begravelse - barn

[Gjest Elfrida]

Du risikerer også at barnet, ved å bli utelatt fra familiefellesskapet ved en såpass vanskelig hendelse, ikke får mulighet til å fordøye det, men heller får mulighet til å feie det under teppet. Det letteste for barnet er nok å la være å gå for å slippe mer gråting og tristhet - men noen ganger trenger man litt gråting og tristhet - og å dele sorgen.

[Gjest Ferskvannsblekksprut]

Da jeg var 13 mistet jeg et familiemedlem. Begravelsen var et rent helvete, prøvde å få trøst hos mamma men tanta mi dro meg vekk og sa at "Nå er det hun som har mistet en forelder! Ikke du! Så ikke prøv å gjør dette vanskeligere" Alt jeg gjorde var å grine og klemme mamma, men dette mente tante var for mye.

Likevel hadde jeg angret på at jeg ikke gikk i den begravelsen. Det var tross alt en besteforelder jeg var utrolig glad i, og det ville vært galt av meg å sitte hjemme og spille playstation, selv om det var det jeg helst ville.

Det eneste jeg har fått varige men av er at de spilte deilig er jorden i begravelsen, og nå forbinder jeg hver eneste julaften med død. Men det minner meg veldig om mormor også.

Nei, la ungene delta mest mulig de kan før de ikke har sjansen mer sier jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg mener barnet burde forberedes såpass at det vil være med. Du burde ha en holdning overfor barnet hvor du viser du ønsker at han skal være med fordi det vil være bra for ham, men at du ikke vil presse ham hvis han insisterer på å ikke være med.

Kanskje du burde la ham slippe syningen i forkant hvor han ser liket, det er mange som foretrekker å huske personen som den var i live.

Hadde han et nært forhold til sin farmor?

Han kan jo også få en oppgave i kirken om han vil, f.eks stå i døren og dele ut hefte til de som kommer. Kanskje han synes det er fint å bli inkludert, å telle med. Men ikke trenger å sitte og se andre gråte, og kanskje føle han burde gråte selv, eller er redd for at han skal begynne å virkelig flomme.

[Gjest Gjest_ikke innlogget_*]

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange forventninger/krav/tradisjon som styrer hvordan vi skal sørge over tap av våre nærmeste. Å sørge på en annen måten enn å strigråte og gå i begravelse er etter min erfaring HELT uakseptert. For meg er sorg/å sørge en så personlig ting at å si at det er FEIL å ikke gå i en begravelse er helt absurd. Det går helt utmerket å sørge og ta avskjed uten å gjøre det i en begravelse. Begravelse skal man delta i fordi man selv ønsker å gjøre det, ikke fordi det er forventet eller man blir presset av andre!

Helt ærlig, ønsker ikke din sønn å delta fordi det er for vanskelig for han, så bør du ikke tvinge han. Selve det å tvinge han inn i en slik situasjon mot hans vilje kan bli mer traumatisk enn begravelsen selv, spesielt siden han allerede har endel problemer.

Jeg opplevde selv å bli tvunget inn i en del svært traumatiske situasjoner som barn da min mor døde. Det var ikke "åpent" for alternativ sorg for barn, og for meg ble alt svært traumatisert av dette. Jeg ble tvunget på syning (ekstremt traumatisk!) og til å sørge slik det var forventet. Jeg ble ignorert i min måte å vise sorg på. Jeg ble til og med dratt til psykolog fordi jeg ikke reagerte slik som jeg burde.

Slikt unner jeg ingen, så jeg synes alle, barn og voksne, skal slippe å tvinges inn i slike mønster.

[Gjest Gjest]

Jeg var selv ni år da jeg ble tvunget med i begravelsen til et nært familiemedlem. Jeg ønsket ikke selv å være med på dette; jeg hadde min egen måte å takle sorgen på og hadde ingen interesse av å minnes denne personen på et for meg ukjent sted sammen med en rekke mennesker jeg ikke kjente. Min måte å minnes og å ta farvel med denne personen på var å tilbringe tid alene på et sted vi to hadde hatt mange felles opplevelser. Der satt jeg en god del den første tiden og mintes personen og det vi hadde hatt felles, og tenkte gjennom det som hadde skjedd.

