BlaBlaBla...

[mysan]

Verden går nok ikke under, Tex, den halter bare videre i samme spor, men med et hjul borte på vogna i tillegg til alle hakkene i de andre.

Forståelsen av at han er borte, er så sinnsykt påtakelig og sterk nå...

Jeg skal lese litt i boken jeg fant i kjelleren, kanskje den kan gi meg noen gode tanker.

[Gjest Tex]

lese er bra!

Fin Nemi-historie forresten :rødme:

[mysan]

Rakk ikke noe lesing i dag.

Dro på miljøstasjonen med resten av det som skulle ut, og så har jeg vært hos en venninne i et par timer, og derfra rett til moderen for å levere bilen igjen, og nå har hun kjørt meg hjem. Da er det TV resten av dagen, tenker jeg.

Yme er hjemme, og Liten er ute. I går var Liten hjemme og Yme på kino.

Liten skulle egentlig ut i går også, men spurte faktisk om det var greit for meg eller om jeg ønsket at hun skulle bli hjemme. Så da sa jeg at jeg ønsket det, fordi det er veldig lite kult å sitte her alene. Så vi så en film og koste oss litt.

Nå skal jeg sjekke om maten er varm så det blir noe mat i magen på Ymers og meg selv...

Ha en fin kveld, folkens

[mysan]

Fredag, en dag helt uten agenda. Det er deilig.

Sitter her i pysj, skal straks lage meg et par skiver, og så skal jeg vekke ungene. Jaja, unger og unger, men....

Det er rart å merke hvor fort minnet om eldstemann blir vagere allerede nå. Jeg vil ikke at det skal bli vagere. Jeg vil ha helt klare og tydelige bilder av ham i hodet. Heldigvis har jeg bilder av ham på pc og mobil, men hva når de blir borte?

I morgen er det tre uker siden han døde. Tiden går så sinnsykt fort, jeg synes fremdeles ikke det er mer enn noen få dager siden. Dette går for fort!!

Herregud hvor jævlig det er å tenke på og å vite at ungen min, min første nydelige lille baby er borte. For alltid! Det er ikke riktig!!!

Når jeg ser på tidlige bilder av ham, fra han var liten så er det så utrolig sårt og tenke på at livet hans skulle bli så kort. Han fortjente så mye mer.

At han skulle miste livet på grunn av en impuls, er helt vanvittig. Det er like dumt som å prøve og løpe over veien når du ser det kommer en bil, men du feilberegner avstanden så den treffer deg. Totalt unødvendig, og kunne helt fint vært unngått.

[Gjest Tex]

Han blir aldri borte, vennen. Han vil alltid leve i hjertet ditt, uansett om alt av bilder går tapt. Og dessuten er jeg overbevist om at der han er, dit kommer du, og der han er eksisterer det ingen tid. Så din sorg er din egen, gjem den, kjenn på den, bli fortrolig med den. Den blir aldri borte, men den er i stadig endring...

[mysan]

:gråte: Egentlig vil jeg bare gråte hele tiden, men det kommer i korte bølger.

Jeg skulle ønske noen kunne spole tilbake tiden tre uker, så jeg kunne stoppet det. Jeg klarer ikke å fatte at han er borte. At han aldri skal stikke hodet inn av døren her mer, aldri ringe mer.. klærne hans er tomme, leiligheten hans er tom for alt som var ham. Man blir så borte når man dør, man er så lett å viske ut.

Jeg skjønner at han er borte, men jeg har problemer med å godta at han bare skal være et minne heretter. Ungen min, ikke noe annet enn et minne! Han ER ikke her.. eksistererer ikke lenger.

Joda, jeg tror på en måte at man lever videre, men hjernen min har vanskelig for å godta den teorien også. At man kan leve videre uten den fysiske kroppen. Det har selvfølgelig med våre menneskelige begrensninger å gjøre - det vi ikke kan se og ta på klarer vi ikke forholde oss til...

