BlaBlaBla...

[Ugla]

Det blir nok en fin, og verdig, seremoni, Mysan.

Ja, det vil nok bli en påkjenning å se på ham. Men det er du jo fårberedt på. Men jeg tror det vil gjøre deg "godt" etterpå.

Jeg har også sett noen av mine nærmeste ligge der. Det er vondt, forferdelig vondt. Men samtidig har det gitt meg en slags "ro" etterpå.

Jeg har med mine egne øyne fått sett at de ligger der, og det er "ro og fred" over de. Jeg har fått sett at de ligger "godt og avslappet". Vanskelig å forklare, men det har gitt meg litt "fred i sjelen".

Jeg har aldri angret på at jeg har sett på de, og det tror, og håper jeg at du ikke kommer til å gjøre heller...

Man husker dem likevell sånn som de var i levende live...

Masse varme tanker og klemmer til deg, Mysan..

[Annie]

Jeg har deltatt på noen slike syninger mysan. Det er tungt, men også litt godt. Å være der gir rom for refleksjon og til å ta farvel

på en god måte.

Flott sagt Toro. Det er akkurat det jeg har følt på syninger. Det er en fin og verdig måte å ta farvel på før begravelsen.

Vil gi deg en god Mysan

[mysan]

Alt kjennes så feil ut.

Det føles bisart å sitte og planlegge noe så trivielt som en bårebukett, når ungen din faktisk er død. Man holder på med en haug med praktiske gjøremål midt i den verste tiden man noen sinne har opplevd.

En vakker sjel er mistet, og jeg går rundt og må ta stilling til musikk, har jeg svarte sko?, har Liten mørkt antrekk, og Yme.. passer dressen fremdeles...? En haug med svada og bagateller som pokker ikke har noen mening. UNGEN min er DØD for pokker!!

[Annie]

[mysan]

Liten har besøk i helgen av en søt svenske hun traff da hun var i Säffle tidligere i sommer. Kanskje er han mannen i hennes liv? Han rakk akkurat og snakke med storebror på telefonen kvelden før han døde, og han ble godkjent. Liten har kjent ham en kort stund, allikevel setter han seg på bussen og kommer hit for å være hos henne nå når livet er så tungt for henne.

Jeg synes han må være modig som tør å komme til oss under sånne omstendigheter. Selv hadde jeg aldri turt.

Og jeg tenker stadig at alt må ha en mening ellers er livene våre i utgangspunktet meningsløse. Hva er vitsen med å slite og streve, og jobbe bort mesteparten av de korte livene våre her på jorden om det ikke venter noe mer? Det er jo bare meningsløst. Da kan man like gjerne kjøpe et tau og avslutte før man får begynt. Og det sier jeg ikke bare nå fordi jeg er i sorg. Det er slik jeg faktisk tenker. Jeg er glad i livet mitt, bevares, og jeg er stort sett happy også... men SÅ kult er det ikke at livet i seg selv er belønning nok. Og jeg er ikke redd for døden heller - enten man bare sovner inn og ikke merker noe mer, eller man reiser videre til nye oppgaver.

Hva er DET å være redd for? Misforstå meg rett, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg - jeg har jo en eller annen oppgave jeg sikkert skal prøve å få til... selv om jeg ikke skjønner hva den går ut på.

Er oppgaven min å oppdra disse stakkars tre ungene mine, så det går dem dårlig i livet? Jeg har ikke gjort noen god jobb, for å si det sånn. Joda, jeg er SNILL - det skal jeg ha. Men det kreves mer enn snillhet for å gjøre barna skikket til å takle dette jordelivet. Og der har jeg vært dårlig. Er det kanske DET som er oppgaven... og jeg har feilet. Jeg burde jo egentlig ikke hatt barn, jeg burde vært noens tante, for der er jeg ganske god. Som mor er jeg dumsnill.

Og det har jeg tenkt LENGE før eldstemann døde. Han har også ment det i dårlige stunder. "Hva skal til for at du skal skjønne? Må en av oss dø?" har han ropt til meg mer enn én gang... og jeg vet hva han mente, men han fikk ikke rett - jeg er like dårlig mor fremdeles. Jeg har ikke lært en dritt. Sånn er det. (Og dette skriver jeg ikke for å fiske etter motargumenter - det er sånn jeg tenker og det er sånn det er). Jeg har rett og slett ikke tatt vare på ungene mine skikkelig. Joda, jeg har vært tilstede i heimen, jeg har gitt dem mat og klær, og de har lært høflighet og blitt hyggelige unger. Men de har ikke lært å klare seg ute i verden.

Og nå har det kostet eldstemann livet. Harde fakta.

[Annie]

Tror du er for hard mot deg selv nå Mysan, uten av jeg vet. Men sånne tanker har vel alle foreldre. Noen barn går det bra med. Dessverre ikke alle.

[Gjest Frysepulver]

Selv om du ikke vil ha motargumenter får du det.

Man gjør som best man kan som foreldre, mer kan ingen regne med. Du har gjort den jobben på din måte og etter hva jeg har forstått så er du en elsket mor og du elsker barna dine. Det mener jeg er det viktigste. Tenk på de som aldri opplever det! Å føle støtte fra foreldrene sine, føle at de er glad i en og gjør alt for en er essensielt. Hva hjelper det med perfekte unger dersom de ikke har den følelsen?

Ditt hjem virker som et åpent hjem, et hvor ikke ting skyves under teppet, dere er nære og du snakker åpent med barna dine. Det har jeg også vært heldig å oppleve hos mine foreldre og er det jeg setter aller høyest nå i voksen alder.

Du skal ikke ha skyldfølelse for det som har skjedd, man kan ikke kontrollere alt som mor - det ville vært galt om du kunne det.

[Gjest Frysepulver]

Må bare legge til; jeg tror døden er fin for alle når den kommer. Min opplevelse av det var at det var fint, velkomment og veldig greit. Slik håper og tror jeg det er for alle.

[Gjest Blondie65]

Når barna kommer i vanskeligheter, enten av den ene eller av den andre sorten så er det dessverre så alt for lett for en forelder å lete etter feil hos seg selv. Men det er mange nok tilfeller der man har vært den perfekte forelder, der alt har vært på stell og likevel har det gått galt.

Hva er den perfekte forelder? Frysepulver nevnte dette med kjærlighet og åpenhet og jeg tror det er så godt som det kan bli. Foreldre føler ofte at det er deres oppgave å beskytte barna mot alt vondt, og det er naturlig. Men det er helt umulig å få til. Derimot kan vi lære barna våre å takle det som er vondt og være der når de sliter med å takle det. Jeg tror det er en langt viktigere oppgave.

Jeg vet ikke hvordan man trøster noen når deres barn er død. Jeg har aldri hatt barn selv, men jeg tror det må føles som en del av en selv er borte når barnet går bort. Hvordan reparere den skaden? Hvordan finne trøstende ord? De finnes vel ikke ...

Det viktigste er for dere som er igjen nå å være der for hverandre. Så godt for Liten at hun har en så god venn, har du det også Mysan?

Uansett om vi kjenner deg eller ikke, vi er i alle fall her for å lytte og lese det du skriver. Jeg tenker mye på dere fortiden.

[Gjest bada]

Jeg skriver ikke dete for å trøste deg, Mysan, men for å fortelle deg at du tar feil. Jeg er enig i det Frysepulver skriver: du er ikke en dårlig mor. For meg er en dårlig mor en som er likegyldig til barna sine, som ikke er villig til å se dem som de menneskene de er, og som ikke får dem til å føle seg elsket. Det som har skjedd er ikke din skyld. Tror du f.eks. at Karin og Torvald Stoltenberg har vært dårlige foreldre? Eller foreldrene til David Toska? Eller alle andre som har barn som har havnet utpå? Årsakene til at enkelte tar ueheldige valg i livet er mange og sammensatte.

Jeg tror nok ikke det finnes en eneste forelder som har opplevd det du har gjort som ikke bebreider seg selv. Det er helt naturlig. Det betyr ikke dermed at det objektivt sett er riktig å gjøre det.

