BlaBlaBla...

[mysan]

Rart å tenke på at det allerede er over to uker siden. Natt til lørdag for to uker siden var siste gang jeg så ham i live og snakket med ham. Det kjennes ut som fire dager. Og hodet nekter å forstå at jeg aldri skal se eller snakke med ham igjen.

Jeg sa til Liten for et par dager siden, og til Yme i dag at kanskje grunnen til at hjernen ikke vil godta sånt, er at den vet at man ikke blir borte når man dør, og at vi prøver å påtvinge den våre tillærte fakta om døden og hva den er?

I går var jeg en snartur innom butikken på vei hjem etter å ha sittet hos kusine og mann en times tid, og akkurat da jeg skulle til å betale for varene, finner jeg ut at jeg skal strekke ut hånda og ta med lørdagens Dagblad. Nå kjøper jeg ofte det, som en del av lørdagsritualet men har ikke gjort det på en stund... og som regel ser jeg etter på utsiden hva Magasinet handler om og hva som ellers står på forsiden før jeg tar det med meg. Det gjorde jeg ikke denne gange, jeg bare røsket det med meg.

Hjemme i sofaen senere på kvelden, etter at Yme og Liten hadde gått ut fant jeg følgende Nemi-stripe som handlet om en drøm Cyan hadde hatt:

Jeg drømte at jeg var død.

Kroppen min lå kald i jorden, men jeg kunne fortsatt kjenne kyssene dine på leppene mine.

Og lukten av mormors klatreroser. Pelsen til Felix mellom fingrene, arret på kneet fra steintrappen.

Jeg hadde tatt vare på alt.

Jeg så at du sluttet å spise. Jeg kunne se dere alle sammen.

Anne som gråt, selv i søvne. Hun hang bilder av meg på stuen og på soverommet, men klarte aldri å høre på sangene våre igjen.

Kjersti ble syk av skyldfølelse, overbevist om at ulykken aldri hadde inntruffet hadde hun bare gjort noe annerledes.

Pappa sluttet å gå ut av huset. Han begynte å røyke igjen, og ville ikke snakke med noen.

Nemi kjøpte dyprøde roser til begravelsen min og måtte støttes ut av kirken etterpå, hun sørget over alt det jeg aldri skulle få oppleve, at hun selv var igjen alene, og at jeg var så ung da jeg gikk bort.

Men MIN eneste sorg var denne:

Jeg kunne ikke fortelle dere at jeg hadde det bra - at alt var slik det skulle være og at ingen av oss noen gang blir borte.

Jeg våknet av smilene til alle jeg har mistet og i en liten stund var jeg glad.

Denne syntes jeg var så vakker, og jeg liker å tro at min kjære sønn var den som sørget for at jeg røsket med meg Dagbladet akkurat i går. Uten å se på forsiden først. Hadde jeg sett på forsiden hadde jeg ikke tatt det med meg. Forsiden har krigsoverskrifter som sier: Nå blir det tropevarmt, med et bilde av et smilende par i solskinn.

Kjendiser om sex-litteratur.

Jan Reinås: Jeg står oppreist.

Gard B. Eidsvold: Jeg fikk panikkangst.

Ikke noe av dette ville fått meg til å kjøpe avisen i går. Sånn er det

Endret 8. august 2007 av mysan

[Annie]

Fantastisk sitat du hadde der Mysan. TRO at det var sønnen din som gjorde at du kjøpe Dagbladet akkurat denne gangen. Han er med deg vet du.

[snuppelure37]

Fantastisk flott sitat du fant der Mysan!!

[Bettie]

Det var jo midt i din gate, nesten dine tnker, det sitatet.

[mysan]

Ja, nesten så jeg kunne skrevet det selv, men det er vel sånn det er. Vi er nok ganske like, vi mennesker.

[Gjest Bodillen]

Ja, nesten så jeg kunne skrevet det selv, men det er vel sånn det er. Vi er nok ganske like, vi mennesker.

Ja, jeg satt og leste den Nemi-stripa selv på lørdag, og jeg kjente at den rørte meg skikkelig. Den var så fin. Som laget til å trøste.

[mysan]

Æsj, idag synes jeg livet er kjipt!

Den vakre ungen min er borte, pengeproblemene er konstante og jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne komme ut av dem, Liten må på død og liv ut hver eneste kveld og hun drikker flesteparten av de kveldene. Hun påstår gjerne selv at hun bare har drukke to pils, men det høres pokker ikke sånn ut på henne. Nå er det like før jeg gir henne beskjed om at hun kan klare seg sjøl fordi jeg ikke orker mer rusmisbruk rundt meg.

