligere er det nok for deg enn for andre foreldre, for du har opplevd hvor fatalt et galt valg kan være.

Jeg skulle ønske du kunne hatt en profesjonell person å snakke med, en som kunne hjelpe deg å finne ut hvilke grenser du skal sette for deg selv når det gjelder Liten. Noen ganger trenger man det.

[mysan]

Nå vil jeg bare legge meg ned og overlate alt til andre. Jeg gidder simpelthen ikke dette livet lenger. Nå er det kun Yme som hindrer meg i å droppe alt. HAN fortjener ikke mer dritt, men jeg orker ikke mer.

Jeg får disse slagene i trynet hele tiden jo. Hver gang jeg tror at endelig ordner det seg, så får jeg et nytt slag. Hva galt har jeg gjort? Jeg orker ikke mer. Det er nok. 27 år med faenskap er faktisk nok!

[Gjest Pax]

For noen er livet hardere enn for andre. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og det er forjævlig.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror du trenger hjelp, Mysan.

En samtalepartner både om hvordan du skal takle sorgen og hvordan du skal hjelpe Liten. Førstnevnte bør være en psykolog og sistnevnte en i en pårørende organisasjon for foreldre av rusmisbrukere?

Jeg vet at du er opptatt av det alternative, men akkurat nå tror jeg de ikke hjelper deg - det får deg ikke til å gå videre i livet, men til å tvilholde på det som ikke er lenger. Jeg vet selvsagt at det kan være svært vanskelig å møte sorg og akseptere tap. Men det vonde blir ikke mindre vondt hvis det ikke blir sett rett inn i øynene. Ja det gjør sikkert mer vondt akkurat da, men så blir det bedre.

Jeg tror også at du bebreider deg selv alt for mye for det som har skjedd. Og jeg tror at denne selvbebreidelsen gjør at du har det så vanskelig i forhold til Liten. Jeg tror du trenger hjelp til fugleperspektiv og forståelse for hva du kan og ikke kan beskytte dine barn mot.

Og jeg blir alltid så skremt når jeg hører mennesker si at de ikke orker leve mer. Det skal man alltid ta svært alvorlig Mysan, og jeg ber deg derfor innstendig om å søke hjelp.

Når det gjelder Liten: Hun er voksen. Hun har lov til å ta teite valg. All din bekymring og søvnløshet hjelper henne ikke til å ta andre valg. De kan hun bare ta selv. Selvsagt forstår jeg at en mor ikke kan la barnet bare seile og stilltiende sitte å se på tufsete og uansvarlig oppførsel. Kanskje du skulle fjernet deg fra den situasjonen så du slipper å se det hele tiden? Må hun bo hjemme og være til bekymring for deg hele tiden? Kan det løses på andre måter?

Stor klem!

[mysan]

Jeg har ikke tenkt å ta livet av meg, jeg har bare ikke lyst til å være her lenger. Jeg har lyst til å legge meg under dyna og gi faen rett og slett.

Ungen snakker om å flytte for seg selv, for da slipper jeg å bekymre meg. Javel? Jeg skal bekymre meg mindre når jeg overhodet ikke veit en dritt? Og når jeg veit at hun er enda friere til å suse rundt i byen med hue i en pose mye oftere enn nå fordi ingen holder øye med henne? Tipper at det ikke kommer til å funke.

Jeg skal på ingen måte nekte henne og flytte, men JEG får det ikke bedre av den grunn.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er ikke noe som synker inn hos henne. Hun sitter og jatter med, og gråter noen tårer og ber om unnskyldning for alt og blablabla, og så gjør hun akkurat som hun vil uansett...

Hun ringte i går kveld, da var hun på en eller annen avrusning og uteseksjonen skulle kjøre henne hjem. Hun har ikke kommet ennå. Det er ikke en dritt som hjelper, hun sitte bare og syter og synes synd på seg selv som ikke takler livet sitt og hodet sitt og blablabla.. kyss meg bak. Selvmedlidende pingle!!

