Han har mistet følelsene for meg

[Gjest Gjest_Huldra_*]

Kjæresten og samboeren min igjennom lang tid har gjort det slutt med meg, og er sikker på at han har gjort det rette valget. Han sier han har mistet de følelsene han trenger for å være kjæresten min, men at han fortsatt er veldig glad i meg. Jeg sliter veldig med det, prøver å gjøre noe hele tiden, men det ligger som en vondt klump i magen, uansett hva jeg gjør. Trodde vi hadde noe helt spesielt sammen, som skulle vare for alltid.

Hvordan kan så sterke følelser bare bli borte?? Kan det komme tilbake igjen, når det har gått litt tid og han har fått kjent på hvordan det er å være alene??? Jeg mener, selv om han er helt sikker på at han gjør det som er rett nå, kan det endre seg igjen i framtiden. Vi har hatt ett bra forhold, og han kan ikke sette fingeren på noe som har ført til at det har skjedd. Han aner ikke, han bare føler ikke at det er noen fremtid for oss to. Opplevde det samme med min forrige samboer, var het sikker på at det var rett når jeg flyttet fra han, men etter noen mnd angret jeg som en gal og skjønte at jeg hadde gjort en stor feil. Da var det for sent...

Andre som har opplevd lignende, enten at de angrer eller at en som har gått i fra dem har angret?? Hvor lang tid tok det, og var de også helt sikre da de gikk? Vet jeg bare må komme meg videre å glemme han, samtidig så har jeg aldri opplevd ett så bra forhold som jeg har hatt med han, og han vil alltid ha en plass i hjertet mitt. Spør ikke om dette for å bygge opp noen falske forhåpninger, vil bare høre om det faktisk har skjedd andre, og at jeg så lenge kan finne litt trøst i det...

[Fønix]

Ja, jeg har opplevd noe lignende. Min eks-kone gikk fra meg etter mange år sammen. Hun sa det samme som samboeren din. Hun var glad i meg, men kjærestefølelsene var blitt borte. Hun var helt sikker da hun gikk. Overhodet ikke i tvil. Hun var ikke interessert i å forsøke å redde forholdet og ga meg klar beskjed om at vi aldri kom til å bli sammen igjen.

For meg var det et sjokk. Akkurat som deg, trodde jeg at forholdet vårt skulle vare for evig. Jeg hadde det veldig tungt i tiden som fulgte, men jeg tror det gjorde det lettere for meg at hun var så sikker. Hvis hun hadde forlatt meg og samtidig gitt uttrykk for tvil, tror jeg det ville vært vanskeligere for meg å komme meg videre. Da ville jeg kanskje blitt sittende med et lite håp i lang tid. Slik som det var, visste jeg at det bare var å gå videre, uansett hvor tungt det var. Og at det ikke var noe poeng å snu seg tilbake.

Litt under et år senere sa hun at hun begynte å bli i tvil om hun hadde gjort det riktige. Hun var ikke sikker på at det var feil, men ville høre med meg om hva jeg tenkte. Jeg mente at det var best å la det hele ligge på det tidspunktet. Da hadde jeg brukt så mye krefter på å komme over bruddet og endelig begynt å trives i min nye tilværelse. Jeg orket rett og slett ikke å forholde meg til utspillet hennes.

Da det hadde gått enda et år, og hun i mellomtiden hadde hatt et annet forhold, ga hun beskjed om at hun angret på at hun hadde avsluttet forholdet vårt. Hun ville gjerne forsøke igjen. Av forskjellige grunner var ikke jeg interessert.

Jeg vet at det du opplever nå er veldig tungt og vanskelig. Men du er nødt til å komme deg videre. Kanskje han angrer seg etterhvert og kommer tilbake. Men det er opp til ham. Det kontrollerer ikke du. Du må sørge for å få deg en bra tilværelse, uavhengig av om han skulle komme tilbake eller ikke. Først og fremst fordi det er fint å ha det bra. Men så er det også sånn at du blir mer attraktiv for andre mennesker når du er lykkelig enn når du er trist. Det gjelder også i forhold til samboeren din. Det er større sannsynlighet for at han fatter interesse igjen hvis han ser en sprudlende og livsglad jente enn en som bare sitter og savner og er lei seg. Jeg ville likevel ikke tenkt for mye på det. Hva som skjer med ham, er det han som bestemmer. Så må du bestemme hva du vil gjøre med ditt liv nå.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til. Vet at det ikke er lett. Men hvis du bestemmer deg for det, klarer du nok å få det bra uansett.