[Bettie]

Kjære mysan

Jeg forstår at du føler det meningsløst å måtte ta stilling til alle disse praktiske tingene når gutten din er død. Men det er en del av sorgen, det også. Når man planlegger en serimoni går jo tankene til han som ikke lever lenger, hva han ville ha likt, hva som vil være et minne om ham.

Det blir tungt å se ham i en kiste. Men jeg er enig med begravelsesagenten i at det er viktig. Det kan bli en fin stund også, hvor man får anledning til å tenke, sørge og virkelig se at livet er slutt. Men du vil huske ham gjennom de gode minnene du har om ham.

Noen dårlig mor har du ikke vært. Å forberede barn på livet er vanskelig, og de gjør sine egne valg - uansett hva du som mor ville ønske. Og barn kan være grusomme når de er i konflikt med oss foreldre, for de vet at uansett hva man som foreldre gjør eller ikke gjør, så har vi dårlig samvittighet for noe. Og det bruker de i kampens hete.

Tenker på deg, mysan.

[mysan]

Må bare legge til; jeg tror døden er fin for alle når den kommer. Min opplevelse av det var at det var fint, velkomment og veldig greit. Slik håper og tror jeg det er for alle.

Var du bevisst at du døde, Pulver? kan du fortelle meg mer om det?

Det siste min vakre sønn sa her i livet var: Ikke gå fra meg K, jeg vil ikke dø...

Han må ha merket at noe ikke var som det skulle, og vært redd.

Dere kan forøvrig si hva dere vil... jeg kunne vært en mye tøffere mor, jeg kunne stoppet mye av dette for mange år siden om jeg ikke hadde vært så konfliktsky og pinglete.

men kanskje han ble født hos meg nettopp pga min pingletehet.

Det er bare så tragisk, for han var verdens fineste lille gutt, og han ble knust i tusen biter pga en fraværende, egoistisk far, og jeg klarte ikke redde ham fra det heller... jeg satt bare å så på at han gikk i stykker mer og mer..

Hvorfor kjempet jeg ikke like mye for ham som jeg har gjort for liten??

Hvorfor lot jeg ham håndtere sine egne problemer helt alene? Det hører ikke hjemme noe sted... jeg fortjente ham ikke, det er det som er saken. Han burde hatt MIN mor til mor... hun ville passet mye bedre på.

[Gjest Blondie65]

Barn kommer uten bruksanvisning. Man finner ut av ting ved prøving og feiling. Når du har vært strengere/annerledes overfor det ene barnet så skyldes det vel erfaringer du har gjort med et annet.

Egoistisk og fraværende far: Er det DITT ansvar? Din sønn er den personen han er fordi akkurat dere to laget et barn. Siden har faren foretatt noen valg som var/er helt på trynet. De valgene er hans ansvar, ikke ditt.

Men det er vel liten trøst i dette. En trøst kan være at din sønn har fred nå, hvile fra det som var vanskelig. Det er en mager trøst men kanskje litt?

Uansett tror jeg ikke noe på at du er en dårlig mor.

[mariposa]

Kondolerer Mysan, dette var utrolig trist å høre.

Å miste et barn må være det verste en kan oppleve. Ikke vær for hard mot deg selv nå i ettertid.

[mysan]

Ja, han har fred nå - og jeg unner ham det. Det er bare det at livet hans faktisk var godt nå. En trøst er det allikevel at det ikke endte midt i en dårlig periode for ham. Det ville vært ennå verre.

Den siste kvelden han hadde på denne jord, hadde han det veldig fint. Han var lykkelig, og han gledet seg til fremtiden. Han merket nok ikke mye til at han mistet den. Det håper jeg i hvert fall, selv om jeg tviler litt pga de siste ordene hans.

Endret 28. juli 2007 av mysan

[Gjest Frysepulver]

Var du bevisst at du døde, Pulver? kan du fortelle meg mer om det?

Jeg hadde en "dårlige følelse" en stund før det skjedde. Det var to dager siden operasjonen og vi alle var overrasket over at jeg var i så god form, jeg pleier å være helt borte, kaste opp osv, men den gangen var jeg mye våken (om enn noe neddopet), jeg spiste og hadde det veldig bra. Snakket med mamma mens jeg pusset tenner i sengen, hun skulle kjøre innover til Riksen og jeg skulle overflyttes til en hakket mindre intensiv avdeling. Da det var dags for å kjøre meg over ble jeg mutt og sur, det passet meg overhodet ikke å overflyttes. Jeg følte det var feil, men kunne ikke sette mer ord på det enn det. Kom så inn på det nye rommet, et firemannsrom hvor det var to andre pasienter, to godt voksne menn. Husker han ene hadde besøk av kona si og de drakk kaffe. To yngre menn (elektrikere?) stod ved døren og borret og det irriterte meg også grenseløst, hvorfor i all verden skulle de borre der nå? Ble trillet bort til en plass ved vinduet og de begynte å koble til alle poser, slanger, ledninger osv. Min versjon videre er at jeg ble kvalm. Jeg satte meg brått opp i sengen fordi jeg ikke fikk puste. Kjente et voldsomt "tak" i brystet. Ble veldig redd og ble lagt ned igjen. Jeg kan huske sykepleierne stod over meg og sa "Pulver, kan du høre meg?? Pulver!" og så har jeg en vag fornemmelse av å se meg selv ovenfra, som om jeg svevde. Jeg så søstrene mine i et kort øyeblikk. Mamma stod ved døren med noen bøker og en halvliter cola det var drukket noen slurker av, hun bare stod der og så på. Jeg fikk en tanke om at hvis jeg skulle fortsette å leve i den smerten jeg hadde (jeg hadde ingen formening om at den kunne gå over, uansett hvor mange leger som kunne komme til) vill jeg ikke leve. Jeg ville dø og mener også at jeg ba de om å la meg få slippe, jeg sa at jeg ville dø. Så husker jeg ikke mer.

Deretter sov jeg i to døgn og våknet midt på natten i en gigantisk morfinrus hvor jeg hallusinerte (så arabiske kuppelbygninger og fikk for meg at det var en stor konspirasjon om arbeidskraften ved Riksen osv ).

Fikk snakke mye med S, kirurgen min med en gang og mange andre fortalte også endel. Dette kan ha ødelagt endel av det rene minnet jeg hadde.

Ifølge journalen min og litt dypere samtaler med leger, kirurger, sykepleiere osv. i etterkant sies det at jeg måtte kaste opp, hev etter pusten, de la meg ned og jeg var borte. Pupiller var "stive" eller hva de kalles, hjerteslagene og pulsen var borte. De callet på legene og de begynte å åpne meg på rommet.

Fikk i etterkant høre at en lege kom og begynte, så kom fire kirurger som ga meg opp før "min" kirurg og "min" anestesilege kom til og sa de ville prøve å operere. Mamma kom først etter at jeg var trillet inn på operasjonssalen igjen, så hun var ikke der som jeg trodde.

Puh, klarer aldri å fortelle den historien kort

Som du kanskje husker mistet jeg en kamerat i en bilulykke for halvannet år siden. Han sa det så fint "da var nok "pulvermor" din tunnel" Det var fint sagt, husker jeg

Selv om det å dø ikke alltid er å sovne stille inn håper og tror jeg at man, enten når man er bevisst eller har glidd inn i ubevisstheten, på en merkelig måte aksepterer det og synes det er greit.

Det siste min vakre sønn sa her i livet var: Ikke gå fra meg K, jeg vil ikke dø...

Han må ha merket at noe ikke var som det skulle, og vært redd.

Dere kan forøvrig si hva dere vil... jeg kunne vært en mye tøffere mor, jeg kunne stoppet mye av dette for mange år siden om jeg ikke hadde vært så konfliktsky og pinglete.

men kanskje han ble født hos meg nettopp pga min pingletehet.

Det er bare så tragisk, for han var verdens fineste lille gutt, og han ble knust i tusen biter pga en fraværende, egoistisk far, og jeg klarte ikke redde ham fra det heller... jeg satt bare å så på at han gikk i stykker mer og mer..

