Forum for nære foreldre :)

[Gjest Gjesta]

Det veldig positivt å amme barna til de begynner skolen, og at de kan komme til mot for trøst når de er lei seg. 

←

Ingen her er vel uenig i at det er positivt for barn å kunne komme til en trygg voksenperson for trøst når de er lei seg? Hvor tar du/dere det fra?

Når det gjelder amming til skolealder, så lurer jeg litt på hvordan du tør/kan slå fast at det er "veldig positivt". Og jeg lurer litt på: Positivt for hvem? Jeg lurer også på om du/dere tar hensyn til konteksten barnet/barna vokser opp i når du/dere tenker på hva som er best? Jeg mener ikke at man skal gå på akkord med sine egne tanker og følelser som foreldre, men det kan være greit å finne en gylden middelvei mellom egne idealer og virkelighetens realiteter.

[Tristessa]

Det som slår meg, er at dette med AP må være en kortsiktig filosofi. AP-barn må jo nødvendigvis bli svært selvsentrerte siden de får alt de ber om fra foreldrene, slik at de ikke lærer å ofre noe på bekostning av sine egne følelser. Har man blitt vant med å bli ammet til man er åtte må jo noe ha skjedd med virkelighetsoppfatningen som vil gjøre det vanskelig å godta at ens egne barn skal kunne kreve samme behandling som en selv fikk.

[Gjest Gjesta]

Det som slår meg, er at dette med AP må være en kortsiktig filosofi. AP-barn må jo nødvendigvis bli svært selvsentrerte siden de får alt de ber om fra foreldrene, slik at de ikke lærer å ofre noe på bekostning av sine egne følelser. Har man blitt vant med å bli ammet til man er åtte må jo noe ha skjedd med virkelighetsoppfatningen som vil gjøre det vanskelig å godta at ens egne barn skal kunne kreve samme behandling som en selv fikk.

←

Veldig bra! Tror ikke AP-oppfostring er spesielt arvelig

Lurer litt på om det er gjort noen studier av hvordan det går med disse barna senere i livet, eller: hva sier magefølelsen om dette?

Endret 15. oktober 2006 av Kosemose

[Donpedro]

Lurer på hvordan man løser den problemstillingen man ender opp med, om man har tre barn under 8 år som gråter og alle vil ha pupp samtidig.

[Gjest Gjesta]

Lurer på hvordan man løser den problemstillingen man ender opp med, om man har tre barn under 8 år som gråter og alle vil ha pupp samtidig.

←

Eeeh :klø:

Da misslykkes man som mor og menneske!

(for sikkerhets skyld)

[Gjest Piper]

Lurer på hvordan man løser den problemstillingen man ender opp med, om man har tre barn under 8 år som gråter og alle vil ha pupp samtidig.

←

Godt spørsmål, men de får kanskje ikke mer barn enn de klarer å legge til puppen samtidig. Maks to barn under ammealder, for vi har jo bare to pupper

For å være litt seriøs: Jeg har respekt for at andre velger andre metoder enn jeg selv gjør, men det som irriterer meg er at det virker ikke som om denne typen foreldre respekterer andres valg, og da spesielt om de går i mot deres egen metode og tro. Og det har jeg store problemer med å resepktere, og derfor blir det litt lett for å fjase med de.

Men jeg er meget bekymret for barn som vokser opp under slike forhold, for de lærer ikke å ha resepkt for andre. De lærer at alt skal gå på deres premisser, og de valgene andre måtte ta er helt feil. Og er det egentlig slik vi ønsker å oppdra barna våre?

Endret 15. oktober 2006 av Piper

[Gjest Gjesta]

Godt spørsmål, men de får kanskje ikke mer barn enn de klarer å legge til puppen samtidig. Maks to barn under ammealder, for vi har jo bare to pupper

←

Ja, men da er jo spørsmålet: Hva er "under diealder" :klø:

[Gjest Piper]

Ja, men da er jo spørsmålet: Hva er "under diealder" :klø:

←

Det er også et godt spørsmål, for enkelte ammer jo barna til de er ungdommer. Og siden det er barna som bestemmer når de skal slutte å amme, er det også barna som må bestemme når nr tre skal komme. For når den ene velger å slutte selv, kan de planlegge en ny baby. For da er det en pupp som er ledig

[Gjest Gjest]

Trøste og hjelpe. Jeg synes virkelig synd på de ungene som vokser opp med foreldre som aldri gir dem et øyeblikks fred, og skal henge over nakken på dem til enhver tid, og attpå til tvinge dem til å die til de kommer i skolealder

Det gjør seg nok godt i kameratflokken, ja...

Men det får vel ikke tid til å ha venner hvis de skal henge i skjørtene på mor hele dagen for å tilfredsstille hennes perverse nærhetsbehov. Skaff deg et liv

Hatten av for den som skrev at hun har to forskjellige unger. Den ene vil være i fred når han hyler, den andre vil ha trøst. Det tyder på at hun faktisk SER ungene sine - ser at de er forskjellige individer, akkurat som voksne, og ønsker forskjellige ting.

For egen del vil jeg være i fred når jeg gråter - fri og bevare meg forpådyttet trøst.

JEg har mange barn, noen av dem nå voksne. Og later til å være friske og rimelig veltipasset De har også vært veldig forskjellige. Ingen av dem har interessert seg for puppen utover babystadiet. Noen har likt å krype opp i senga til mamma når de er lei seg, andre har gitt tydelig uttrykk for at de vil hyle i fred noen ganger.

Både barn og voksne trenger privatliv.

Jeg vokste opp med en mor som ikke syntes jeg trengte det, og det var plagsomt. Men hun hadde nok scoret full pott som nær forelder. Jeg er nok mer distansert. Men jeg er der når det trengs. Det er det viktigste. Og barna mine er det beste jeg har.

[Gjest Gjesta]

Det er også et godt spørsmål, for enkelte ammer jo barna til de er ungdommer. Og siden det er barna som bestemmer når de skal slutte å amme, er det også barna som må bestemme når nr tre skal komme. For når den ene velger å slutte selv, kan de planlegge en ny baby. For da er det en pupp som er ledig

←

Får satse på at barna ikke er av den ubesluttsomme typen da;

"Mamma, nå vil jeg slutte å die"

:mor og far går igang med å lage det lenge etterlengtede barn nr 3:

uken etter: "mamma, jeg har tenkt litt på saken.... jeg tror ikke jeg føler meg helt klar for å slutte likevel jeg"

Endret 15. oktober 2006 av Kosemose

[Gjest Piper]

Får satse på at barna ikke er av den ubesluttsomme typen da;

"Mamma, nå vil jeg slutte å die"

:mor og far går igang med å lage det lenge etterlengtede barn nr 3: 

uken etter: "mamma, jeg har tenkt litt på saken.... jeg tror ikke jeg føler meg helt klar for å slutte likevel jeg" 

←

Og da sier mor med panikk i stemmen: "ups, hva skal vi nå gjøre?"

[Gjest Gjesta]

Og da sier mor med panikk i stemmen: "ups, hva skal vi nå gjøre?" 

←

[Gjest Piper]

Nå tror jeg vi har sporet av hele tråden

[Gjest Gjesta]

Nå tror jeg vi har sporet av hele tråden 

←

Ja, tenkte på det jeg og. Beklager, TS! (kommer sikkert snart en moderator og sletter uansett)

[Gjest Gjest]

Jeg tror dette med å se barnets behov er det aller viktigste kravet for å bli en god forelder. Henger man seg opp i sine egne idealer, kan det være at barnet ikke får det det har behov for. Det barnet trenger er heller ikke alltid det det vil ha akkurat der og da.

Jeg gikk inn i rollen som småbarnsmor med helt åpne øyne; jeg kjøpte både tøybleier og papirbleier slik at vi kunne se hva hun ble minst sår av, både ammemadrass og vogge, slik at vi kunne se om det var samsoving eller soving hver for seg som ville gi oss alle best nattesøvn. Jeg hadde meldt meg opp til studier, men var også klar til å slutte hvis barnet trengte oppmerksomhet døgnet rundt.

det viste seg at det som passet best for vårt barn var temmelig fjernt fra kkristins idealer:

De første ukene etter at hun ble født, var de formsydde bleiene for store, og hun bæsjet og tisset rett igjennom brettebleiene. Hun ble ikke det minste sår av papirbleier, så vi begynte å bruke dem. Da hun ble stor nok til å bruke de formsydde tøybleiene prøvde vi å skifte til dem, men da ble hun rød på stumpen, og mye mer urolig. Så papirbleier passet best for oss. Derimot bruker vi bare tøykluter, for papirklutene var for harde eller for små.

Dattra vår ville helst sove hele natta, ble urolig av lydene våre, og liker ikke å ha det så kaldt som vi har det på soverommet. Hun sovner lettest om hun får sovne alene på et mørkt og stille rom. Dermed ble ammemadrassen degradert til leketeppe, og vogga ble flyttet på et eget rom da hun var 7 uker gammel. Ofte kommer en bitteliten sutrelyd akkurat når hun sovner, og et par ganger i løpet av natten. Hvis vi lar henne være i fred sover hun rolig videre. Tar vi henne opp forstyrrer vi søvnen hennes, hun blir stressa, spiser før hun egentlig er klar for det, og spyr oppigjen all maten.

Vi hadde kjøpt flere slynger og bæreseler før jenta ble født, og hadde tenkt å bære henne heller enn å bruke barnevogn. Det viste seg at hun slett ikke trivdes i slynga, så vi kjøpte oss ei vogn. Der stortrives hun

Jenta er kjemperolig, og fortrekker nesten mm på flaske framfor rett fra puppen. Det er derfor ingen grunn til at ikke jeg skal begynne å studere og mannen kan gå hjemme allerede nå etter 2 måneder.

Amminga får vi se på etterhvert. Jeg regner i utgangspunktet med å amme ett år. Passer det bra å amme nærmere 2 år klarer vi vel det og, men så har jeg planer om å få et barn til, og har ingen ønsker om å få premature rier osv. Hun er uansett ikke så fryktelig glad i puppen, den er bare en av flere kilder til mat, og kan visst være ganske irriterende til tider

Hadde jeg fulgt mine idealer, ville dattra mi sovet sammen med meg i senga, brukt tøybleier og sittet i slynge istedenfor vogn. Det var ikke det som passet for henne, så jeg tilpasset meg

[Gjest Hurrameirundt]

Hadde jeg fulgt mine idealer, ville dattra mi sovet sammen med meg i senga, brukt tøybleier og sittet i slynge istedenfor vogn. Det var ikke det som passet for henne, så jeg tilpasset meg

←

[Gjest Gjest]

Veldig bra! Tror ikke AP-oppfostring er spesielt arvelig 

Lurer litt på om det er gjort noen studier av hvordan det går med disse barna senere i livet, eller: hva sier magefølelsen om dette? 

←

Kkristin, har du noe svar på dette?

[Gjest Turi]

Av og til er det vankelig å styre seg siden jeg vet at en god del av dem som har barna i egen seng, også lar dem skrike. Jeg har full respekt for dem som trives best med å sove hver for seg, men jeg har ikke respkt for de som lar barna skrike.

←

Dette blir så dumt kkristin. Det gjør at folk som ellers kanskje ville sett på AP ikke gjør det. Fordi du tillater deg å dømme de som ikke gjør akkurat som deg, blir du fanatisk. Fanatikere er ubehagelige, usympatiske og lite hyggelige å være sammen med. Du blir litt "frelser", som tråkker inn i hjem hvor du ikke er invitert.

At du ikke respekterer meg fordi jeg lar datteren min skrike av og til (når jeg VET at hun er tørr, mett, frisk og varm) er greit. Ved at du SIER DET TIL MEG prøver du å få meg liten. I stedet gjør du deg selv til en sneversynt bruker uten mulighet for gjennomslag i en diskusjon.

Jeg snakker om å gråte alene. Dvs, om barnet vil opp til mamma, mens mamma nekter å ta opp barnet, men holder det i hånden, mener jeg det også i stor grad er alene.

←

Her må jeg si at du ser en av baksidene med oppdragelsen din. Dersom barnet ditt føler seg alene når du holder det i hånden, har du klart å skape en grunnleggende utrygghet og manglende selvstendighet hos barnet ditt.

Det finnes vel sikkert omtrent like mange mødre som ammer barna sine til skolealder, som det finnes mødre som velger å ikke amme sine barn fordi de vil beholde formen på puppene.

←

og dette er en påstand du kan underbygge? For jeg tror IKKE på den!!!

[jolie]

og dette er en påstand du kan underbygge? For jeg tror IKKE på den!!!

←

Nei. Bare en måte å si at jeg synes begge deler er like høl i hue. Eller uforståelig, om du vil.

[Gjest Turi]

Nei. Bare en måte å si at jeg synes begge deler er like høl i hue. Eller uforståelig, om du vil.

←

ok, da er vi enige ihvertfall . Dessverre tror jeg nok det er flere som dropper amming av frykt for utseende enn mammaer som ammer til skolealder. Ikke fordi jeg vil at noen skal amme til skolealder altså...