Bekymret for venninne

[Gjest ikke innlogget nå]

Hun dukket ikke opp på venninnekvelden i går. Igjen.

Har nesten ikke sett henne i hele sommer, faktisk. Det har hendt det kommer en melding eller en mail, men vi har ikke møttes mer enn en gang eller to, og hun tar sjelden telefonen. Det hender hun ringer tilbake, flat i stemmen, og snakker helt overfladisk. Noen ganger har jeg syntes hun hørest gråtkvalt ut, men er ikke sikker på dette.

Hun har tre små jenter, to av dem er tvillinger på tre år, og de er fryktelig aktive. Våkner i femtiden hver morgen, og løper rundt og roter til i hele huset, såvidt jeg har skjønt. Sist jeg snakket med henne var hun i ferd med å vaske kjøkkenet for tredje gang den dagen, eller at de helte ut en liter brus på gulvet. Eldstejenta går i førsteklasse, og er heldigvis noe roligere.

Hun hadde en samboer som flyttet ut for snart to år siden, og nå bor på en helt annen kant av landet. Han har bare sett barna sine noen få ganger det siste året. Venninnen min har ikke særlig familie her (de flyttet opprinnelig hit pga hans jobb), hun har gamle foreldre som bor på hjemstedet. Hun har så godt som aldri barnefri. Jeg er bekymret, fordi det virker som om hun er i ferd med å, jeg vet ikke helt hva... men jeg er bekymret. Hun er blek, sliten og altså veldig fraværende. Jeg har spurt om jeg skal sitte barnevakt noen ganger, men nei, det er ikke vits i det fordi hun "orker ikke finne på noe likevel".

Føler meg veldig i skvis her. Jeg vet at hun setter barna foran alt, og at dersom jeg påpeker at hun sliter vil hun helt sikkert ta det som en kritikk. Og barna er det ingenting å si på, det er veltilpassede og flinke unger. Men hva hvis det fortsetter slik? Hvis jeg har rett, og hun virkelig sliter nå, så er det vel bare et spørsmål om tid før det blir verre? Og hva med henne oppi alt dette? Hun har nesten sluttet å eksistere som sin egen person, og jeg vet at hun tidligere har slitt med både spiseproblemer og selvskading. Vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre. Hvis jeg i det hele tatt kan gjøre noe. Hun signaliserer jo tydelig at hun ikke vil ha innblanding, og at hun vil klare seg selv. Og vi bor i et ganske oversiktlig miljø, derfor er det vanskelig å diskutere med andre om dette. Det blir lett illojalt.

Så derfor spør jeg om råd her, har dere vært borti noe slikt? Hva, om noe, skal jeg gjøre?? Eller overdriver jeg min bekymring, er dette bare en fase?

[liv]

Tilby deg å sistte barnevakt igjen, Og om hun sier hun ikke orker å finne på noe så si at da kan hun slappe av hjemme! Alle har godt av litt avlastning!

[Bobeline]

Tilby deg å sistte barnevakt igjen, Og om hun sier hun ikke orker å finne på noe så si at da kan hun slappe av hjemme! Alle har godt av litt avlastning!

←

Enig. Det synes jeg høres ut som et godt forslag. Eller å si til henne at hvis hun trenger en barnevakt, så er det bare å si fra til deg. Alle trenger tid til seg selv en gang i blant. Det gjør en ikke mindre kompetent til å være mor.

[Gjest Gjest]

Du kan jo invitere barna hjem til deg, si i fra dagen før at i morgen henter jeg barna for vi skal spise hos meg (eller dere skal på kino, eller hva som helst). Eller ordne en flink barnevakt for henne og invitere henne hjem til deg. Ikke spør henne, si at NÅ skal vi.

De få gangene jeg var barnefri da de var små satte jeg veldig pris på å kunne være hjemme alene og slappe av. Orket ikke å finne på noe, eller ville ikke annet enn å være hjemme i fred og ro. Jeg hadde ingen glede av å være ute blandt folk for jeg var så utkjørt.

Men ikke gjør det slik at du gjør henne en tjeneste, for mange klarer ikke å ta imot tjenester. Er man sliten og utkjørt så skal man jaggu vise verden at man klarer seg selv. Det er ikke alltid lett å tro at andre faktisk kan ta vare på mine barn.

[Gjest Dallandra]

JA. Fortell henne at da og da henter du ungene (ha dem gjerne hos deg over natta, til godt utpå formiddagen eller no') slik at hu' mor kan slappe av og sove lenge og bare tenke på seg selv ei lita stund. Si at dette har hun fortjent og du gjør det fordi du er glad i henne og du tror hun trenger det eller noe sånt.

