BlaBlaBla...

[mysan]

Ja, Cata, det kan se ut som vi har samme lege. Kanskje de er i slekt om ikke annet? Jeg er også sjeldent hos lege, så hun må faktisk være ganske mye borte for at jeg skal klare å IKKE treffe henne mesteparten av gangene. Heldigvis er hun på et legesenter, så det er andre som kan steppe inn.

Nei, Bettie, jeg kan ikke ha det sånn.

Jeg får se hva jeg finner i postkassen i dag og så får jeg ringe igjen.

Det gikk bedre i går, selv om jeg jobbet to timer lenger.

Men jeg tok altså en ekstra spisepause i går, løp over på bensinstasjonen og kjøpte meg en pølse. Det var akkurat det som trengtes for å få meg over tror jeg. Føttene var slitne da jeg kom hjem, men det er til å bære.

I dag og i morgen jobber jeg ikke, så jeg har tre dager fri nå, bortsett fra at jeg jobber i kveld. Serverer i et 80-årslag ikveld.

Det kan nok bli litt stress til å starte med fordi de har invitert gjestene ganske tidlig, og jeg skal koke poteter og gulrøtter og varme opp gud vet hvor mange liter sodd. Da blir det Liten og K som må sjaue bord og stoler for det meste. Det kan bli litt strevsomt, men jeg antar at siden gjestene kommer så tidlig, så blir ikke kvelden så lang. Håper det i hvert fall

Nå skal det være Dr.Phil og en kopp te her - Liten har drukket opp all kaffen, så nå kjøper jeg ikke kaffe på en stundd. Hun har klart å få i seg nesten 250g på to dager, for nå er det bare kaffe som drikkes, ikke noe annet.

Hun har sterke avhengighetstendenser den ungen, og jeg skal påpeke det for henne når hun står opp om litt. MÅ alt gjøres så overdrevent??

Jeg har ikke det minste lyst til å jobbe i kveld, for det er så slitsomt, men det er deilig med pengene, og gudene skal vite at jeg trenger dem... vel, ha en fin fredag da, alle :kaffe:

[Cata]

Bedre Liten drikker kaffe enn noe annet. *sier hun som nå er godt nede i dagens 3. kopp* . Får håpe denne serveringsjobben blir snillere enn den forrige. Men....en 80-åring må da vite hva h*n vil og ikke ombestemme seg hele tiden :icon_razz:

Ekstra spisepause på jobb kan nok være lurt - iallfall når du jobber lenger enn vanlig. Man må ha litt påfyll av energi.

[Bettie]

Håper du ikke blir alt for sliten etter jobbene i dag.

Fikk du sykemeldingen i posten i dag?

Håper du får en god helg

[Gjest Vampyra]

Det var mye kaffe ja! Kjøp koffeinfritt og bytt pose

Håper det går greit med deg og at du har fått ordnet sykemelding

[mysan]

Det var mye kaffe ja! Kjøp koffeinfritt og bytt pose

Det var jamen en lur ide. At jeg ikke har tenkt på det??!

I dag har vi hatt urnenedsettelse, og det var som en begravelse nummer to. Like trist som den første.

Yme senket urnen, og så spadde vi på en spade jord hver oss, Liten, Yme, jeg og K, eldstemanns samboer.

Vi plantet to Erika på graven, de står jo godt utover på denne årstiden, og K la på en bukett vakre blomster.

Nå er ungen min gravd ned, og det er fremdeles en umulig tanke. Han skal ikke være der nede i den mørke, kalde og våte jorden. Han skal være hjemme i leiligheten sin sammen med K, og se på tv og spise pizza eller noe annet godt. Jeg tror ikke jeg kommer til å verken skjønne det eller godta det, noen gang.

Vakre, vakre ungen min... borte for alltid. Gjentar jeg meg selv? Ja, jeg gjør det, og det er fordi jeg aldri kan forstå det. Jeg får sjokk hver gang det går opp for meg.

En hvit, rund boks, med navnet hans, fødselsdato og dødsdato er gravd ned i et høl i jorda i dag.. og det er ikke riktig. Nå ligger far og sønn side om side der nede, i samme grav. Han har kommet hjem, og jeg har mistet ungen min.

Hjernen min tror fremdeles at dette er forbigående, og at ting snart er i orden igjen.

