"Det liker jeg ikke"

[irma]

Eg en ganske int. tråd det her...

jeg er så heldig at de tre tingene jeg ikke klarer å spise, aldri blir servert no sted - nemlig blodpudding, risgrøt og sånn mørkt dansk rugbrød

Det som er litt pussig, sånn jeg ser det, er at de som ikke liker mat, de sier det jo selv - etter min erfaring. Eller unnskylder seg ved koldtbordet eller....ja, ofte er det de selv som gjør at jeg legger merke til hva de ikke liker/spiser. Det er jeg jo ikke opptatt av !

Det er som regel noe man liker? og da kan man jo si det ? og la være selv å kommentere maten man ikke syns er så stas.

Men hvis det er sånn at ander ser og kommentere uavhengig av dette så syns jeg det er skikkelig teit. Hva er det for no da ? ja, som en sa her før, at de husker det lenge etterpå og stadig tar det oppigjen, det er bare for dumt.

Tipper at fler enn meg hadde fått en utfordring hvis det som ble servert var fiskeboller, saueballer, rå blekksprut og andre ting som de slipper å bli uatsatt for i "selskapslivet".

[Gjest gjesta]

Jeg har egentlig ikke støtt på noe jeg ikke liker i matveien jeg, det er jo enkelte ting jeg foretrekker fremfor andre ting, men jeg spiser det meste.

Nå har jeg hatt litt trening i sensorisk analyse og vurdering av mat, og da er det ikke noe som heter å ikke like, hvis man vurderer utifra et objektivt synspunkt, da må man tenke tenkt preferanse.

Nå kom jeg på en ting jeg ikke greier å spise: Cottage Cheese, men det er stort sett det eneste

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri latterliggjort noen fordi de ikke spiser/liker maten. Om de syter og klager ville jeg vel ragert på det, men om noen ikke spiser maten ville jeg heller tenkt at de ikke var helt i form eller ikke tåler et eller annet, f eks. Jeg skjønner jo at folk som Malama faktisk synes det er vanskelig når folk gjør et stort poeng ut av at de ikke spiser det ene eller det andre, selv om jeg selv kan spise "alt". Ellers lurer jeg litt på om folk er født kresne eller om de blir det etter hvert. Jeg tror begge deler kan skje.

←

.. og med det så mener jeg også at jeg ikke ville tenkt så mye på det etterpå heller at noen ikke spiste det ene eller det andre. Om jeg skulle kommentert det eller synset noe måtte det vært fordi vedkommende "æsjet seg" eller på andre måter antydet at maten var ekkel eller det var vi som spisete den som var unormale 8jeg har opplevd det også, med helt vanlige matretter).

[Lady_Sharon]

tror uansett at det beste er at du snakker om det med han for å løsne problemet. Du kan fortelle han hvordan du føler deg. Hvis han elsker deg nok lytter han tar hensyn til følelser men tar også hensyn til følelser til han da.

[Saeria]

Det kommer an på. Er jeg invitert bort så spiser jeg mindre av det jeg ikke liker og mer av det jeg  liker. Om mannen foreslår en middag jeg ikke liker så sier jeg i fra om det så blir det heller noe annet til middag. Hvis jeg smaker noe for første gang og det ikke faller i smak spiser jeg litt likevel. Hvis jeg da får spørsmål om hva jeg synes så sier jeg noe sånt som at "det smakte litt rart" eller "det var ikke noe særlig, men da har jeg i hvert fall smakt det".

←

Jeg og.

[Gjest gjest1]

Er jeg borte hos folk sier jeg aldri høyt hva jeg ikke liker, jeg forsyner meg heller av noe annet som faller i smak eller spiser lite.

[Gjest piaf]

Nå skal jeg først være litt krass her:

Bortskjemte menn som lar seg servere middag av kvinner de lever sammen med, uten å selv ha bidratt til matlagingen overhodet, og som likevel snurt erklærer at "dette liker jeg ikke for det er ikke sånn som mamma lager" ... de kan ærlig talt se til å lære seg å lage sin egen sære mat.

Sånn.

Men det mener jeg faktisk. Når det er sagt, så bør selvsagt det som står på menyen fra dag til dag i et hjem være et resultat av samarbeid og kompromisser - som alt annet i et parforhold. Klart det er viktig å gi beskjed om hva man liker og ikke, men det er alltid mange måter å si ting på.