[Gjest Ninakanin]

Jeg elsket eksen min over alt på jord! Jeg forgudet ham. Kunne ikke puste om han ikke var nær meg, omtrent.. Vi var lykkelige. Alt var perfekt.

Men et sted på veien mistet jeg følelsene mine for ham.. Jeg ventet lenge på at de skulle komme tilbake. Jeg kjempet mot å miste dem ett års tid, men gradvis forsvant de. Og etter et halvt år uten at de kom tilbake, ble det slutt.

Jeg forstår du sørger, og har vanskelig for å komme videre. Jeg vil bare du skal forstå at selv om det er vondt, så er det ikke sikkert at eksen din er "slem"... Jeg dødde inni meg når jeg kjente at følelsene var borte, for jeg visste hvor vondt det ville gjøre ham å gå.

[Gjest Gjest_Huldra_*]

Eksen min er absolutt ikke slem, han er utrolig tolmodig med meg. Men også brutalt ærlig.

Ville bare høre om noen hadde opplevd at følelser som er borte og man har vært helt sikkert på en ting, så kan det forandre seg igjen også...

[Gjest Gjest]

Som den første som svarer deg har jeg opplevd at følelsene min mann hadde mistet for meg kom tilbake. Han sa brått til meg at han ikke elsket meg mer, og skulle flytte fra meg og barna. Så kom han krypende etter 3 måneder, hvor han hadde holdt seg unna, og ville tilbake. Men da var jeg for redd, var redd for å oppleve det samme en gang til. Derfor ville jeg ikke ha ham tilbake. Han har fått følelser for meg igjen, mens mine har gradvis forsvunnet helt. De ble borte etter 6 måneder, men første 2 månedene levde jeg på sorgen og savnet.

[Gjest Norwegian Blue]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Eksen min var også veldig ærlig og sa rett ut at beklager, jeg er veldig glad i deg, men jeg tenker ikke på deg lenger som en kjæreste. Det er bare litt over en måned siden, og jeg lever såklart ennå i håpet om at han vil komme tilbake til meg, men samtidig har jeg mine tvil.

[Gjest Ninakanin]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Eksen min var også veldig ærlig og sa rett ut at beklager, jeg er veldig glad i deg, men jeg tenker ikke på deg lenger som en kjæreste. Det er bare litt over en måned siden, og jeg lever såklart ennå i håpet om at han vil komme tilbake til meg, men samtidig har jeg mine tvil.

←

Det var sånn jeg også sa det.

Tror årsaken kan være at den som går har et behov for å klargjøre at det ikke er håp, at en ikke skal "lure" noen eller virke tvetydig. Slike følelser kommer gradvis over tid, og man tenker ofte mye mye mye før man tar steget ut og sier sannheten. Da er det viktig å ikke fremstå "vinglete", men være helt ærlig..

klart det smerter, men det er bedre det enn å gå og håpe på noe som ikke skjer!

[Gjest Norwegian Blue]

Det var sånn jeg også sa det.

Tror årsaken kan være at den som går har et behov for å klargjøre at det ikke er håp, at en ikke skal "lure" noen eller virke tvetydig. Slike følelser kommer gradvis over tid, og man tenker ofte mye mye mye før man tar steget ut og sier sannheten. Da er det viktig å ikke fremstå "vinglete", men være helt ærlig..

klart det smerter, men det er bedre det enn å gå og håpe på noe som ikke skjer!

Kunne ønske eksen min var ennå mindre vingelete. Hjelper ikke at han er klar i tale når han kommer på besøk noen uker etter bruddet og sjarmerer meg i senk på ny, for å så si litt blygt at "du vet at det kommer ikke til å bli noe mer", etterpå. Men da kan jeg ihvertfall bruke det at han er drittsekk i mot han, som gjør det lettere å prøve å glemme ham.