Jeg synes tv er full av folk som dør. Ambulanser og gjenoppliving, hjertemassasje og munn-til-munn... sånt som minner meg om at ungen min var gjennom det samme, men at de ikke kunne redde ham.

Jeg så et program om River Phoenix i forrige uke, hans siste 24 timer... fryktelig trist, og som å få kniver stukket i hjertet fordi jeg trekker paralleller til min egen sønns bortgang på nesten samme måte...

Jeg veksler mellom trist, sint, uforstående, forvirret... og skyldig. Følelsen av å ha sviktet ungen min kommer nok aldri til å gå over.

Nå skal jeg lese litt, jeg har tent stearinlys og jeg skal brenne litt mer røkelse.

Gjestene mine har gått hjem. Jeg hadde mamma, pappa, lillebror og hans fire barn her, samt K selvfølgelig, på pølser og lomper og kaker. Man må gjøre det lettvint når man ikke har ordentlig spiseplass til så mange, og pølser er barnevennlig også.

K reiste hjem til foreldrene sine nå, hun vil ikke være alene ikveld, og det skjønner jeg. Dette ble som sagt like trist som selve begravelsen... det er ikke kult å heise restene av den man elsker ned i jorda og spa over og tette igjen.

Jeg skulle ønske man kunne få lov å ha urnen hjemme, som man ser på amerikanske filmer. Den kunne vært forseglet så man ikke accidentally veltet aske utover, men jeg skulle gjerne hatt den på skatollet her med et bilde av ham, en blomst og et evig tent lys. Høres kanskje morbid ut, men det føles mer morbid å ha gått fra ham der nede i den kalde jorda, selv om han er sammen med pappan sin. Hadde han ligget alene tror jeg ikke jeg kunne reist derfra.

Dette kommer aldri til å gå over. Sånn er det.

:gråte:

Den lille gutten min som gjerne sovnet på brystet mitt da han var baby. Jeg har bilder av meg i sofaen, men ham sovende med hodet mot skulderen min, og med føttene i fanget mitt.

Jeg husker første gang han lo til oss. Faren hans og jeg satt og snakket sammen, han lå på fanget mitt... vi voksne lo, og plutselig begynte dette lille vesenet og le med... da var han ikke mange ukene gammel.

Jeg husker at vi ofte var hjemme hos mamma og pappa for vi bodde så nærme. Han elsket å besøke dem, og han og bestemamma lekte masse sammen rundt i stua.. bestemamma løp etter ham rundt og rundt i stua og kjøkkenet, det var nemlig to innganger til kjøkkenet så de kunne løpe runder... lillevennen var rev og bestemamma var jeger. Til slutt ble den lille reven så redd at han bråsnudde og skøt jegeren med et kjempelangt paaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang! Da var han vel et par-tre år.

Min lille gutt som den første dagen i barneparken ba om wuauw.. som betydde "vann", men ingen av tantene skjønte det... da var han halvannet. Stakkars liten var tørst, og ingen kunne hjelpe ham. (Er det ikke egentlig ganske vanvittig å putte så små barn i barnepark med voksne som ikke kjenner ham? Det hadde jeg ikke gjort i dag).

Førsteklassebildet av min blide lille gutt uten fortenner og bare halvt utvokste tenner i underkjeven, men med et kjempesmil!

Den blide, snille, lille gutten min som det ikke fantes vondt i, men som livet ikke behandlet så pent etter hvert... som gjorde han sint og frustrert og ganske vanskelig til tider.

Endelig så ting ut til å bedre seg, og han ble den blide gode gutten min igjen... og nå er han borte for alltid.

Det er så urettferdig!

I hvert fall for oss som sitter igjen. Selv har han det forhåpentligvis godt. Jeg håper ikke han sitter ett eller annet sted og ikke skjønner hva som skjedde, og er trist pga alt han gikk glipp av.

[Bettie]

Du har mange minner omm gutten din, og mange vil sikkert dukke opp. Men det er urettferdig at minner er det du har nå. Det skulle ikke være slik. Barn skal ikke dø før foreldrene.

[mysan]

Ja, det blir feil når du sitter igjen med minner om barna, og barna selv er borte.

Det er gamle mennesker man skal ha minner om. Gamle mennesker med levde liv.

Ungen min rakk knapt å bli voksen han...

Det er så vanvittig hvor fort det hele kan være over.

Her om kvelden, borte neste dag. Helt vanvittig.