Æsj, livet er ikke innmari kult. Det er greit nok, men ikke noe mer enn det. Jeg ser ikke noe poeng i å være her. Hva i helvete er MIN oppgave på denne miserable planeten og det miserable livet vi lever? Jeg føler at jeg er her til ingen nytte.

Nei, jeg er ikke suicidal, jeg stiller bare spørsmål ve vitsen ved det hele.

Endret 10. august 2007 av mysan

[Annie]

Skulle ønske jeg visst meninga med livet. Dessverre finnes det ingen fasit, men du har 2 som trenger deg, kanskje det er meningen?

[Cata]

Det er rart å merke hvor fort minnet om eldstemann blir vagere allerede nå. Jeg vil ikke at det skal bli vagere. Jeg vil ha helt klare og tydelige bilder av ham i hodet.

Det er bare bildet som svekkes, skjønner du, minnene vil du alltid ha - men etterhvert som bildene svekkes vil litt av smerten også forsvinne og fler av de fine tingene sitter igjen. Det er sånn vi er konstruert tror jeg, ellers ville livet bli for tungt i det lange løp.

Jeg skulle ønske noen kunne spole tilbake tiden tre uker, så jeg kunne stoppet det.

Det er et evighetsønske. Livet er sånn. Av og til skjer det ting og mange av de tingene skulle aldri skjedd og har vidtrekkende konsekvenser, men......kunne man stoppet dem? Svært ofte tror jeg svaret er nei. "Noe" ville før eller siden skjedd uansett. Det er en fatalistisk tankegang, men jeg tror faktisk ikke det er alt vi kan styre. Alt vi kan gjøre er å gjøre det beste ut av den suppa vi til enhver tid sitter i. Av og til er det lett, av og til nesten umulig, men det erdet eneste vi kan gjøre.

[Gjest Tex]

Cata har det med å komme med kloke ord. Dette er intet unntak.

Av og til er livet for jævlig råttent. Men selvom man overhodet ikke ønsker å høre det, eller på noe nivå greier å ta det til seg, vil det komme lysere dager etter dette. Det er helt sant............

I mellomtiden får man bare huske på å puste.

[mysan]

Det kommer nok lysere dager. Det finnes lysere tidspunkt i dag også, som hver dag. Men jeg har lenge lurt på hva som er meningen med alt, lenge før den vakre ungen min ble revet vekk herfra.

Jeg synes det meste er et slit, og jeg kommer aldri ut av det. Og det livet jeg lever klarer jeg heller ikke å se som noen oppgave - jeg utfører jo ikke en dritt. Jeg bare går her og suller. Meningsløst fra ende til annen faktisk. Ikke har jeg noen ide om hvordan jeg kan endre det heller, jeg kan ikke si jeg føler noe kall av noen art, eller noe som helst.

Jaja.. nå er jeg lite synsk, så kanskje det ligger ett eller annet litt lenger fremme som skal gi mening. Man får vente og se vel.

[Gjest Pet]

Du får nå bare gå og sulle en stund til, ikke vær så hard mot deg selv i denne tiden. Har lest at du skriver litt, ta fatt i det og dikt og fantaser oppe i hodet ditt uten å presse deg selv til å skrive noe ned på papiret. Tillat deg litt virkelighetsflukt, du trenger å ha noe som er bare ditt for å holde hodet over vannet nå. Du har opplevd noe av det verste som kan skje et menneske for to uker siden, tiden er ikke inne ennå for å analysere og bebereide, verken deg selv eller andre. Gjør det du må og tving deg til å gå en millimeter lengre enn du tror du klarer hver dag. Og dagdrøm så mye du vil. Bruk det du har av krefter til å ordne praktiske ting som regninger osv, som jeg har skjønt at du sliter med, så slipper du å få ekstra angst pga det. Du er forstatt noens mamma og de to andre skjønner hva du sliter med. Gjør det du kan for dem, men gi deg selv rom for sorgen din. Kos med pusene, drikk kaffe på verandaen, vær lei deg og sint og fortvilet. Du skal ikke prestere noe nå. Snakk om det så mye du kan med venner, ikke tenk at de blir lei, venner skjønner sånt. Du kommer deg gjennom det, kjære Mysan. Du kommer til å få det bra, det er jeg helt sikker på. Vet ikke helt hvorfor, men jeg er sikker på at du kommer til å få det bra. Din tid kommer.

[mysan]

Tusen takk, Pet - gode ord, og jeg håper du er bitte lite grann synsk...

-----------

Innimellom husker jeg på en hendelse fra da jeg var ung, som på en måte viser at ting kan være forhåndsbestemt. Denne hendelsen er ikke noe jeg går og tenker på ofte, men den dukker plutselig opp i hodet mitt i ny og ne.

Da jeg var sent i tenårene, husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg vanket i hvert fall på Pingvin Club i Oslo, og dette skjedde der.

Jeg satt ved et bord, innerst ved veggen, og hadde masse mer eller mindre nære bekjente rundt på de andre bordene. Pingvin var et lite sted og vi var stort sett de samme som holdt til der.

Ved et par bord bortenfor satt folk jeg kjente litt perifert, og det stoppet en fyr ved dette bordet for å snakke med dem i forbifarten fra baren og til bordet hvor han satt sammen med andre folk, helt innerst i lokalet, noen bord bak ryggen min.

En helt alminnelig fyr i beige bukser og hvit skjorte. Jeg så på ham og husker at jeg tenkte: Han skal jeg gifte meg med. Så ser jeg at han har ring og slår det fra meg og tenkte ikke noe mer på det. Hvorfor jeg i det hele tatt husket denne hendelsen senere, vet jeg ikke, men jeg kom på den etter mange år... og det var han som ble faren til ungene mine og som jeg faktisk giftet meg med.

En sjelden gang i blant dukker dette opp i hodet mitt igjen, og i dag var en av de gangene.

Jeg husker episoden som om det skjedde i går, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg husker det. Han var ikke himmelstormende kjekk eller vakker, det var ikke noe som gjorde at jeg la spesielt merke til ham, annet enn at han muligens var litt høyrøstet - akkurat det husker jeg ikke, men som jeg kjente ham senere så er det nærliggende å tro at det kan være derfor jeg i det hele tatt så ham.

Denne episoden må ha inntruffet før jeg var tjue, kanskje var jeg ikke mer enn 18, jeg vanket på Pingvin lenge før jeg var gammel nok... men jeg traff ikke ham igjen før jeg var hjemme fra California den høsten jeg fylte 22.

En merkelig greie, ikke sant? Det ene sekundet i mitt liv var jeg synsk... og slo det fra meg som jibber jabber.

[Mora di]

Hei vennen....

Sender deg en stooor klem fra danmark, og håper det går greit med deg. Tenker masse på deg og dine, og når jeg kommer hjem igjen, kan vi løse resten av verdensproblemene på msn. Ok??

Glad i deg.

[Gjest Pet]

