Forum for nære foreldre :)

[Gjest Gjest_Mor_*]

Jeg synes du skal respektere andre foreldre for at de ikke velger den samme oppdragelsen som deg trådstarter.

Du kommer med bastante meninger om hva andre gjør galt i oppdragelsen sett utfra ditt synspunkt. Jeg respekterer deg for at du har tatt et alternativt valg, men respekter oss andre for at vi ikke velger samme metode som deg.

Statistisk sett viser det seg at barn som blir satt krav til har best odds for å klare seg videre i livet. Derfor velger jeg en oppdragelse hvor jeg stiller krav til barna mine, jeg sier nei til dem dersom de gjør ting de ikke får lov til, jeg tar dem ut at situasjoner dersom de ikke hører og de skal ikke ammes til de begynner på skolen. De får masse omsorg og kos, de får mye ros når de gjør noe bra, er gode mot andre osv.

De skal bli trygge, harmoniske barn som kan sette egne grenser senere i livet, og jeg velger å gjøre det på min måte. Og det forventer jeg at andre respekterer.

[Gjest Gjest]

Det er da bare flott og hyggelig, samt veldig positivt, at barn og foreldre har nær og tett kontakt! Amming til skolealder og sove i samme seng og nært inntil foreldrene er da bare kos!

[Mistyen]

Jeg er desverre uenig med deg. Jeg syns at ingen mennesker skal måtte gråte alene, ihvertfall ikke barn.

←

Hvem har snakket om å gråte alene???

[kkristin]

Hvem har snakket om å gråte alene???

←

Jeg snakker om å gråte alene. Dvs, om barnet vil opp til mamma, mens mamma nekter å ta opp barnet, men holder det i hånden, mener jeg det også i stor grad er alene.

Å gråte i armene til mor eller far er det jo selvfølgelig ingenting galt med.

At foreldre gjør ting på forkjellige måter har jegingen problemer med. Men jeg har problemer med når barn ikke blir tatt opp når de gråter. Nå har tråden skeiet helt ut her.

[Rosenrød]

Jeg må si at jeg får litt angst når jeg leser innleggene dine, Kkristin.....

[Mistyen]

om barnet vil opp til mamma, mens mamma nekter å ta opp barnet, men holder det i hånden, mener jeg det også i stor grad er alene.

Jeg tror i mange tilfeller det holder for barnet å skjønne at det ikke er alene.

Misforstå meg rett, ingen av mine små har ligget og skreket alene på et rom fordi jeg har bestemt at de skal sove. Men jeg tar dem ikke opp for det minste lille hyl heller. Skriker minsten nå, så går vi opp til han, stryker han over håret og snakker til han. Hvis han ikke roer seg, blir han tatt opp. Jeg tror ikke det gjør meg til en dårligere mamma enn en AP-praktiserende mamma.

Jeg vet at en del av de som praktiserer AP nok ville tatt opp barnet på første klynk, men jeg kan ikke se hva godt det kommer ut av det. Hvilke fordeler gir det barnet, annet enn at det har "vunnet" kampen om hvem som bestemmer og skal sette grensene. Det snakkes om at ikke små barn har evnen til å forstå at de kan benytte seg av det "våpenet" som skriking er, men det tror jeg de forstår veldig fort.

[Nasseline]

Ok. For å være helt ærlig tror jeg også att ett barn er mest lykkelig hvis det blir båret, bysset, kost med, fått sove i sengen med meg når det vil så lenge det vil, blir ammet til det er 8 og generellt alltid får bestemme. MEN. Selv om jeg tror att denne tryggheten er bra, må vi jo også tenke på jeg ikke alltid er der hvor barnet mitt er. Barnet er i barnehagen, fordi de fleste må jobbe, og når det vokser opp vil det være med venner hjem, bli passet av andre etc...Og barn begynner jo tidlig på skolen nå også, og der må de også adlyde.

Hva da?Hva skjer da når barnet ikke blir hørt hele tiden, og ikke får bestemme, Jeg tror faktisk det er sundt å sakte men sikkert lære barnet å være forberedt på den virkelige verden, og lage overgangen så myk som mulig. Mener selvfølgelig ikke man skal gjøre dette når barnet er baby, men når de begynner å nærme seg to år, mener jeg de er store nok til å skjønne att det finns grenser, og att mamma og pappa bestemmer. Tror disse barna blir mye enklere å ha med å gjøre senere, og tror også de får det enklere. Dessuten tror jeg det ligger STOR tryggehet for barnet i det å ha faste rutiner og ikke minst grenser. Så, syns denne barneoppdragelsen virker veldig naiv, koselig ja, men ikke realistisk.

←

Veeeeeeeeldig enig!!!

[Tiit]

Hm.. bare noen få kommentarer (egentlig er disse problemstillingene verd en hel avhandling!) i tidsnød.

Dersom barnet opplever at den voksne ikke krever noe av barnet, og utsletter sine egne grenser og behov for å tilfredsstille det minste tegn fra barnet, vil barnet etterhvert ta fullstendig styring over de voksne (hvorfor skulle det ikke det?) Og vil bli veldig frustrert dersom det i andre relasjoner opplever krav og begrensninger.

Jeg lurer på hvor lenge kkristin syns det er greit å ta barnet opp til seg når det gråter... Ett år, to år, fire år, sju år, tolv år, femten år?? All the way?

Jeg mener også at barn har behov for å bli sett, hørt og forstått av sine nære, og at de har mye kroppskontakt og mental og følelsesmessig nærhet. Men at foreldre skal "utslette seg selv" og sine egne behov, blir helt feil.

[Gjest -M-]

Jeg snakker om å gråte alene. Dvs, om barnet vil opp til mamma, mens mamma nekter å ta opp barnet, men holder det i hånden, mener jeg det også i stor grad er alene.

Å gråte i armene til mor eller far er det jo selvfølgelig ingenting galt med.

At foreldre gjør ting på forkjellige måter har jegingen problemer med. Men jeg har problemer med når barn ikke blir tatt opp når de gråter. Nå har tråden skeiet helt ut her.

←

Jeg har alltid vært nær barnet mitt når han er ulykkelig, båret han i armene eller hatt han på fanget.

Når jeg har lagt han om kvelden og han står i sengen, gråter og strekker armene opp til meg, har jeg tatt han opp og roet han ned, for så å legge han tilbake i sengen.

Men av og til, når han kommer hjem fra barnehagen,er overtrøtt og sliten og skriker for han vet ikke helt hva annet han skal gjøre,så funker denne metoden dårlig. Har prøvd å løfte han opp,men det resulterer i at han skriker mer og spreller med armer og bein.

Har prøvd å avlede han med annen oppmerksomhet, med samme resultat. Har prøvd å sitte nærhan uten å si noe, eller gjøre noe, bare for å vise at jeg er der,men med samme resultat.

Det som til slutt hjalp var å si at alle har lov til å være trøtte og slitene,men slik oppførsel tolererer vi ikke, så han for sitte der alene å skrike fra seg, så kan han komme å være med oss når han er ferdig.

Når han da har sluttet å skrike og kommer inn til oss, så får han masse kos og klem.

Mener du dette er galt?

Glemte å si at han er 2 år nå.

-M-

[Gjest Piper]

Jeg er desverre uenig med deg. Jeg syns at ingen mennesker skal måtte gråte alene, ihvertfall ikke barn.

←

Hva om barnet føler at det vil være alene når det gråter, skal du som foreldre mene at det ikke får lov til å være alene for barn skal ikke gråte alene?

Sunn fornuft er viktig å ha, uansett om man velger den ene eller andre måten å oppdra barna sine på. Og du og din organisasjon sitter ikke med fasiten på hvordan man oppdrar barn, for en slik fasit finnes ikke.

Og en annen ting som er utrolig viktig, enten det gjelder barneoppdragelse, religion ol er at så lenge man må rakke ned på andre for å fremme sitt eget syn, er man heller ikke trygg på det synet en har. Men en er så fanatisk, at en ikke klarer å se klart. Den sunne fornuften har forsvunnet, og "hjernevaskinen" har tatt over.

[nallemaja]

Både barn og voksne har rett til privatliv. Og da kan ikke foreldrene skulle trøste og kose med barna ved hvert et lite skrik. Når 4åringen min skriker og kjefter fordi hun er stuptrøtt etter barnehagen vil hun ha kos og trøst, men år 5åringen gjør det samme vil han være i fred. Da syns jeg faktisk at han skal få skrike alene. Jeg liker faktisk å være for meg selv av og til hvis jeg er lei meg eller kjempesliten jeg også.

Og voksen-senga er for de voksne i utgangspunktet når ungene ikke er babyer mer, syns jeg. Der skal vi ha sex I FRED og der skal vi sove. Koselig at ungene av og til kommer inn til oss om natta og sover her, men hadde ikke holdt ut å hatt det slik hver natt. Syns ikke jeg er en dårlig mor av den grunn, men jeg må faktisk ha noen steder og timer der jeg ikke bare er mamma, men er bare MEG, den voksne personen med behov for å være et helhetlig menneske,ikke bare mamma.

[Gjest Gjest]

Beklager, du har helt rett i det du sier.

Av og til er det vankelig å styre seg siden jeg vet at en god del av dem som har barna i egen seng, også lar dem skrike. Jeg har full respekt for dem som trives best med å sove hver for seg, men jeg har ikke respkt for de som lar barna skrike. Det var ingen grunn til å tro at inlegger var en av dem, det har du helt rett i.

←

Skal barn aldri skrike?

Mine barn skriker fordi de har lært seg at det da er en ørliten sjanse for at de får et glass vann eller at pappa kommer ned til de en ekstra gang. Ergo, de prøver seg

Jeg gren da også da jeg var liten. La meg ned som 2 åring på butikken og hylte som en stukken gris har jeg fått høre. Håper virkelig min mor lot meg skrike!

Jeg er førskolelærer og jeg blir helt sjokkert av å høre at barn ikke skal skrike.

Her i huset er det mange små og mye hyl og skrik. De hever stemmen og det gjør jeg også: Korsfest meg!! Noenganger får jeg lyst til å kaste de ut vinduet, men jeg klarer å unngå det ved å "kaste" de inn på rommet med klar beskjed om å ikke komme ut før de oppfører seg.

Du hadde vel anmeldt meg....

Mine fire har gitt lyd fra seg helt siden de var babyer....

[Gjest Madeline]

Tråden er ryddet. Regler.

Madeline -mod

[Tristessa]

Mener virkelig AP-mennesker at barn skal ammes til de er i skolealder?

[Gjest Gjest]

Mener virkelig AP-mennesker at barn skal ammes til de er i skolealder?

←

Nå må du være forsiktig med hva du skriver. Alt som kan virke som kritikk av kkristin blir for tiden moderert bort. og det eneste svaret du får fra moderatorne er at de himler med øynene

[Gjest Gjesta]

Mener virkelig AP-mennesker at barn skal ammes til de er i skolealder?

←

Hvis barnet finner det for godt så mener de det, gjerne lenger og, hvis barnet vil. Sånn har i allefall jeg forstått konseptet

[Tristessa]

Hvis barnet finner det for godt så mener de det, gjerne lenger og, hvis barnet vil. Sånn har i allefall jeg forstått konseptet 

←

Wow. Ingen har tydeligvis tenkt tanken at det i det lange løp er mer belastende enn gavnlig for barnet å bli ammet? Og hva med mor? Skal puppene hennes være i barnas eie i mangfoldige år?

[jolie]

Det er vel veldig individuelt. Ikke en eneste AP-forelder er lik. Veien blir dessuten til mens man går den.

Det finnes vel sikkert omtrent like mange mødre som ammer barna sine til skolealder, som det finnes mødre som velger å ikke amme sine barn fordi de vil beholde formen på puppene.

[Gjest Hurrameirundt]

Sier magefølelsen din at det er greit å la barnet skrike og? Eller gråte alene? Isåfall er det sikkert greit for deg, men tror neppe det er like greit for barnet ditt.

←

Jeg har vært borte fra debatten et par dager, og jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte! Faktisk er jeg litt sjokkert over din respons til en som ikke mener det samme som deg. Du trekker automatisk en konklusjon om meg som person på grunnlag av at jeg mener at MINE barn sover best i egne senger, og at det beste for MINE barn ikke er å bli båret rudt hele dagen. Dette er respektløst!

Men jeg klarer ikke la være å svare likevel...

Ja, jeg synes i visse tilfeller det er greit å la barnet skrike! De aller fleste foreldre vet at barn skriker/gråter av ulike grunner, og jeg sjekker alltid barna når de skriker/gråter for å finne årsaken.

Om datteren min skriker i trass fordi hun ikke vil ha på seg strømpebukse, så får hun bare skrike i trass! Jeg vil ikke lære barna mine at de får viljen sin bare de skriker lenger nok. Min magefølelse sier at jeg ikke skal belønne trass, jeg skal overse den! (Jeg overser ikke barna, jeg overser trassen!)

Barna mine har alltid hatt et fang å krype opp i når de har behov for det! De får alltid trøst når de har slått seg, når livet går dem i mot, eller når de er lei seg av en eller annen grunn. De har aldri grått alene, om de ikke har ønsket det! Det hender at barn har lyst til å være litt alene også, og det mener jeg de skal få lov til. Så kommer de til meg når de har behov for min trøst, hjelp og støtte!

Barnesenga sto ca 50 cm fra min seng. Gråt de på natten, så roet jeg dem ved hjelp av berøring og beroligende ord. Nå sover de på egne rom, men kommer inn til meg hvis de er redde, har drømt eller lignende, og de sover inne hos meg når de er syke.

Var dette svar på spørsmålet ditt?

[Gjest Gjest]

Det veldig positivt å amme barna til de begynner skolen, og at de kan komme til mot for trøst når de er lei seg.