Til dere perfekte foreldre!

[Gjest Seeker]

Men noko eg har lurt på er om de foreldre verkeleg tykkjer alle dei foreldrekveldane på skulen er så stas? Då eg var lærar var det foreldremøter to gongar i året, foreldrekveldar 4 gongar i året og konferansetimar to gonger i året, dvs 8 kveldar pr barn kvart år! Er dette noko de foreldre eigentleg ønskjer?

←

Nei, det var ikke stas. I tillegg til det du har ramset opp her kan du legge til alle vår, sommer, høst og vintergrupper. Foreldrekvelder? Er det de gruppene da man samler flere barn hjemme hos de forskjellige barna i gruppen? Hvert halvår skal man gå gjennom hele gruppen. Det blir 8-10 kvelder til det, pr. år. Så har vi de klassene som har en maskot som skal være med hjem. Og da vil gjerne poden at det skal skje noe ekstra da. For når maskoten var med "Per" hjem så dro de på hytta eller Tusenfryd. (Ikke noe press der nei.) Gang dette opp med to eller tre unger, kanskje til og med fire.

Egentlig begynner det å ha barn i skolealder å bli så krevende at man burde ha det som heldagsjobb. Det er bare ett lite problem. De fleste trenger å gå ut i jobb for å tjene penger. Så nei, det var ikke stas. Jeg er evig takknemlig for at den tiden er over og at vi overlevde.

Til Perfekt. Skjønner ikke hvordan noen rekker å få presset inn et kafebesøk eller Hotel Cæsar på timeplanen jeg.

[Gjest Gjesten]

Så morsomt! For vi lærarane der eg jobba i alle fall kunne ikkje fordra det, men følte det var eit press frå foreldra. Og sidan desse foreldrekveldane (samlingar der ungane og foreldra møttest på skulen på kveldstid, åt og hadde program) ikkje var inne i arbeidsbeskrivelsen vår, prøvde eg ein gong å ikkje gå. For eg fekk beskjed om at det var opp til meg, dette var noko foreldra skulle organisere, og eg bestemte om eg ville gå. Vel, eg prøvde å la ver. Fekk 4 telefonar frå stressa foreldre som lurt på når eg kom. Kan love deg at det var ein stykk sur sambo som til slutt køyrde meg dit.

Så kven legg dette presset på desse aktivitetane på oss? Om foreldra tykkjer det er eit mas og lærarane tykkjer det er eit mas? Er det amerikanske filmar/ seriar der dei har desse framvisningskveldane? Eller er det gjensidig press fordi ingen torer å sei frå at dette vert for mykje?

[Gjest Seeker]

attegløyme.

Jeg tror du har mye rett i den siste teorien din. Dessuten har du alltid de jeg kaller "flinkest i klassen-foreldre" som står på og kjører frem denne typen arrangementer. Jeg vet oppriktig talt ikke hva som driver dem. Men har en mistanke om at de trenger å få bekreftet hvor flinke de er som foreldre? Eller at de rett og slett kjeder seg sammen med familien og føler for å slippe hjemmefra i blant?

(Ok. Den siste var litt stygg. Men når man er utkjørt, som man ofte kan bli i den perioden, så er det lett å tenke slemme tanker.)

[Gjest Gjest]

Så morsomt! For vi lærarane der eg jobba i alle fall kunne ikkje fordra det, men følte det var eit press frå foreldra. Og sidan desse foreldrekveldane (samlingar der ungane og foreldra møttest på skulen på kveldstid, åt og hadde program) ikkje var inne i arbeidsbeskrivelsen vår, prøvde eg ein gong å ikkje gå. For eg fekk beskjed om at det var opp til meg, dette var noko foreldra skulle organisere, og eg bestemte om eg ville gå. Vel, eg prøvde å la ver. Fekk 4 telefonar frå stressa foreldre som lurt på når eg kom. Kan love deg at det var ein stykk sur sambo som til slutt køyrde meg dit.

Så kven legg dette presset på desse aktivitetane på oss? Om foreldra tykkjer det er eit mas og lærarane tykkjer det er eit mas? Er det amerikanske filmar/ seriar der dei har desse framvisningskveldane? Eller er det gjensidig press fordi ingen torer å sei frå at dette vert for mykje?

←

Det er et fåtall som ønsker mange av dise sammenkomstene, og det er ofte disse som "pusher på" for å få det igjennom. Dette er mest sannsynlig disse perfekte foreldrene som det er snakk om i denne tråden.

