Min mobbehistorie

[Anglofil]

Jeg er usikker hvor jeg skal legge dette innlegget, så jeg valgte dette forumet. Jeg vil bare få lettet hjertet mitt, få ut tankene mine som svirrer oppe i hodet mitt.

Det er nok ingen spesiell historie i seg selv, mange andre som har opplevd det samme, og mange som har hatt det verre enn meg her i livet. F. eks min bestevenn som hadde kreft i mange år. Alt i alt har jeg vært mye mer heldig enn dem fordi utgangspunktet mitt har vært godt. Jeg kommer fra en fantastisk flott familie, har gode venner og fått lov til å oppleve mye. Jeg er enebarn og noen vil kanskje si at jeg er litt bortskjemt fordi jeg får dra på fine ferier om somrene.

Det er også derfor jeg ikke har turt å fortelle om den mobbingen jeg ble utsatt for til noen. Jeg har vært redd fordi jeg føler at jeg har mareritt over noe så lite. Noe som det ser ut til at mange har taklet bedre enn meg. Derfor føler jeg meg svak og til tider ganske så dum som skriver det her. Grunnen til at jeg gjør det er fordi jeg vil lette mitt hjerte. Fordi jeg stoler på dere. Ikke fordi jeg vil at noen skal synes synd på meg, men fordi jeg brenner etter å få det ut. Men frykten for å bli ledd av er stor. Det var slik jeg følte det da noen mente jeg hadde så lite å gråte over. For meg er det ikke lite, det tynger meg hver dag. Antagelig mer enn noen gang før fordi jeg har vært altfor redd å snakke om det. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke snakker med mine foreldre? Rett og slett fordi de er for nære meg. Og jeg er redd for å belaste dem, de har nok her i livet å tenke på om det ikke skulle vært for at jeg begynner å klage.

Mobbingen jeg gikk igjennom var ikke storstilt som man hører om på tv, om barn som blir slått til bevisstløshet i gymgarderoben eller lignende. Det jeg opplevde gikk mest på det psykiske. Og jeg hater meg selv for å si dette, men ofte skulle jeg ønske at jeg ble fysisk mishandlet. Det kunne jeg ha tatt tak i, det ville vært bevis jeg kunne lagt fram. Jeg vil først og fremst si at frøken var en formidabel støttespiller. Hun var en fantastisk dame med mye godt på hjertet. Hun har jeg fremdeles kontakt med, og det var hun som gav meg lysten til å bli lærer. Jeg skriver brev til henne fremdeles. Deler mine tanker og følelser. Hun forstår mine små problemer. Hvordan jeg hadde det. Det er godt å vite. Alt det gode hun prøvde å utrette, men hvor maktesløs jeg så hun var. Jeg ville aldri legge skylden på mine foreldre eller mine lærere. De var fantastiske, men hjelpesløse i en verden hvor barn styrer fordi det ikke var noen instans som kunne hjelpe dem.

Det begynte den dagen jeg begynte på skolen. Jeg elsket skolen, hadde fantastisk lærer, hun ble mitt forbilde. Man kan si at min iver kanskje var enda sterkere enn nivået, ikke vet jeg. For jeg var en god elev, jeg var flink tidlig til å lese og skrive, og jeg elsket kunst- og håndverkstimene. Jeg var kanskje litt treg når det kom til delingen i matematikken og engelsk, men fikk jeg det først til gjorde jeg det ganske så bra. Så faglig sett har jeg hatt lite å klage over. Jeg ba om flere lekser å ta med meg i helgene, så slapp jeg og gå ut og leke med de andre barna. For det var mest det sosiale som fikk meg til å grue meg til skolen. Jeg kom gråtende hjem hver eneste dag, jeg ville ikke til skolen. Jeg husker det ikke selv, men mamma og pappa hadde mange lange samtaler med min frøken for å få meg til å gå på skolen.

