Elsker jeg han?

[Pastor Knut]

Knut; jeg spør ikke etter bekreftelser på å avslutte forholdet, og heller ikke få svar på om det er noen "vits" i å fortsette forholdet.

Jeg lurer like mye på om det er andre her som har opplevd å ha det slik, og hva de gjorde.

Jeg tror heller ikke man kan si at jeg ikke "investerer" i forholdet. Jeg vil avgjort skrive "10" på den lappen du snakket om. Jeg synes vi har det bra sammen og vil at vi skal ha det bra på alle måter, også det fysiske området.

Jeg vet bare rett og slett ikke om følelsene er de riktige, men det er fordi jeg faktisk ikke vet hvordan man skal føle etter seks år. Jeg vil ha barn sammen med han, tror jeg, for jeg er likevel ikke sikker på om jeg er like glad i han som meg.

Vet ikke helt hva jeg skal skrive, for det er både råd, erfaringer og kommentarer jeg ønsker...

←

OK, Scarlett, det er greit. Håper du får de tilbakemeldingene som hjelper deg. Mine tilbakemeldinger kan sees som svar på ditt eget spørsmål: "Ok, men om vi nå ser bort fra tvangstankene eller hva man skal kalle dem; Er det verdt å satse på forholdet uansett? "

[Scarlett]

OK, Scarlett, det er greit. Håper du får de tilbakemeldingene som hjelper deg. Mine tilbakemeldinger kan sees som svar på ditt eget spørsmål: "Ok, men om vi nå ser bort fra tvangstankene eller hva man skal kalle dem; Er det verdt å satse på forholdet uansett? "

←

jeg blir igrunnen ikke klokere av svarene dine, dessverre. Og jeg HAR tenkt masse på dette i månedsvis, tenkt i alle retninger. Som sagt spør jeg ikke om det er noen vits i å fortsette forholdet. Vi har det kjempebra sammen og er verdens beste venner, men problemet er at jeg faktisk ikke vet hvordan det er vanlig å ha det etter så mange år sammen? For min del mangler den fysiske tiltrekningen og delen av forholdet, men dette er noe vi har begynt å jobbe med i det siste. Hverken jeg eller han vil gi opp uten videre.

Dette er ikke nye tanker for meg, da jeg har følt slik i ett år nå. En ting jeg lurer på, er om det kan være noe i dette at jeg tviler? Eller er det høyst vanlig å være usikker, og går dette over?

[Pastor Knut]

jeg blir igrunnen ikke klokere av svarene dine, dessverre. Og jeg HAR tenkt masse på dette i månedsvis, tenkt i alle retninger. Som sagt spør jeg ikke om det er noen vits i å fortsette forholdet. Vi har det kjempebra sammen og er verdens beste venner, men problemet er at jeg faktisk ikke vet hvordan det er vanlig å ha det etter så mange år sammen? For min del mangler den fysiske tiltrekningen og delen av forholdet, men dette er noe vi har begynt å jobbe med i det siste. Hverken jeg eller han vil gi opp uten videre.

Dette er ikke nye tanker for meg, da jeg har følt slik i ett år nå. En ting jeg lurer på, er om det kan være noe i dette at jeg tviler? Eller er det høyst vanlig å være usikker, og går dette over?

←

Ja, Scarlett, det er vanlig med 7-års krisen i samliv. Den kan komme allerede etter at dere har levd sammen i 6 år eller 8 år. Men omkring 7 år skjer det gjerne ting. Det du beskriver passer inn i det andre har opplevd. Man kan oppleve dette med forskjellig intensitet. Mitt inntrykk er at du beskriver en sterk grad av intensitet. Derfor forteller jeg deg om innsats og avkastning.

[Scarlett]

Men det kan komme til et punkt hvor det blir uforholdsmessig mye plikt og tilsvarende lite kjærlighet og moro... og isåfall blir det opp til hver enkelt om man kan være fornøyd med et så-som-så-forhold som bare holder seg i live med aktiv innsats, eller om man skal søke lykken annetsteds.

