Gjest mamma26 Skrevet 31. oktober 2006 #1 Skrevet 31. oktober 2006 Har to barn, på 13 måneder og 2,5 år. Og de krangler så voldsomt! Det er da spesielt eldstemann som lager bråk, dytter, biter og klyper. Og jeg forstår ham jo, siden den minste alltid kommer trampende oppi det han driver med.. Jeg kan ikke gå på do engang uten at det blir trøbbel mellom dem. Kan noen vær så snill å gi meg noen tips? Vet det er vanlig at søsken krangler, men jeg bruker alt av tid og krefter på å passe på at de ikke går løs på hverandre. Vil det bli lettere når de blir større?
Gjest Gjesta Skrevet 31. oktober 2006 #2 Skrevet 31. oktober 2006 Har to barn, på 13 måneder og 2,5 år. Og de krangler så voldsomt! Det er da spesielt eldstemann som lager bråk, dytter, biter og klyper. Og jeg forstår ham jo, siden den minste alltid kommer trampende oppi det han driver med.. Jeg kan ikke gå på do engang uten at det blir trøbbel mellom dem. Kan noen vær så snill å gi meg noen tips? Vet det er vanlig at søsken krangler, men jeg bruker alt av tid og krefter på å passe på at de ikke går løs på hverandre. Vil det bli lettere når de blir større? ← NEI
Gjest mamma26 Skrevet 31. oktober 2006 #3 Skrevet 31. oktober 2006 NEI ← ok, tusen takk for oppmuntringen i en litt fortvilet situasjon
Far til 2 Skrevet 31. oktober 2006 #4 Skrevet 31. oktober 2006 Enig med Evelina. Det blir bare værre og værre. Og det er ofte SMÅ detaljer som er årsaken til kranglingen. Innimellom er de venner. Det er KORTE, men viktige øyeblikk å ta med seg
Gjest Gjesta Skrevet 31. oktober 2006 #5 Skrevet 31. oktober 2006 Enig med Evelina. Det blir bare værre og værre. Og det er ofte SMÅ detaljer som er årsaken til kranglingen. Innimellom er de venner. Det er KORTE, men viktige øyeblikk å ta med seg ← Jepp. For en gangs skyld er vi kjempeeninge. Kranglingen gjør meg GAL innimellom. Mine er tretten og ni, og det er pokker ikke være mange ukene de ikke har kranglet Og det ser ikke ut til å endre seg nevneverdig nå når den store har begynt med gutter og sminke og den lille.... vel, han kan være skikkelig pain in the ass!
Gjest Gjesta Skrevet 31. oktober 2006 #6 Skrevet 31. oktober 2006 ok, tusen takk for oppmuntringen i en litt fortvilet situasjon ← bedre å helle ha sjansen til å bli positivt overrasket vel... Men så er det lite som er så sterkt som søskenkjærligheten når noen utenfor prøver seg på en av dem Og når de sitter sammen i sofaen og koser, for det hender faktisk, da svulmer morshjertet og tenker at det ikke er så ille med all kranglingen allikevel.
Gjest Gjest Skrevet 31. oktober 2006 #7 Skrevet 31. oktober 2006 hei, vil bare si at vi har to med 17 måneder mellomrom, og de er stort sett venner!!! selvsagt krangler de masse også, men hovedtiden er de venner. ville bare si deg det....
Gjest shaggy Skrevet 31. oktober 2006 #9 Skrevet 31. oktober 2006 Krangler de mye nå, kommer de nok desverre til å fortsette med det til lang opp i tenårene... Vi var tre som kranglet hele tiden, som 1+ åring orket jeg ikke mer og flyttet til bestemor (og jeg kommer ikke fra noe belastet hjem i det heletatt), var bare jeg og søskenene mine som konstant gikk i tottene på hverandre. Storebros slo, og lillesøster beit, og jeg følte jeg fikk skylden for alt... Men alt ble bedre når jeg flyttet, var jo bare en liten km eller noe. Selv om mamma syntet det var helt forferdelig, så tror jeg hun satte pris på husfreden også... Er såpass mellomrom mellom de to sam var igjen at det kranglet skjelden. Men nå er vi voksne alle sammen og krangler aldri da
Caramba Skrevet 31. oktober 2006 #11 Skrevet 31. oktober 2006 Jeg og søsteren min kranglet helt til vi var 18-20. Når vi ikke kranglet var vi bestevenner. Begge deler skjedde sikkert hver dag... Vi var ganske hissige.
Gjest Gjest Skrevet 31. oktober 2006 #12 Skrevet 31. oktober 2006 Broren min og jeg er snart 40, og vi krangler fremdeles om alt... Men vi er også utrolig glade i hverandre, og er verdens beste venner så lenge han ikke prøver å være "storebror" og passe på meg. Mine to små er på nøyaktig samme måte. De krangler så jeg kan bli helt sprø av og til, men er verdens beste venner når det gjelder.