Tilogmed heltinner må ha fri innimellom!

[ceca]

Det er en god ide , hvis du orker, å ha barna hennes en kveld eller på overnatting. Da mitt tvillinparr var små, lå jeg og sov de gangene vi hadde barnefri.

Du kan og snakke med venninen din om at hun kan ta kontakt med helsestasjonen , og søke om avlastning. Hun kan og ta kontakt med home-start hvis det finnes der dere bor. Dra hjem til venninnen din, ta med litt å bite på, hjelp henne med kveld-stellet til barna, og prat med henne etter at de er lagt. Husk å ikke sitte for lenge da hun sikkert er trøtt og liten.

At man trenger avlastning / fri når man har tre barn i den alderen er helt klart.

Ceca

[Annie]

Gi henne X antall barnevaktgavekort til jul.

[Gjest regine]

Ikke forvent at hun skal si fra når/hvis hun trenger hjelp, eller at hun på noe vis skal be om avlastning. Det kommer hun helt sikkert ikke til å gjøre, det er nemlig et nederlag.

Hvis du virkelig vil hjelpe henne så tar du faktisk tak i situasjonen, drar til henne, tar med deg ungene på tur, (som også andre her har sagt), snakker litt med henne om muligheter for å søke avlastning gjennom barnevern ol.

Sørg rett og slett for å gjøre noe for henne, sånn at hun ikke må BE om hjelp. Når man er i en veldig presset situasjon så hjelper det fint lite at folk sier "bare si fra hvis du trenger noe". Efaringsmessig er det en vanvittig høy terskel å "bare si fra", slik at det gjør man ikke..... Du har overskuddet - du må hjelpe henne.

[Gjest lilletroll]

Tilby deg å sistte barnevakt igjen, Og om hun sier hun ikke orker å finne på noe så si at da kan hun slappe av hjemme! Alle har godt av litt avlastning!

←

Enig!!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tall for svar alle sammen. Ja, dere har nok rett. Jeg skal tilby meg å passe barna, eller ikke tilby meg, men rett og slett "kreve" det De kjenner meg ganske godt, og er tillitsfulle barn, så jeg lurer på om jeg skal slå meg sammen med en annen felles venninne og dra en helg på hytta!

For det er som dere sier, alle trenger litt avlastning. Og slik jeg tolker henne nå, så har hun blitt såpass sliten at det er nummeret før hun segner sammen. Samtidig forstår jeg at det er viktig for henne å få bekreftelse på at hun gjør en god jobb som mamma, så jeg skal vinkle det slik at det er fordi hun selv trenger en liten pause. Et par dager er jo ikke så mye, man kanskje kanskje det kan hjelpe til og snu trenden litt?

Jeg skal i alle fall ikke gi meg!

[Gjest gjesta]

Skulle ønske jeg hadde hatt en slik venninne når ungen var små.

Bare det å være hjemme alene. Vite at ingen krever noe. Man kan sove så lenge man trenger og stå opp til en stille hus. Det er nok.

Når du henter ungene så gi henne en flaske vin da

Hun trenger garantert å føle seg litt uansvarlig også...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei

Jeg kommer ikke med flere gode råd, siden du allerede har fått så mange. Jeg vil bare si at du hørest ut til å være en flott venninne! Som oftest er vein fra tanke til handling så lang, at de gode tankene renner ut i sanden, derfor gleder det meg at du griper fatt i situasjonen på denne måten!

Kan du være så snill å holde oss oppdatert? jeg er veldig nyskjerrig på hvordan venninnen din reagerer!!! Hun blir sikkert kjempeglad!!!

OK, et lite tips på slutten: når du henter ungene, gir du henne det hun trenger for et hjemmefotbad/ ansiktsbehandling e.l. ( kan jo godt bare være masse vareprøver, men gøy uansett)

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Huff...Dette virket veldig kjent...

Jeg var, for noen år siden, slik som du beskriver din venninne; avlyste alle sosiale aktiviteter med familie og venner i siste liten, svarte sjelden telefoner og meldinger, tok aldri kontakt med noen og trakk meg sakte men sikkert bort fra hele samfunnet. Mine venner var nok ganske bekymret, og det med god grunn! Jeg slet skikkelig...jeg sank inn i en dyp depresjon. Jeg slet også med både spiseforstyrrelser og selvskading. Jeg mistet mange venner på den tiden fordi jeg aldri tok kontakt med dem, men ei venninne forstod at noe alvorlig var fatt med meg. Hun gav aldri opp, selv om jeg til tider var direkte avvisende mot henne.