Æsj, jeg er forbanna!!! Jeg skulle vært hos mamma til lunsj nå og for å levere bilen, men jeg måtte jo bare utsette det, for jeg kan ikke dra noe sted, og jeg kan ikke fortelle henne det heller, for da får jeg så masse pes derfra også. jeg ORKER ikke å peses om hva jeg må og ikke må i forhold til den helvetes ungen. Jeg er som jeg er og jeg gjør som jeg gjør... og hun er ungen min, og jeg kan IKKE putte en unge til i en liten boks i jorda.

Faen faen faen!!!!!

Edit: Glemte ordet IKKE i setningen litt over her. Ganske vesentlig forglemmelse.

Endret 27. september 2007 av mysan

[Gjest Blondie65]

Vel jeg har ikke gått gjennom det samme som deg og kan derfor ikke forstå hvor vondt det er. Jeg kan bare forstå AT det er vondt.

Derfor sender jeg en klem!

[mysan]

Har fått henne hjem.

Nå har vi snakket ut om alt mellom himmel og jord, og jeg må finne en behandlingsform for henne som kan hjelpe henne med alt som foregår i hodet hennes, ikke bare rusproblemene. Hun sliter med et elendig selvbilde, total selvforakt, skuffelse over seg selv osv osv... får hun ikke skikkelig hjelp nå så mister vi henne.

Og jeg kan ikke tvinge henne ved å stille ultimatumet; familie eller rus. Da dreper jeg henne.

Vel vel... ting er over for denne gang, og jeg må svinge meg for å få i gang drastiske tiltak.

Endret 27. september 2007 av mysan

[Cata]

Det er fryktelig lett å vite hvordan andre skal leve sine liv. Faktisk er det veldig lett å være bedreviter på sidelinja. Ikke desto mindre så synes jeg dette innspillet fra Blondie er bra:

En samtalepartner både om hvordan du skal takle sorgen og hvordan du skal hjelpe Liten. Førstnevnte bør være en psykolog og sistnevnte en i en pårørende organisasjon for foreldre av rusmisbrukere?

Av og til er det faktisk greit å be om hjelp, og i en del tilfeller kan faktisk andre folk hjelpe også. Du har hatt det tøft over lang tid og da er det kanskje ikke så dumt å søke hjelp hos instanser utenfor seg selv.

Er forøvrig også enig med Blondie at det klassiske hjelpeapparatet antakelig vil være mer nyttig enn det alternative, just nå. Ikke et vondt ord om alternative behandlingsformer f. eks., ofte kan det være vel så nyttig som det klassiske. Men ikke alle alternative retninger er er like bra - og det er noe med "alt til sin tid".

(Men nå ble jeg en av disse irritertende synserne som vet alt best for alle andre )

[Gjest Tulipa]

Hei Mysan ... jeg har gitt deg et råd tidligere når det gjelder datteren din .. og det rådet gir jeg deg en gang til. Be fastlegen sende en henvendelse til PUT - altså Psykriatisk Ungdomsteam. Det er ingen foreldre alene som klarer å hanskes med ungdom med så store og sammensatte rusproblemer .. for som du sier - det er ikke bare rusavhengighet - det er i høyste grad snakk om den unges selvfølelse og psykiske helse.

Har vært gjennom noe lignende med min eldste sønn og takket være PUT og en utrolig flott rehabiliteringsplass så kom sønnen min hjem som et nytt menneske .. For hver dag som går så blir han mer og mer slik som han var før alt dritten startet .. og nå jobber han full tid - i tillegg til videreutdanning ..

På den rette rehabiliteringsplassen så vet de akkurat hvordan de skal ta hånd om rusmisbrukeren .. jeg er bare SÅ takknemlig for det som er blitt gjort i min sønns tilfelle .. Han var nemlig veldig langt ute og kjøre før han havnet inn der ..

Som deg så hadde jeg nervene utpå kroppen den siste tiden før han ble sendt til rehab .. jeg bare ventet på telefon fra sykehus/politi osv .. hver kveld han gikk ut så fikk jeg omtrent hysteriske anfall - sov knapt på dagevis og følte meg som et levende lik .. Den dagen vi kjørte ham til rehab så staret et nytt liv for hele familien vår .. for første gang på lenge kunne vi faktisk slappe av .. Ingen vet hvor grusomt dette er før de har kjent det på kroppen selv ..