Det å leve sammen med et annet menneske er jo dessuten en glimrende anledning til å prøve nye retter og smaker. Når man som par etterhvert får sine "egne" retter som man har valgt ut og laget sammen, og som man tilslutt foretrekker framfor middagene fra barndomshjemmet, så er det faktisk en ganske fin ting.

[Caboodle]

Spesielt når de sier "Æsj!" over noe de aldri har smakt. :D

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke så veldig kresen og spiser det meste, men får jeg servert; majones( alt med majones i), dressinger, rømme, kesam, cottage cheese og yoghurt må jeg takke nei.

Spiser jeg det så kaster jeg opp.

[Malama]

Arkana: Greit nok det.

Nå er det nok ingen av mine kolleger som planlegger å invitere meg hjem til seg uansett da, og det er heller ikke i private hjem jeg har opplevd dette, men typisk på resturant på seminar, og der får vi dessverre ikke betille vår egen mat, alle får det samme.

Og så er det jo ikke sånn at jeg ikke spiser noen grønnsaker. Jeg liker ikke paprika, hverken rå eller stekt, ei heller sopp, og brekker meg dessverre av rosenkål. Også liker jeg dessverre ikke skalldyr heller. Fisk spiser jeg om jeg blir det servert, men bestiller det ikke på restuant, men reker og krabbe har jeg større problemer med.

Når vi da ble servert skalldyrsyppe til forrett, valgte jeg å stå over. Følgelig de innledende kommentarer som faktsik var ganske sårende. Deretter fikk vi en deilig hovedrett av storfekjøtt med poteter, bulrot og da dessverre altså i tillegg rosenkål. Det var MYE mat, og jeg er ikke spesielt storspist, og dessuten var en del av mitt kjøtt dessverre ganske fett. Derfor lot jeg de feteste stykkene av kjøttet ligge igjen, jeg ble mer enn nok mett uten, og lot altså rosenkålene ligge urørt. Da var jeg nok en liten unge som ikke spsite opp grønnsakene mine, og rosenkål som er så GODT da, jeg måtte jo selvsagt spise dette, ta meg sammen og være voksen.

Gjett hvem som spiste ostekake til dessert uten å mukke, ikke engang tenke på det faktum at ostekake er en av de svæææææææært får desserter jeg ikke liker. Bare pust dypt. Putt inn en bit. Svelg. Drikk. Gjenta. Svelg. Det går.

I tillegg ble jeg selvsagt latterliggjort for det faktum at jeg ba servitøren finne noe brus til meg da, jeg drikker ikke vin. (og jeg burde selvsagt FÅTT vinen, og latt en av dem får den, jeg kunne da drikke vann...) Jeg spiste ostekake.

At de snakket om meg "hjemme" ville vært vanskelig nok for meg, men at de direkte latterliggjorde meg gjennom hele måltidet, og resten av seminaret (spennende å se om jeg ville spise noe til frokost visstnok...) og ikke minst med små stikk gjennom hele året og det dype nålestikket når det var tid for nytt seminar: De hadde ikke glemt middagen året før nei. Jeg måtte utstå en god del kommentarer under planleggingen og bussreisen opp, ja rundt bordet før vi fikk maten servert også.

Den som da kan tenke seg lettelsen da vi neste år fikk en spekematrett til forrett, kjøtt som hadde kun grønnsaker jeg likte (dog velg og merke fortsatt MER mat enn jeg klarte, men likevel) og is og bær til dessert...

At ingen av dem vil invitere meg til middag (det skulle ikke vært vanskelig å lage en middag jeg likte, virkelig ikke) har jeg ingen problemer med.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som ville vært verst, at de lo av meg bak min rygg, eller at de ler av meg åpenlyst, vondt er det uansett.

Jeg har jo ikke VALGT å ikke like disse tingene, og jeg spiser tross alt ganske mye. Og jeg prøver, jeg prøver på ting jeg ikke liker også.

Nå priker ikke jeg i maten min kjære lager, og jeg svelger egentlig ned så mye som mulig i sosiale sammenhenger for å være høfflig. Hadde bare andre vært halvparten så høfflig tilbake, så hadde jeg kanskje ikke gruet meg slik til enhver sosial sammenheng med matservering. Av redsel for latterliggjøring. Dessverre er skalldyr en vanlig forrett. Oppdaga da jeg studerte menyer i sammenheng med bryllupsplanlegginga mi, at det på en meny jeg fant i alle fall faktsik ikke fantes en eneste forrett jeg likte ingrediensene i. På min dag vil jeg nemlig ikke ha mat jeg "klarer å svelge ned", men mat jeg LIKER. (Jeg skal dog helt klart få kokken på huset vi skal feire på til å lage en forrett jeg liker, det er jeg lovet.)

Den dagen skal ingen sitte og le av meg for at jeg ikke spiser maten. Det får være nok med de som sikkert vil bemerke at jeg "ødelegger maten" ved å drikke brus til. Men det er min dag. Og jeg liker ikke alkoholfri vin heller, jeg drikker ikke, og da blir det sånn.

Jeg er vant til å ikke få respekt for dette. Dessverre også vant til å latterliggjøres. Så at Arkana ville snakket om meg i sitt hjem, og ikke invitert meg til middag, det kan jeg heller leve med. Selv om det egentlig gjør vondt. Jeg har aldri tenkt på at mine kolleger i tillegg til at en del av dem åpent latterliggjør meg sikkert "snakker om meg" i tillegg. Jeg vet ikke hvorfor jeg naivt nok ikke tenkte på det, men det er nå så. De gjør sikkert det.

Men sånn er det bare.

Og heldigvis er jeg og min forlovede såpass samkjørte i matlaginga at vi enten lager mat vi begge liker, eller evt har ekstra fyll på hans pizzahalvdel (paprika og sopp ja) eller at han får rosenkål til middagen uten at jeg forsyner meg av det. Funker fint for oss. (også takler jeg å spise gryteretter eller lignende som har smååå biter av sopp eller paprika (de store tar jeg bare vekk, eller til absolutt nød i sosiale sammenhenger, SVELGER (uten å smake på))

Jeg ønsker ikke å være vanskelig. Jeg gjør virkelig ikke det. Men det er nok like greit at jeg ikke inviteres til middag så ofte.

[Gjest Gjest]

Synes det høres ut som du har kjipe kollegaer, Malama. jeg tror faktisk ikke det er vanlig eller greit "overalt" å oppføre seg som dem, eller feste seg så veldig ved at det er visse ting man ikke liker (skalldyr er det mange som ikke liker eller tåler, rosenkål er sært (men godt, hehe), og jeg har ei venninne som ikke liker paprika og egg, men omtrent alt mulig annet. Selv hater jeg cottage cheese, men det er jo sjelden man blir servert det, da..). Hvorfor skal man bruke det mot folk?

De gangene kresenhet betyr noe eller går for langt, er når man ikke prøver å være høflig i forhold til at man ikke liker noe.

[Malama]

Nei, du har nok rett, det er kansje ikke vanlig overalt å oppføre seg slik, men utenom familie så har jeg egentlig aldri opplevd noe annet. Dette er nok noe av årsaken til mine "sosiale problemer med mat". Nettopp måten jeg blir behandlet på.

Jeg spiser f.eks ikke kinamat rett og slett pga en forferdelig opplevelse da en "venninne"gjeng dro meg med på kinaresturant for noen år sien. Min venninne (som har mobbet meg systematisk siden barneskolen, det tok meg dessverre ca 10 år å få brutt kontakten med henne, det var ikke lett) var direkte ekkel, men de andre hadde heller ikke foirståelse for min skespis til noe av maten, og med den følge har jeg rett og slett en mental sperre og har ikke spsit det siden.

Jeg jobber nå med å sakte, men sikkert våge meg til å prøve det igjen, på hjemmebane nettopp for å slippe å "pirke i maten" offentlig, og håper jeg kan komme over dette.

For jeg PRØVER. Jeg ønsker ikke å være så kresen. Men er det dessverre.

[Gjest piaf]

Det du forteller om, Malama, høres i beste fall ut som alvorlig kommunikasjonssvikt, og i verste fall mobbing - og det er selvsagt alt annet enn greit.