Jeg ble alltid holdt utenfor i de sosiale aktivitetene. Utfrysning er et velkjent ord som sikkert mange kjenner til. Jeg hadde lite venner (som var gode vel og merke, altså som var mine støttespillere) på den tiden, ingen egentlig. Så frøken ble min venn, min støttespiller. Det er litt ironisk når jeg tenker på det i ettertid, jeg var "venner" med de som mobbet meg. Jeg synes veldig synd på dem, de kom selv fra vanskeligstilte hjem. Utgangspunktet deres var mye dårligere enn mitt. Derfor skammer jeg meg over at jeg fremdeles kanskje er litt bitter. Jeg glemmer nemlig aldri de ordene som jeg fikk høre hver eneste dag, og som jeg til dags dato sliter med å få ut av hodet. Jeg ble kalt feit. Stygg. Hver eneste dag. Og jeg har alltid hatt den feilen av at jeg er veldig følsom. Jeg har alltid grått lett. Det ble jeg alltid mobbet for. Blir ting personlig og jeg feiler begynner jeg ofte å gråte. Jeg har lært å meg i den senere til å holde det inni meg til jeg kommer hjem. For meg har all kritikk blitt til personlig kritikk. Noen her har kanskje merket det. Å gjøre det bra skolen har vært et mål for meg, fikk jeg en 3 var det dårlig fordi jeg følte at det sa noe om meg som person.

Det høres lite ut, når jeg tenker på det i ettertid, jeg hører det i hodet fremdeles; det er vel ikke noe å prøve å ta livet sitt for. Fordi det var slik det ble til slutt. Jeg hatet kroppen min. Jeg slet en god stund med selvmordstanker utifra noe som kan høres så lite ut. Jeg hadde også i lang tid vansker med mat. Å spise f. eks sjokolade uten dårlig samvittighet. Derfor har alternativet blitt til at jeg spiser det jeg ønsker, og ikke fordi jeg må. Ellers kan det hende at jeg går tilbake til vegringen jeg slet med når det gjelder mat. Det er slik jeg tenker, det er også bakgrunnen for min kresenhet i matveien. Ser jeg tilbake på bilder fra den gang så jeg helt normal ut. Ikke tykk. Men jeg var et lett bytte, lett å manipulere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg føler når det gjelder å tenke på det. For jeg skammer meg over at jeg var svak og at det til et visst punkt fremdeles får meg til å tenke det samme som den gang.

Jeg fant karaten. Det er kanskje ikke så mye mer å si om det. Den bygget opp en tillitt til meg selv som jeg aldri trodde jeg hadde. Jeg velger å se på meg som sterk, men samtidig svak. Å kontrollere følelsene mine har i mange sammenhenger vært vanskelig, og karaten har hjulpet meg med det. Når jeg går inn i dojo er jeg en annen person, jeg blir den jeg vil være. Der har jeg aldri grått, jeg har aldri latt kritikk komme og ta meg. Det gir meg tid til å reflektere. Se ting i nytt lys. Å ha det vondt inni seg trenger ikke nødvendigvis bety at man må ha utvendige bevis. Men det gir meg tid til å se på de rundt meg og tenke at mange andre har det verre enn meg. Men samtidig føler jeg forståelse, at det er okay å ha det vondt inni seg også. Det er å holde den tanken som er vanskelig, å gå utenfor dojo og ikke tenke at; jeg ikke er verdt noe. Og det er jo dét handler om her. Og jeg har ikke lyst til å skamme meg heller, over at jeg har det vondt over alle årene på barneskolen hvor jeg alltid var alene. Ensomhet er jeg godt kjent med, sånn sett er det egentlig ikke synd på meg, jeg liker ensomhet. Men ikke den jeg ikke velger selv, f.eks kontinuelig utfrysning.