Ønsker deg alt godt - men prøv å få kontakt med deres nærmeste PUT ... det er virkelig et velmenende råd fra en som har vært omtrent der du er nå ...

Endret 27. september 2007 av Tulipa

[Gjest Tulipa]

Vil bare legge til:

Spør henne om det er ok at du blir med henne til legen ... det gjorde vi og jeg må si at samtalene med min sønns lege i tillegg til jevnlige samtaler med hans psykolog gjorde meg utrolig godt .. det gjorde hele familien vår utrolig godt. For første gang så traff jeg på mennesker som kunne forklare meg masse jeg ikke visste og som kunne tilby oss den hjelpen jeg ikke visste eksistrerte engang .. Vi fikk familieterapi - både jeg, faren og broren deltok.

[Smygel]

.

Endret 15. januar 2009 av Smygel

[mysan]

Hei hei,

Det er sendt henvisning for meg til psykolog, så jeg er i startgropa til ett eller annet i hvert fall, og jeg har en venninne som har snakket med en forening for pårørende til rusmisbrukere, og nå skal jeg be henne sette opp en avtale til meg der. De har sikkert gode råd om både det ene og det andre.

PUT ja, de hadde jeg glemt. Jeg ringer legen i morgen og får en time til henne, og ber henne sende henvisning til PUT også, om det ikke er der hun allerede venter på time.. legen har sendt henvisning for henne for en tid tilbake og brevet om at hun vil få en time innen seks uker kom for et par dager siden.

Jeg reagerte også på den unge gutten som kun har lagt igjen fire svar i min dagbok der inne, og ikke noe annet verken før eller senere. Litt merkelig det der igrunnen...

Kanskje det er samme person som stadig er etter meg her inne, men som gjest... nesten samme hva jeg skriver så kommer denne personen med spydigheter og vas.

Nå sover ungen på sofaen ved siden av meg. Sliten og trist, men med godt mot for fremtiden allikevel. Det ER jo tross alt lenge siden sist, så dette er ikke verdens undergang, selv om det lett kunne blitt det. Det er bare det at jeg blir så fryktelig redd. Jeg elsker henne jo så utrolig høyt, hun er jo en så utrolig fantastisk jente egentlig. Hun har den vakreste sjelen jeg vet om.

Hmm... kan forresten jeg spørre dere hvor dere har fått det fra at jeg går i tanker om alternative behandlingsformer for tiden? Har jeg skrevet det? Jeg har nevnt de fire nye bøkene jeg fikk i hus for et par dager siden, som tar for seg healing, hellige valg, tankekraft og slike ting... men det er mer med tanke på å lære mer om disse tingene for fremtidig bruk, dersom det viser seg at jeg kanskje kan bruke noe av det for å hjelpe både andre og meg selv....

I dag startet jeg på boken: Du kan helbrede ditt liv, og den går nok veldig mye i samme baner som den berømmelige/beryktede Law of Attraction, og jeg vet at tankens kraft er utrolig stor. Ikke at positive tanker skaffer deg fred i sjela og masse penger, men at de på sikt også vil endre din adferd på de områdene hvor negative tanker tidligere har rådet, og på DEN måten kan man endre sin situasjon når det gjelder ditt og datt. Det er verken magi eller hokus pokus - kall det heller en indre hjernevask eller selvhypnose i mild form

Det er de samme prinsippene man bruker under salgstrening når det gjelder målsetting og oppnåelse av målene. Verre er det ikke faktisk.

Ellers; om de ikke var så dyre, så kunne det muligens tenkes at jeg ville prøvd en NLP-practioner til bearbeidelse av alt som foregår i hodet og livet mitt om dagen. Samme sak; omprogrammering av inngrodde tankemønstre. Niks hokus pokus.

Nu er det tid for en kopp te, tror jeg... og snart er det nattinatt.

