Ammepolitiet

[Gjest Gjest]

Jeg har full forståelse for det ene poenget i dette innlegget; det at barselkvinner

Og bare så det er sagt: jeg hadde blitt rasende dersom jeg etter en fødsel ikke hatt fått barnet til meg umiddelbart - uansett hvor medtatt jeg var. Dette fordi jeg vet at det er viktig for å etablere ammingen og fordi jeg vet at råmelken er ekstra viktig for barnet. (Og ja, jeg har vært gjennom knallharde fødsler og vet hva jeg snakker om).

←

Vel, jeg opplevde det at personalet var mere opptatt av å legge til barnet med en gang enn å faktisk legge merke til at jeg var (bokstavelig talt) på vei hinsides. det er faktisk en middelvei, hvor både mor og barn blir ivaretat.

[Totalya]

Jeg var en av dem som i løpet av svangerskapet virkelig fryktet "ammepolitiet". Jeg var av flere grunner usikker på om jeg ville klare å amme, og var veldig redd for de reaksjonene som eventuelt ville komme, men jeg var veldig bestemt på at jeg ikke ville risikere å ødelegge hele barseltiden med "ammemas".

←

Når det bare er denne siden av sykehuspersonalet som kommer fram, og mødre derfor gruer seg til tiden på sykehuset og amminga, gjør det bare situasjonen værre. Selv har jeg bare positive opplevelser om "opplæringen" i amminga. Første gang ble jeg hjulpet (heter det det? ) godt i gang, fikk mange tips og alt gikk bra. Men så hadde ikke jeg hørt om disse nazistene som dere kaller dem, og var innstilt på at dette ikke var noe hokus pokus, og tror nok det hjalp meg. Mener ikke at en positiv innstilling er nok for å klare amminga, men dersom man gruer seg, vil det bli vanskeligere. Det er jo fysisk bevist at en stresset mor frigjør adrenalin, som hindrer utdrivingen av melka. Jeg merker det godt om jeg er stressa når tuppa skal ha mat ja!

Da de på føden fikk høre at jeg amma i over 2 år sist, fikk jeg beskje om at "dette kan du " Men jeg måtte bare si fra om jeg trengte hjelp, ble sår eller hva som helst. Hørte ikke noen av de andre klagde heller, og såg også at personalet mata et barn, hvor mor praktes. De sa fra om at det lå en video på stua om jeg var interessert, men det var absolutt ingen press om å se den.

Men skjønner selvfølgelig at det er vanskelig og krenkende når de trår over intimgrensen, høvler over og gir de som faktisk forsøker dårlig samvittighet!

Men jeg blir så frustrert av de som ikke vil amme, og derfor ikke prøver engang (vet jeg ikke har noe med det, men det er jo det beste for barnet dersom det er gjennomførbart...) Grunner jeg har hørt er at de gidder ikke disse våkenettene, det er så lettvindt med flaske (den skjønner jeg ikke, puppen henger jo bare der) osv...

[Imax]

Det er kjempepostivt at norske kvinner er flinke til å amme, og for de fleste av oss som får til å amme er det jo absolutt det enkleste, i tillegg til å være det beste for ungen (vi er jo skapt sånn, ergo navnet pattedyr). Men det jeg hater (og det er derfor jeg postet lenken) er at amming nå er det ENESTE rette for ALLE, og at det blant kvinner (jeg har aldri snakket med Gro Nylander selv, så jeg kan vel ikke direkte skylde på henne) jeg møter alltid er snakk om dette ammegreiene som det eneste saliggjørende. Akkurat som det nå for tiden er så viktig med en "naturlig" fødsel uten smertestillende.

(og når alt dette er sagt, jeg hadde et fint opphold på sykehuset, og følte inget ammepress, og opplevde det å få ungen rett opp på magen etter fødselen var utrolig flott).

[Saeria]

Jeg må si dette var en veldig fin artikkel å få lese. Det er kjempetrist at mange nybakte foreldre føler et enormt ammepress.

De spørsmål som da dukker opp i mitt hode er hvor i all verden er yrkesetikken? Hvorfor misbruker enkelte sin autoritet til å skape et veldig skjevt jeg og du forhold til den nybakte mamma (og pappa)? Hva har skjedd med prinsippet autonomi?

Nettopp dette er jo veldig sentralt når en utdanner seg innen et helsefaglig yrke. Er det virkelig sånn at enkelte skyver denne viktige lærdommen til side, fordi de SELV mener noe annet?

Jeg er absolutt ikke i mot amming. Det vil jeg ikke ha på meg. Men det er en gang slik at ikke alle får ammingen til eller barnet får ikke nok næring eller at melken tar slutt fort. Da er vitterlig MME en veldig god erstatning. Barnets behov for næring bør komme først, ikke at den næringen på død og liv MÅ være morsmelk og kun det!