Vi gjør valg hele tiden, og du valgte ham da. Noen valg blir mer fatale enn andre. Nå er du en voksen dame med tonn av erfaringer og istand til å ta mer fornuftige valg enn da du var 20 på Penguin Club. Jeg har også tatt hodeløse valg, har en sønn på 16 som har blitt en fin gutt, vil ikke si mot alle odds, men valget av far var vel ikke det smarteste. Vi har nå tatt de valgene vi har tatt og satt disse mennesken til verden og så gjør vi det beste vi kan ut i fra de forutsetningene vi har og hvordan livet og omstendighetene er der og da. Jeg ser godt hva jeg har gjort feil underveis, men jeg ser også hvorfor. Vi er der vi er der og da og tar beslutninger ut i fra det. Sånn er livet, Mysan. Du har mistet et barn, men det ikke din "skyld". Skulle du ikke ha satt ham til verden? Var han ikke verd det? Du elsket ham og det visste han. Noen tåler mindre enn andre, noe er "løvetannbarn" og klarer seg uansett hva slags faenskap som skjer dem, andre tåler mindre uansett bakgrunn. Det er ikke bare barn av "mislykkede" foreldre som dør for tidlig, det er ofte barn som har en smerte i seg som ikke nødvendigvis har noe med foreldene å gjøre. Man kan være overfølsom for smerte og samtidig ha vokst opp under "bedre" forhold enn din gutt gjorde. Slik du har beskrevet ham her, har jeg fått inntrykk av at var han en gutt som slet med psyken sin. Han ville kanskje ha gjort det selv om du var gift med pappaen og bodde i villa på Nordstrand? Vi er ulikt utrustet. Vi tåler ikke like mye. Gutten din hadde nok tynn hud. Han var født sånn, Mysan. Det er ikke sikkert han hadde levd det du ser på som et mer "vellykket" familieliv med en "bedre" mamma enn deg og kommet bedre ut av det. Han var nok en følsom sjel som ville ha latt seg påvirke av vonde ting uansett, de er over alt. I alle hjem. Han vært et elsket barn i den verden han ble født inn i. Og jeg tror ikke han hadde fått den kjærligheten og omtanken han har fått av deg om hadde blitt født inn i en "vellykket", rik ressursterk familie på Nordstrand. Snarere tvert i mot. Du har vært der for ham når han trengte deg. Sinna og frustrert som en mamma skal være, men med en morskjærlighet som jeg er helt sikker på at han visste at han hadde. Jeg tror han hadde det så mye bedre hos deg de årene han hadde her på jorda enn han ville hatt hos noen andre, Mysan. Ikke så mye til trøst, kanskje, men jeg tror han har hatt den beste mammaen han kunne ha fått.

[Annie]

Kloke ord Pet!

Gir en klem til Mysan

[Gjest Fliss]

Veldig fine ord, Pet .. og veldig mye klokt i det du sier her

Mysan - selvom sønnen din klandret deg litt for at utviklingen tok denne retningen så skal du ikke legge dette på deg. Det er bare sånn ungene våre er ... jeg var sånn selv også. Jeg vokste opp på beste vestkant, med (stort sett) verdens beste foreldre - allikevel så skjelte jeg dem huden full med hvor mye feil de gjorde. Min eldste sønn gjør akkurat det samme med meg og faren sin ... det ene øyeblikket beskylder han meg for å være naiv når det dreier seg om rusmisbruk, i neste øyeblikk så har han vist sin takknemlighet for at vi hele tiden har stilt opp for ham ..

Og jeg har lest hvordan du har stilt opp for barna dine, Mysan .. du har brydd deg - og det er ikke alle unge som er så heldige at de har foreldre som bryr seg. Det jeg beundrer deg mest for er at du har klart dette til tross for at du faktisk er alene-forelder .. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde taklet min sønns rusmisbruk hvis jeg ikke hadde hatt den mannen jeg har .. det virker helt utenkelig å ha måttet gjennomgå dette alene på den måten du har gjort .. Du er en veldig sterk kvinne, Mysan ...

[Bettie]

Er bare innom en liten tur for å se hvordan det står til meg deg.

Du glemmer ham nok aldre, mysan, det tror jeg du kan være trygg for, men du vil nok huske bedre alle de gode tingene dere hadde sammen.

Heldigvis vet vi sjelden hva som ligger foran oss, men jeg tror du har mye lys og glede foran deg. Jeg synes du har fått din porsjon av slit nå, og ønsker at du får noen gode dager etterhvert.

[mysan]

Hei alle, og takk Pet for særdeles snille ord. Jeg kunne gjort livet hans bedre om jeg mens han vokst opp satt med den erfaringen og modenheten jeg har i dag.