Man tror aldri at slikt skal hende en selv. Man tror også at man har en slags kvote for hvor mye man skal være nødt til å oppleve.

I sommer føltes det som om ting endelig skulle bli bedre her, og så skjer dette.

Nå har jeg tenkt at jeg sikkert er trygg, NÅ kan det ikke være vår tur flere ganger. Men det er klart det kan det. Jeg liker jo å tro at nå som "de" har tatt eldstemann, så lar de meg beholde de andre to, men det er jo ikke sånn det funker... så jeg er langt fra trygg. Jeg venter bare på neste smell. Jeg veit det kommer i en eller annen form. Det er ikke over. Det blir aldri over.

[Gjest Blondie65]

Ikke gå rundt og vent på smellen. Kommer den, så kommer den like urettferdig rett i fleisen og uventet som tidligere. Det eneste du oppnår ved å sitte å vente på en smell er at du bruker lang tid på å kvie deg for noe som kanskje aldri kommer.

Men det er lett å tenke sånn.

Endret 2. september 2007 av Blondie65

[Annie]

Så flotte minner du har om han Mysan. Vern om dem, og ta de frem når livet er tyngst.

[mysan]

Neida, jeg går ikke og venter på smellen, og jeg tror ikke nødvendigvis den kommer, men jeg har skjønt at man har ingen kvote, eller noe "fritakstid" fordi man nettopp har hatt en smell.

De kommer akkurat når de kommer, om så dagen etter hverandre, de kan være kroniske... eller man kan slippe helt unna. Alt er mulig, men ingen kan regne med å være forskånet. Selv om man altså som meg synes at nå er det nok... det finnes ingen skrevne grenser for hvor mye man skal eller burde tåle.

Noen ser ut til å være forskånet fra alt, mens andre får både sin egen og andres "kvoter".

Jeg sov litt for lenge i dag, men nå sitter jeg her med morgenkaffe, chakramusikk på anlegget og et digert krus med hjerter utenpå og kaffe inni.

Yme er oppe og driver og strenger om gitaren sin, og Liten sover borte. Jeg antar jeg hører fra henne når hun våkner. Jeg har helt grei mavefølelse på at alt gikk bra i går, men jeg har en elendig intuisjon så jeg stoler ikke på den. Sannsynligheten for at alt har gått bra er dog alltid større enn at det ikke skal gå bra. Men det var det jo med eldstemann også.... Det som beroliger meg mest er dog at ikke venninnen hennes har ringt eller sendt melding, for det gjør hun hvis ting går skeis. HUN er mitt barometer.

Jeg skal rote en runde rundt i forumet her, og så skal jeg sette meg å lese litt igjen. Nå er det vel seks uker snart siden jeg fant den boken i kjelleren, og jeg er fremdeles bare litt over halvveis i den. Det går ikke akkurat unna, men nå må jeg få den unna, for jeg har et par andre bøker jeg gjerne skal lese også. Den ene er om chakraene, lære å balansere dem osv.. jeg har bladd i den tidligere, men husker ikke noe. Den andre heter "du kan helbrede ditt liv" og den også har jeg såvidt bladd i tidligere. Nu skal den leses og følges, og så får vi se om livet mitt blir som jeg vil ha det =)

Da får dere ha en deilig søndag der dere er. Her skinner solen, jeg skal henge ut en klesvask på balkongen, og så skal jeg bare lese og være.

Hej då!

[mysan]

Vant 240 kroner i Lotto igjen i går jeg. En enkeltrekke med fem rette. :-D

Det var omtrent det jeg tippet for, så jeg går i hvert fall ikke i tap, og det er da enda noe.

Nå kommer jeg til å la de rekkene jeg har gå hver uke. Lager ikke flere rekker nå. Jeg har en systemkupong, og to med ti enkeltrekker.

Tenkte jeg skulle lese litt nå, men min kjære Yme spiller Nirvana og det klarer jeg ikke lese til. Jeg skal nok straks be ham ta musikken inn til seg selv og lukke døren, så jeg kan sette på meg headset her inne med noget roligere toner som egner seg bedre til lesing.

[Gjest Blondie65]

Jeg fikk en gammel og god Sting CD av en kompis "The Summoners Tales" og den går nå for 3. gang. Meget avslappende.

Ellers er det et ubestemmelig drittvær med gløtt av sol innimellom. Så noe ut og gå tur blir det ikke i dag. Har bare ikke lyst.