Det var en som sa til meg at jeg ikke kunne fullt ut hjelpe andre mennesker hvis jeg ikke kan hjelpe meg selv. Det ligger antageligvis noe i det. Derfor ønsker jeg å ta oppgjør med vonde følelser, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Derfor skriver jeg også her. Fordi jeg vil få utløp. Fordi jeg har virkelig lyst til å hjelpe andre som har det mye verre enn meg selv. Det gir mer lykke å få være der for noen andre. På mange måter føler jeg meg dum i møte med disse menneskene. Mine problemer virker så mye mindre. Men jeg har bestemt meg for at det må være lov til å gråte for meg også. Det blir feil å stenge inne sine egne følelser. Og jeg vet det føles smått i møte med andre.

Jeg har en drøm å bli likt. Å bli elsket. Det er kanskje det som gjenstår. Jeg har begynt smått å like meg selv, jeg ser at jeg har gode kvaliteter og dårlige kvaliteter, men alt i alt er jeg fullt ut et menneske. Men jeg venter på bekreftelsen at jeg er verdt det. Det er kanskje dét det står på. Når jeg ser vennene mine og de forteller meg at de er glade i meg tror jeg nesten det er tull.

Jeg beklager for et langt innlegg, jeg ønsker ikke å skrive dette fordi jeg ønsker at dere skal synes synd på meg. Jeg sier unnskyld hvis noen føler seg tråkket på. Dette er den første gangen jeg har turt å fortelle helt og holdent hva jeg føler. Det føles både egoisitisk og godt. En sa til meg at jeg må slutte å så at "jeg er så dum". Det er det som er målet mitt. Slutte å si det og slutte å vente på en bekreftelse av at jeg er verdt noe. Jeg må se gledene i det jeg allerede har. At jeg har gode venner her på nettet. At jeg har gode venner i dagliglivet. Har en flott familie. At jeg for første gang i mitt liv ordentlig storkoser meg på skolen. At jeg har blitt akseptert i en politisk ungdomsorganisasjon som ser ut til å ville lære noe av det jeg kan by dem.

Jeg vil takke for at mange har åpnet øynene mine. At dere er der for meg. Det gjelder nesten alle her inne, om ikke alle. Dere får meg til å smile og tenke gjennom verden der ute, får meg til å se nye perspektiver, enda så vondt det kan gjøre. Men jeg fortjener det, det er bra at noen drar meg tilbake i virkeligheten. Jeg har ikke lyst til å synes synd på meg selv, men jeg har samtidig lyst til å kunne gråte med et fredelig hjerte og vite at det ikke er farlig, at det ikke gir dårlig samvittighet.

Jeg vil gjerne forandre meg også. Eller, jeg vil leve for det jeg har og ikke det jeg kan få. For problemer kan være små og store på en gang. Men å kunne ha noen som kan høre på deg. Det er godt. Min bestevenninne har hørt historien, en av de få, og hun har i utgangspunktet det verre enn meg når det gjelder livssituasjon. Og jeg ble så lettet da jeg fikk se reaksjonen hennes. Hun ble glad fordi jeg fortalte henne. Den jenta er så tapper, jeg beundrer henne virkelig. Og hun forteller sine historier. En flott jente som klarer å se andres problemer i sine egne store problemer. Hun lærer jeg mye av, hele tiden.

eg har egentlig veldig lyst til å gå til profesjonelle, men jeg er redd for hva slags makt de vil få over meg. Jeg har dessverre dårlige erfaringer med helsesektoren fra min egen familie, hvor man har slitt psykisk. Samtidig hadde det også vært godt å få pratet med en profesjonell, som kunne hjelpe meg å sortere de tanker jeg sitter inne med. Det er et meget stort skritt for meg, gjør jeg det føler jeg meg nesten feig som ikke klarer å takle det helt alene. Men jeg ser jo at disse tankene fremdeles sitter der. De har ikke gått bort og det har blitt litt som en byll. Så jeg har faktisk i det siste sittet og vurdert hva jeg skal gjøre. Tør jeg, tør jeg ikke. Men det glir helt klart over til at jeg antageligvis trenger litt hjelp, slik jeg har gjort med min eksamensfrykt. Jeg må bare finne motet rett og slett. Men det er også noe i min natur som sier at jeg ikke skal gi opp, jeg skal klare meg no matter what. Og da føles det litt som om jeg gir opp. Dessuten er jeg redd for hva denne personen vil tenke og si. At personen ikke forstår eller klarer å sette seg inn i situasjonen. Samtidig som jeg ser at det antagelig vil hjelpe meg til å sette ting i perspektiv eller i det hele tatt få lettet på hjertet. Bare det å skrive det her har gjort meg litt lettere til sinns.