Jeg har kjempet for Liten, men jeg har latt ham klare seg selv. Og det er et faktum. Med ham har jeg stukket hodet i sanda og håpet at ting skulle gå over. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, og jeg vet ikke om jeg kunne hindret dette uansett - jeg har jo også en tendens til å tro at alt har en mening.

Som episoden jeg innimellom husker hvor jeg så faren hans første gang og mente jeg skulle gifte meg med ham, helt ut av det blå flere år før jeg "møtte" ham og ble kjent med ham. Det var den gangen bare en tanke helt ut av ingensteder mot en helt fremmed fyr som jeg ikke kjente og aldri hadde sett før, og som jeg ikke traff igjen før flere år senere som sagt.

Denne fyren sa i alle år at han aldri kom til å bli eldre enn førti, for det hadde han blitt spådd. Han manglet nøyaktig to uker på å bli førti da han døde.

Min vakre sønn har sagt i mange år at han aldri kom til å bli eldre enn tjuefem...

Så enkelte ting må være bestemt i forkant, dog ikke helt ned til minste detalj.

For noen dager siden, på kjøkkenet opplevde jeg noe rart. Jeg var på vei ut av kjøkkenet og inn på Litens rom da det var som om jeg så en liten tåkedott eller ett eller annet fløy forbi ansiktet mitt på høyre side.. jeg kjente den også. Da jeg snudde meg for å se etter den var den selvfølgelig ikke der, og det hadde jeg ikke forventet heller, og slo det hele bare fra meg.... man ser jo innimellom ting i øyekroken som ikke er der.

I går da Yme kom ut av badet og jeg satt her og leste, hørte jeg ham si: Jøss, det var rart... og så lo han litt.

Han fortalte at en liten slags tåkedott eller hårdott... på størrelse med en håndball omtrent, hadde flydd bortover mot kommoden i entreen, fra kjøkkenet... og han så den direkte, ikke i øyenkroken som jeg så den.

Jeg nevnte det for Liten nå nettopp, og da sier hun: Det har jeg sett også, men nede ved gulvet. Det var akkurat som en sort hårdott, jeg trodde det var en av pusene, man da jeg så ned for å se etter så var det ingen ting der...

Det er MYE mer mellom himmel og jord enn vi kan forstå, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at det er så mange som bare avfeier alt slikt som tull bare fordi de selv ikke har opplevd noe, eller bare ikke klarer å forestille seg at ting kan eksistere til tross for at det er helt umulig å tro på. Det faktum at vi ikke skjønner noe av det, eller at ting er vanskelig å tro på, indikerer jo på ingen måte at det ikke kan være sant, eller hva?

Om det er min sønn som er her i form av en tåkedott, skal være usagt, men ett eller annet er det som ikke har vært her før.

[Donpedro]

Jeg kunne gjort livet hans bedre om jeg mens han vokst opp satt med den erfaringen og modenheten jeg har i dag.

Men livet er ikke slik...

Har du sjekket om det finnes støttegrupper eller forum for folk som har vært i din situasjon?

Vi var igjennom en krise i vinter, og jeg har hatt stort utbytte av å snakke med andre jeg er blitt kjent med i samme situasjon.

[mysan]

Føler ikke for noen støttegruppe. Jeg snakker med de jeg har rundt meg.

Gladnyhet: Yme kom inn på skole og begynner førstkommende mandag!

Vi kjørte ut med opptaksprøvene hans i dag, og fikk omvisning på skolen, mens rektor så igjennom arbeidene hans, og han fikk skoleplassen på flekken. Bra hva?

Det som ble litt sårt er at vi ikke kan fortelle det til storebror... som egentlig også burde vært her og fått plass på samme skole...

Jeg skulle ønske jeg kunne bråvinne x antall millioner så jeg kunne gå på skole også. Men man har jo så forbanna mye forpliktelser, ikke sant?

Man låser seg så til de grader når man etablerer seg og får barn - da går toget gitt... alt står og faller på penger, det er ikke ok.