Kanskje de har bare ett barn å følge opp, kanskje de ikke har et liv utenom barna, kanskje de bare er sosiale "ildsjeler", jeg vet ikke, men det kan bli for mye.

Jeg prøvde en gang å si i fra, og flertallet stemte for å kutte ut "årstidsgruppene" da jeg var klassekontakt, men de ble gjenoinnført året etter uten avstemming... dette skulle klassen bare ha!!!!!

Så, i høst vil vi (2 barn) ha 13 aktiviteter å gå på i skolesammenheng. (Foreldremøter, aktivitetskvelder, høst og vintergruppe, konferansetimer, "Småstjerner i sikte", foreldrekvelder osv), i tillegg skal det bakes til flere av disse arrangementene, og for meg som har en mann som er borte hele uka blir dette veldig mye å følge opp.

Så nei, jeg ønsker ikke alle disse sammenkomstene, de kunne gjerne ha vært halvert for min del.

[Gjest Miloine]

Kjære trådstarter

Innlegget ditt var utrolig bra skrevet og veeeeldig sant!

Ingen er perfekte, foreldre eller ikke!

Noen strever etter å være så perfekt som du skriver om, men hvem er så perfekt? Ingen!

Noen prater om at de er det kanskje, men tviler sterkt på at ingen av de som sier det ikke overdriver "en smule"....."brødskive"

Vi gjør alle så godt vi kan!

[Tabris]

Jeg har ikke barn, så det jeg skriver her er ikke myntet på foreldre spesielt men på mennesker generelt.

Selvsagt er det ingen som er perfekt. Alle feiler og vi har alle lov til å feile. Likevel mener jeg det er viktig at man ikke bruker det som en unnskyldning/sovepute for ikke å strebe videre. (det betyr ikke at jeg mener TS gjør dette, dette er som sagt min mening ang. dette med perfeksjonisme generelt). Perfekt er ikke noe man "er", men jeg mener det er viktig at man har et mål og et ideal å strebe mot. Så faller og feiler man, aksepterer det, og lærer av det til nesten gang. Vi vil aldri stoppe å falle, men målet burde være å falle sjeldnere. Jeg mener det er viktig å ikke stagnere, men at man hele tiden tenker på å utvikle seg; enten det er som en forelder, en ektemann/kone, personlig utvikling, åndelig utvikling, karriere etc etc.

[Pauline]

Så er det oss som jobber med barna deres og som "steller i stand" mye av det som blir stress på kveldstid, blant annet for å fremme et godt miljø blant barna (deres) Har dere tenkt på at mange av oss også har barn Vi må stille på våre barns tilstelninger og.......... bake kake, selge lodd, sy kostymer osv, og det etter at vi har brukt dagen på andres barn

Selv er jeg langt fra perfekt, jeg har faktisk glemt både foreldre samtale og tannlegetimer, men arrangement med ungene på kveldstid synes jeg er viktige enten det er pølsefest på fotballen eller juleoppvisning på skolen. Det prioriterer jeg fordi jeg vet det betyr mye. Baking prioriterer jeg ikke. Den slags kan man kjøpe. Har ikke noe behov for å gjøre inntrykk på de andre mødrene med hjemmebaksten min. Da er det mye vikigere å ha overskudd til å prioritere barna.

Flott innlegg, TS, som jeg tror de fleste kjenner seg igjen i. -Og alle har vi minst ett eksemplar av den perfekte mor i nærmiljøet! Men la dem få være perfekte. La dem bake de lekreste kaker osv. La dem servere nabolagets sunneste mat laget fra grunnen mens de forkynner at her i huset er det dataforbud, vi bretter melkekartonger, prioriterer kulturelle aktiviteter og har fast leggetid.

Føler meg ikke truet hverken av perfekte foreldre leer superhusmødre.

[Donpedro]

Så er det oss som jobber med barna deres og som "steller i stand" mye av det som blir stress på kveldstid, blant annet for å fremme et godt miljø blant barna (deres)

Mange barn jeg kjenner har diverse avslutninger 2 ganger i året med skole og 2-3 fritidsaktiviteter. I tillegg kommer klassegrupper der man skal servere noe med jevne mellomrom hele året og foreldregrupper, der foreldrene tvangssosialiseres på kveldstid.

Alt dette er da vitterlig ikke nødvendig, uansett hvor artig barn må synes det er.