Jeg vil bare avslutte med å si at;

Mine foreldre har helt klart greie på hva som har skjedd, men jeg er ikke helt sikker på om de vet helt hvor mye jeg sliter i forhold til dette. Jeg vet ganske enkelt ikke helt hvor jeg skal finne motet mitt hen. For det er ikke et dårlig forhold mellom oss som forhindrer det, heller tvert i mot. Jeg er veldig glad i mine foreldre og vi har alltid hatt et strålende forhold. Jeg er bare så redd for hva jeg skal si, men jeg vet ikke helt hva jeg er redd for.

Mvh Yvonne

Endret 23. februar 2008 av Yvonne

[Kvist]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver... tror du er et godt stykke på veien til å takle/legge bak deg/akseptere det som skjedde i barndommen. Vi mennesker er laget slik at når vi støter på vanskeligheter og går i gjennom tøffe perioder så kommer vi sterkere ut på andre siden. Hmm, vet ikke egnetlig hva jeg mente med å svare deg nå. Innlegget ditt vakte noe inni meg, gamle minner, både triste og gode. Og du? Det var ikke egoistisk og dumt å skrive det innlegget, det fikk i alle fall meg til å tenke. Takk.

[Gjest 235]

Jeg har alltid sett på deg som en tøff og sterke jente, Yvonne. En stooooor til deg. Det krever nok helt sikkert mot å skrive dette.

Jeg tror jeg har vært langt heldigere enn mange her på KG. Er leit å lese tråder hvor folk forteller om mobbing/utestengelse osv.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, jeg ble aldri ertet og mobbet. altså, småerting/tulling var det vel, men det skjedde liksom "med alle", så det er ingenting som sitter i.

Igjen; til deg.

[Anglofil]

Jeg må få takke dere tilbake. Ikke bare på grunn av den fine responsen, men dere forståelse, eller viljen til å prøve å forstå. For jeg har fortalt denne historien, da med litt andre ord og ikke så omfattende, til min egen klasse. Jeg valgte å gjøre det for å sette fokus på mobbing. Som lærerstudent er dette et uhyre viktig tema for meg. Noe av det viktigste jeg som lærer kan arbeide med. For meg handler det om en forståelse for det som gjør oss mennesker svake og sterke i ulike sammenhenger og situasjoner. Da jeg fortalte min historie ble jeg selv godt mottat, de synes det var fint å høre mine side. En side hvor jeg ikke legger skyldsspørsmålet i fanget på noen, men hvor jeg ønsker å øke bevisstheten rundt de som blir mobbet, men også de som mobber. Det handler ikke å synes synd på meg, eller andre som blir mobbet, men å ihvertfall forsøke å sette seg inn i en annens situasjon, altså et spørsmål om empati. Jeg har vært sint. Jeg har vært frustrert. Jeg har vært forbanna. Jeg har grått. Jeg har mange følelser inni meg jeg enda i perioder strever med å takle. Mye fordi de gjerne føles overveldende og voldsomme. Plutselig får jeg flashbacks, eller jeg husker ting som jeg har fortrengt. Det er da det strømmer på. Alt sammen. Den vonde tiden. Og den gode tiden. For jeg elsket og hatet barneskolen. Ikke alt var forferdelig, men det utrolig hvor lite som skal til, eller mye for den saks skyld, før hverdagen inntar en helt ny dimensjon. Jeg vil ikke dit igjen. Aldri igjen. Men jeg kan lære av det, og det er dét jeg prøver hver eneste dag.