[Gjest Vampyra]

Jeg forstår tankene dine veldig godt. Jeg synes det er grusomt å legge mine kjære nede i den kalde, våte jorda. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal legges slik hel, derfor vil jeg kremeres.

Jeg må si jeg liker tanken på å kunne ha mine kjære hos meg, men å ha en urne på peisen ville blitt for vondt, og jeg tror ikke jeg hadde klart å gå videre...

Men jeg liker tanken på å gjøre om asken til en diamant slik et firma gjør i statene. Mange synes kanskje det er morbid, men jeg hadde likt å ha et kjede eller ring med foreldrene mine når den tid kommer..

Sært kanskje? Mulig det....

[mysan]

Her har vi nydelig vær i dag, og varmt så jeg kunne slå av ovnen og sitter med døren åpen.

Nå har jeg brukt min gevinst til å sende inn kommende lørdags deltakelse. Veldig greit å kunne tippe over nett, synes jeg.

Ringte Liten for å høre at alt var greit og at de hadde hatt det gøy i går. Jeg vekte henne, men hun sier hun er der hun skal være, så den er vel grei. Hun ville sove litt til, og så lenge jeg hører at det er liv i henne og at hun har det bra, så er vel det greit. Ungen er jo faktisk 19.

Jeg satser dessuten på at eldstemann er med henne litt og går litt foran henne. Tror forresten han var en liten tur her igjen i går også... det er disse tåkedottene jeg har fortalt om vet dere

I går dalte en hvit dott, som egentlig kunne se om en litt stor samling av lyst kattehår ned ute i entreen, fra en høyde som var godt over mitt hode... og ned mot gulvet. Da jeg gikk ut dit for å sjekke, så var det ikke noe kattehår der... Jeg hadde en veldig støvsugeromgang her i går formiddag fordi jeg skulle ha folk i huset etter urnenedsettelsen, og jeg lot utlufting stå på en god stund etter støvsugingen også, for å ta svevepartikler. Nå er det jo sånn at kattene røyter hele tiden, og at de slåss innimellom så pelsen fyker i store deler.. men akkurat den der kom fra takhøyde og ned på et tidspunkt hvor kattene lå spredd i alle rom og sov litt. (Og var ikke der da jeg gikk for å se). De sover gjerne samtidig, og gjerne på kvelden sånn at de kan slippe ut håret rundt midnatt, og løpe som gærne akkurat når vi tobente synes det er på tide med søvn.

Etter at vi alle hadde sett disse uspesifiserte tåkedottene leste jeg om nettopp dette i den boken jeg prøver å bli ferdig med. Mange dager etterpå faktisk.

I forbindelse med forskning som er gjort på UKO (utenfor kroppen opplevelser) har forskningsobjektene, de som kan reise ut av kroppen akkurat når de vil, fortalt at de har forskjellige opplevelser av sin egen skikkelse under sånne "reiser". Noen ser og føler sin egen kropp og med de klærne de har på seg når de ser ned på seg selv i sengen eller hvor de befinner seg. Andre opplever seg selv kun som et punkt av bevissthet, andre som udefinerte tåkedotter og atter andre som seg selv, men gjennomsiktige...

Det er faktisk forsket masse på dette, men det er vel bare de spesielt interesserte som hører og leser om det, fordi vi leter etter materialet. Folk som ikke tror på sånt, leter heller ikke etter lektyre om det, ikke sant? Ser den en bok med tittelen: "Mine reiser ut av kroppen", så går de rett forbi og til neste hylle. Sant ja?

han som har skrevet boken "Du kan inte dö" heter Ian Currie, og har doktorgrad i sosiologi fra Berkley i California og har senere forsket masse på det parapsykologiske, som alltid har vært hovedinteressen hans.

Han har holdt kurser om døden og de døende i samarbeide med kolleger innen medisin, sykepleie, biologi, teologi, geriatri, tanatologi, sosiologi og psykologi.

Nå jobber han på heltid som forfatter og parapsykologisk forsker. Han har opptrått på tv og i radio og har forelest på universiteter og colleger i mange deler av Canada og USA.

Og forskningen foretas på "skikkelig vis", ikke slik at han får de svarene han vil ha .