Hun sendte alltid nye invitasjoner, selv om hun viste at jeg ville melde avbud. Hun ringte, kom på uanmeldte besøk, sendte blomster osv. Jeg selv tok aldri kontakt med henne. Alt hun sa til meg var at jeg ville aldri bli kvitt henne, uansett hvor mye jeg prøvde...Hvis jeg sa at jeg ikke ønsket besøk den dagen, så sa hun at det var helt greit , gav meg en klem og reiste igjen. Hun prøvde ikke trenge seg på, men ville bare vise seg slik at jeg forstod at hun brydde seg.

For meg gikk det så langt at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling, og uten om min samboer, så var hun den eneste som besøkte meg der.

At et menneske kunne bry seg så mye om meg, var for meg helt ufattelig. Jeg forstod etterhvert at hun var til å stole på og jeg klarte tilslutt å snakke med henne.

Jeg kan aldri klare å uttrykke hvor mye hun betyr for meg, og jeg kan aldri takke henne nok for at hun aldri ga opp.

[Gjest regine]

så må du huske en ting, trådstarter, at å hjelpe din veninne en gang er ikke nok. Du må vise at du er der over tid. Du må selvsagt ikke gjøre store ting hver gang, men å dra innom på ettermiddag/tidlig kveld og hjelpe med kveldsstell/lage middag whatever er en liten ting som også betyr mye.

Som siste gjests historie forteller - ting kan ta tid, og da må du være forberedt på å hjelpe over tid.

Uansett - lykke til, det er bra med venner som tar tak!

[Ann Mari]

Tall for svar alle sammen. Ja, dere har nok rett. Jeg skal tilby meg å passe barna, eller ikke tilby meg, men rett og slett "kreve" det De kjenner meg ganske godt, og er tillitsfulle barn, så jeg lurer på om jeg skal slå meg sammen med en annen felles venninne og dra en helg på hytta!

For det er som dere sier, alle trenger litt avlastning. Og slik jeg tolker henne nå, så har hun blitt såpass sliten at det er nummeret før hun segner sammen. Samtidig forstår jeg at det er viktig for henne å få bekreftelse på at hun gjør en god jobb som mamma, så jeg skal vinkle det slik at det er fordi hun selv trenger en liten pause. Et par dager er jo ikke så mye, man kanskje kanskje det kan hjelpe til og snu trenden litt?

Jeg skal i alle fall ikke gi meg!

←

Dette synes jeg var en kjempegod ide, og jeg vil også legge til at jeg synes du er en aldeles vidunderlig venninne

[Henna]

Hva med å si at du kommer over en ettermiddag, noen timer før barna skal legge seg og uten å si noe avlaste henne med å fikse mat, underholde barna, det som trengs og gjøres og legge barna. Så kose dere sammen etter at barna har lagt seg, med en film eller en rolig skravlekveld.

For har hun ikke lyst til å ut, så kan jo det å være hjemme med besøk og avlastning i tillegg være hyggelig. Og liker man ikke å at i mot hjelp så er jo det en fin måte å gjøre det på.

Som aleneforsørger har jeg selv venninnner som har tilbydt seg å være barnevakt, men sjelden jeg har benyttet meg av det. Liker ikke å ta imot hjelp jeg blir tilbydt, men det er nå meg og trenger jo ikke være slik for din venninne.

Hadde noen kommet på døra og krevd å tatt med ungene ville nok jeg følt meg overkjørt og tenkt "tror hun virkelig jeg sliter sånn". Men hadde jeg fått besøk inkludert avlastning vet jeg at jeg hadde satt pris på det

[Carrot]

Tilogmed heltinner må ha fri innimellom!

←

Dallandra har her servert et fasitsvar - Carrot jubilerer og adopterer

[:-) anna]

Jeg synes det høres ut som en strålende ide å ta med barna på hyttetur en helg.

Det vil gi henne mulighet til å få litt avlastning. Men for at det skal være noe mer enn en enkelt vitamininnsprøytning må det gjøres oftere.

Kanskje kan dere passe på å inkludere barna hennes i egne aktiviterer av og til. Ta de med på skogtur/tusenfryd/kino. Hva som helst egentlig.

Egentlig høres det ut som om hun hadde trengt et avlastningshejem en helg i måneden eller noe slikt. Men jeg skjønner veldig godt at hun har sperre på å "trenge hjelp". Det har de fleste av oss.

[Gjest Dallandra]

Dallandra har her servert et fasitsvar - Carrot jubilerer og adopterer 

←

Denne MÅTTE jo bare inn i signaturen min!!

[Gjest Dallandra]

Eller kanskje jeg skal putte inn fasitsvaret istedenfor??..... *ta med meg funderingene ut fra denne tråden*