I dette tilfellet er det selvsagt kollegaene dine som mangler antenner - i trådstarters innlegg (og et par andre situasjoner beskrevet i tråden) mener jeg at det var mannen som "ikke liker" som burde vise mer hensyn til den som laget maten i hjemmet (og det var poenget i mitt innlegg ).

[Ciara]

Det varierer.

Hjemme sier jeg da fra om sambo lager noe jeg ikke liker. Jeg vil også at han sier fra om jeg lager noe ikke han liker, for det er ikke noe morsomt å lage mat som ikke blir satt pris på. Jeg spiser det stort likevel, litt i hvert fall, og gjør ikke noe nummer ut av det, men forklarer at dette kanskje ikke er min favorittmat

Borte sier jeg ingenting, men spiser det som blir servert. Dersom noen spør meg direkte, kan jeg kanskje si at det ikke er min favoritt. Den ene gangen jeg har sagt fra var da jeg på overnattingsbesøk fikk servert et kokt egg som var så bløtkokt at det omtrent ikke var fast i konsistensen. Det ble så kvalmt at jeg bare måtte si det som det var, at jeg ikke orker å spise så bløte egg og jeg dessverre måtte la det stå. Jeg fikk bare forståelse for det.

[Malama]

Enig med deg der, det trådstarter skriver viser at han mangler respekt.

Det jeg ville frem til er at respekt bør gå begge veier.

Jeg har nå klart å beholde respekten for min samboer som matlager, selv om han har laget mat jeg ikke liker. Nettopp fordi han har respektert meg og mine "vanskeligheter" betingelsesløst.

Om jeg hadde en partner som ikke respekterte hva jeg ikke liker, så hadde jeg antakelig heller ikke klart å respektere vedkommende som "hadde slitt med å lage mat", og ville priket i den om der var mye jeg ikke likte.

Men fordi han respekterer meg, ikke "prøver ut andre ingredienser" uten å spørre meg, vi altså "prøver nye ting" for meg når JEG er klar for det, uansett hva han måptte mene om saken, så respekterer også jeg hans meninger om at jeg kanskje burde prøve litt.

Respekt må gå to veier. Ellers funker det bare ikke.

Ja, det jeg opplever og det trådstarter opplever er helt forskjellig. Men likevel, det handler om grunnleggende respekt som må gå begge veier. Og det er like galt om det er den ene eller den andre som mangler det.

Det er ikke fint å klage over "liker ikke denne maten" hele tiden. Det er heller ikke fint å plage den som ikke liker. Trådstarter opplever den ene siden. Jeg opplever den andre.

(og ja, noe av det jeg opplevde på det ene seminaret føltes som mobbing. Men jeg har i utgangspunktet lav selvtillig pga langvarig mobbing i oppveksten, så jeg "antar at det er slikt jeg fortjener" på en måte. Selv om jeg med hjernen vet at det er feil. Det er derfor veldig betryggende å høre at også andre mener at det IKKE er rett å behandle meg slik. Så TUSEN TAKK for det innlegget, det betyr mer enn du kanskje tenker over)

[Ciara]

(og ja, noe av det jeg opplevde på det ene seminaret føltes som mobbing. Men jeg har i utgangspunktet lav selvtillig pga langvarig mobbing i oppveksten, så jeg "antar at det er slikt jeg fortjener" på en måte. Selv om jeg med hjernen vet at det er feil. Det er derfor veldig betryggende å høre at også andre mener at det IKKE er rett å behandle meg slik. Så TUSEN TAKK for det innlegget, det betyr mer enn du kanskje tenker over)

←

Det er selvfølgelig ikke rett å behandle deg slik. Jeg synes ikke noen har noe med å kommentere andre mennesker på den måten. Det gjelder tross alt å huske at de fleste ikke lar være å spise mat fordi de vil være vanskelige, men fordi de ikke takler å spise det. Det har jeg stor forståelse for. Forøvrig ville jeg ikke hatt noe problem med at gjester ikke spiste alt jeg lagde heller, det er da bedre at folk plukker ut det de ikke liker enn at de sitter og lider seg gjennom måltidet - som vertinne er jo det viktigste for meg at gjestene har det hyggelig! Nei, kollegaene dine gikk langt over streken. Du kunne jo godt si fra til dem at du ikke synes de har noe med hva du spiser - hvis ikke du synes det er for vanskelig. De fortjener i hvert fall å høre det. Synes det er underlig at ikke noen av kollegaene tok deg i forsvar.

