BlaBlaBla...

[Gjest bada]

Det som umiddelbart slår meg når du først har havnet i denne totalt meningsløse og grusomme situasjonen, er noe som en kvinne som hadde en datter som ble voldtatt og drept i ung alder sa: "Hvis jeg hadde hatt valget mellom å aldri få datteren min, og dermed slippe å gjennomgå alt det forferdelige som har skjedd og det å få henne og dermed måtte gå gjennom alt det grusomme som har skjedd, ville jeg valgt det siste."

Selv om det er totalt meningsløst at du har mistet sønnen din i ung alder vil jeg tro at det er mye bedre at du har hatt den tiden du har fått sammen med ham, inkludert den enorme smerten du føler nå som han er død, enn om du aldri ville ha blitt kjent med ham.

Jeg har stor medfølelse med deg mysan, og jeg vet at man ikke kan si noe for å trøste. Jeg håper allikevel at alle kondolansene du får her på KG i det minste er til litt trøst. Det er et tegn på at folk setter pris på deg, og at du ikke er alene.

[Gjest Blondie65]

Jeg ser på bildene, og ser den vakre ungen min.. der er han. Ser meg rett i øynene og smiler. Men det er jo bare jug. Han ligger kald og stiv og misfarget i et iskaldt rom på riksen faktisk. Livet har forlatt ham og jeg har mistet ungen min. Og dette blir faen meg bare verre og verre.

En ting kan jeg love deg Mysan. Og det er at det ikke er synet av den misfargede eller døde som vil være minnet ditt av han i fremtiden, men den levende slik han var da han pustet og gikk omkring og var varm. Jeg levde i et halvt år med en kreftsyk person som ble avmagret og til slutt døde. Helt ned i 45kg ... Jeg trodde at mitt minne skulle være av "biafra" pasienten. Men på merkelig vis har hjernen heldigvis slettet det vonde bildet og de gode bildene av en frisk person som beveget seg og levde er det jeg har å se tilbake på.

En av de tingene som er så vanskelig med sorg er at livet ikke tar pause. Mens ens egen verden er i fullstendig stillstand og sorgen brøler en i ørene så er resten av verden i et ufattelig sollys langt borte. Dessuten fortsetter det å bli morgen og kveld, busser kommer og går, det blir torsdag og det blir lørdag, som om ingenting har hendt. På en måte er det rutinene rundt som minner oss på at det kan finnes en normal verden der ute et sted, på den annen side har jo ikke rutinene eller den normale verden noen mening lenger.

På en måte må man lære seg å leve på nytt og første skritt på veien er å finne en mening med å leve videre. Det vil ta tid før denne meningen kommer.

[mysan]

På en måte må man lære seg å leve på nytt og første skritt på veien er å finne en mening med å leve videre. Det vil ta tid før denne meningen kommer.

Den eneste grunnen til at jeg fortsetter nå er at jeg har Liten og Yme. Alle andre gir jeg blaffen i, hadde jeg ikke vært moren til to til, skulle jeg gått av på denne stasjonen. Det er ikke gøy å være her lenger. I hvert fall ikke akkurat nå.

Antakelig vil det skje hyggelige ting senere som er verdt å få med seg, i og med mine to andre som sikker vil bringe meg barnebarn og annet morsomt med tiden, men altså, hadde jeg ikke hatt dem nå, så ville jeg parkert tøflene jeg også, og blitt med eldstemann.

[snuppelure37]

Jeg skal ikke mene og synse så veldig mye rundt deg og dines sorg akkurat nå, men etter at to av mine venninner har mistet sine menn i tragiske ulykker har jeg lært en ting. Og det er at alle sørger på hver sin måte og alle måter er like riktig.

Jeg skjønner at du syns Liten burde respektere dine holdninger ang. alkohol o.l akkurat nå, men samtidig må du la henne sørge på sin måte. At hun har tatt en øl eller to, evt en dring eller what ever er faktisk noe hun kanskje trenger akkurat nå. Hun kom tross alt hjem, og det er ganske bra med tanke på hennes forhistorie. i tillegg kan det jo hende at hun sliter fælt med at det var nettopp henne som ga broren sin øl den dagen han døde!

Dere har min dypeste medfølelse i denne tunge tiden, men la alle få sørge på sin måte!

Stor fra meg til dere

[Drua]

Tenker på dere.

[mysan]

Se på klokken - jeg sitter her ennå. Jeg vet jeg ikke får sove, så jeg gidder ikke å prøve engang.

Enten er jeg inne i neste fase, eller så er ting bare annerledes fordi jeg har vært alene i hele kveld, og fått altfor mye tid til grubling. Nå har jeg lagt bildet jeg laget som skrivebordsbakgrunn, men resultatet er nå at jeg ikke makter å legge ned Opera'en, for da ser jeg ham... det går mer og mer opp for meg at bildene av ham bare er minner om en gutt som var, og som ikke er lenger... bare jeg tenker på det, så kommer tårene.

Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg vet snart ikke hvordan jeg skal klare å takle det - det er NÅ det begynner tydeligvis.

[Annie]

Det er ikke mange dagene siden det skjedde, og du er fortsatt i sjokkfasen.

Det er mange måter å takle sorg på, du må velge din måte. Etterhvert vil ting bli lettere, men sorgen vil aldri forsvinne. Det viktigste er å klare å leve med den.