Yme er den eneste som ikke lager problemer for meg. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg bare dratt min vei, tror jeg. Hu lille tar jo null hensyn, hun følger sin egen nese helt og fult, og jeg er sliten.

[Gjest Vampyra]

Hu lille tar jo null hensyn, hun følger sin egen nese helt og fult, og jeg er sliten.

Har du fortalt henne dette? Kanskje hun ikke ser at dette sliter på deg?

[Mora di]

Kjære lille vennen min.....

Sett ned foten din du, dra din kos. Du har gjort ditt nå, og må ta hensyn til deg selv først og fremst. Sånn er det og ihvertfall på tide.

Kjempeglad i deg.

[mysan]

Har du fortalt henne dette? Kanskje hun ikke ser at dette sliter på deg?

Jeg har fortalt henne det på alle mulige slags måter, men hennes måte og takle hennes sorg på er den eneste riktige for henne.

Det jeg ser er at hun ikke takler noe som helst, hun bare skyver det unna så hun slipper og tenke på det.

Hun påstår at hun bryr seg om hvordan jeg har det også, men det resulterer ikke i annet enn at hun blir litt lei seg på mine vegne, det fører ikke til endringer i oppførsel. I min bok betyr det at man i bunn og grunn ikke bryr seg.

Jeg merker at jeg er irritert og grinete på henne hele tiden, og jeg unngår og se på henne, unngår og snakke med henne, og unngår henne rent generelt. Nå sklir hun vekk for meg, akkurat som storebroren hennes gjorde. Han og jeg ble litt fremmede for hverandre i lang tid og hadde så vidt begynt å få tilbake den gode tonen fra gamledager. Dette har jeg også fortalt henne.

I morgen drar jeg ut av huset før hun våkner så kan hun sitte her. Yme vil være her, men han sitter enten og maler eller på dataen, så da kan hun kjenne på å være alene litt.

For et par kvelder siden hadde jeg en skikkelig krangel med henne, hvor jeg forklarte henne hvordan jeg har det. Hun fortsatte med å gjøre seg klar til å gå ut, så mens hun var på badet dro jeg. Jeg tok ikke med mobilen, og da jeg kom hjem var hun vekk. Jeg så at hun hadde forsøkt å ringe meg på mobilen som lå i stua her, men det var det.

Hun er en jævla egoist faktisk.

[Bettie]

Dårlig tegn det at hun drikker såpass ofte, selv om hun selv bagatelliserer det. Ikke rart du blir sliten. Du har liksom mer enn nok å tenke på akkurat nå om du ikke skal bekymre deg for henne også.

Var ikke dere på et eller annet møte for ikke så lenge siden. Kom det noe ut av det? Hun kan jo ikke bare gå rundt og surre heller, for det bir for sitsomt for deg.

[mysan]

Vi var i møte med akutteamet i regionen her, men det var for å få henne plassert der i den verste kriseperioden. De hadde ikke plass til henne, og den neste timen hun fikk da, benyttet hun seg ikke av. Som hun sa; det var i forrige uke det var krise... nå kan det være det samme.

Hun drikker ikke så mye tror jeg, men jeg liker ikke at det skal drikkes flere ganger i uka, og jeg skal ta det opp med henne igjen i kveld.

Hun påstår at psykiateren har sagt hun kan ha et normalt alkoholforbruk på de medisinene hun tar, selv om det står i bruksanvisningen at alkohol bør unngås, men jeg skal uansett påpeke at "normalt alkoholforbruk" ikke betyr flere ganger per uke, uansett hva som er vanlig i hennes vennekrets.

Jeg skal også snakke med henne og høre om hun faktisk prøver å unngå og tenke på at broren hennes er død, at det er derfor hun må ut hele tiden. Hun kaller det hennes måte å bearbeide på, men hun bearbeider jo ikke. Hun flykter. SOm hun alltid har gjort. Og det var jo nettopp det broren hennes gjorde også. Flyktet - og vi så jo hvordan det endte, selv om det ikke var en flukt akkurat den siste turen hans...

Jeg blir forbannet når jeg lurer på hvorfor han på død og liv skulle ruse seg den fredagen.. jeg skjønner det jo når ting føles for jævlig og man vil ha en pause fra hodet sitt... men jeg skjønner det ikke når man synes livet er bra. Det gir ingen mening, og jeg blir sint.

Jeg spør og spør, men ingen kan svare. Og OM jeg fikk svar, så ville det jo ikke endre noe.