Jeg skal se om jeg kan finne mer om ham. Jeg synes sånt er spennende. Mye av det jeg leser virker litt merkelig, og er vanskelig å tro på, men jeg ser ingen grunn til å tro at det folk forteller at de opplever er jug eller fantasi, all den tid det er så mange som kan fortelle de samme tingene. Det er ikke alt jeg leser som er slik som JEG har forestilt meg tingene, men jeg kan ikke nekte for at det kan være rett allikevel. Jeg vet tross alt ingen ting, jeg bare tror det jeg tror utifra mitt eget ståsted og min egen hjernevirksomhet.

Nå er Kurt Cobain snart ferdig, så da skal jeg lese litt...

[mysan]

Men jeg liker tanken på å gjøre om asken til en diamant slik et firma gjør i statene. Mange synes kanskje det er morbid, men jeg hadde likt å ha et kjede eller ring med foreldrene mine når den tid kommer..

Sært kanskje? Mulig det....

Jøss, er DET mulig?

Det ville jeg likt... da kunne jeg hatt lillevennen i et kjede rundt halsen til evig tid...

Jeg synes ikke det er morbid i det hele tatt, men det er vel fordi jeg ikke ville ansett den diamanten som en død person, men heller som et håndfast minne. Da får man liksom samlet legemet til den man elsker i en liten diamant, istedet for å bare grave det ned. Synes det er vakkert jeg. Sjelen drar dit den skal uansett, og gjør det den skal videre.

Hehe, samboeren hans og jeg måtte vel ha hatt diamanten på deling vi da... hennes savn er nok mer påtakelig enn mitt, jeg så ham jo ikke så ofte. Hun hadde ham hver dag, 24/7. Hun er den som ikke har armkroken hans å krype inn i, pusten hans og lytte til om natten, lydene av ham på badet om morgene også videre, og jeg har jo tross alt to andre som fremdeles bor hos meg, og i dette hjemmet har ikke jeg så mange minner av ham. Vi bodde her kun et halvt år før han flyttet ut, så dette har egentlig ikke vært hans hjem i noen stor grad.

Men jeg savner ham selvfølgelig. Jeg blir trist hver gang jeg ser bildene av ham nå. Og jeg orker ikke prøve å se den lille videoen jeg har på mobilen som jeg syntes var så koselig til å begynne med. En dag skal jeg nok se på den, men nå er ikke tiden for det. Det vil bli for vondt i det stadiet jeg befinner meg nå.

Jeg kan heller ikke se i albumet hans. Se bilder av den blide lille babyen min som engang var ham, og vite at han er død. Det er jo ham, den lille gutten på bildene... han fikk ikke oppleve å bli voksen og leve et voksenliv. Han hadde såvidt begynt å øve.

Jeg lurer på hvorfor det gikk så skeis. Det jeg føler er jo at jeg glemte hvem han var da han kom i fjorten-femtenårsalderen. Han ble liksom en fremmed tenåring som bodde hos oss men som egentlig ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg glemte hvem han var. At han jo var den lille, skjønne gutten min som alltid var så blid og åpen og som elsket alle, og alle elsket ham. Jeg mistet ham, og skjønner ikke hva som skjedde... hvorfor ble det sånn? Jeg fant ham ikke igjen heller. Han forble litt fremmed for meg... jeg har det ikke sånn med de to andre så det er så merkelig.

Han var min første, og et helt fantastisk barn. Jeg husker jeg ble litt redd da jeg ble gravid med Yme. Tenk om jeg ikke greide å bli like glad i den nye babyen som jeg var i eldstemann. Selvfølgelig ble jeg det, man har jo et utømmelig hav av kjærlighet for ungene sine, men så forelsket og opptatt man er av førstemann så kan man jo undre om det er plass til flere, ikke sant? Man vet jo ikke bedre som førstegangsmor.

Hadde jeg ikke møtt ungenes far, hadde jeg aldri fått de tre barna mine... men jeg unner dem virkelig av hele mitt hjerte og hele min sjel at de hadde fått en annen far allikevel. En som kunne tatt mer del i det å ha barn og ikke bare overlate alt til meg. Jeg var for ung. jeg klarte fint småbarnsalderen deres, de var jo snille unger med godt lynne, alle tre, men da tenårene kom ble det for mye for meg å stå der alene faktisk. Og da var jeg helt alene også. Faren deres døde jo da eldstemann fylte tolv. Han var fraværende før, men da ble han jo fysisk borte også.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det i forhold til ungene, og særlig eldstemann som var så knyttet til faren sin, selv om han også led under en voldsom skuffelse over at faren hans ikke var slik som andre fedre. Jeg tror at savnet hans etter faren var like mye et savn etter en slik far som de andre hadde. En far han faktisk aldri hadde.