[Gjest Ninakanin]

Det er dårlig gjort, å gjøre sånn...

Jeg holdt meg unna, vi møttes bare når vi hentet tingene. Vi kunne gjerne prate lenge i mange timer, for jeg ville være der for han når alle spørsmålene kom, og gi ham svar så godt jeg kunne.

men da han pratet om det var muligheter i fremtiden, og gjerne ville dele seng med meg en siste gang osv, så satte jeg foten ned... for jeg ville være klar om hva som skjedde.

[Gjest Dixie i.i]

Jeg var helt, helt sikker når jeg gikk i fra samboeren min for 2 år siden. Og den første tiden, når han var lei seg, tok kontakt og hadde det vondt, så var jeg helt sikker på valget mitt. Det gikk noen mnd, hørte ingen ting fra han etterhvert, jeg traff en annen fyr, og da skjønte jeg hvor stor feil jeg hadde gjort.

Prøvde å ta opp igjen kontakten med han, og fortelle han at jeg tenkte på han. Men da var han gått videre, og jeg ble sittende super deppa tilbaket. Selv om jeg har det bra nå, kan jeg fortsatt angre på at jeg ikke gjorde ting anderledes...

[Gjest Gjest]

Kunne ønske eksen min var ennå mindre vingelete. Hjelper ikke at han er klar i tale når han kommer på besøk noen uker etter bruddet og sjarmerer meg i senk på ny, for å så si litt blygt at "du vet at det kommer ikke til å bli noe mer", etterpå. Men da kan jeg ihvertfall bruke det at han er drittsekk i mot han, som gjør det lettere å prøve å glemme ham.

←

Jeg ga eksen min beskjed om at jeg ikke kunne ha noen kontakt med henne de første månedene etter bruddet. I ettertid ser jeg at det var riktig. Jeg ga henne beskjed på en grei og ryddig måte. Forklarte henne at selv om hun var ferdig med følelsene sine for meg, var ikke jeg ferdig mine følelser for henne. Og skulle jeg klare å bli det, kunne jeg ikke ha henne rundt meg. Hun både forsto og respekterte det.

For meg fungerte det bra. Jeg hadde ikke noe lyst til å tenke på henne som en drittsekk. Vet ikke om det hadde gjort ting enklere for meg. Jeg hadde jo delt livet mitt med henne i mange år og vært veldig glad i henne. Jeg har aldri sluttet å være glad i henne. Det er jeg fortsatt, og jeg var det også i hele den vanskelige tiden etter bruddet. I dag er jeg glad for at jeg klarte det. For meg var det den beste måten å gjøre det på. Men det er ikke sikkert den fungerer for alle. Jeg har full forståelse for at andre velger å gjøre det på en annen måte.

[Fønix]

Hmm... var visst ikke innlogget. Forrige meldingen var min.

[Gjest Norwegian Blue]

Enig med deg, Fønix. Et clean break er vel det beste når det kommer til det. Ville ihvertfall foretrukket å sitte igjen med gode minner og et blikk framover, fremfor å sitte å tenke hvisomatte i ettertid.

[Gjest Gjest_Huldra_*]

Ja, vet at det beste er å kutte kontakten helt, iallefall for en periode. Er bare så utrolig vanskelig. Sender meldinger, selv om jeg vet at det ikke er lurt og at jeg absolutt ikke burde. Samtidig så er det jo bare en uke siden bruddet, han forstår vel at jeg har det veldig vanskelig akkuratt nå??

Føler meg som en superidiot nå, helgen gikk faktisk greit, men så hadde vi litt kontakt i går, så ringte han også ble alt bare kaos etterpå. Masse meldinger, styr og mas. Vet det er det det dummeste jeg gjør, samtidig så er det så vanskelig å la vær. Er så mye jeg vil spørre om, si og gjøre. Samtidig så vet jeg jo at det ikke er noe jeg kan si eller gjøre nå som gjør noen forskjell. Ville bare vite at han ikke utelukker muligheten for at følelsene kommer tilbake og at om det skjer, så tør han å gjøre noe med det. Samtidig så kan han jo ikke si at de gjør det, hadde han trodd det så hadde han jo aldri flyttet fra meg i utgangspunktet. Men sliter sånn.