[Gjest *Enigma* ii]

Jeg synes faktisk kollegaene dine var svært uhøflige. Det er ikke greit å gjøre narr av noen så til de grader som de gjorde. At folk ikke drikker vin er da ikke noe uvanlig. Prøv å ignorere sånne kommentarer, det er de som er uhøflige.

Jeg har selv vært kresen, men har lært meg å spise det meste.

[Gjest Gjest]

Hei, her er jeg som startet tråden igjen.

Malama, jeg synes du burde fortelle kollegaene dine at de bør passe sine egne saker. At man lar ting ligge igjen på tallerkenen når man ikke får forsyne seg selv, er jo vanlig. Og så lenge du ikke klager høylytt over maten eller sitter å forteller at "Det liker jeg ikke" eller sier "æsj" hele tiden, synes jeg rett og slett at kollegaene dine skal holde kjeft. Og det bør du si til dem. Ikke aksepter at noen behandler deg slik!

Jeg er ellers enig i veldig mye av det du sier, Piaf. Egentlig er vi fornøyd med arbeidsfordelingen vår. Han hater å lage mat, jeg hater å ta oppvasken, så jeg lager mat og han tar oppvasken. En vinn-vinn-situasjon. Som regel er det ikke noe problem, han har også blitt flinkere til å spise "rar" mat. Han var mest vant til "bondekost" og ferdigmat når vi ble kjent, og jeg må si at han har utviklet seg mye. Han har prøvd mye nytt og faktisk funnet mange ting som han nå elsker, men FØR han har prøvd det, kommer alltid en kommentar:

"Hva, VALNØTTER i pastaretten???? Egentlig liker jeg ikke harde ting i myk mat."

Grr. Da tenker jeg: "Hold kjeft. Prøv det eller legg dem til side, men ikke kritiser noe du ikke har prøvd".

[The Kitten]

Hvordan reagerer dere når noen (voksne) sier dette?

Kjæresten min er mye mer kresen enn jeg i matveien og det er av og til veldig irriterende. Jeg legger ned arbeid i å lage mat, bare for å få høre at det er en av ingredienesene han ikke liker.

Selv tror jeg at jeg aldri sier ordene "Jeg liker ikke" om mat. Som regel spiser jeg bare mer av det jeg liker og mindre av det jeg ikke liker så godt. Hvis noen spør meg om hva jeg synes om en matvare/matrett, sier jeg heller at "Det er jeg ikke så glad i".

Barn er mer direkte, men jeg synes de også bør lære at det ikke er noe hyggelig å si noe slik.

Hva mener dere? Hva tenker dere når noen sier "Det liker jeg ikke"? Og hva sier eller gjør dere når det er noe dere ikke liker?

Selv sier jeg det gjerne rett ut om det er noe jeg ikke liker, men det kommer selvsagt an på situasonen. Hvis jeg blir tilbudt kaker i selskap for eksempel, (som jeg stort sett ikke liker med unntak av hjemmelaget sjokoladekake, min tante sin Firkløverkake og Oreo Dream) sier jeg bare nei takk. Hvis de så spør hvorfor jeg ikke vil ha svarer jeg enten at jeg er for mett, eller sier som sant er at jeg ikke er så glad i kaker.

Hvis jeg får være med å velge hva vi skal ha til middag, ser jeg ikke noe problem med å si fra om hva jeg ikke liker.

Jeg pleier ikke tvinge i meg mat jeg ikke liker i det hele tatt, blir alt for kvalm. Men takker som regel bare høflig nei, uten å si at jeg ikke liker det jeg blir tilbudt.

[Gjest StockDama]

Jeg spiser det jeg liker og spiser ikke det jeg ikke liker, enkelt og greit. Selvfølgelig setter jeg stor pris på når andre lager mat, og det sier jeg jo til de også, men om det er noe jeg ikke liker å spise, så gjør jeg ikke det og fokuserer heller på det som er godt.

Har selvfølgelig fått kommentarer på det, men det bryr meg rent lite, jeg tvinger da ikke de til å spise noe de ikke vil. =D