[Gjest bada]

Jeg skal også snakke med henne og høre om hun faktisk prøver å unngå og tenke på at broren hennes er død, at det er derfor hun må ut hele tiden. Hun kaller det hennes måte å bearbeide på, men hun bearbeider jo ikke. Hun flykter. SOm hun alltid har gjort. Og det var jo nettopp det broren hennes gjorde også. Flyktet - og vi så jo hvordan det endte, selv om det ikke var en flukt akkurat den siste turen hans...

Hun mener sikkert selv at det er hennes måte å bearbeide på, men det er uansett hvordan man ser på det en dårlig og uheldig måte å bearbeide på.

Jeg skjønner godt om du ikke har overskudd til å ta tak i dette nå (det skulle bare mangle), men jeg synes i det minste ikke at hun burde få aksept for at det er en akseptabel måte å takle det hele på.

Lykke til Mysan, du har all min sympati.

[mysan]

I natt drømte jeg om ungen min. Men jeg visste at jeg drømte. Uansett var det koselig, for det blir jo som å se ham, ikke sant?

Det var en litt merkelig drøm - jeg hadde plutselig en eldre datter med alvorlige rusproblemer som slo seg helt vrang, og jeg måtte tilkalle ham for å roe henne ned. Han var den eneste som kunne det. Han kom sammen med gamlekjæresten sin, N.

Nå er det morgenkaffe og pysj. I dag skal jeg kjøre et lass til Grønmo. Jeg har miljøstasjon rett borti veien her, men jeg har såpass mye at jeg får en full bil, og da skal de gjerne ha penger der borte. Det gidder jeg ikke, så lenge det er gratis å kaste på Grønmo og jeg kjører dit på femten minutter.

Ellers er jeg opp og ned. Det første jeg tenker på når jeg våkner om morgene, før jeg åpner øynene, er at ungen min ikke er lenger. Det er helt forjævlig å tenke på, og jeg prøver å finne måter og få det ugjort. Jeg vet jo at det ikke går, men man blir så desperat. Man leter etter ting man kunne gjort annerledes, som om det kan gjøres nå i ettertid. Egentlig vil jeg bare ta med meg de to andre, å gå og finne ham... nå skjønner jeg hva han mente alle de gangene han sa at han ville til pappa. Jeg vil dit hvor ungen min er.

[Pail]

Føler jeg bryter meg litt inn i boken din, Mysan... Men det er ikke for noe annet en at jeg tenker på deg og hva du går gjennom akkurat no

Ta vare på deg selv også innimellom!

[mysan]

Det er helt greit med dagbokinnbrudd, Pail

[Pail]

fint.

[Gjest Bodillen]

Hei, kjære mysan. Jeg fant et sitat av Iben Sandemose som jeg fikk lyst til å dele med deg:

Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.

Tenker på deg

[mysan]

Tusen takk, Bodillen - det var fine ord.

Dette føles verre og verre for hver dag nå, istedet for bedre og bedre.

Nå går jeg rundt i en mer eller mindre konstant tristhet. Jeg er smertelig klar over at ungen min er borte for alltid, og det finnes ikke beskrivende ord for hvor umulig den følelsen er. Hvor utrolig vondt det gjør. Han var jo ungen min - den blide, lille gutten min. Jeg føler at jeg har sviktet fullstendig ved ikke å ta tak i tingene da han var mye yngre... men sånn ble det, og det er for sent å gjøre noe med det.

Jeg har mistet all livsgnist. Ingen ting har noen mening lenger, men jeg må holde meg oppe for de to andre...

Jeg er så lei av å streve med alt mulig. Det er aldri noe som går på skinner her i gården.

Tidligere i sommer fikk jeg plutselig følelsen av at nå begynner ting å gå bedre, og så mister jeg ungen min. Jeg må si som han ofte sa: Det er visst ikke meningen at jeg skal ha det bra... og det er jo ikke bare meg heller. Alt som er dritt i mitt liv, er jo dritt i Yme og Liten sitt liv også.. og alt startet da jeg møtte han som var faren til ungene. Faen ta den udugelige jævelen!!

[Gjest Tex]

Husk at du ikke kan gi noen styrke så lenge du ikke kan stå på egne ben. Sett deg ned og hvil bena dine litt. Det høres ut som du trenger det.

Og ofte er det slik at verden faktisk ikke går under, selv om vi tror at den skal gjøre det, når vi tar litt hensyn til oss selv. Den erfaringen har jeg akkurat gjort, og livet er faktisk litt lettere nå.

klem Tex