BlaBlaBla...

[mysan]

Takk alle.

Dette blir bare verre og verre, i stedet for bedre og bedre.

I dag våknet jeg med hodet i kjelleren, ekkel følelse og jeg orker såvidt stavre meg rundt her.

Jeg må snart reise ned til lensmannen for å få ut husnøklene hans og deretter må vi i leiligheten for å hente klær til ham.. jeg har sikkert fortalt det tidligere, men jeg husker ikke og jeg orker ikke lete for å se hva som allerede er skrevet.

Hodet funker dårlig. Jeg somler bort ting. Jeg har somlet bort medisinen til kattepus. Jeg husker at jeg tok den fra bordet, satt på korken og skulle få den ut i kjøleskapet, men den er borte... jeg har null peiling på hvor jeg har gjort av den.

I går ga jeg Liten mobilen min til Liten fordi noen ville snakke med henne, for deretter å gå rundt og lete etter den og ikke skjønne hvor jeg hadde gjort av den.

Verre og verre blir det og jeg fatter ikke hvordan jeg skal komme gjennom dette.

[Ugla]

Hjære Mysan!

Forstår at du har det vondt, forferdelig vondt..

Er så lite jeg kan bidra med, men nå må du ta imot all den hjelp du kan få!!

Eneste jeg kan gi deg nå er en stor

[Gjest Vampyra]

Uff dette var virkelig trist å høre Mysan

Jeg kondolerer

[Cata]

Kjære mysan.....

Ikke forvent at det skal bli bedre akkurat nå. Eller at hodet skal virke.... Tror faktisk det hadde vært mindre normalt enn det motsatte.

Etterhvert vil livet føles bedre igjen. Ikke som før, og kanskje ikke helt bra - men i det minste bedre. Det er en prosess som tar tid. Gi deg selv den tida. Ikke forvent mirakler av deg selv. Det er en tid for alt, vet du. Akkurat nå er det kanskje ikke "ta seg sammen og fungere helt som før - tid".

Det finnes ingen "oppskrift" på sorg, men i alle de beskrivelser jeg har lest er "tid" nøkkelordet. Ta i mot den hjelpa du kan få, enten det er fra helsevesenet, venner, familie eller hva som helst annet.

Det blir bedre, men ikke ennå.

[Leo]

Kjære Mysan!

Nå har jeg fulgt deg her inne i mange år og synes jo liksom at jeg "kjenner" deg selv om jeg selvfølgelig ikke gjør det og jeg har tatt meg selv i å tenke på dere mange ganger i dag. Dette var rett og slett forferdelig og både du, Liten og Yme har min dypeste medfølelse. Tankene mine går også til ham som er borte.

Alle mulige gode tanker i en vanskelig tid!

til dere alle tre fra

[Midnattsol]

Kondolerer

[Gjest Deception]

Å, herregud, nå fikk jeg vondt inni meg, Mysan.Jeg kan bare kondolere. Ord blir fattige i en slik sammenheng, men dere må være flinke til å ta vare på hverandre i denne tiden.

[Gjest Blondie65]

Jeg vil bare her også si kondolerer.

Det er vel alle foreldres mareritt å oppleve et barns bortgang. Det må man ha opplevd selv for å forstå 100% - vi andre kan bare ane ...

Det finnes verken ord eller annet som kan trøste så veldig nå.

Min dypeste medfølelse.

[Gjest Camelia]

Kondolerer, Mysan.

[Gjest Veronica Mars]

Leste ikke dette før nå, men sitter her med tårer i øynene. Dette var virkelig veldig, veldig trist. Kondolerer så mye til deg og alle andre som sto han nær.

[Gjest Frysepulver]

Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å få bort alt det vonde for dere nå

[Gjest bada]

Jeg verken kjenner deg, eller "kjenner" deg, selv om jeg har lest litt i dagboken din. Jeg vil allikevel si at jeg ble ufattelig trist da jeg leste om hva som har skjedd. Det som er litt fint oppi alt det grusomme er at det er tydelig at du er en veldig god, empatisk og engasjert mor. Det er bra at sønnen din helt sikkert hadde en sterk visshet om dette da han døde.

Endret 26. juli 2007 av bada

[Helen]

Kondolerer, Mysan

[Gjest DyneTryne]

Så utrolig trist mysan Håper det går bedre med deg og yme og resten av familien etter hvert, dere skal nok klare dere uansett hvor jævlig det er nå.

[minienthe]

kondolerer Mysan... jeg vet ikke hva annet man kan si i en situasjon som dette.

[Fibonacci]

Kjære Mysan!

Så trist å lese om det som har skjedd, det må være forferdelig å miste barnet sitt.

Kondolerer

[Bettie]

Jeg er enig med Cata. Sorg er noe som tar tid, og akkurat nå er du nok enda i sjokk over det som har skjedd, og du har så mye du må ta stilling til, så det er ikke rart om hodet ikke følger med.

Sorg følger sin egen takt, og er ikke noe som kan forseres. Å bearbeide sorg tar tid, men dette vet du jo.

[mysan]

Nå har vi vært hos begravelsesbyrået og lagt opp agendaen for begravelsen, med dikt, musikk, lystenning, minnetale osv., og det blir nok en vakker seremoni.

Mens vi var der, kom også en mann og hentet klærne han skal ha på seg, og mandag er syningen.

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gruer meg til det, men begravelsesmannen sa at akkurat den biten er ekstremt viktig å gjøre.

Der får vi virkelig se at han er død. Han ligger i en kiste, og er død faktisk. Han forberedte oss også på at vi må regne med litt mørk farge rundt neglene, bak ørene og i nakken osv.. så jeg gruer meg.

Temperaturen vil være kjøleskapskald, og det også gruer jeg meg til. Videre antar jeg at øynene vil være innsunket og at han ikke kommer til å se ut som mitt vakre barn i det hele tatt. Jeg er redd han vil se ut som et tomt, forlatt skall, og jeg vil så nødig at det skal være et bilde jeg kommer til å ha på netthinnen fremover...

Vi har også bestilt en vakker bårebukett i blått, hvitt og grønt, med trollhassel og eføy i tillegg til blomstene. Det vil bli vakkert...

Nå er jeg utslitt, totalt tom for energi og har bare lyst til å sove.

Liten får besøk i helgen, av den søte svensken sin og jeg angrer på at jeg sa "ja, det går sikkert bra", da hun spurte tidligere i uken... jeg har ikke veldig lyst til å ha et fremmed menneske i huset akkurat nå. En som ikke kommer innom, sier noen ord og drar igjen, men som skal være her når vi legger oss og fremdeles er her når vi står opp... jeg angrer. Og jeg skjønner meg egentlig ikke på Liten som hr denne trangen til å ha venner rundt seg fremfor familie... jeg synes hun er rar.

[Toro]

Jeg har deltatt på noen slike syninger mysan. Det er tungt, men også litt godt. Å være der gir rom for refleksjon og til å ta farvel

på en god måte.

[Donpedro]

Det kan jo selvsagt ikke sammenliknes, men jeg så bestefar etter at han var død av kreft. Han var jo da mye tynnere enn han var som frisk, og liknet ikke på seg selv. Men jeg husker ham slik han var frisk, det andre synet er blitt mer en "faktaopplysning" i hodet mitt, at slik så han ut død.

Jeg er ganske sikker på at du vil huske ham slik han så ut, og ikke som død. Selv om du vil huske det også. Tror også leger og begravelsesfolk vet hva de snakker om når de sier at det er viktig å se ham. Men man skal selvsagt ikke pushe sine egne grenser alt for mye.