Jada, prater masse med veninnner, gjør ting hele tiden, men alikevel så sitter han i meg og jeg vil bare at det skal slutte å gjøre vondt. Vil bare bli kvitt lysten til å ringe han hele tiden, sende meldinger og høre hvordan han har det.

Vet at den enste muligheten jeg har er at han begynner å lure på hvor jeg er, hva jeg gjør og hvordan jeg har det, nettopp fordi han ikke hører noe fra meg, og begynner å tenke på meg. Bare lurer på hvordan dere greier det, kutte alle bånd og aldri se seg tilbake. Føler alle andre takler samlivsbrudd så mye bedre en meg, føler hele verden har rast sammen jeg.

[Fønix]

En uke er jo ingenting. Du må være forberedt på at dette kan være tungt og vanskelig i ganske lang tid fremover. Jeg forstår at du bare vil at det skal slutte å gjøre vondt. Men det kommer ikke til å skje. Ikke sånn helt av seg selv. Jeg tror det har mer for seg å innse at det kommer til å gjøre vondt en stund, og så finne ut av hvordan du skal håndtere smerten. Livet består av gode og dårlige perioder. Nå skal du gjennom en dårlig.

Hvis samboeren din har et minimum av empati, forstår han selvfølgelig at du har det vanskelig nå. Men jeg synes ikke at det er det sentrale. Poenget er at du må beskytte deg selv nå. Og da tror jeg ikke det er så lurt å ha kontakt med ham. Du trenger ro for å bearbeide det som har skjedd nå og alle de følelsene og tankene du har rundt det. Og den roen får du ikke hvis du ikke skaffer deg litt avstand til ham.

Jeg forstår at du trenger trøst. Men den trøsten må du søke andre steder. Ikke hos ham. Sannsynligvis trenger han også trøst. Det er ikke lett å være den som gjør det slutt heller. Kanskje kontakter han deg også for å få en slags tilgivelse. For å vise at han bryr seg om deg selv om han har flyttet fra deg. Men jeg tror det er best om dere håndterer dette hver for dere i den første perioden. Hvis følelsene hans for deg kommer tilbake, er det helt sikkert ikke for sent å ta en prat om en måned eller tre. Det er jo ikke sånn at det dere ikke får sagt til hverandre nå aldri kan sies. Du får sikkert massevis av anledninger til å snakke med ham i fremtiden. Og da kan du kanskje også få svar på mange av de spørsmålene du sitter med. Sannsynligvis bedre svar også. Det behøver ikke være så lenge til heller. Men i den første tiden nå har jeg stor tro på å skaffe seg avstand og ro.

Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg kjenner meg godt igjen i din situasjon. Sliter faktisk med mye av det samme selv etter et forhold som ble avsluttet for en måned siden. Jeg sitter fortsatt med enormt sterke følelser for henne. Og det blir ikke noe enklere av at hun sier at hun elsker meg og at hun håper at vi ikke har sett hverandre for siste gang. Jeg har så sinnsykt lyst til å kontakte henne. Hver eneste dag. Av og til er det nesten ikke til å holde ut. Men jeg klarer å beherske meg. Det minner meg om da jeg sluttet å røyke. Det hjelper å ikke se for langt fremover. Tenke at i dag skal jeg klare å la være. Eller enda kortere. Frem til lunsj. Det skal jeg klare. Og deretter - frem til middag, osv. Sakte, men sikkert går dagene og den mest voldsomme trangen avtar. Nå har jeg klart meg i fire uker uten å ta kontakt. Lysten er fortsatt sterk og jeg savner henne enormt. Men jeg merker at det har vært godt å få ro. Verden ser litt lysere ut og jeg begynner å bli i stand til å sette pris på de gode tingene i livet igjen.

