BlaBlaBla...

[Gjest Vampyra]

Jeg er nok en av de du karakteriserer som dum Men jeg sier heller at jeg tror ikke før jeg får se det, og hittil har jeg aldri sett det "troende" påstår at de ser... Men jeg utelukker ikke at jeg kan ta feil, og hvis det en dag viser seg at jeg gjør det, ja da skal jeg svelge alle kamelene.

Endret 17. august 2007 av Vampyra

[mysan]

Jeg er nok en av de du karakteriserer som dum Men jeg sier heller at jeg tror ikke før jeg får se det, og hittil har jeg aldri sett det "troende" påstår at de ser... Men jeg utelukker ikke at jeg kan ta feil, og hvis det en dag viser seg at jeg gjør det, ja da skal jeg svelge alle kamelene.

Hallo!! Du sier jo selv at du holder muligheten åpen for at du kan ta feil - ergo er du ikke en av dem som jeg ser på som litt dum. Det er de som påstår at de sitter med svaret til tross for motargumenter som er litt dumme.

Dum er forresten ikke ordet - mindre klok er en mer riktig betegnelse.

Men som Yme sa da jeg diskuterte det med ham nettopp i dag; de er nok ikke dummere, de har bare andre interesser.

Klok han sønnen min

[Gjest Vampyra]

Men som Yme sa da jeg diskuterte det med ham nettopp i dag; de er nok ikke dummere, de har bare andre interesser.

Klok han sønnen min

[mysan]

Og alternativ som sin mor.

[Hu i Svingen]

Hei Mysan. Er ikke alternativ jeg (heller interessert i andre ting) men det betyr ikke at jeg avviser noe. Det vil si: det gjør jeg, samtidig som jeg ser at andre mennesker har en annen oppfatning enn meg.

Uansett:

[mysan]

Hei Hui - hvor i all verden har du vært? Du kan'ke bare være vekk fra forumet sååå lenge skjønne'ru.

Jeg er av og på i troen min på det ene og det andre.

Det ER mye lettere å tro at det ikke finnes noe annet enn det vi ser her og nå, og at når vi dør er det slutt. Det virker liksom mest logisk, men siden det er så utrolig mange mennesker som opplever ting, ser ting, føler ting, blir healet, kan heale osv osv... så må det nesten være noe mer enn vi kan se allikevel.

Muligens er det bare det at vi lever i en tredimensjonal verden med våre tredimensjonale tankemønstre som gjør at alt vi ikke kan se og føle på blir ikkeeksisterende for oss.

Og jeg KAN faktisk ikke bortforklare den tåke/støv/hårdotten vi alle har sett her i huset, uavhengig av hverandre, etter at eldstemann døde. Noen vanlig kattehårsamling på tur var det ikke, da de ikke kommer opp i størrelse som en håndball, og heller ikke løser seg opp og forsvinner.

[mysan]

Vært i butikken. Kjøpe med meg et tørkestativ. Liten skal jo aldri tromle tøyet sitt, og da blir det jo hengene rundt i leiligheten da.

Kanskje jeg kan spare litt energi på denne måte også. Jeg synes ikke jeg betaler annet enn lån, strøm og forsikring... hver eneste lønning og alt jeg får.

[Gjest Blondie65]

Vært i butikken. Kjøpe med meg et tørkestativ. Liten skal jo aldri tromle tøyet sitt, og da blir det jo hengene rundt i leiligheten da.

Kanskje jeg kan spare litt energi på denne måte også. Jeg synes ikke jeg betaler annet enn lån, strøm og forsikring... hver eneste lønning og alt jeg får.

Velkjent fenomen rundt lønningsdag: Lyden av dragsuget i det regningene sluker inntekten før den rekker å generere rente på kontoen. Svuuuuuusj ... borte.

[mysan]

Jepp, og hvis DET er meningen med livet, så vil jeg av.

[Gjest Blondie65]

Jepp, og hvis DET er meningen med livet, så vil jeg av.

Det er nok ikke det som er meningen med livet nei.

For en stund tilbake fant jeg ut at jeg var lei Hr Dragsug og fant ut at jeg måtte gjøre noe med det. Derfor tok jeg utdannelse og selv om jeg ikke er ferdig med den enda (jeg har ingen grad) så merkes det nå i den nye jobben at det ikke er fullt så stort dragsug lenger og på sikt vet jeg at det blir enda bedre (når gammel moro er betalt).