Det å bli tvunget med i en begravelse, og senere jevnlig på kirkegården, gav meg en del traumer jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg hadde mye mareritt de første par årene etterpå om denne situasjonen, og resultatet er at jeg over 20 år etterpå unngår alt som heter kirker, prester og kirkegårder som best jeg kan rett og slett fordi det skremmer meg.

Hvorfor skulle sorg i en kirke være mere verdt enn sorg utenfor en kirke? Det finnes mange måter å takle sorg på, og jeg kan ikke se at en måte automatisk skulle være bedre enn en annen så lenge det fungerer for den etterlatte.

Jeg synes du skal la barnet velge selv. Gjør det gjerne klart for barnet at dere andre ønsker å ha ham/henne tilstede, men la den endeleige avgjørelsen være opp til barnet selv.

[Gjest Gjest]

Folk er nå så forskjellige, så jeg skal ikke sette meg på min høye hest og si at noe er riktig og noe er feil.

Men jeg synes barnet skal forberedes på en begravelse, som han skal være med på. Døden er en del av livet, og noe vi alle må forholde oss til. Det finnes langt mer dramatiske måter å møte døden på, enn at et menneske går bort etter å ha levd et langt liv og blitt både mor og bestemor.

[Helen]

Da jeg var 14 år og mine søstre var 12 og 10 da mistet vi bestefaren vår.

Vi fikk selv avgjøre om vi ville være med i begravelsen eller ikke. Begge søstrene mine var med, men jeg nektet.

Jeg ville ikke grine så alle så det, derfor ville jeg ikke. Bestemor sa jeg bare kunne bli med på etterpålaget, men det ville jeg iallefall ikke for jeg hadde så i mot sånne lag.

I ettertid angret jeg veldig på valget jeg tok, jeg skulle ønske mine foreldre hadde "presset" meg litt mer. Jeg fikk en kraftig reaksjon på at jeg ikke var med etterpå, hadde det veldig vondt en stund. Mine søsken taklet det mye bedre, men om det var pga at de var med det vet jeg ikke.

Hadde mine unger opplevd det å miste besteforeldre så hadde jeg prøvd å overtale de, men jeg hadde IKKE tvingt de.

[onyx]

Men jeg synes barnet skal forberedes på en begravelse, som han skal være med på. Døden er en del av livet, og noe vi alle må forholde oss til. Det finnes langt mer dramatiske måter å møte døden på, enn at et menneske går bort etter å ha levd et langt liv og blitt både mor og bestemor.

←

Så hva er så viktig med en begravelse at det er det eneste "riktige"? Forholder man seg ikke til døden hvis man ikke går i begravelser? Får man ingen avslutning eller sorgmuligheter hvis man ikke går i en begravelse?

[Gjest Gunda]

Takk til dere som har kommet inn her nå og ser andre vinkler enn en vinkel. Det er for meg HELT feil og si at barnet MÅ i begravelsen. Men det er klart vi har noen dager nå hvor vi kommer til å prate - når han ønsker det om begravelser og hvordan ting foregår.

Men jeg vil verne han fra sin far med hans utgangspunkt - at dette er det læring i og noen ganger må han bare få beskjed om det skal han - for det er det læring i og ikke at han skal slippe alt han ønsker og slippe.

Dette er IKKE en slik ting man rir slike kjepphester på.

Og til dere som snakker om å sørge på forskjellig vis. Jeg er så enig med dere. Som voksen kan du ta dine følelser og jobbe med dem mer bevisst og stille opp i "plikt" og etter gitt forventninger i samfunnet. Men for barn er det andre regler i livets skole og de får komme som de kommer - ikke fordi andre forventer det.