Mvh Yvonne

Endret 27. august 2006 av yvonne

[Gjest Gjest]

Yvonne - aldri mer tenk negative tanker om deg selv. Ikke sett ordet 'dum' i forbindelse med deg selv.

Din fremtid blir til ved hjelp av museskritt, men vær snill mot deg selv og slutt å tenke negativt.

Det spiller ingen rolle i denne sammenheng om andre har det verre enn deg, du har lov til å ha det vondt pga det du har opplevd uansett hvor vondt folk rundt deg har det.

Vet ikke hvor mange det var som mobbet deg, men her har du et triks til å få dem ut av hodet ditt:

Skriv navnene på et papir - et navn på hver papirlapp.

Finn frem en dyp tallerken og en lighter.

Ta den første lappen og tenn på den og legg den i den dype tallerkenen, og gi klar beskjed (snakk til lappen som det er personen) om at vedkommende har gjort deg nok vondt, og at du derfor ikke vil tillate deg å plages med tanker om denne personen igjen. Legg lappen så du ser navnet mens det brenner, og tenk at vedkommende person nå brenner ut av livet ditt.

Når den første lappen er helt oppbrent, så tenner du på den neste og fortsetter til du er ferdig.

Hvis det er mange menensker, så tar du det etappevis, noen nå og flere om et par uker.

Dette er merkelige greier. Jeg hadde noen mennesker som har oppført seg mot meg på en måte at de nesten ødela dagene mine bare ved at jeg tenkte på dem. Etter at jeg "brente" dem er de borte fra hodet mitt.

[Gjest Tyr]

En god til deg Yvonne.

[Anglofil]

Takk for tips gjest, i grunn høres det ikke så dumt ut. Men å 'brenne dem opp' vil nok ikke fjerne dem fra hodet mitt, men kanskje det kan hjelpe å takle tankene rundt dem på en bedre måte.

Og takk til deg Tyr.

Mvh Yvonne

[Gjest Ninakanin]

Ikke vær redd for de støtteaparatene vi har her i Norge, det finnes mange gode alternativer der ute

Gruppeterapi tror jeg vil være utrolig gunstig for deg, da du vil få rom og anledning til å få ut sinne sorg og frustrasjon uten å ha noen autoriteter som "får makt over deg". For i gruppeterapi har alle ulike historier og ulike følelser å få ut, uten at noen er mer eller mindre verd enn de andre Noen dager sitter en bare og lytter og ser en selv i et nytt lys gjennom ting andre forteller, og andre dager kan en få arenaen for seg selv og fortelle sin historie og finne løsninger på problemene

Ta kontakt med fastlegen din, Yvonne, og be ham sende en henvisning til et psykologkontor han kan anbefale!

Jeg lover deg du kommer ikke til å angre

[Gjest Gjest]

Takk for tips gjest, i grunn høres det ikke så dumt ut. Men å 'brenne dem opp' vil nok ikke fjerne dem fra hodet mitt, men kanskje det kan hjelpe å takle tankene rundt dem på en bedre måte.

Det kommer an på deg selv. Hvis du bestemmer deg for at brenningen er det siste farvel, så blir de borte fra hodet ditt. Dette er kun en psykisk sak, men brenningen gjør det enklere for hjernen å forstå.

[Anglofil]

Takk NinaKanin for innspill. På dette tidspunktet er jeg ganske åpen, og ja, jeg tror nok dette virker som et godt alternativ for meg.

Gjest - jo, du har nok kanskje rett i det, men samtidig føler jeg ikke grunn for å 'kvitte meg med dem', jeg vil bare slutte fred med dem, hvis du skjønner. Uansett, den ene personen dette dreier som om møter jeg rett som det er, da som en helt annen person enn for 10-12 år siden. Kanskje får personen en ny sjanse, men jeg vil ihvertfall ikke gå rundt og føle meg sint ovenfor de det gjelder. Det er ihvertfall det som føles best for meg på nåværende tidspunkt.

Mvh Yvonne

[Gjest Pepper]

Jeg tror du er på veldig god vei til å legge dette bak deg, Yvonne. Du skriver så reflektert om dette. Men du må huske en ting, det skal ikke være noen konkurranse oss mennesker i mellom om hvem som har det verst. Alle mennesker kan alltid finne noen som har det verre enn oss selv, det er ikke noe problem det. Men du har det vondt, det er din følelse, og etter å ha lest historien din synes jeg ikke det er noe rart at du føler som du gjør. Du har jo faktisk hatt det ganske tøft. Det er grusomt når et barn blir frosset ut. Du har ikke noe mindre rett til vonde følelser enn andre som har hatt det verre.

Det som er et gode oppe i dette her er jo den erfaringen du har å ta med deg som lærer, det er jo en stor ressurs, for mange lærere og andre voksne er blinde for hva som skjer blant barn.

Jeg kan skjønne at du vegrer deg for å snakke med foreldrene dine om dette, kanskje de blir for nære? Men så flott at du har læreren å brevskrive med og at du kan prate med bestevenninen din om dette. Det kan nok hende det hadde vært godt for deg å prate med en profesjonell, nøytral person også.

Jeg må bare si det igjen, det er fullt forståelig at du føler som du føler, og jeg synes jammen du er flink til å ta tak i dette her. Og jeg er enig med deg; prøv å slutt fred med mobberne selv om det ikke er lett. Hev deg over dem, de er ikke verdt å bruke energi på! Stå på Yvonne, du er god! Og ja; slutt for all del å kalle deg selv dum, for det er du iallefall ikke!

[Gjest Gjest]

jeg tror også du er på vei til å legge dette bak deg, både fordi du vil og på grunn av måten du angriper det på. Jeg ser at du skriver at du "venter på" bekreftelse på at andre liker eller elsker deg, samtidig som du kan si til deg selv at du er dum. Da tenker jeg at grunnen til at du ikke "ser" bekreftelsene fra folk rundt deg er at du fortsatt har så dårlig selvtillit at du ikke tror dem. Det virker jo som du er klar over dette også, men uansett; jeg tror det er vanskelig å føle seg elsket eller verdsatt om en selv stadig vekk bortforklarer og tolker vekk komplimenter o.l fordi det ikke samsvarer med det dårlige selvbildet man har. Jeg kjenner det igjen fra egne erfaringer.

Ble ikke mobbet selv (det var vel en som var slem mot meg, men han var det mot de aller fleste), men av ulike grunner har jeg slitt med veldig dårlig selvtillit i mange år. Det er fornuftig og viktig nok i seg selv å finne årsakene til dette, og jobbe med dem, men det er enda viktigere å forandre på den tankegangen og innstillingen som holder deg nede - dette ligger hos deg selv, det er du som kan gjøre noe med det, uavhengig av hva mobbere har gjort mot deg tidligere. Det virker som du har en så reflektert holdning til dette at jeg er sikker på at du kommer til å klare det.

[Gjest Alive]

DU skal være stolt av deg selv, for valget du gjør nå. Du kan ikke gjøre noe med fortiden din, men det er helt opp til deg hvordan du vil forme fremtiden og takle den. Du er på god vei Yvonne!!

[Anglofil]

Takk for gode og kloke svar. Jeg er glad for at jeg får lov til å dele dette med dere, for det betyr veldig mye for meg. Jeg var veldig usikker hvordan dette ville bli tatt i mot, men jeg er glad for de saklige svar jeg har fått. Det gir meg litt perspektiv på ting, det gjør ting litt lettere å forholde seg til. Takk nok en gang.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg hatet skolen hver eneste dag, hadde ingen venner, ikke engang lærerene brydde seg, ble frosset ut. Ble fysisk syk av det. Lærere som ikke bryr seg om elevene sine, burde vært fratatt jobben og straffet for barnemishandling.