Det viktigste er å tro at man har makten til å gjøre noe med sin egen situasjon. Hvis man tror at man er et offer for elementene rundt seg (og det er lett for å tenke når det hyler rundt ørene på alle kanter) får man ikke gjort noe med det.

[mysan]

Blondie, du er en særdeles klok dame.

Jeg skal kurse og utdanne meg, men jeg er ikke sikker på i hva ennå....

Jeg har lyst til å bedrive alternative saker... men da må jeg sikkert bosette meg i Indre Enfold for å greie boutgiftene.

Forresten; jeg leste i går at Aschehoug kjører forfatterskole med søknadsfrist 1.november hvert år. Opptaksprøven utlyses på hjemmesiden deres, og skolen er gratis, tas via nett/post og kan gjøres i tillegg til jobb.

Nå har jeg ikke sett noen utlysning ennå, men jeg antar at den er like rundt hjørnet, søknadsfristen tatt i betraktning. Opptaksprøven er å svare på oppgaven.

Ikke om jeg vet om jeg har noe der å gjøre, men jeg skal i hvert fall følge med å se hva oppgaven går ut på. DET er en start.

Man blir neppe feit av å være forfatter heller, men om man kan få inn noen ekstrakroner her og der, så er det helt greit. Verdt å sjekke ut.

Ellers kunne jeg tenkt meg å lære litt mer om alternativ helse. Det finnes et marked der ute for sånt, det er bare å finne sin plass i gruppen.

Nå er jeg sulten.

Yme har dratt til en venninne.

Liten gikk ut i går, og vekk er hun. Jeg fikk en sms fra henne i formiddag så jeg vet hun lever. Jeg har gitt beskjed om at jeg ikke gidder mer, og at hun får si fra når hun er klar.

Mat.

[Bettie]

Forfatterskole er kanskje ikke så dumt. Du skriver jo veldig ledig og godt, og du har jo hatt noen tanker om ei bok. Verdt å snuse på i hvert fall.

Ønsker deg en fortsatt god helg

[Navnløs]

Ja, Navnløs er nettungen min ...

Mamma, mamma, mamma! Her er jeg jaggu! Nevrotisk student og alt, men tilstede. Har sendt dataen på reparasjon, og får den om en ukes tid. Blir ikke det fint? Så kan jeg følge litt mer med i verden.

Leser og føler med deg. Ting tar tid. Lenger tid enn jeg egentlig orker å holde ut, men man gjør jo det likevel. Skal komme og besøke dere en dag på vei hjem fra skolen om jeg er velkommen.

Fortsatt god helg søte du.

(Og Yme: Grattis! Jeg visste det nok! Flinke, flinke du.)

[mysan]

Navneløse lille ungen min!!! :klem:

Studerer du utover her? Er jeg senil eller har du ikke sagt noe om det? Klart du er velkommen innom vel - hjertelig hjertelig faktisk!!

---

Liten er hjemkommet, frisk og fin og like blid. Ikke noe rus, bare tankeløshet og generell egoisme som følge av det. Vi har kranglet ferdig så hun har vel lært en ny ting i dag også, og det er bra. Alt er vel.

---

To bøker har jeg startet på, Bettie, og de ligger nå der. Handlingen har jeg i store trekk, men mangler detaljene som skal gjøre dem til lesverdige historier,og DER tenker jeg en slik skole kan komme godt med.

Og så har jeg en bok til i magen. Barnebok for litt større barn.

[Bettie]

Så spennende, mysan. Jeg er sikker på at du vil få det til, og da kan jeg si at jeg kjenner en forfatter.

[mysan]

Noen ganger og helt uten forvarsel, er det som om det åpner seg et vindu i hodet mitt, og da skjønner jeg plutselig at ungen min er borte. Det skjer ikke hver dag, men det kommer oftere nå.

Jeg kan se på bildene av ham flere ganger om dagen, og det er bare koselig. Jeg vet med fornuften at han er borte, men følelsene får det ikke med seg. Men så plutselig åpner altså dette vinduet seg.. og følelsen er et altoppslukende sjokk hver eneste gang. Hver gang opplever jeg sjokket på nytt. Det er MIN unge som er vekk. Det føles som om et hjørne av huset er vekk. Han begynte å bli voksen, og han var i ferd med å bli en støttepilar i huset mitt. Nå er den støtten borte, og det er en sjokkopplevelse hver gang jeg innser det.