[Cand alt]

Jeg gadd ikke lese dette. Alltid når noen skriver noe med "perfekt" i så virker det som en forsvarstale.

Endret 6. november 2006 av Cand alt

[Gjest Gjest]

Jeg gadd ikke lese dette. Alltid når noen skriver noe med "perfekt" i så virker det som en forsvarstale.

←

Men du følte deg likevel kallet til å kommentere?

[Gjest Seeker]

arrangement med ungene på kveldstid synes jeg er viktige enten det er pølsefest på fotballen eller juleoppvisning på skolen. Det prioriterer jeg fordi jeg vet det betyr mye.

←

For hvem?

Som du selv skriver er det da mye viktigere å ha overskudd til å prioritere barna. Jeg opplever det som om alle arrangementene, enten det nå er foreldre eller skole som står bak, nettopp stjeler dette overskuddet til å prioritere barna. Det var faktisk det som irriterte meg mest da jeg hadde skolebarn.

Da jeg vokste opp hadde vi avsluttning til jul og sommer. Ikke noe ekstra dill ved siden av. Vi sosialiserte utenfor skolen og vi manglet ikke venner, heller ikke hadde vi fritidsproblemer. Og når det kommer til avsluttningen var mitt inntrykk at de fleste av oss heller ville vært ute og spilt dødball eller stått på skøyter.

[Gjest Perfekt]

KABOOM!

[Gjest Gjest]

Så er det oss som jobber med barna deres og som "steller i stand" mye av det som blir stress på kveldstid, blant annet for å fremme et godt miljø blant barna (deres) Har dere tenkt på at mange av oss også har barn Vi må stille på våre barns tilstelninger og.......... bake kake,  selge lodd, sy kostymer osv, og det etter at vi har brukt dagen på andres barn

Selv er jeg langt fra perfekt, jeg har faktisk glemt både foreldre samtale og tannlegetimer, men arrangement med ungene på kveldstid synes jeg er viktige enten det er pølsefest på fotballen eller juleoppvisning på skolen. Det prioriterer jeg fordi jeg vet det betyr mye. Baking prioriterer jeg ikke. Den slags kan man kjøpe. Har ikke noe behov for å gjøre inntrykk på de andre mødrene med hjemmebaksten min. Da er det mye vikigere å ha overskudd til å prioritere barna.

Flott innlegg, TS, som jeg tror de fleste kjenner seg igjen i. -Og alle har vi minst ett eksemplar av den perfekte mor i nærmiljøet! Men la dem få være perfekte. La dem bake de lekreste kaker osv. La dem servere nabolagets sunneste mat laget fra grunnen mens de forkynner at her i huset er det dataforbud, vi bretter melkekartonger, prioriterer kulturelle aktiviteter og har fast leggetid.

Føler meg ikke truet hverken av perfekte foreldre leer superhusmødre.

←

MEN DITT INLEGG VAR LIKE BRA SKREVET OG VELDIG RIKTIG!

[Gjest Gjest]

Morsomt startinnlegg som jeg tror mange kjenner seg igjen i!

Likevel... er det så ille å i det minste forsøke å gjøre en god jobb? Forsøke å stille opp på det barna ønsker?

Jeg er langt i fra "perfekt" selv. Men jeg synes det er litt trist med baklysforeldre, med de foreldre som har den generelle innstillingen at "Huff, er jeg virkelig nødt til å bidra igjen." "Æsj, nå er det kulturkveld på skolen" "Ååå, jeg er så lei av den klassebamsen" "Pokker, nå er det elevkonsert/håndballkamp nå igjen."

Altså, hvis det er innmari tungt og vanskelig å presse frem litt glede på vegne av ungene i sånne settinger, så får det være deres valg. Men jeg synes det blir en litt stakkarslig forsvars-strategi hvis foreldre som står på litt for ungene sine skal få slengt etter seg at de er så "perfekte".

(Når jeg tenker etter er det jo gjerne de foreldrene som står på for DINE unger også. Stiller med kaker, melder seg som trener på fotballaget, er FAU-representanter. Så sånn sett burde jo alle være glade for at det finnes de som tar på seg disse oppdragene, slik at alle "uff og æsj"-foreldrene får slippe )

←

Nå var det vel ikke "stå-på-foreldrene" som i hovedsak ble trukket fram i lyset her...