Endret 13. oktober 2006 av Saeria

[Gjest Gjest]

Jeg tok keisersnitt med full narkose, og opplevde å få ungen lagt til puppen når jeg lå i halvsvima. Det var ikke en oppløftende opplevelse. Jeg ser babyen min for første gang, og all fokus er på at "Nå må'n få mat". Jeg hadde ikke noe forhold til den lille bylten, og synes situasjonen (med pleier som bare tok for seg av brystene mine) var veldig ubehagelig.

Jeg var likevel svært heldig. Alt fra første diing var det full klaff, og pleieren utbrøt overrasket "Det høres jammen ut som at han svelger unna!" Det viste seg at ammingen gikk på skinner, og med unntak av første gang - da jeg selv ikke var helt på denne planeten, trengte jeg ingen hjelp overhodet. Takk og lov. Likevel var de frempå med nevene og skulle "hjelpe til litt" når de kom med ungen. Det var nedverdigende.

Jeg var ung og spak den gangen. Skulle jeg være så heldig å få flere barn håper jeg at jeg klarer å si fra skikkelig at de får holde fingrene for seg selv. Brystene mine sitter for faen på MIN kropp, selv om andre skal få sin føde derfra.

[Nasseline]

Utrolig flott artikkel. Kjenner meg VELDIG igjen i dette. Ikke snakk om at jeg skal lide meg igjennom flere uker med helvete ved en evt neste gang...

[Gjest Gjest]

Men jeg blir så frustrert av de som ikke vil amme, og derfor ikke prøver engang (vet jeg ikke har noe med det, men det er jo det beste for barnet dersom det er gjennomførbart...) Grunner jeg har hørt er at de gidder ikke disse våkenettene, det er så lettvindt med flaske (den skjønner jeg ikke, puppen henger jo bare der) osv...

←

Det finnes de som ikke vil, og det har jeg også liten forståelse for (selv om det ikke er noe jeg har noe med!). Men tro meg, de aller fleste av oss ønsker å gi bryst. Vi ønsker det svært gjerne!!

Jeg hadde heller ikke hørt om noe "ammepoliti" og hadde en positiv innstilling til ammingen. Men når ting da blir vanskelig og masse fremmende mennesker kjaser og maser med deg og kroppen din, så tror jeg ikke det legger forholdene til rette for å få det bedre til i alle fall. Saeria har et godt poeng. Og som noen andre påpekte; stress setter ned produksjonen og utdrivingsrefleksen. Vel, når helt fremmede mennesker begynte å klemme på brystene mine, dra i brystvortene mine og massere dem, da hadde økte bare stresset for meg. Jeg følte meg utilpass og følte de tråkket langt over mine personlige grenser. Jada, vi er frigjorte her i landet, og amming er helt naturlig, men når en drone av en"sersjantjordmor" på 60 år står og drar i brystvortene mine, da trives ikke jeg helt altså I tillegg kommer alle kommentarer og mas som gjør at man føler seg mindreverdig og ikke en gang klarer det helt elementere som mor, dette som kroppen vår tross alt er laget for.

Neste gang (faktisk bare om to måneder) kommer jeg til å gi beskjed om at jeg vil ha fred(!) og så skal jeg amme og "øve meg" som bare søren på egenhånd!

[Saeria]

Jeg vil også prøve så godt jeg kan med å amme hvis jeg får barn en gang. Klart ungen har godt av morsmelk dersom det er mulig. Men jeg kommer ikke til å finne meg i at fremmede står og drar og klemmer på mine bryster.

Vil jeg har hjelp, så vil jeg be om det eller evt. takke ja til tilbudet. Men om jeg føler meg innvadert og at personell tråkker over mine grenser og jeg kanskje omtrent føler det som et overgrep mot min kropp, da kommer jeg til å si klart i fra.

[14062003]

Verden er forskjellig. Jeg får kommentarer fordi jeg fortsatt ammer sistemann - og ikke har tenkt å gi meg med det første. Jeg har tilgode å møte noe ammepoliti (takk og lov, dette vil jeg velge selv), men jaggu er det tungt å måtte kjempe for noe som er så bra også...

[Totalya]

Kjenner meg igjen i dette ja, 14062003! Fikk høre alt mulig da jeg amma i over to år sist, bl.a. at det ikke er næring i melka så legne. WHO anbefaler jo min. 2 år...

[Cathie]

Tror generellt det med amming er et litt sammensatt og vanskelig tema.

For meg er det et mareritt som pågår nå!