Til dere som snakker om kirken, ritualer, tradisjoner............ selv kan jeg ikke helt forstå disse ritualene og selv har jeg ikke den store tilknytning til disse ritualene som mange andre har. Og jeg ønsker også at mitt barn skal finne sin vei til hvordan man takler/forholder seg til livets merkeligheter på egenhånd uten og bli presset inn i uønskede situasjoner.

Så kan man snakke om så mye respekt for øvrigheta/menigheta eller den avdøde. Det en ikke har vist av respekt før vedkommende døde, det kan man igrunn glemme etter døden. Og de andre pårørende............. vel, mitt barn skal ikke gå i sin farmors begravelse for å vise respekt for sin familie men fordi det selv ønsker og være der.

[tattoopia]

jeg skriver med bakgrunn av mine egne opplevelser. jeg var alene da min far fikk dødskramper og kunne ikke gjøre så mye å skjønte nok heller ikke så mye der og da.

jeg var 11 år gammel. det jeg reagerte mest på der og da og i ettertid også nå når jeg er blitt voksen. var at jeg ble husjet ut på gangen og ble overlatt til meg sjøl da folk oppdaget hva som skjedde.

jeg gikk på minnestunden og valgte å se min far i kista. og jeg gikk også i begravelsen. alt i alt så fikk dette meg til å finne roen med dette. men dette er veldig individuelt og jeg sier ikke at ditt barn skal se den avdøde.

men jeg tror det er klokt å gå i begravelsen om ikke annet. døden er en naturlig del av livet og en gang før eller siden så blir barnet nødt til å lære seg å takle slike ting. hadde det vært snakk om et yngre barn ville situasjonene ha stilt seg annerledes. hvorvidt barnet sliter med depresjoner eller ikke tviler jeg sterkt på at dette til syvende å sist vil bety så mye. det er viktigere at ungen takler dette på en ordentlig måte enn at h*n lar være å gå hvis det bare er for at han ikke vil eller slikt. det er en erfaring alle må ta med seg før eller siden. hvis du lar han være hjemme denne gangen hvordan tror du at h*n vil reagere neste gang han blir stilt i en sånn situasjon. jeg må si meg enig her med sin mann. ungen bør gå i begravelsen.

en tiåring er stor nok til å takle slikt

[:-) anna]

Folk er nå så forskjellige, så jeg skal ikke sette meg på min høye hest og si at noe er riktig og noe er feil.

Men jeg synes barnet skal forberedes på en begravelse, som han skal være med på. Døden er en del av livet, og noe vi alle må forholde oss til. Det finnes langt mer dramatiske måter å møte døden på, enn at et menneske går bort etter å ha levd et langt liv og blitt både mor og bestemor.

←

Dette var det jeg som skrev.

Onyx spurte

Så hva er så viktig med en begravelse at det er det eneste "riktige"? Forholder man seg ikke til døden hvis man ikke går i begravelser? Får man ingen avslutning eller sorgmuligheter hvis man ikke går i en begravelse?

Jeg tror at vi alle trenger en avslutning. Det er en grunn til at de fleste kulturer har seremonier i forbindelser med dødsfall. Det er en måte å håndtere sorg på. Jeg tror det er sunt for barn å være en del av prosessen rundt et dødsfall. Både fordi man trenger å bli kjent med egne reaksjoner og fordi man lettere håndterer sorg ved å se andres reaksjoner i møte med sorgen. det er også med på å naturliggjøre døden. Og det trenger vi alle.

En begravelse er så mye mer enn bare sorg. Det er også en vakker seremoni, vakre ord, blomster, rett og slett heder av et menneske som er borte. En begravelse er en avslutning på den dype sorgen og et steg mot de gode minnene. Den biten av det synes jeg det er et tap å gå glipp av.

[Gjest Gunda]

Jeg skjønner dere ikke.

Hvis ett barn er redd. Hva hjelper det da å putte det barnet inn i den situasjonen og si at det er godt for barnet?

Det er jo det samme som å putte et voksent menneske som er redd for edderkopper inn i ett bur med edderkopper og si at det er bra for deg og du må være der.

Mye kan selvfølgelig prates om og skapes trygghet rundt. Og selvfølgelig skal vi prøve det. Men det er langt derfra til å overkjøre barnet. Og barnet har til syvende og sist mulighet til å velge seg bort.

Tradisjon og sorgprosess............. tja........... omskjæring er også tradisjon. Det er ritualer og de er vel akkurat så bra som du skaper dem selv i ditt hode. Men en kan ikke pålegge andre og ha et like godt forhold til samme tradisjon og at det skal være til hjelp for andre?

Jeg vet at mange sørger og føler kirken og det ritualet lager en avslutning som er "lett og forstå" løsning. Jeg er ikke der. Jeg er der av plikt og fordi det forventes. Min sorgprosess foregår inni meg, men jeg tilpasser meg andres mønster for de som måtte trenge det. Men jeg er voksen og kan takle det greit nok. Man kan ikke si at det er mer feil enn andre reaksjoner?

Til syvende og sist så kommer en sorgprosess ut på hvordan du selv jobber med saken invendig.......... ikke de fysiske ritualer som skjer.

Men jeg er sikker på at hadde avdøde sett hvilken situasjon barnebarnet nå sitter i og hva han er redd for - og farens holdning............ så hadde hun garantert sagt; Ta var på han - han trenger ikke være redd - jeg forstår.

Dette handler ikke om å ikke sørge men det handler om redsel.

[:-) anna]

Jeg skjønner dere ikke.

Hvis ett barn er redd. Hva hjelper det da å putte det barnet inn i den situasjonen og si at det er godt for barnet?

Aller først: jeg kjenner ikke barnet ditt, så jeg skal ikke si hva som er det riktige i akkurat denne situasjonen. Så jeg sier bare mine helt generelle tanker her. Det er du som kjenner barnet ditt, og tiåringer er tross alt veldig forskjellige!!

Jeg tenker at ofte er selve redselen verre enn det man er redd for. Når alt kommer til alt er ikke de fleste begravelser veldig dramatiske situasjoner. Det er trist, og man ser voksne som gråter, men det skjer jo stort sett i rolige former. Det er nok dessuten verst for oss voksne som skjønner hva det innebærer. For meg hadde det nok vært et mål at ungen skulle være med på begravelsen, men jeg hadde nok brukt mye tid på å snakke ham gjennom det på forhånd. Prøve å finne ut hva det er ved begravelsen som han er så redd for, og ufarliggjøre det hele så godt jeg kunne. Om det er selve sorgen han synes er skremmende, så vil jo den ikke bare være tilstede i begravelsen.

Da min svigerfar døde i vår involverte vi barna i det som skjedde. Han døde en naturlig død og ble 83 år gammel, så vi tenkte at det tross alt var en veldig udramatisk måte å møte døden på for første gang. Visst var det trist, og visst så han foreldrene sine gråte og sørge. Men vi tenkte som så at døden ikke er noe man kan løpe fra, det er derimot noe man må forholde seg til mangfoldige ganger gjennom livet. Da er kanskje det beste vi som foreldre kan gjøre å forberede ham på det på en naturlig måte. For døden er jo faktisk naturlig.

[tattoopia]

Jeg skjønner dere ikke.

Hvis ett barn er redd. Hva hjelper det da å putte det barnet inn i den situasjonen og si at det er godt for barnet?

Det er jo det samme som å putte et voksent menneske som er redd for edderkopper inn i ett bur med edderkopper og si at det er bra for deg og du må være der.

Mye kan selvfølgelig prates om og skapes trygghet rundt. Og selvfølgelig skal vi prøve det. Men det er langt derfra til å overkjøre barnet. Og barnet har til syvende og sist mulighet til å velge seg bort.

Tradisjon og sorgprosess............. tja........... omskjæring er også tradisjon. Det er ritualer og de er vel akkurat så bra som du skaper dem selv i ditt hode. Men en kan ikke pålegge andre og ha et like godt forhold til samme tradisjon og at det skal være til hjelp for andre?