Det var vel heller de foreldrene som alltid har "de rette" svarene, "den rette" reaksjonen, "den rette" innstillingen, "den rette" maten... de som forteller alle andre hvordan de skal leve sine liv, og som ikke innser at andre ikke har samme kapasitet som dem selv!

Jeg skal fortelle deg bakgrunnen for mitt innlegg:

Jeg bruker å følge opp alt som har med barna å gjøre, og de er vanligvis min førsteprioritet i ett og alt, men av og til skjer det ting som jeg ikke har kontroll over, og da må vi ta ting litt på sparket.

Jeg har også en kronisk sykdom som jeg vanligvis har kontroll over, men som blusset skikkelig opp på torsdags kveld (legevakt-besøk og hele pakka), og resultatet ble en skikkelig kaos-dag på fredag...

Vi forsov oss, og jeg hadde i alt kaoset glemt å ta opp brød fra fryseren torsdagskvelden.

Barna ble da kjørt til skolen fredag morgen med en nistepakke bestående av heller usunn niste, men det var i alle fall mat.

Så ble det for min del en del timer på legekontoret med nye prøver og akutt behandling, noe jeg ikke var ferdig med før klokken 13, og glemte da konferansetimen jeg skulle ha hatt klokken 14.

Da jeg kom på forglemmelsen ringte jeg læreren for å beklage, før jeg ringte klassekontakt for å si at jeg ikke kunne møte på arrangementet fredag kveld.

Hennes respons var at det var greit, men kakebakingen slapp jeg ikke unna!

Jeg ble irritert, men bakte kaken, og bestemte meg for å snakke med henne ved en senere anledning, og den anledningen kom på søndag da hun oppsøkte meg for å fortelle hvor dårlig gjort det var av meg å ikke møte fredag kveld.

Jeg forklarte henne hvordan alt var, og det jeg fikk fra henne var: "ja, det er vel ikke rart at dere blir syke. Jeg hørte hva barna hadde til niste på fredag! Og om dere hadde lagt dere litt tidligere på kvelden så hadde dere heller ikke forsovet dere. Og dessuten, om du var ferdig hos legen klokken 13, så hadde du jo god tid til å rekke konferansetimen..."

Hennes holdning provoserte meg noe enormt. Der sto hun og var "den perfekte forelder" som belærte meg om mat og leggetider!

På 7 år har vi aldri forsovet oss, barna har aldri kommet på skolen uten en god nistepakke, og jeg har aldri tidligere unnlatt å komme på et foreldremøte. Og om jeg ikke kunne ha møtt på et sosialt arrangement, så har alltid barna hatt en annen voksen (les:besteforeldre) der.

Nei, jeg er ikke en perfekt mor, men aldri har jeg følt meg så sjokkert som etter denne skyllebøtta fra en "perfekt" mor som hadde alle svarene på mitt liv, og løsningen på mitt problem!

Alle gjør vi vårt beste, og selv om mitt beste ikke alltid er bra nok i andres øyne så vet jeg at jeg ikke kunne ha gjort mer enn jeg allerede gjør!

[Gjest Gjest]

Nå var det vel ikke "stå-på-foreldrene" som i hovedsak ble trukket fram i lyset her... 

Det var vel heller de foreldrene som alltid har "de rette" svarene, "den rette" reaksjonen, "den rette" innstillingen, "den rette" maten... de som forteller alle andre hvordan de skal leve sine liv, og som ikke innser at andre ikke har samme kapasitet som dem selv!

Jeg skal fortelle deg bakgrunnen for mitt innlegg:

Jeg bruker å følge opp alt som har med barna å gjøre, og de er vanligvis min førsteprioritet i ett og alt, men av og til skjer det ting som jeg ikke har kontroll over, og da må vi ta ting litt på sparket.

Jeg har også en kronisk sykdom som jeg vanligvis har kontroll over, men som blusset skikkelig opp på torsdags kveld (legevakt-besøk og hele pakka), og resultatet ble en skikkelig kaos-dag på fredag...

Vi forsov oss, og jeg hadde i alt kaoset glemt å ta opp brød fra fryseren torsdagskvelden. 

Barna ble da kjørt til skolen fredag morgen med en nistepakke bestående av heller usunn niste, men det var i alle fall mat.

Så ble det for min del en del timer på legekontoret med nye prøver og akutt behandling, noe jeg ikke var ferdig med før klokken 13, og glemte da konferansetimen jeg skulle ha hatt klokken 14.