Jeg ser smilet på bildet. Mesteparten av tiden oppfatter følelsene mine det som om det er han jeg ser på, ikke bare et bilde. Og så PANG er det noen som slår vinduet på vid gap, og det treffer meg midt i hjertet. Hardt!

Han skal faktisk aldri sitte her og se på meg skjevt mens han smiler mer. Det er bare et bilde. En illusjon. Jeg skal faktisk aldri høre latteren hans, og de tørrvittige kommentarene hans om alt mulig. UNGEN min er død!! DØD faktisk!!!

Når jeg nå ser for meg ham slik jeg så ham før de kjørte ham vekk i ambulansen, får jeg en følelse av ensomhet over meg. Han så så ensom ut der han lå. Jeg så det ikke da, men det er den følelsen jeg får når jeg tenker på det i ettertid og ser ham ligge der. Ensomhet!

Jeg lurer på om han stod ved siden av seg selv og tenkte: Nei, pokker. Jeg er død. DETTE var ikke meningen... eller om det var meningen.

Mange ting ledet frem til akkurat det, mange merkelige tilfeldigheter, men allikevel. Følelsen av ensomhet og at det har skjedd noe feil forlater meg ikke. Det kjennes bare feil ut.

Da han var yngre, frem til tidlig pubertet, kunne han se auraer. Det var ikke noe han prøvde å se, han bare så det. Ikke stort og fargesprakende, men som en liten strime av lys rundt skikkelsene til folk. Særlig når han så dem mot en lys bakgrunn. For ham var dette helt naturlig og jeg tror ikke han fortalte meg det før han var fjorten eller noe sånt.

Antakelig hadde han evner i en litt uortodoks retning, som han aldri fikk testet ut.

Yme har varme hender.

Liten er antakelig empat.

Selv har jeg ingen evner verken hit eller dit,men jeg er moren til disse tre, og jeg begynner å lure på om de faktisk er såkalte indigobarn. I såfall MÅ det være feil at han døde. Indigobarn har en misjon. Trøsten får være at han får en ny sjanse nå da. Jeg håper han kommer til en familie med to foreldre, hvor begge er tilstedeværende i sine barns liv. Ikke en dysfunksjonell familie hvor den ene forelderen stort sett driter i andre enn seg selv.

Min vakre sønn ble så sint og frustrert, så skuffet over faren sin at jeg tror det la føringer for resten av livet hans i en strevsom hverdag. Jeg tror man velger sin egen oppgave og sin egen familie, men man kan fakisk oppleve at familien man velger stikker kjepper i hjulene for en, slik at oppgaven ikke kan utføres.

Jeg skulle ønske jeg hadde disse tankene og disse interessene på et mye tidligere tidspunkt, da kunne jeg veiledet ham på en helt annen måte. Jeg kunne hjulpet ham gjennom sinnet og skuffelsen over faren, og sorgen over hans død på en helt annen måte, og kanskje hadde mors vakre venn hatt et godt liv i dag, uten rus, uten blødende magesår, uten hodekjør og kaos.. Følsom ville han nok allikevel ha vært, men han ville kunne hatt en dypere mening, et dypere mål og konsentrere seg om.

Dessverre fikk han meg, en feig og handlingslammet mor, konfliktsky som få. Antakelig er det min mor som har gjort meg slik, ved ikke å la meg ta et eneste eget valg i oppveksten. I min oppvekst var mors ord lov. Jeg elsker mamman min, hun er en snill dame, med stor omtanke, men jeg tror hun var for streng i forhold til mitt sinn. Hun tok så vare på meg at jeg aldri lærte å ta vare på meg selv.

Dermed ble jeg konfliktsky - det var jo aldri snakk om å stå opp for sine meninger i vårt hjem. Derfor trakk jeg meg unna når jeg var sint. Jeg låste meg inne på rommet og sov frustrasjonene av meg. Jeg er fremdeles slik at jeg blir usigelig trøtt når motgangen blir stor.

Jeg klarte aldri å stå opp for meg selv og ungene i forhold til barnas far. Der var det han som la føringene, og sånn ble det. På bekostning av ungene, og særlig eldstemann.