[Majabeth]

Jeg har aldri vært innom dagboka di før jeg svitsja innom i dag. Kan ikke si annet enn kondolerer...Det føles så jævlig, jeg blir så redd for at jeg skal overleve mine barn- for det må være noe av det verste som kan skje en mor. Min søster døde for 4 år siden snart, og ennå ligger sorgen der...Den er ikke like hard, men den dukker opp med ujevne mellomrom. Men alle minnene vi to har sammen- alle tingene vi gjorde- de kommer også fram ofte. Da kan jeg le mye og si at "sånn var hun". Sorgen vil alltid ligge der, men den blekner med tida... Det er ikke så mye man kan si annet enn at du, en vilt fremmed, er i tankene mine nå.

[Maxine Grey]

Kondolerer Mysan.

Smerten vil nok alltid være der,

men i perioder vil det gjøre litt mindre vondt.

Jeg fikk også ett barn for lite for fem år siden.

Livet bare fortsetter likevel.

Og ungen min fikk fred.

[mysan]

Tusen takk for ordene deres. Jeg tenker stadig at dette er det flere enn meg som har opplevd og kommer til å oppleve. Det er en dagligdags hendelse egentlig, vi blir født, vi lever så lenge vi lever og så dør vi.

De er alltid trist for dem som sitter igjen, men for den som dør er det enten helt greit eller ingen ting i det hele tatt. Den som døde har det aldri vondt, og det er en grei ting.

Min sønn gikk glipp av mye, men det er jo ikke noe han kommer til å bruke fremtiden til å savne og være trist over - det er i våre hoder sorgen sitter. Jeg hadde jo håpet og trodd jeg skulle fått ha ham rundt meg i mange år ennå.. til jeg skulle dø en gang som gammel dame.

Jeg tror forøvrig jeg har bestemt meg for ikke å se ham i morgen. Ikke fordi jeg tror det er sånn jeg vil huske ham, det vet jeg det ikke er. Men hvorfor utsette meg for synet av det tomme skallet hans, hvor man så tydelig kan se at livet er borte? Jeg vet at han er død, jeg trenger ikke se det så tydelig. Jeg tror det holder at jeg så dem bære ham ut på båre, innpakket i et pledd fra topp til tå, som en pakke. Og da de brettet til side så jeg skulle få se, så var han allerede begynt å bli grønn i kinnene og kald og ta på...

Jeg tror jeg må lese litt mer i boken "Du kan inte dö" - det kan være litt trøst å lese der, dersom jeg klarer å tro på det de skriver, om alle opplevelsene folk har hatt av egne nær døden opplevelser, og også besøk av sine kjære... det MÅ være noe mer, men det er vanskelig å tro det når man ikke har sett det selv...

Jeg ba forresten min vakre sønn hjelpe meg med Lottokupongen i går, og det endte i fem rette. Han ga meg alle tallene, men jeg satt med enkeltrekker, så det ble fem rette på den ene rekka, og fire pluss en på en av de andre. Jeg burde konsentrert meg mer, så hadde nok de to manglende tallene kommet på riktig rekke og ikke rekka over, for der stod de...

Nå skal jeg tenne et lys for ham - jeg tror han er hos oss ennå på et vis, det kjentes sånn ut i går kveld. Selv om jeg er langt nede i kjelleren nå, så hadde jeg en god følelse ved siden av.. det kjennes ut som om han er her, rett og slett.

[Gjest Catwoman]

tenker på dere.

[Annie]

Nå skal jeg tenne et lys for ham - jeg tror han er hos oss ennå på et vis, det kjentes sånn ut i går kveld. Selv om jeg er langt nede i kjelleren nå, så hadde jeg en god følelse ved siden av.. det kjennes ut som om han er her, rett og slett.

Så nydelig sagt Mysan

[Gjest Fliss]

Kjære Mysan .. jeg skjønner deg når du sier du ikke vet om du orker å se ham i kisten .. Selv mistet jeg mor mens jeg var veldig ung - så henne like etter at hun døde - men jeg klarte bare ikke bli med de andre inn og se henne i kisten noen dager etterpå. Og selvom de fortalte meg etterpå at hun var så nydelig når hun lå der, så har jeg aldri angret at jeg ikke ville gjøre det selv.

Husker at jeg var redd at minnet om mor i ettertid ville være da jeg så henne ligge der død .. men det var ikke lenge det var det sterkeste minnet .. Etter temmelig kort tid så var det de gode minnene om mor så var de sterkeste og nå flere år etter så er det kun disse minnene jeg har.

Det er forferdelig sterkt å lese hvordan du har det nå ... Er selv mor til en tidligere rusmisbruker og jeg vet hvor lett jeg kunne vært i samme situasjon som deg .. Livet er så fullt av tilfeldigheter, heldigvis så vet vi ikke hva som skjer rundt neste sving ...

Tenker masse på deg selvom jeg ikke kjenner deg personlig ..

Endret 29. juli 2007 av Fliss

[Gjest Frysepulver]

[Donpedro]

Uansett om man velger å se eller ei, så tror jeg det viktigste er å reflektere over valget man tar. Da blir det rett, uansett hva man ender opp med å gjøre.

[Gjest Vampyra]

Det er vanskelig å ta et valg om man ønsker å se eller ikke. For hva er det rette valget?

Jeg tror du må bare følge din egen magefølelse. Uansett så finnes det ikke noe rett eller galt i dette tilfellet.

[Bettie]

Jeg tror at du har rett i at han var rundt deg, når du følte det sånn. Hans energi vil kanskje være rundt deg lenge.

[Gjest Bodillen]

Hei. Bare innom for å legge igjen en og en

Tenker på deg!

[Flying]

Kjære Mysan! Vil bare si at jeg tenker på dere. Ord blir fattige men jeg håper dere finner styrke til å komme igjennom dette.

(Flying Queen inne på Fakta Morgana)

[Gjest Frysepulver]

Men Mysan; tror du ikke det er letter å angre på å ikke ha sett han enn å ha sett han?