Gjest Gjest Skrevet 31. oktober 2006 #13 Skrevet 31. oktober 2006 Det kan gå over! (ihvertfall bli bedre!) Kjenner igjen det du beskriver! Har to gutter på tre og seks år, som har kranglet konstantsiden minstemann ble stor nok til det... dvs eldstemann tente på alle pluggene så snart lillebror kom litt for nærme. Og kom ikke lillebror for nærme, måtte selvfølgelig storebror finne på et eller annet for å tirre lillebror. Som forelder har både jeg og mannen vært dypt fortvilet over situasjonen. Meningen var jo at de skulle bli kompiser, og ikke fiender!!! Var til slutt så fortvilet at jeg tok kontakt med helsestasjonen og bup. Vet ikke om det hjalp så mye, men jeg fikk ihvertfall ut litt frustrasjon... Nå i høst har plutselig situasjonen endret seg. Og det til det bedre!!! Jeg hadde vel egentlig bare gitt opp hele greia. ( og fått som mål at hvis de ikke tok livet av hverandre innen de ble voksne fikk vi være fornøyde...) Men miraklenes tid er tydeligvis ikke forbi! Så ikke gi opp håpet om at det kan ordne seg. Kanskje de blir bedre venner når de blir større og leker mer på samme nivå? (tror det er det som gjorde utslaget her i huset..) LYKKE TIL!
Gjest gjesta Skrevet 1. november 2006 #14 Skrevet 1. november 2006 Jeg har gutt og jente hvor jenta er 4 år eldre enn broren sin. De kranglet stadig og noen ganger i timesvis. Jeg ble så drittlei og sliten. Løsningen var da å ta de med ut på en eller aktivitet. Alt fra en leikeplass, besøke noen som hadde barn eller tur i skogen. Det var deilig den dagen de var så store at jeg bare kunne gå. Ta meg en times tid hos en venninne. Det roet seg ned da yngstemann ble en 13-14 år. I dag er de gode venner. Da eldstemann flyttet hjemmefra så måtte hun ha lillebroren sin til overnatting med en gang
Gjest Gjest Skrevet 1. november 2006 #15 Skrevet 1. november 2006 Ja, den søskenkjærligheten... de denger hverandre og klemmer hverandre om en annen! Har to stykker her i huset som er veldig flinke til å kjekle, men hva skjer når de er fra hverandre en liten stund. Jo da kommer lengselen fram. Det går ikke lange stunden før det er; "Hvor er lillebror? Kommer han snart hjem?", "Stojebjoj komme snart, mamma?" Vi er veldig mye ute og det hjelper. I hverdagen prøver vi å dele på middagslaging/leksehjelp slik at når middagen står på bordet, er eldstemann stort sett ferdig med lekser. Etterpå går vi ut til lekeplassen, tar en tur i "skauen" (en liten hundremeterskog like ved der ungene kan utforske ting, trenger ikke være at vi går så langt) eller rusler en tur med kjente som også har barn. Å ha en dag i uken der man f.eks. deler seg opp er også veldig fint. Da får hvert barn individuell oppmerksomhet. Ellers er det ikke så mye annet man kan gjøre enn å gripe inn når det begynner å gå virkelig hett for seg, håpe på bedring og innse at tiden går fort - kansje gjenta mantraet om at "en dag er de store, og jeg kommer til å savne denne tiden". (Det siste prøver jeg å tenke -ofte-!)
Gjest ¤Ronja¤ Skrevet 1. november 2006 #16 Skrevet 1. november 2006 Jeg og søsteren min kranglet helt til vi var 18-20. Når vi ikke kranglet var vi bestevenner. Begge deler skjedde sikkert hver dag... Vi var ganske hissige. ← Samme her...
kamela Skrevet 2. november 2006 #17 Skrevet 2. november 2006 Mine to jenter er født med 2 års mellomrom. Har stort sett gått greit og de har hatt mye glede av hverandre. Når de ble tenåringer har de vært en del i tottene på hverandre, men er gode venner nå
Gjest Gjest Skrevet 5. november 2006 #18 Skrevet 5. november 2006 til far til to; vi doper dem ikke med noe :-)
Gjest Gjest Skrevet 5. november 2006 #19 Skrevet 5. november 2006 Jeg har to jenter på 2,5 år og 5 år. De leker fint mesteparten av tiden. Av og til må jeg gripe inn for da er de sinte på hverandre, men de er gode venner 90 % av tiden. Det er deilig å ha det slik. De kan leke og jeg får gjort andre ting. Mulig dette forandrer seg, men det virker som de har god kjemi. Samtidig bruker jeg endel tid på å forklare hvordan ting henger sammen - slik at de skal forstå hverandre også.. Tror det blir viktigere nå som storesøster snart blir skolejente og får "sine" ting på en annen måte enn slik det er nå. Misunner ikke dere som har krangling fra morgen til kveld..
Gjest Emeldina Skrevet 5. november 2006 #20 Skrevet 5. november 2006 Min fire år eldre bror og jeg kranglet som katt og hund da vi var yngre. Han elsket å erte meg, og det endte alltid med at jeg klikket og fløy på han. Mamma var såå fortvilet; "ingen søsken kranglet så mye som oss". Og beskjeden jeg alltid fikk av foreldrene mine var; "Ikke bli sint, lat som om du ikke bryr deg om det, for da synes han ikke det er noe morsomt." Vel, jeg hadde skikkelig temperament, og ble like sint hver gang. Når jeg ser tilbake på det nå, tror jeg ikke vi var noe verre enn andre søsken. Det mest latterlige er egentlig at han er like ille enda, i en alder av 27. Men jeg har lært meg å ignorere ham. Etter jul i fjor kommenterte mamma at jeg hadde vært så tålmodig; hun merket at både han og min ni år eldre søster gjorde alt de kunne for å terge meg, og at jeg ikke brydde meg om det. Og mamma sa at det var takket være meg at det ble en rolig jul uten krangel. Så; moralen i dette er; det blir ikke bedre før den ene parten klarer å være overbærende
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå