BlaBlaBla...

[Gjest Bellatrix]

Kjære mysan! Jeg har vært borte en stund og har ikke fått med meg dette før nå. Det er fryktelig trist å lese at sønnen din er død. Jeg har fulgt dagboka di og "kjent" deg i noen år nå. Du har slitt med mye. Du er sterk. Jeg har ikke så mange ord å komme med, men jeg ville bare gi en klem og en rose.

[Hu i Svingen]

Kjære, snille, tøffe Mysan, dette var helt forferdelig å lese. Jeg finner ikke ord annet enn å si at du og dine har min dypeste medfølelse, dette er fullstendig meningsløst og ufattelig. Kondolerer.

Varm klem til deg!

[mysan]

Men Mysan; tror du ikke det er letter å angre på å ikke ha sett han enn å ha sett han?

Jo, det har du antakelig helt rett i, og jeg antar at jeg kommer til å gå inn når jeg først er der oppe.

I dag har det hele vært veldig fjernt fra meg, og jeg har ikke mange følelser rundt hele greia, men jeg vet jo at det kommer tilbake igjen. Antakelig i morgen.

[Ugla]

Innom med en til deg, mysan...

Endret 29. juli 2007 av Ugla

[Gjest Frysepulver]

Tror det kan være lurt jeg, så angrer du ihvertfall ikke etterpå, når det er for sent.

Skal tenke på dere i morgen (men det gjør jeg hele tiden nå.)

skal sikkert hilse fra mammaen min også, har oppdatert henne underveis og hun føler med dere

[Mora di]

Kjære vennen min.

Jeg er helt sikker at du , gjennom din kjærlighet til han og de to andre barna dine, vil kjenne at han er hos deg mange ganger. Du vil merke at han stryker deg over kinnet når du legger deg for å prøve å sove, og du vil høre han snakker til deg når du lytter.

Du er i sjokk vennen, og der kommer du nok til å være en stund. Det er mange og tunge dager igjen til begravelsen, og først etter den vil du gå over i en ny fase av sorgen. Kanskje blir du bare som lammet en stund, eller kanskje det ikke blir så ille som du tror nå.

Uansett så er det din sorg. Det er din sjel og ditt hjerte som verker. Og det er ingenting noen kan si som vil gjøre det lettere, for han kommer ikke tilbake. Men allikevel vil han være med deg, resten av livet.

Jeg tenker masse på deg, og er her om du trenger meg.

[Smygel]

.

Endret 10. mars 2009 av Smygel

[Gjest Tex]

Hei Mysan

En stor klem til deg og dine.

Tex

[Gjest ¤*Morgensol*¤]

Dette var vondt å lese. Kondolerer!

[Vela]

Kondolerer Mysan! Mine tanker går til deg og dine i denne vanskelige stunden.

[mysan]

Hei alle-

i dag var i kapellet på riksen for å ta et siste farvel med ungen min. Jeg gruet meg skrekkelig, men det ble ikke så ille som jeg hadde fryktet. For min del. For Liten ble det en verre opplevelse enn hun hadde forventet. Og selv om det var fryktelig, forferdelig trist å se den åpne kisten da vi kom inn i rommet, og se nesetippen og lueskjermen stikke opp over kanten, og vite at det var min vakre sønn som lå der, så var det samtidig litt godt.

Det var godt å se ham i de klærne vi er vant til å se ham i. Det ville vært mye mer trist om han hadde vært iført hvit kjorten og vært uten noe på hodet. Det ville ikke vært ham da. Han var ikke misfarget, annet enn litt rundt øreflippene og neglene, men han var iskald og ta på. Og litt hard. Man kjente så godt at livet var borte fra ham.

Øynene var også bitte lite grann innsunket i forhold til slik han pleide å se ut, sånn at han ble litt fremmed, og dermed litt mer fraværende, om dere skjønner.

Når jeg nå ser bildene av ham her på dataen min, som ble tatt for et par uker siden, så er det som om det ikke var ham som lå i kisten.

Det ble heller ikke noe lettere å begripe at han er død... hodet mitt er minst like forvirret. Kanskje fordi jeg har sagt til hodet mitt hele tiden at jeg ikke vil få se ham mer... men i dag så jeg ham jo, og han så ut som han sov. Som om han når som helst skulle trekke pusten, snu seg om på siden og trekke et par skikkelige snork...

Vi fulgte ham fra riksen og ned til kapellet hvor han bisettes fra på fredag, og det var også en god følelse. Vi fikk ham "hjem" på en måte, istedet for å reise fra ham der oppe.

---

Jeg har nettopp hatt besøk av en venninne som kunne fortelle hva hun opplevde da moren hennes døde. Hun satt ved sengen hennes de siste minuttene, og i det hun puster ut sin siste pust, ser min venninne at sjelen forlater henne - som en frostrøyk nesten, sa hun. Den forlot henne og forsvant ut i rommet. Dette tør hun ikke fortelle hvem som helst, for enkelte vil jo tro hun er ravende gal, men som hun sier: Jeg så det med mine egne øyne. Og det var ikke det nest siste utpustet, eller det femte siste... det var det siste. Og da så hun jo faktisk dette før hun oppdaget at hun ikke pustet inn igjen etterpå, ikke sant? Men hun forventet heller ikke noen flere innpust etter det synet. hennes umiddelbare tanke var: Jaså, er det sånn det er... litt forundret.