På sykehuset valgte jeg å ha med mannen på et familierom. Her ble vi mer eller mindre overlatt til oss selv, og hvis jeg spurte om hjelp til noe ga de meg veldig følelsen av at jeg var til bry, fikk også høre "poenget med familierom er jo å klare seg selv"

Veldig vondt å høre som 1.gangs uten noe som helst peiling!

De var utrolig opptatt av at jeg skulle amme gutten min, men å hjelpe til eller å veilede/sjekke var ikke noe de tok seg tid til!

Da jeg fikk utrolig vondt allerede 1. dagen spurte jeg om råd, men dette var noe jeg måtte regne med og det gikk over.

Gråt og gråt hver gang jeg la han til, men "det skulle jo gå over"

På hjemmebesøket av helsesøster sa jeg også at det gjorde så vondt å amme at jeg bare gråt hver gang, fikk da beskjed om at det var hormonene som gjorde at jeg gråt, og at "det går over"

Nå sitter jeg her, ammer fortsatt, gjør like vondt, antagelig har jeg fått en soppinfeksjon som har bitt seg så kraftig fast at den ikke slipper taket med det første (noe jeg måtte lese meg til selv, og foreslå for helsesøster) og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Føler meg som verdens værste mamma for å i det hele tatt vurdere å gå over til MME, siden jeg da tar fra sønnen min den kosen og nærheten det er å få pupp...

Brukte kanskje den tråden her til å få ut litt frustrasjon, håper det er greit...

[Kittykat]

Nå sitter jeg her, ammer fortsatt, gjør like vondt, antagelig har jeg fått en soppinfeksjon som har bitt seg så kraftig fast at den ikke slipper taket med det første (noe jeg måtte lese meg til selv, og foreslå for helsesøster) og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Føler meg som verdens værste mamma for å i det hele tatt vurdere å gå over til MME, siden jeg da tar fra sønnen min den kosen og nærheten det er å få pupp...

Brukte kanskje den tråden her til å få ut litt frustrasjon, håper det er greit...

←

Uansett, så burde du ta deg en tur til legen og få det undersøkt. Er det en infeksjon så må du jo få medisin mot den.

Uansett så var det nettopp infeksjon som startet ammehelvetet for min del og enden på visen ble at jeg måtte bli operert og kort tid etter så mistet jeg melken. Jeg var glad den dagen jeg sa stopp og valgte å gå over til mme. Jeg sluttet og stresse og både jeg og babyen min gikk bedre tider i møte.

[Cathie]

Uansett, så burde du ta deg en tur til legen og få det undersøkt. Er det en infeksjon så må du jo få medisin mot den.

Uansett så var det nettopp infeksjon som startet ammehelvetet for min del og enden på visen ble at jeg måtte bli operert og kort tid etter så mistet jeg melken. Jeg var glad den dagen jeg sa stopp og valgte å gå over til mme. Jeg sluttet og stresse og både jeg og babyen min gikk bedre tider i møte.

←

Har fått noe mixtur som jeg må smøre i munnen på baby og på puppene... Men virker ikke som det hjelper. Skal innom legen i tillegg fordi jeg følte at de på helsestajonen tok veldig lett på det!

[Gjest Gjest]

Jeg tok keisersnitt med full narkose, og opplevde å få ungen lagt til puppen når jeg lå i halvsvima. Det var ikke en oppløftende opplevelse. Jeg ser babyen min for første gang, og all fokus er på at "Nå må'n få mat". Jeg hadde ikke noe forhold til den lille bylten, og synes situasjonen (med pleier som bare tok for seg av brystene mine) var veldig ubehagelig.

Jeg var likevel svært heldig. Alt fra første diing var det full klaff, og pleieren utbrøt overrasket "Det høres jammen ut som at han svelger unna!" Det viste seg at ammingen gikk på skinner, og med unntak av første gang - da jeg selv ikke var helt på denne planeten, trengte jeg ingen hjelp overhodet. Takk og lov. Likevel var de frempå med nevene og skulle "hjelpe til litt" når de kom med ungen. Det var nedverdigende.

Jeg var ung og spak den gangen. Skulle jeg være så heldig å få flere barn håper jeg at jeg klarer å si fra skikkelig at de får holde fingrene for seg selv. Brystene mine sitter for faen på MIN kropp, selv om andre skal få sin føde derfra.

←

Ja, jeg kan forstå deg veldig godt. Er selv singel og har ingen barn ennå, og jeg jobber heller ikke i helsevesenet. Men: jeg er veldig enig med deg, og selv ville jeg ha fått "noia/spader" om en i helsevesenet skulle begynne å blande seg borte i slikt på den måten der!