Hvorfor kjempet jeg ikke like mye for ham som jeg har gjort for liten??

Hvorfor lot jeg ham håndtere sine egne problemer helt alene? Det hører ikke hjemme noe sted... jeg fortjente ham ikke, det er det som er saken. Han burde hatt MIN mor til mor... hun ville passet mye bedre på.

Hvis barna dine ble A4-mennesker da? Hadde du da klandret deg selv?

Tror det er veldig vanlig å få skyldfølelse. En venninne av mamma mistet sønnen sin i overdose for noen år tilbake og hun er preget av masse skyldfølelse ennå, mens tanten min har taklet det annerledes etter at fetteren min døde på samme måte.

Jada, man kunne alltid ha gjort noe annerledes, men til syvende og sist tror jeg ikke det hadde spilt noen rolle. Man tar de valgene man tar i gitte situasjoner, å være etterpåklok har aldri gjort noen nytte.

Nå må dere ta vare på hverandre, ta vare på minnene og ta han med dere videre i livet og gjøre det beste ut av det.

[Gjest Bodillen]

Stakkars, stakkars dere, mysan. Jeg har vært borte en stund, og leste ikke dette før nå.

Jeg føler med dere. Ser du klandrer deg selv, og selv om du helt sikkert vet at man ikke kan gjøre bedre enn så godt man kan, så er nok dette en del av en prosess som du bare må igjennom.

Tenker på deg

[Navnløs]

Man kunne ha gjort ditt og man kunne ha gjort datt... sånn er det for alle tror jeg. Uansett hva slags død det er man har opplevd. Jeg har ennå skyldfølelse for min pappas død, selv om det ikke var noe jeg kunne ha gjort annerledes uansett.

Jeg har ikke alltid hatt det så jævlig bra selv, det vet du. Og av og til har jeg tvilt på at min mor er glad i meg. Men hun er jo det. Veldig. Vi har alle vårt, søte deg. Mamma har sitt, jeg har mitt. Hun kan i bunn og grunn gjøre lite med det. Og mest sannsynlig kunne hun ikke ha gjort stort før heller. Jeg er den jeg er, og det er min oppgave å fikse opp i det. Ikke mamma sin. Ikke søster sin. Ingen venner sin. Det er ganske ensomt, men det er sånn det er.

Hva som er en dårlig mor eller ikke kan diskuteres. Spør du dine om det vil de si at du ikke har vært noen dårlig mor. Jeg skal ikke be deg om å ikke klandre deg selv eller andre heller for den saks skyld, for følelsene dine skal du få ha i fred. Livet er ganske urettferdig, men det er....

Tenker på deg.

[mysan]

Har laget et bilde ikveld, med de tre små bildene jeg har fått av ham. Følte liksom at jeg gjorde noe nyttig, helt til det plutselig slo meg: Hva pokker er vitsen med å lage dette bildet da? Han er jo død..

Jeg ser på bildene, og ser den vakre ungen min.. der er han. Ser meg rett i øynene og smiler. Men det er jo bare jug. Han ligger kald og stiv og misfarget i et iskaldt rom på riksen faktisk. Livet har forlatt ham og jeg har mistet ungen min. Og dette blir faen meg bare verre og verre.

Liten skulle på kino ikveld, og kanskje har hun vært på kino også, men hun luktet alkohol da hun kom hjem og hun unngikk meg før de bare krøp inn på rommet og lukket døren etter seg. Hun har null respekt for meg og mine følelser rundt rusmidler for tiden, og driter fullstendig i at jeg også synes alkohol er faenskap akkurat nå. Det var en øl som trigget russuget hans på fredag og det var hun som ga ham den. Nei, hun er ikke synsk og hun skal ikke bebreides for å gi broren sin en øl, men hun kan faen meg vise litt respekt i ettertid.

Jeg gidder ikke snakke med henne mer. Hun skjønner ikke en dritt utenfor sitt eget hue uansett.

Endret 28. juli 2007 av mysan

[Bettie]

Han er død, men minnene vil leve. Så det var kanskje ikke så dumt å lage dette bildet.