Du skriver at den eneste muligheten du har er at han begynner å lure. Det synes jeg er feil fokus. Jeg tror det kan være lurt av deg å sette deg ned nå og tenke over akkurat det - hvilke muligheter har du? Når det gjelder forholdet til ham, har du veldig begrensede muligheter akkurat nå. Det er han som styrer den biten. Men hvilke andre muligheter har du? Forandringer i livet, også de som er vonde, åpner stort sett for nye muligheter. Sånn prøvde jeg å tenke da min eks-kone flyttet. Og det fungerte veldig bra. Jeg satte opp en liste over ting som jeg nå kunne gjøre, som jeg ikke hadde kunnet gjøre tidligere. Helt konkrete ting. Påta meg krevende arbeidsoppgaver med mye overtid, være på nachspiel hele natta uten dårlig samvittighet, reise mye (hun hadde flyskrekk), sove med åpent soveromsvindu, slå av tv'en, innrede leiligheten slik som jeg ville ha den, spille høy musikk midt på natta, bruke mer tid på trening, ha det ryddig og rent hjemme (hun var rotete), legge meg og stå opp når det passet meg, legge om kostholdet, ta meg bedre av vennene mine, flørte med jenter på byen osv. Jeg hadde mistet det som var mest verdifullt for meg i livet. Det kunne jeg ikke gjøre noe med. Det jeg kunne gjøre var å prøve å verdsette og utnytte de mulighetene som lå i forandringen.

Jeg håper disse tankene kanskje kan være litt til hjelp. Uansett ønsker jeg deg lykke til!

[Viviwoom]

En uke er jo ingenting. Du må være forberedt på at dette kan være tungt og vanskelig i ganske lang tid fremover. Jeg forstår at du bare vil at det skal slutte å gjøre vondt. Men det kommer ikke til å skje. Ikke sånn helt av seg selv. Jeg tror det har mer for seg å innse at det kommer til å gjøre vondt en stund, og så finne ut av hvordan du skal håndtere smerten. Livet består av gode og dårlige perioder. Nå skal du gjennom en dårlig.

Hvis samboeren din har et minimum av empati, forstår han selvfølgelig at du har det vanskelig nå. Men jeg synes ikke at det er det sentrale. Poenget er at du må beskytte deg selv nå. Og da tror jeg ikke det er så lurt å ha kontakt med ham. Du trenger ro for å bearbeide det som har skjedd nå og alle de følelsene og tankene du har rundt det. Og den roen får du ikke hvis du ikke skaffer deg litt avstand til ham.

Jeg forstår at du trenger trøst. Men den trøsten må du søke andre steder. Ikke hos ham. Sannsynligvis trenger han også trøst. Det er ikke lett å være den som gjør det slutt heller. Kanskje kontakter han deg også for å få en slags tilgivelse. For å vise at han bryr seg om deg selv om han har flyttet fra deg. Men jeg tror det er best om dere håndterer dette hver for dere i den første perioden. Hvis følelsene hans for deg kommer tilbake, er det helt sikkert ikke for sent å ta en prat om en måned eller tre. Det er jo ikke sånn at det dere ikke får sagt til hverandre nå aldri kan sies. Du får sikkert massevis av anledninger til å snakke med ham i fremtiden. Og da kan du kanskje også få svar på mange av de spørsmålene du sitter med. Sannsynligvis bedre svar også. Det behøver ikke være så lenge til heller. Men i den første tiden nå har jeg stor tro på å skaffe seg avstand og ro.

Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg kjenner meg godt igjen i din situasjon. Sliter faktisk med mye av det samme selv etter et forhold som ble avsluttet for en måned siden. Jeg sitter fortsatt med enormt sterke følelser for henne. Og det blir ikke noe enklere av at hun sier at hun elsker meg og at hun håper at vi ikke har sett hverandre for siste gang. Jeg har så sinnsykt lyst til å kontakte henne. Hver eneste dag. Av og til er det nesten ikke til å holde ut. Men jeg klarer å beherske meg. Det minner meg om da jeg sluttet å røyke. Det hjelper å ikke se for langt fremover. Tenke at i dag skal jeg klare å la være. Eller enda kortere. Frem til lunsj. Det skal jeg klare. Og deretter - frem til middag, osv. Sakte, men sikkert går dagene og den mest voldsomme trangen avtar. Nå har jeg klart meg i fire uker uten å ta kontakt. Lysten er fortsatt sterk og jeg savner henne enormt. Men jeg merker at det har vært godt å få ro. Verden ser litt lysere ut og jeg begynner å bli i stand til å sette pris på de gode tingene i livet igjen.

Du skriver at den eneste muligheten du har er at han begynner å lure. Det synes jeg er feil fokus. Jeg tror det kan være lurt av deg å sette deg ned nå og tenke over akkurat det - hvilke muligheter har du? Når det gjelder forholdet til ham, har du veldig begrensede muligheter akkurat nå. Det er han som styrer den biten. Men hvilke andre muligheter har du? Forandringer i livet, også de som er vonde, åpner stort sett for nye muligheter. Sånn prøvde jeg å tenke da min eks-kone flyttet. Og det fungerte veldig bra. Jeg satte opp en liste over ting som jeg nå kunne gjøre, som jeg ikke hadde kunnet gjøre tidligere. Helt konkrete ting. Påta meg krevende arbeidsoppgaver med mye overtid, være på nachspiel hele natta uten dårlig samvittighet, reise mye (hun hadde flyskrekk), sove med åpent soveromsvindu, slå av tv'en, innrede leiligheten slik som jeg ville ha den, spille høy musikk midt på natta, bruke mer tid på trening, ha det ryddig og rent hjemme (hun var rotete), legge meg og stå opp når det passet meg, legge om kostholdet, ta meg bedre av vennene mine, flørte med jenter på byen osv. Jeg hadde mistet det som var mest verdifullt for meg i livet. Det kunne jeg ikke gjøre noe med. Det jeg kunne gjøre var å prøve å verdsette og utnytte de mulighetene som lå i forandringen.

Jeg håper disse tankene kanskje kan være litt til hjelp. Uansett ønsker jeg deg lykke til!

←

Utrolig godt sagt, rett og slett

[Gjest Norwegian Blue]

Utrolig godt sagt, rett og slett

Enig

Skulle ha spurt deg til råds når jeg ble dumpa, Fønix!

Endret 5. september 2006 av Norwegian Blue

[Solstua]

En uke er jo ingenting. Du må være forberedt på at dette kan være tungt og vanskelig i ganske lang tid fremover. Jeg forstår at du bare vil at det skal slutte å gjøre vondt. Men det kommer ikke til å skje. Ikke sånn helt av seg selv. Jeg tror det har mer for seg å innse at det kommer til å gjøre vondt en stund, og så finne ut av hvordan du skal håndtere smerten. Livet består av gode og dårlige perioder. Nå skal du gjennom en dårlig.

Hvis samboeren din har et minimum av empati, forstår han selvfølgelig at du har det vanskelig nå. Men jeg synes ikke at det er det sentrale. Poenget er at du må beskytte deg selv nå. Og da tror jeg ikke det er så lurt å ha kontakt med ham. Du trenger ro for å bearbeide det som har skjedd nå og alle de følelsene og tankene du har rundt det. Og den roen får du ikke hvis du ikke skaffer deg litt avstand til ham.

Jeg forstår at du trenger trøst. Men den trøsten må du søke andre steder. Ikke hos ham. Sannsynligvis trenger han også trøst. Det er ikke lett å være den som gjør det slutt heller. Kanskje kontakter han deg også for å få en slags tilgivelse. For å vise at han bryr seg om deg selv om han har flyttet fra deg. Men jeg tror det er best om dere håndterer dette hver for dere i den første perioden. Hvis følelsene hans for deg kommer tilbake, er det helt sikkert ikke for sent å ta en prat om en måned eller tre. Det er jo ikke sånn at det dere ikke får sagt til hverandre nå aldri kan sies. Du får sikkert massevis av anledninger til å snakke med ham i fremtiden. Og da kan du kanskje også få svar på mange av de spørsmålene du sitter med. Sannsynligvis bedre svar også. Det behøver ikke være så lenge til heller. Men i den første tiden nå har jeg stor tro på å skaffe seg avstand og ro.

Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg kjenner meg godt igjen i din situasjon. Sliter faktisk med mye av det samme selv etter et forhold som ble avsluttet for en måned siden. Jeg sitter fortsatt med enormt sterke følelser for henne. Og det blir ikke noe enklere av at hun sier at hun elsker meg og at hun håper at vi ikke har sett hverandre for siste gang. Jeg har så sinnsykt lyst til å kontakte henne. Hver eneste dag. Av og til er det nesten ikke til å holde ut. Men jeg klarer å beherske meg. Det minner meg om da jeg sluttet å røyke. Det hjelper å ikke se for langt fremover. Tenke at i dag skal jeg klare å la være. Eller enda kortere. Frem til lunsj. Det skal jeg klare. Og deretter - frem til middag, osv. Sakte, men sikkert går dagene og den mest voldsomme trangen avtar. Nå har jeg klart meg i fire uker uten å ta kontakt. Lysten er fortsatt sterk og jeg savner henne enormt. Men jeg merker at det har vært godt å få ro. Verden ser litt lysere ut og jeg begynner å bli i stand til å sette pris på de gode tingene i livet igjen.

Du skriver at den eneste muligheten du har er at han begynner å lure. Det synes jeg er feil fokus. Jeg tror det kan være lurt av deg å sette deg ned nå og tenke over akkurat det - hvilke muligheter har du? Når det gjelder forholdet til ham, har du veldig begrensede muligheter akkurat nå. Det er han som styrer den biten. Men hvilke andre muligheter har du? Forandringer i livet, også de som er vonde, åpner stort sett for nye muligheter. Sånn prøvde jeg å tenke da min eks-kone flyttet. Og det fungerte veldig bra. Jeg satte opp en liste over ting som jeg nå kunne gjøre, som jeg ikke hadde kunnet gjøre tidligere. Helt konkrete ting. Påta meg krevende arbeidsoppgaver med mye overtid, være på nachspiel hele natta uten dårlig samvittighet, reise mye (hun hadde flyskrekk), sove med åpent soveromsvindu, slå av tv'en, innrede leiligheten slik som jeg ville ha den, spille høy musikk midt på natta, bruke mer tid på trening, ha det ryddig og rent hjemme (hun var rotete), legge meg og stå opp når det passet meg, legge om kostholdet, ta meg bedre av vennene mine, flørte med jenter på byen osv. Jeg hadde mistet det som var mest verdifullt for meg i livet. Det kunne jeg ikke gjøre noe med. Det jeg kunne gjøre var å prøve å verdsette og utnytte de mulighetene som lå i forandringen.

Jeg håper disse tankene kanskje kan være litt til hjelp. Uansett ønsker jeg deg lykke til!

←

Svært klokt sagt

[Majka]

Kjære Huldra. Jeg føler enormt med deg i denne perioden. Jeg kunne skrevet et identisk innlegg selv for noen uker siden. Det har vært mange tunge dager siden da. Hver gang jeg savner han og er trist og lei, ringer jeg istedet en fast venninne Hun er min redning i denne perioden, og klarer å prente litt fornuftige tanker i hodet mitt når følelsene tar overhånd. Bruk menneskene rundt deg for det de er verdt.

Min eks er like sikker som din på at det er slutt, men inni meg skriker det. Hva er det som gjør at jeg ikke er verdt å elske? Hvorfor kan du ikke bare gi oss en sjanse til? Var ikke alle årene verdt noen ting? Men jeg tar det i meg, og prøver å se fremover. Lykke til. Det blir nok lysere dager for oss begge

[Gjest Gjest]

Uff stakkar, jeg føler virkelig med deg!

DEt jeg synes er så trist, er at den som velger å gå ikke er så grei å sier ifra underveis i sine tankeprosesser, slik at den som blir dumpa får en sjangs til å følge med underveis i prosessen. Med det mener jeg at den som holder på å bli dumpa, får vite årsaken til den evt. dumpingen og da får sjangs til å prøve å gjøre noe med det eller ikke.

For stort sett, er det noe den andre part kan gjøre, for at den andre ikke skal føle at den må forlate/dumpe den andre. Når man elsker hverandre, burde man virkelig ville å gjøre sitt ytterste for at begge har det bra. Hvis den andre fåt vite at den ene ikke har det bra og årsaken til det, kan kanskje den andre hjelpe til å få ting tilbake igjen. For man ble jo sammen en gang pga. at man ble forelsket og ble glad i hverandre........

Virker som folk ikke skjønner at man må jobbe med kærlighet, og det er ens eget og begges ansvar for at forholdet er slik det er, mener nå jeg. Det skal to til for å danse tango!