Da jeg kom på forglemmelsen ringte jeg læreren for å beklage, før jeg ringte klassekontakt for å si at jeg ikke kunne møte på arrangementet fredag kveld.

Hennes respons var at det var greit, men kakebakingen slapp jeg ikke unna!

Jeg ble irritert, men bakte kaken, og bestemte meg for å snakke med henne ved en senere anledning, og den anledningen kom på søndag da hun oppsøkte meg for å fortelle hvor dårlig gjort det var av meg å ikke møte fredag kveld.

Jeg forklarte henne hvordan alt var, og det jeg fikk fra henne var: "ja, det er vel ikke rart at dere blir syke. Jeg hørte hva barna hadde til niste på fredag! Og om dere hadde lagt dere litt tidligere på kvelden så hadde dere heller ikke forsovet dere. Og dessuten, om du var ferdig hos legen klokken 13, så hadde du jo god tid til å rekke konferansetimen..."

Hennes holdning provoserte meg noe enormt.  Der sto hun og var "den perfekte forelder" som belærte meg om mat og leggetider!

På 7 år har vi aldri forsovet oss, barna har aldri kommet på skolen uten en god nistepakke, og jeg har aldri tidligere unnlatt å komme på et foreldremøte. Og om jeg ikke kunne ha møtt på et sosialt arrangement, så har alltid barna hatt en annen voksen (les:besteforeldre) der.

Nei, jeg er ikke en perfekt mor, men aldri har jeg følt meg så sjokkert som etter denne skyllebøtta fra en "perfekt" mor som hadde alle svarene på mitt liv, og løsningen på mitt problem!

Alle gjør vi vårt beste, og selv om mitt beste ikke alltid er bra nok i andres øyne så vet jeg at jeg ikke kunne ha gjort mer enn jeg allerede gjør!

←

Jeg ser at jeg rotet meg litt bort, og at jeg ikke fikk fram poenget:

De aller, aller fleste av oss gjør det meste bra i hverdagen, men så kommer de dagene der "alt" går galt og ingenting går på skinner.

Disse dagene har vi vel alle av og til, og det er alltid i slike sammenhenger (når vi ser vår egen utilstrekkelighet) at de "perfekte" kommer med sine "velmente råd og treffende kommentarer" som viser/forteller oss om alt vi gjør galt, og hvordan det kunne ha vært unngått...

[Gjest Imponert]

Nå var det vel ikke "stå-på-foreldrene" som i hovedsak ble trukket fram i lyset her... 

Det var vel heller de foreldrene som alltid har "de rette" svarene, "den rette" reaksjonen, "den rette" innstillingen, "den rette" maten... de som forteller alle andre hvordan de skal leve sine liv, og som ikke innser at andre ikke har samme kapasitet som dem selv!

Jeg skal fortelle deg bakgrunnen for mitt innlegg:

Jeg bruker å følge opp alt som har med barna å gjøre, og de er vanligvis min førsteprioritet i ett og alt, men av og til skjer det ting som jeg ikke har kontroll over, og da må vi ta ting litt på sparket.

Jeg har også en kronisk sykdom som jeg vanligvis har kontroll over, men som blusset skikkelig opp på torsdags kveld (legevakt-besøk og hele pakka), og resultatet ble en skikkelig kaos-dag på fredag...

Vi forsov oss, og jeg hadde i alt kaoset glemt å ta opp brød fra fryseren torsdagskvelden. 

Barna ble da kjørt til skolen fredag morgen med en nistepakke bestående av heller usunn niste, men det var i alle fall mat.

Så ble det for min del en del timer på legekontoret med nye prøver og akutt behandling, noe jeg ikke var ferdig med før klokken 13, og glemte da konferansetimen jeg skulle ha hatt klokken 14.

Da jeg kom på forglemmelsen ringte jeg læreren for å beklage, før jeg ringte klassekontakt for å si at jeg ikke kunne møte på arrangementet fredag kveld.

Hennes respons var at det var greit, men kakebakingen slapp jeg ikke unna!

Jeg ble irritert, men bakte kaken, og bestemte meg for å snakke med henne ved en senere anledning, og den anledningen kom på søndag da hun oppsøkte meg for å fortelle hvor dårlig gjort det var av meg å ikke møte fredag kveld.