Jaja.. jeg får ikke endret noe av det. Jeg kan ikke bebreide meg selv for at jeg var sånn heller. Jeg bare konstaterer. Ting KUNNE vært annerledes. Faktisk.

[Gjest Blondie65]

Kjære kjære Mysan. Du er alt for streng mot deg selv.

For alle mennesker er det slik at når vi kommer til et veiskille så kan vi gå til høyre eller til venstre. Men i motsetning til når vi går i skogen kan vi ikke gå tilbake. Noen ganger skulle vi valgt helt anderledes, men den brede opplyste stien virket så til de grader mer forlokkende enn den smale med alle steinene på og helt uten veilys. Men vi kan ikke gå tilbake og velge om igjen. Da blir egentlig bare det vi kan gjøre noe med herfra og fremover.

Jeg er blitt beskyldt for å være naiv. Fryktelig naiv. Jeg ser det selv. Jeg er også snill. En utrolig kombinasjon når det gjelder å bli utnyttet. Jeg kan ikke noe for at jeg er naiv og snill. Men det gir ingen rett til å utnytte meg likevel. Jeg lærer stadig vekk ...

Så kanskje Mysan har du vært konfliktsky. Kanskje du skulle valgt anderledes noen ganger. Kanskje barndommen og ungdomstiden har gjort deg til den du er i dag i form av noen mindre heldige egenskaper. Men skulle man satt deg på en vekt Mysan, så er jeg sikker på at hvis det finnes 3 negative egenskaper så finnes det sikkert 3 gode for hver eneste av de negative.

En kompis av meg sier at ungdomstiden er bortkastet på de unge. Er det ikke sant? Skulle vi ikke alle ha gitt masse for å være 25 år igjen med dagens livserfaring? Tenk hvor mange kloke valg vi kunne gjort da? Men det kan vi jo selvsagt ikke. Ikke fikk vi instruksjonsbok heller. Neida vi fikk noen foreldre som også famlet i vei uten instruksjonsbok. Noen foreldre satte så strenge regler og så få valgmuligheter at de skapte nølende konfliktskye mennesker. Andre foreldre setter ungenes mulighet til å sette egne valg så til de grader i forsetet at de glemmer å sette regler. Nå siden er vi blitt de vi er blitt og ser det vi ser og hvordan det skulle vært, og kanskje gjør de det og. Men like lite som vi kan gå tilbake og velge på nytt, kan de.

Så fremover er veien, selv om det av og til er så tungt å gå at det ikke i det hele tatt virker som om det noen gang blir noen fremdrift.

[mysan]

Du er så klok at jeg blir alldeles imponert, Blondie

I natt drømte jeg om ungen min. Jeg visste at han var død, og han var kommet for å fortelle meg at alt var bra. Men jeg husker ikke hva han sa lenger, og det varte bare noen sekunder.

Sånne drømmer er så koselige, de er jo som at jeg har sett ham og snakket med ham. Kjempekos faktisk.

Du har rett Blondie, man kan ikke gå tilbake og endre ting. Men jegkan i hvert fall holde et øye med de to jeg har igjen, og sørge for at de ikke gjør de samme feilene. Det vil de forresten ikke gjøre, de har lært å stå opp for seg selv, og er ikke redd for å ta en fight. Så noe godt har det da kommet frem av min feighet og konfliktskyhet, jeg har fostret barn som er stikk i mot.

Nå skal det bli kaffe. Jeg er sykmeldt ut denne uken, så de dagene skal nyyyytes. Jeg tror ikke jeg liker å jobbe jeg, egentlig

[Annie]

Kjære kjære Mysan. Du er alt for streng mot deg selv.

For alle mennesker er det slik at når vi kommer til et veiskille så kan vi gå til høyre eller til venstre. Men i motsetning til når vi går i skogen kan vi ikke gå tilbake. Noen ganger skulle vi valgt helt anderledes, men den brede opplyste stien virket så til de grader mer forlokkende enn den smale med alle steinene på og helt uten veilys. Men vi kan ikke gå tilbake og velge om igjen. Da blir egentlig bare det vi kan gjøre noe med herfra og fremover.

Jeg er blitt beskyldt for å være naiv. Fryktelig naiv. Jeg ser det selv. Jeg er også snill. En utrolig kombinasjon når det gjelder å bli utnyttet. Jeg kan ikke noe for at jeg er naiv og snill. Men det gir ingen rett til å utnytte meg likevel. Jeg lærer stadig vekk ...