Jeg synes fremdeles at det hele er fryktelig fryktelig feil, og en forferdelig misforståelse - noe som faktisk ikke skulle eller kunne skje, men jeg vet jo også at det er ugjenkallelig. Akkurat det er jeg ganske rolig i forhold til, og jeg håper, og kanskje tror også at vår lille stund med ham i dag der oppe, og det at vi fikk ham "hjem" kan gjøre selve begravelsen litt mindre vond. Men det vet jeg jo ikke. Jeg har forstått nå at jeg aldri vet på forhånd hvordan jeg reagerer på ting. Jeg tar meg stadig i å reagere annerledes på ting enn jeg tror på forhånd.

Antakelig blir det mange tårer, både pga musikken som han faktisk har plukket ut selv, og at de er så typisk ham, og brevet som skal leses opp fra kjæresten hans, og også de to musikkstykkene som Liten, K og Yme har plukket ut til ham som en siste hilsen fra dem. Sånt ligger det mye følelser i, og det blir nok tøft. Og det vil bli grusomt når de lukker dørene på bilen og kjører vekk med ham. Da vil det hele være så påtakelig endelig og ugjenkallelig...

Jeg må forresten sjekke opp hva slags musikkanlegg som finnes i kapellet, eller om byrået tar med seg, og forsikre meg om at det er noe som gir musikken en rettferdig klang. Om den fine musikken, de flotte sangene skal kveles av et dårlig, lite anlegg som lager metallyder så vil det ødelegge veldig mye.

Da får vi heller frakte med oss Litens anlegg, som er bærbart og som har stor lyd.

Hmm.. jeg klarer ikke helt å fatte at det er barnet mitt alt dette dreier seg om... at han er ferdig på denne jord, og ikke skal være med i livene våre lenger. Det er fremdeles fullstendig uforståelig og uvirkelig. Selv nå.

Han skal faktisk aldri komme innom mer. Aldri sende meldinger eller ringe. Aldri stikke innom butikken når jeg er på jobb. Jeg skal rett og slett ikke se ham mer. Det blide ansiktet, de vakre, mørke grå øynene hans med de lange vippene. Høre den lille lyse latteren hans og de sprø kommentarene han hadde til ting. Aldri mer skal vi diskutere livet og alle merkeverdigheter og mysterier. Aldri mer kan jeg invitere ham på middag - hvilket jeg skulle ønske jeg hadde gjort mye oftere i tiden etter at han flyttet ut. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde tilbragt mer tid sammen med ham, men man tror jo man har så god tid. Man tror jo man har en hel evighet, så det haster jo ikke..

Vakre, snille sønn. Omsorgsfulle vennen min.. jeg kommer til å savne deg dypt og for alltid. Jeg håper og velger å tro at du er et sted hvor du synes det er godt å være, men at du stikker innom hilser på en gang i blant.

[Toro]

[Ugla]

Du har hatt en tøff dag i dag, mysan...

Godt det ikke ble så ille som du hadde fryktet. Håper at det du har vært igjennom i dag, kan gi deg styrke for tiden som kommer..

*tenker på deg*

[Annie]

Så vakkert du skriver Mysan. Ta vare på det du skriver her. Det kan være godt å finne tilbake til en annen gang.

[Gjest Bodillen]

Du skriver så nydelig. Dette er terapi for deg, vet du.

Pass godt på deg selv og Yme - og spesielt på Liten. Vi har opplevd det samme i nær familie, og for henne kan dette slå begge veier.

[mysan]

Jeg er litt skremt med tanke på Liten. Hun påstår nå at hun overhodet ikke vil bruke rusmidler noen sinne igjen ever, men hvem vet når sjokket gir seg og hun begynner å slappe av litt igjen?

Tvilen skal komme tiltalte til gode, men jeg snakker mye med henne.

Én sprekk på henne og hun låses inne på ubestemt tid, så enkelt er det. Jeg har ikke tenkt å miste et barn til pga den dritten. Og siden jeg velger å tro at man ikke blir borte selv om man dør, så satser jeg litt på at storebror vil vise seg for henne hvis hun er i ferd med å ta et dårlig valg i den retningen. Det MÅ han faktisk bare.

[mariposa]

Du skriver nydelig Mysan.

Jeg mistet min mor for ganske nøyaktig ett år siden, og skulle ønske jeg hadde evnen til å sette følelsene og hendelsene ned på papiret slik som du.

Jeg håper du tar godt vare på det du har skrevet og kommer til å skrive. Det blir viktig senere .

*klem*

[Bettie]

Godt for deg at den stunden dere fikk alene med ham i kisten er over. Det er på en måte en etappe på veien videre. Ikke glem deg selv i all din omsorg for de andre.

[Gjest Frysepulver]

Godt du valgte å se han

[mysan]

Det er lettere å passe på andre enn seg selv, Bettie - det vet vel du alt om

Da slipper man å kjenne så godt på sitt eget. Jeg ser det de kveldene som både Yme og Liten er ute... da kommer mitt rasende, og det er ikke noe godt.

Ellers har hjernen min koblet veldig ut de siste dagene så jeg går egentlig og lurer på når jeg skal få taket i hodet. Jeg antar det kommer.