Jeg forklarte henne hvordan alt var, og det jeg fikk fra henne var: "ja, det er vel ikke rart at dere blir syke. Jeg hørte hva barna hadde til niste på fredag! Og om dere hadde lagt dere litt tidligere på kvelden så hadde dere heller ikke forsovet dere. Og dessuten, om du var ferdig hos legen klokken 13, så hadde du jo god tid til å rekke konferansetimen..."

Hennes holdning provoserte meg noe enormt.  Der sto hun og var "den perfekte forelder" som belærte meg om mat og leggetider!

På 7 år har vi aldri forsovet oss, barna har aldri kommet på skolen uten en god nistepakke, og jeg har aldri tidligere unnlatt å komme på et foreldremøte. Og om jeg ikke kunne ha møtt på et sosialt arrangement, så har alltid barna hatt en annen voksen (les:besteforeldre) der.

Nei, jeg er ikke en perfekt mor, men aldri har jeg følt meg så sjokkert som etter denne skyllebøtta fra en "perfekt" mor som hadde alle svarene på mitt liv, og løsningen på mitt problem!

Alle gjør vi vårt beste, og selv om mitt beste ikke alltid er bra nok i andres øyne så vet jeg at jeg ikke kunne ha gjort mer enn jeg allerede gjør!

←

Jeg ser at jeg rotet meg litt bort, og at jeg ikke fikk fram poenget:

De aller, aller fleste av oss gjør det meste bra i hverdagen, men så kommer de dagene der "alt" går galt og ingenting går på skinner. 

Disse dagene har vi vel alle av og til, og det er alltid i slike sammenhenger (når vi ser vår egen utilstrekkelighet) at de "perfekte" kommer med sine "velmente råd og treffende kommentarer" som viser/forteller oss om alt vi gjør galt, og hvordan det kunne ha vært unngått... 

←

Og disse to svarene var det ikke trådstarter som skrev selv om det ser slik ut!

(Til I. Slutt med å gi deg ut for meg! Jeg vet det er deg, det så jeg på loggen)

[Titti72]

Jeg startet også en slik tråd en gang, og det endte ikke så bra. Det ble nesten en konkurranse i å være en så dårlig mor som mulig - helt misforstått.

←

Syns det var rart at noen kunne dømme andre (les: bl.a meg) til dårlig mor pga humoren tråden gikk i. Greit at det var en gjest der som var trollete, men det kom innlegg fra brukere som skrev "Nå ble jeg lei meg"

Ta en fleip for det det er. En fleip.

Jeg husker den tråden godt. Jeg skrev masse i den tråden. Den var full av humor og ironi. Endelig kom det en tråd hvor ikke alt måtte være perfekt. Brukere turte innrømme at nugatti kom på matpakke innimellom og ungene tross alt fikk lov til å se på DVD hvis de spurte. Syns det var rart at noen kunne dømme andre (les: bl.a meg) til dårlig mor pga humoren tråden gikk i. Greit at det var en gjest der som var trollete, men det kom innlegg fra brukere som skrev "Nå ble jeg lei meg"

Jeg blir noen ganger provosert over hvor perfekt mange her inne vil fremstå som. Det blir liksom som å leve det "perfekte livet" her inne hvor ingen kan sjekke deg, og ute i IRL så er hverdagen som alle andres hverdag.

Dårlig råd, lite sex, masse regninger, sur gubbe eller unger evnt. svigermor, en eller annen hatefull x som er et spøkelse i forholdet. Sjuke unger/diare på bikkja, kranglet med mor, små uvenner med søster.

[Gjest Gjest]

Bra sakt og helt enig Jeg må forøverig være en elendig mor, for jeg har både tydd til banneord i barnas nærvær, brukt kjeft når jeg har vært sint, drikket alkohold når de har vært til stede...... og til og med så tok jeg hull i ørene på jenta mi da hun var to år.... . Ikke noe håp for mine søte små visst nok . Men det er så pussig for det går jo så viselig bra med de....gode prestasjoner på skolen, både faglig og sosialt, mange venner, morsome fritidsaktiviteter og er sååååå greie og hærrlige fri for både angst, fobier og traumer. Tror jeg nå da, kanskje det kommer senere i livet? uff, da kan jeg angre meg da for at jeg tok så mange ufornuftige og lite gjennomtenkte valg...eller, er det det at andre gir inntrykk av at de hele tiden tar så fornuftige og riktige valg og avgjørelser som gjør at jeg nå sitter og føler slik.....æsj, kjipt! :icon_neutral:

[Cand alt]

Men du følte deg likevel kallet til å kommentere? 

←

Jepp.