Sov godt, folkens =)

[mysan]

For noen er livet hardere enn for andre. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og det er forjævlig.

Jeg liker å tro at vi velger livene våre før vi kommer hit. Mulig de ikke blir som de skulle, pga gale valg underveis, men om det nå er sånn at vi lever ørten ganger i forskjellig liv, så blir de lidelsene vi har mens vi er her egentlig litt bagatellmessige, og kun lærdom for videre utvkling.

Det er bare litt vanskelig å tenke sånn når det stormer som verst

[Bønna]

Jeg liker å tro at vi velger livene våre før vi kommer hit. Mulig de ikke blir som de skulle, pga gale valg underveis, men om det nå er sånn at vi lever ørten ganger i forskjellig liv, så blir de lidelsene vi har mens vi er her egentlig litt bagatellmessige, og kun lærdom for videre utvkling.

Det er bare litt vanskelig å tenke sånn når det stormer som verst

Ja-ja, hvis det får deg til å føle deg bedre, så hvorfor ikke, sier jeg. Ha en god natt, og lykke til!

[Gjest Blondie65]

Du nevnte tidligere at du hadde snakket med noen som kunne kontakte "den andre siden". Derav min kommentar.

NLP har jeg brukt selv til å endre mitt liv. Bruker det stadig. Det er en Blondie65 FØR hun oppdaget NLP og en helt annen etter.

Jeg har lest Anthony Robbins bøker - "Ubegrenset makt" - eneste på norsk. "Unlimited Power" på engelsk. Men den første jeg leste var "Awaken The Giant Within" og den er fantastisk fordi det er en arbeidsbok.

Hvis du vil vite mer om hvordan det har hjulpet meg kan vi ta det på PM.

Forøvrig er jeg veldig glad for at Liten er hjemme hos deg, og for at du har fått kontakter som kan hjelpe - hurra for det.

Endret 27. september 2007 av Blondie65

[Cata]

Hmm... kan forresten jeg spørre dere hvor dere har fått det fra at jeg går i tanker om alternative behandlingsformer for tiden? Har jeg skrevet det?

Neida, du har ikke sagt noe om alternativ behandling. Var visst jeg som nevnte "alternative behandlingsformer" og det var i grunnen litt klønete uttrykt. For egentlig tenker jeg på hele den "alternative suppa" (enda mer klønete uttrykt). Mye innen det alternative - både når det gjelder tenkemåte og behandlingsformer- er bra, og en god del er....mindre bra.

Det er lett å vende seg mot det alternative når tradisjonell tankegang ikke strekker til (tro meg, jeg vet ), men sjansen for å treffe på lurifakser og sjarlataner er stor. Ikke alle har like mye evner eller peiling som de selv tror innen det alternative miljøet. Der er mange hjemmesnekrede filosofier og det er lett å gå seg vill i jungelen av synspunkter, oppfatninger og tenkemåter.

[Bettie]

Hva med å alliere deg med legen din når det gjelder Liten? Få henne til å hjelpe dere med å finne fram til en behandlingsform som hjelper for henne? Kanskje en eller annen form for institusjonsplass?

Stor klem til deg

[mysan]

Ånei... hele det lange innlegget mitt.... borte vekk...

Nå ble jeg skikkelig lei meg faktisk. Jeg skrev det i går, og gikk fra maskinen uten å poste det tydeligvis, for da jeg slo på maskinen i dag så åpnet den rett på den åpne posten men uten tekst...

Liten var på maskinen i mellomtiden for å lete etter leilighet, og jeg ba henne bare lukke igjen mitt. Det var dumt, så lenge jeg ikke hadde postet først. Jaja...

Det er sendt henvisning for meg til psykolog, men sånt tar tid. Jeg har ikke hørt noe fra dem.

Jeg har ikke planer om alternative behandlingsmetoder for sorg og what not. Hvor har jeg skrevet det da?

Gidder ikke skrive hele dt lange fine innlegget mitt på nytt... nå må jeg hente meg kaffe, for dette ble jo litt irriterende