Så kanskje Mysan har du vært konfliktsky. Kanskje du skulle valgt anderledes noen ganger. Kanskje barndommen og ungdomstiden har gjort deg til den du er i dag i form av noen mindre heldige egenskaper. Men skulle man satt deg på en vekt Mysan, så er jeg sikker på at hvis det finnes 3 negative egenskaper så finnes det sikkert 3 gode for hver eneste av de negative.

En kompis av meg sier at ungdomstiden er bortkastet på de unge. Er det ikke sant? Skulle vi ikke alle ha gitt masse for å være 25 år igjen med dagens livserfaring? Tenk hvor mange kloke valg vi kunne gjort da? Men det kan vi jo selvsagt ikke. Ikke fikk vi instruksjonsbok heller. Neida vi fikk noen foreldre som også famlet i vei uten instruksjonsbok. Noen foreldre satte så strenge regler og så få valgmuligheter at de skapte nølende konfliktskye mennesker. Andre foreldre setter ungenes mulighet til å sette egne valg så til de grader i forsetet at de glemmer å sette regler. Nå siden er vi blitt de vi er blitt og ser det vi ser og hvordan det skulle vært, og kanskje gjør de det og. Men like lite som vi kan gå tilbake og velge på nytt, kan de.

Så fremover er veien, selv om det av og til er så tungt å gå at det ikke i det hele tatt virker som om det noen gang blir noen fremdrift.

For et fantastisk innlegg Blondie! Virkelig en tankevekker for alle. Bøyer meg virkelig i støve for folk som klarer å få så mye fornuftig ned på "papiret".

Du er så klok at jeg blir alldeles imponert, Blondie

I natt drømte jeg om ungen min. Jeg visste at han var død, og han var kommet for å fortelle meg at alt var bra. Men jeg husker ikke hva han sa lenger, og det varte bare noen sekunder.

Sånne drømmer er så koselige, de er jo som at jeg har sett ham og snakket med ham. Kjempekos faktisk.

Du har rett Blondie, man kan ikke gå tilbake og endre ting. Men jegkan i hvert fall holde et øye med de to jeg har igjen, og sørge for at de ikke gjør de samme feilene. Det vil de forresten ikke gjøre, de har lært å stå opp for seg selv, og er ikke redd for å ta en fight. Så noe godt har det da kommet frem av min feighet og konfliktskyhet, jeg har fostret barn som er stikk i mot.

Nå skal det bli kaffe. Jeg er sykmeldt ut denne uken, så de dagene skal nyyyytes. Jeg tror ikke jeg liker å jobbe jeg, egentlig

Så godt at du fortsatt har kontakt med han Mysan. OG jeg tror du dømmer deg selv for hardt. Om vi er feige og konfliktskye, så betyr ikke det nødvendigvis at vi gjør feil som foreldre. Man gjør sitt beste der og da, og i ettertid kan man kanskje tenke at det var dumt, men sånn var det da og sånn ble det. Dessverre er ikke livet utstyrt med viskelær eller backspace tast, og vi må tåle å gjøre feil.

Sambo lærte meg noe viktig da vi ble sammen. Datteren min spurte og gravde om alt mulig og det var lett og si enten ja eller nei. Når man da hadde tenkt over saken, så var det kanskje feil avgjørelse og man angret, men da måtte man jo stå for det man sa, for nettopp å lære ungene at det er viktig å være konsekvent.

Han sa at, om man er usikker på hva man skal svare, så fortell heller at du skal tenke på det, og heller svare senere.

Dette har jeg lært mye av og vi har ikke lengre de store konfliktene fordi man kanskje har tatt en avgjørelse, som viste seg å være feil.

[mysan]

Tenke over å komme med svar senere, er en lur ting. Da unngår man i større grad og gjøre grove feil.

Når jeg sitter og graver i fortiden og ser alt jeg burde og kunne ha gjort annerledes, så er jo det "hjertets" fåfengte forsøk på å spole tilbake. Gjøre ting på nytt, sånn at han er her ennå. Fornuften vet at dette ikke går an, men følelsene prøver og prøver...