Barn tilbringer tross alt såpass mye tid av dagen på skolen at det er en lærers fordømte plikt å passe på og bry seg om alle barna der. Dessverre så er det ikke slik. Mye enklere å velge letteste motstands vei ved å la ting bare skure og gå. Og et barn som ikke synes er jo det aller beste, for da slipper læreren arbeid. Bare husk det, at de såkalt usynlige barna også trenger å bli sett.

Sliter idag med posttraumatisk stress-syndrom pga det helvetet skolen ga meg. Tro om jeg kan søke økonomisk kompensasjon noe sted for et liv uten livskvalitet? Sikkert ikke, det er taperne som får betaler prisen for de "vellykkedes" livskvalitet.

Til deg Yvonne, så håper jeg du er istand til å bruke din erfaring som mobbeoffer til å forhindre at flere uskyldige barn får livet sitt ødelagt av skoleverket. Stå på videre.

[Anglofil]

Takk, jeg lover at jeg skal gjøre mitt aller beste.

Mvh Yvonne

[Gjest Bellatrix]

Fæl historie. Som du sier så har du full rett til å være lei deg selv om andre har det værre. Din situasjon er din situasjon og dine følelser er dine følelser.

Jeg har en drøm å bli likt. Å bli elsket. Det er kanskje det som gjenstår. Jeg har begynt smått å like meg selv, jeg ser at jeg har gode kvaliteter og dårlige kvaliteter, men alt i alt er jeg fullt ut et menneske. Men jeg venter på bekreftelsen at jeg er verdt det. Det er kanskje dét det står på. Når jeg ser vennene mine og de forteller meg at de er glade i meg tror jeg nesten det er tull.

eg har egentlig veldig lyst til å gå til profesjonelle, men jeg er redd for hva slags makt de vil få over meg. Jeg har dessverre dårlige erfaringer med helsesektoren fra min egen familie, hvor man har slitt psykisk. Samtidig hadde det også vært godt å få pratet med en profesjonell, som kunne hjelpe meg å sortere de tanker jeg sitter inne med.

Mvh Yvonne

←

Du blir likt og du er elsket. Når vennene dine sier at de er glade i deg så mener de det.

Du kan sikkert ha godt av å prate med profesjonelle. Selv om noen har dårlige erfaringer så der det ikke sikkert din erfaring blir dårlig.

[Anglofil]

Ja, jeg vurderer det på det sterkeste. Slik NinaKanin sa kan det hende jeg har godt av gruppeterapi. Så jeg tror nok kanskje jeg skal prøve det.

Mvh Yvonne

[yenoh]

Å "bare" bli utfrosset er ikke bare-bare, har jeg erfart. Vi mennesker er jo sosiale vesener med et viktig behov for å kunne omgås andre, og da setter det spor når vi blir nektet dette. (Jeg hørte det ble sagt en gang for noen år siden i forbindelse med fengselsstraffer og slikt, at det verste du kunne gjøre mot en fange, var fullstendig isolasjon. Tviler ikke akkurat på det, nei.) Så jeg vil mene at du har faktisk god grunn til å føle deg såret, til å gråte, til å ha det vondt. For det er vondt når "ingen" vil ha noe med deg å gjøre.

Men det som er ulempen med utfrysning i forhold til spark og slag og hærverk etc, er som du sier at det er vanskeligere å ta tak i, det er vanskeligere å bevise. Jeg har faktisk lurt selv på om jeg ble frosset ut og dermed mobbet eller om det var noe annet. Men så har jeg fortrengt veldig mye, kan hende det er "bevis" godt nok.

[Gjest Ninakanin]

Ikke dumt med litt inside information på PM heller, tenker jeg

Frøken Yvonne klarer seg bra hun, hele seieren er jo i boks bare ved å fortelle historien her og si høyt hun er klar for å legge ting bak seg