Og jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg så ikke at han trengte hjelp. Vi var hos psykolog, men da ungen ikke ville gå der lot jeg ham slippe. DER begynte min feiling som mor og voksen med ansvar for hans fremtid. Den gangen var jeg 34. Burde vært voksen nok og sett min rolle, men...

Barnevernet ble koblet inn allerede mens faren var syk, gutta fikk støttekontakter og hadde det lenge. Fine gutter som var god støtte for gutta mine. Liten var bare liten den gangen..

Da eldstemann fylte seksten trakk barnevernet seg ut. Det var kanskje da de burde tatt et kraftigere tak, men problemene hans var kanskje ikke like synlige ennå da? Jeg husker ikke lenger... Det var kanskje først da de begynte for alvor...

Jeg ser bare hvor mye hjelp jeg har fått til Liten i forhold til eldstemann.. og det er ikke fordi jeg har bedt om det. Jeg har fått tilbudet. Hvorfor fikk jeg ikke det til ham? Om det hadde gjort noen forskjell vet jeg ikke. Om han ville godtatt f.eks. institusjonsplassering, vet jeg ikke... men det ble aldri forsøkt.

Jaja... nok tankespinn for nå... Kan ikke bare han der Kurt bli ferdig snart?

Jeg vil lese

[Gjest Vampyra]

Ja det er mulig å omdanne aske til diamanter, men pga lovverket her i landet spørs det vel om vih ar mulighet til det. De trenger bare litt aske til hver diamant, så man kan fint lage flere...

[Cata]

Jeg ser bare hvor mye hjelp jeg har fått til Liten i forhold til eldstemann.. og det er ikke fordi jeg har bedt om det. Jeg har fått tilbudet. Hvorfor fikk jeg ikke det til ham?

Kanskje fordi tidene har forandret seg og hjelpeapparatet er mer tilgjengelig nå? Dessuten - ikke all hjelp egner seg like bra for alle. Du kunne presset på med psykologhjelp, men.....det ville ikke nødvendigvis fungert likevel. Hvis kjemien mellom ham og psykologen ikke var der så tror jeg alle forsøk der ville vært nytteløse.

Du gjorde det du mente var best der og da. Ingen kan forvente mer.

[Bettie]

Du bør høre på Cata, mysan. Og jeg husker ei dame som satt seg i bilen og kjørte langt inn i skauen for å hente en pode for noen år siden, fordi han hadde ringt og ville hjem. Det er omsorg, mysan.

[mysan]

Ja det er mulig å omdanne aske til diamanter, men pga lovverket her i landet spørs det vel om vih ar mulighet til det. De trenger bare litt aske til hver diamant, så man kan fint lage flere...

Fantastisk. Men sånn er det jo ikke her. Jeg får heller ha minnet hans som en imaginær diamant da... jeg ser den jo for meg

Kanskje fordi tidene har forandret seg og hjelpeapparatet er mer tilgjengelig nå? Dessuten - ikke all hjelp egner seg like bra for alle. Du kunne presset på med psykologhjelp, men.....det ville ikke nødvendigvis fungert likevel. Hvis kjemien mellom ham og psykologen ikke var der så tror jeg alle forsøk der ville vært nytteløse.

Du gjorde det du mente var best der og da. Ingen kan forvente mer.

Det har du egentlig rett i. Han ville ikke, fordi han ikke likte å prate om vanskelige ting den gangen. Han taklet ikke at andre skulle se at han gråt... og han syntes psykologen gravde for mye.. så antakelig ville det ikke funket uansett. Kanskje han burde hatt en dame som bare småpratet med ham og lot han drive med andre ting... uttrykksterapi for eksempel...

Jaja.. han ble moden for psykolog de siste par årene, og kom egentlig langt med seg selv i den tiden. Han tok i mot den hjelpen han fikk, og kjæresten hans dyttet han videre når han ikke hadde lyst.

Du bør høre på Cata, mysan. Og jeg husker ei dame som satt seg i bilen og kjørte langt inn i skauen for å hente en pode for noen år siden, fordi han hadde ringt og ville hjem. Det er omsorg, mysan.