Jeg føler at jeg har sviktet ham som mor, selv om jeg bare er som jeg er, og egentlig ikke kan noe for det... men jeg har jo også i mange år sagt at jeg egentlig ikke burde hatt egne barn, jeg burde vært en tante. Og hvilken tante jeg ville vært. Jeg ville vært den snille tanten som skjemte bort tanteungene, for det kan man tillate seg når man ikke har ansvare, ikke sant? Jeg ville vært den tanten som ungene kunne snakke med. Det gjør jo mine egne unger også. Jeg er en snill mamma, men det er ikke nok å være snill vet dere. Det er en jobb å være mamma. Man påtar seg oppgaven med å gjøre barna sine til fungerende voksne. DET må man ha i bakhodet hele tiden.

Nå var det kanskje litt "uheldig" at mine unger var så utrolig snille og medgjørlige da de var små, slik at jeg aldri lærte og sette skikkelige grenser for dem. De gjorde som de fikk beskjed om, uten at jeg måtte verken heve stemmen eller rynke øynebrynene.

Da "opprøret" til eldstemann kom, i femtenårsalderen, visste jeg ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Han sluttet å være den fantastiske, harmoniske, snille, omtenksomme, flotte ungen min og ble en fremmed. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle ham, så jeg stakk hodet i sanden.

Jeg ble sånn som svigermoren min. Da jeg hørte hvordan hun hadde oppdratt sine gutter opp igjennom ble jeg helt sjokkert. Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg var. Hun lot dem slippe unna med alt, de røyket hasj hjemme på gutterommet og hun var like blid. "Så visste jeg hvor jeg hadde dem" sa hun. "De ville røyket uansett".

Jeg ble sånn selv, til tross for sjokket over hennes "elendige" oppdragelsesmetoder.

Burde ikke jeg ha satt foten ned, og jaget de nye vennene hans på dør? Saken var bare at gutta var jo så søte. De lyste opp hver gang jeg gadd å snakke til dem. De var visst ikke vant til at voksne gadd snakke med dem, eller i det hele tatt så at de eksisterte.

Jeg også tenkte "er de her så vet jeg i hvert fall hvor de er og hva de gjør".

Og de kom ut av hasjrusen igjen, alle sammen. Ungen min også.

Dessverre traff ungen min en ny venn for et par år siden, som drev i hardere ting. Da skippet ungen min til en viss grad vennene sine. De ble plutselig så kjedelige. De satt jo bare hjemme og så på film eller spilte Play Station.

Den nye kompisen var mye mer spennende, og dessuten var han den eneste det gikk an å snakke med, som skjønte han og problemene hans. (Han jattet med, er min teori).

Denne nye kompisen hadde penger. Han hadde fast jobb, bil og fiflet med kjøp og salg og bruk av dop ved siden av. Så han hadde alltid bra med penger.

Min sarte sjel av en sønn maktet ikke dette jaget, men han ville så gjerne. Han var blindet av det spennende miljøet - dette var ikke gatenarkisene må vite - dette var de som var hakket høyere på stigen. De som tjente pengene.

Ungen min ble jålete. Da jeg ryddet etter ham da han døde, fant jeg uhorvelige mengder med klær. Dyre merkeklær. Det er greit å ha dyr smak, og masse kjøpte han på lagerutsalg også, men allikevel. Det var ikke så rart at han stadig var blakk.

Og når han var blakk ble han deprimert. Da ville han dø. Da var livet uutholdelig kjipt.

Den forrige kjæresten hans hatet denne kompisen. De hadde det bedre før han kom inn i livet hans. Og jeg skjønner helt fint hvorfor. Jeg prøvde å snakke med ungen om det også. Jeg sa ikke noe stygt om kompisen, for han var helt tydelig snill nok, om enn på en ubetenksom måte, men jeg pekte på de forandringene jeg så i ungen min, og at jeg ikke trodde pengejaget og den halvkriminelle virksomheten var bra for hodet hans. Greit at noen helt fint kan leve sånn, men jeg tror ikke du takler det, sa jeg...

Han sa at det kanskje var riktig, men... det hjalp jo ikke noe.

Da denne kompisen over nyttår bestemte seg for å bli voksen, slutte med dop og annet tull, sluttet ungen min også. Og det var jo bra, hadde det ikke vært for det fatale tilbakefallet fredag for fire uker siden.

Jaja... livet er uforutsigbart, vi vet ikke en damned shit.