Jeg vet at mange sørger og føler kirken og det ritualet lager en avslutning som er "lett og forstå" løsning. Jeg er ikke der. Jeg er der av plikt og fordi det forventes. Min sorgprosess foregår inni meg, men jeg tilpasser meg andres mønster for de som måtte trenge det. Men jeg er voksen og kan takle det greit nok. Man kan ikke si at det er mer feil enn andre reaksjoner?

Til syvende og sist så kommer en sorgprosess ut på hvordan du selv jobber med saken invendig.......... ikke de fysiske ritualer som skjer.

Men jeg er sikker på at hadde avdøde sett hvilken situasjon barnebarnet nå sitter i og hva han er redd for - og farens holdning............ så hadde hun garantert sagt; Ta var på han - han trenger ikke være redd - jeg forstår.

Dette handler ikke om å ikke sørge men det handler om redsel.

←

nei det er IKKE det samme å putte en voksen inn i et edderkopp bur FORDI, at folk dør er helt normalt. folk har dødd til alle tider. å vil mest sannsynlig alltid gjøre det. i hverfall i vår tid og våre barns tid. på hvilken måte vil det være galt å la en unge ta del i den delen av livet.

i mine øyne er det å ta en del av helt nødvendig livserfaring fra ungen å prøve å beskytte det fra denne litt utrivelig delen av livet.

man kan ikke sy puter under armene på ungene til all tid.

hvilket signal tror du at du sender til ungen hvis han/hun slipper å gå i en begravelse fordi..... et eller annet.

selvfølgelig er det ubehagelig, men det er det for hvem som helst uansett alder. men er det grunn nok til å la være.

[Trebarnsmor]

Jeg har den troen at å gå i begravelse kan være åpner for sorgen. Det er sunt å sørge. Det er sunt å ha det vondt når noen dør. Det er naturlig. For å lukke det inni seg kan være enormt belastende.

En begravelse viser jo ikke så mye skremmende. Ikke misforstå meg. Men det er en måte å si farvel. Ikke ser man den døde eller noe heller.

Gråt er sunt å se. Ikke noe å bli redd for.

Så jeg synes at du burde la ungen være med. Uansett hva ungen lider av, så er det normalt og greit å sørge.

[Gjest Gjest]

Jeg tror mange setter pris på begravelser fordi det er en måte å hedre noen en var glad i. Folk samles for å tenke på og ta farvel, og finner støtte i hverandre. Jeg tror spesielt for de nærmeste betyr det en del at folk dukker opp i begravelsen, det er til trøst for dem at personen var satt pris på av mange.

Derfor synes jeg det er litt merkelig når folk sier det ikke er så viktig å gå i begravelse. Jeg synes det er viktig å stille mannsterkt i begravelse, for familiens skyld og for min egen skyld. Jeg synes det er fint å tenke på at jeg drar i begravelsen for å hedre den personen.

Du kan jo prøve å forklare noe slikt til sønnen din. At de som kommer ikke kommer for å studere de som gråter, men de kommer fordi de vil si farvel til noen de var glad i, og vise sin støtte til de nærmeste. På sånne dager vil folk gjerne stå sammen og støtte og prøve å gjøre det litt bedre for dem som har det vondt.

[Gjest Madam Felle]

Poenget mitt er at barnet bør gå med mindre h*n risikerer å få en depressiv reaksjon. Å bare si "vil ikke" er etter min mening ikke holdbart.

Man går i begravelse for å ære den døde og vise sin støtte til de etterlatte. Dette gjelder også barn, ikke bare de voksne.

←

Kan man ikke ære den døde, uten å gå i begravelsen? Tror du virkelig at begravelsen er det eneste stedet man viser at personen betydde noe?

At du vil gå selv og tvinge dine barn med får så være, men å rakke ned på at andre har en annen mening er direkte respektløst. Du kjenner ikke dette barnet, du vet rett og slett ikke noe om familielivet deres på noen måte, men likevel velger du å tro at du sitter med fasiten på hva som er en bra eller dårlig oppdragelse.

Når barna er 10 år, kan de faktisk velge selv om de ønsker å gå i en begravelse. Hvordan mennesker sørger er ulikt, og tre en begravelse ned over hodet på et barn som kanksje ikke takler det ås bra, kan gjøre mer skade enn nytte. Så vær så snill og slutt å rakk ned på andre, bare fordi de har en annen mening enn deg. Man er ikke en dårlig oppdragelse, bare fordi man hører på barnet også.

Det passer rett og slett ikke alle å gå i en begravelse, og det bør også respekteres.

[Gjest Madam Felle]

Du risikerer også at barnet, ved å bli utelatt fra familiefellesskapet ved en såpass vanskelig hendelse, ikke får mulighet til å fordøye det, men heller får mulighet til å feie det under teppet. Det letteste for barnet er nok å la være å gå for å slippe mer gråting og tristhet - men noen ganger trenger man litt gråting og tristhet - og å dele sorgen.

←

Så vi voksne skal tvinge sorgen på barna, bare fordi vi mener vi må reagere sånn og sånn? Hvem pokkeren sier at de voksne sitter med fasiten på hvordan man skal sørge? Hva om noen sa til deg at du må gjøre sånn og sånn, for det er det som passer seg nå når din bestemor/mor/far er død, hadde du likt det?

Barn vil savne de personene som har betydd noe for de, men barn har også godt av å bli tatt seriøs når noen dør. Hvordan barn ønsker å sørge er faktisk deres sak, og vi voksne har ikke lov til å tro at vi har fasiten på hvordan de skal sørge.

[:-) anna]

Samme hva man synes/ikke synes så er det vel en realitet at de fleste "forventer" bevisst eller ubevisst at den nærmeste familien skal være tilstede i en begravelse.

Om et barn som er så gammelt som ti år, går på skolen i stedet for å være med i begravelsen til sin bestemor, så kan det være at han kommer til å få spørsmål om hvorfor. Eller at han merker at noen synes det er rart at han ikke var der. (Det kan jo også være far/søskenbarn o.s.v)

Jeg sier ikke at det er riktig. Men jeg tror det kan skje.

[Gjest Elfrida]

Så vi voksne skal tvinge sorgen på barna, bare fordi vi mener vi må reagere sånn og sånn?

Jeg tror ikke jeg sa det i mitt innlegg, jeg mente at barn også har sorg og bør gis anledning til å uttrykke den i trygge rammer, feks sammen med familien. Og at man ikke bare sender unger på skolen under begravelsen og etterpå later som ingenting har hendt.

Hvem pokkeren sier at de voksne sitter med fasiten på hvordan man skal sørge?

Ikke jeg i hvert fall. Men det er nå en gang forskjell på voksne og barn, og foreldrene må da gjøre det de syns er best for sitt barn. Trådstarter ba om råd, og jeg uttrykte min mening, men jeg sitter ikke med fasiten, la det være helt klart.

Hva om noen sa til deg at du må gjøre sånn og sånn, for det er det som passer seg nå når din bestemor/mor/far er død, hadde du likt det?

Nei. Men jeg hadde likt å bli tatt på alvor, blitt snakket med, og fått lov til å delta i familiens sorgprosess, og slippe å slite med sorgen aleine.

Barn vil savne de personene som har betydd noe for de, men barn har også godt av å bli tatt seriøs når noen dør. Hvordan barn ønsker å sørge er faktisk deres sak, og vi voksne har ikke lov til å tro at vi har fasiten på hvordan de skal sørge.

←

Jeg syns ikke foreldre bør ha den meningen at det er barnas egen sak hvordan de vil sørge, for både barn og voksne kan finne på å sørge på en måte som er meget destruktiv for dem selv og ikke vil bidra til å hjelpe dem videre. Jeg tror det er veldig viktig med dialog og åpenhet i en sånn situasjon.