Haha, den episoden hadde jeg glemt... da Yme gikk seg bort i skogen rundt Hvidtsten ja... hva annet skulle jeg gjøre, Bettie? La ham vandre rundt i en mørk skog langt på natt?

Jeg har sendt sms til sjef om at jeg ikke kommer på jobb. Jeg har ringt lege og har time i morgen tidlig klokken 10.

Jeg skal be om antidepp og be henne sende henvisning til psykolog.

Jeg satt her og hadde en lang prat med Liten i går, hun er veldig klok den ungen min, selv om hun tar elendige valg nå og da... og etter å ha snakket med henne litt, og fortalt hvordan jeg har det i hodet mitt om dagen, så sier hun: Du trenger antidepressiva du, mamma.

Jeg prøvde å protestere, for jeg vil ikke ha noen piller som skal gjøre meg flat i følelsene og få meg til å godta at livet er uten mening. Jeg vil beholde lysten til å endre dette hersens livet til noe som kan gi meg lykke. Jeg vil ikke sitte her i en liten leilighet med fire katter, dårlig råd, en kjedelig jobb og faktisk synes at det er ok. Det er IKKE ok!!

Hun forklarte meg at det er ikke sånn de virker. De gir meg tilbake livslysten påstår hun, så jeg får igjen energien til å ta tak i ting.

Så jeg skal snakke med legen i morgen, og sørge for at jeg ikke får piller som doper meg ned for det skal jeg IKKE ha!!

Jeg MÅ også prøve å få trent litt. Jeg er så sliten og tung at jeg makter knapt å gå opp bakken utenfor her. Alt er et ork, og jeg har gått ned masse kilo. Skinnet slenger rundt meg og det gjør klærne også. Jeg trives ikke sånn. Greit å være slank, men ikke når det bare er dvaskt.

Jeg spiser dårlig, har en elendig matlyst og blir mett etter tre biter. Lenge har jeg sovnet greit når jeg har lagt meg, men den siste uken har øyenlokkene sprettet (?) opp så fort jeg slår av lyset og så begynner jeg å tenke. "Tenk om... hvis bare... hvorfor......" osv... og sånt blir det ikke mye søvn av...

Jeg skal se om jeg kan klare å skrive litt igjen også... jeg har jo fremdeles intensjonen om å prøve og skrive en bok eller to, om ikke akkurat i dag.

Og jeg vil lese mer om alternative metoder for dette og hint. Jeg vil lære chakrabalansering og alt hva det står om i den boka jeg har om emnet. Jeg vil lese og lære fra flere slike bøker, jeg vil finne nye veier å gå, jeg vil jobbe med noe som gir mening. Det gir ingen mening å gå og tråkke i en dyr klesbutikk for damer. Det er fullstendig bortkastet energi å bruke tid på alle disse damene som har for mye tid og penger og ikke har noe annet å ta seg til enn å kjøpe klær. Det er jo de aller færreste som faktisk mener at de trenger noe... de er der for å snoke, og går ut med klær for tusenvis av kroner. Og jeg er ikke helt der om dagen at jeg synes sånt er greit. Jeg er jo prinsippielt imot overforbruket vi driver med i denne delen av verden. Og jeg er i mot pengejaget man bedriver FOR å kunne overforbruke enda mer. Og derfor er jeg på jakt etter noe som kan gi mening. For eksempel å hjelpe mennesker med ymse plager som kanskje kan reguleres ved hjelp av det alternative.

Jeg ser ikke bort fra at dette kan bortfalle igjen når livet mitt stabiliserer seg, men det er der jeg er nå

Nå har Yme gått på skolen for en god stund siden. Liten sover ennå, og jeg sitter her med kaffen og venter på MoraDi skal svare meg på MSN. I mellomtiden får jeg vel ta en forumrunde da.

Hej så lenge!

[Gjest Blondie65]

JA!!!! Trening!

Den tyngste delen av treningen - vet du hva det er? Det er den lange milen over dørstokken.

Jeg har et tips til deg og det er å begynne å gå tur. 30 minutter om kvelden rett før du skal legge deg. La tankekjøret gå ned i beina og bruk krefter i motbakkene så blir du så trøtt i kroppen før du går i seng at selv om hodet begynner på tankekarusellen så sier kroppen njet, her skal det soves. Beste medisin som finnes!