←

vel, vi har det fint sammen og har det moro, og jeg tror ikke at noen av oss føler at vi må "kjempe" for å få det til å fungere. For ting fungerer, det som plager meg er som sagt at jeg noen ganger føler at jeg ikke føler det samme for han som han for meg? I tillegg til at jeg ikke begjærer han lengre og har lyst på sex med han... :icon_neutral: Men dette siste har vi begynt å jobbe litt mer med. Jeg vil jo ha lyst på kjæresten min, må vite! :kys_2:

[Gjest Neffi]

Om du tenker deg livet uten han; Hva vil du savne?

[Scarlett]

En som har opplevd litt skriver du, men om dere har vært sammen siden dere var 20år så er det jo opp til deg/dere å oppleve en del ting sammen. For enkelte er det begrensa med hva man opplever fram til man er 20...

←

Jeg har forsøkt å få han med på reiser og slikt, men han har ikke villet bruke penger på dette. Når jeg så har villet reise med venninner, har han blitt furten og sint. Dermed har tida gått, uten at vi har fått nyte livet og oppleve masse. Han har bare tenkt på utdanning, jobb, og at penger skal spares til å ha egenkapital slik at vi kan kjøpe leilighet og slikt. Tidligere i vår ble jeg for øvrig lei, og dro på venninnetur utenlands. Hans bidrag var tårer, skuffelse og sinne for at jeg ville "bruke opp" alle pengene på noe slikt. Nå har han nettopp begynt å jobbe, og sier at han nå endelig kan ha råd til reising. Dette med reising har vært mye oppe til diskusjon. Jeg vil bruke penger på dette, han vil ha penger i bakhånd.

Men; han har verdens beste humor, og vi er verdens beste venner...

[Scarlett]

Om du tenker deg livet uten han; Hva vil du savne?

←

Jeg vil savne humoren som vi deler, det at vi forstår hverandre så godt, det at jeg har en person så nær som er så lik meg på mange måter, og det at han som er kjæresten min samtidig er min beste venn.

[Gjest Neffi]

Jeg vil savne humoren som vi deler, det at vi forstår hverandre så godt, det at jeg har en person så nær som er så lik meg på mange måter, og det at han som er kjæresten min samtidig er min beste venn.

←

Men du sier jo at du ikke lenger ser på han som din "kjæreste".

Finns det øyeblikk du rett og slett tenker at han er ekkel?

[Scarlett]

Finns det øyeblikk du rett og slett tenker at han er ekkel?

←

Nei, aldri.

[Gjest Neffi]

Jeg har forsøkt å få han med på reiser og slikt, men han har ikke villet bruke penger på dette. Når jeg så har villet reise med venninner, har han blitt furten og sint. Dermed har tida gått, uten at vi har fått nyte livet og oppleve masse. Han har bare tenkt på utdanning, jobb, og at penger skal spares til å ha egenkapital slik at vi kan kjøpe leilighet og slikt. Tidligere i vår ble jeg for øvrig lei, og dro på venninnetur utenlands. Hans bidrag var tårer, skuffelse og sinne for at jeg ville "bruke opp" alle pengene på noe slikt.  Nå har han nettopp begynt å jobbe, og sier at han nå endelig kan ha råd til reising. Dette med reising har vært mye oppe til diskusjon. Jeg vil bruke penger på dette, han vil ha penger i bakhånd.

Men; han har verdens beste humor, og vi er verdens beste venner...

←

jeg tror dette er ganske vesentlig i hele forholdet; Å dele glede for de samme tingene. De store tingene som å oppleve verden sammen, utforske, og ha muligheten til spontanitet. Det du synes er viktig, det du prioriterer i ditt liv. Det du ønsker å kunne prioritere...

Det at han reagerer negativt fordi du velger å handle etter dine egne ønsker ser jeg på som forferdelig dårlig fra hans side.

Du må ikke være sammen med en mann som begrenser deg.

[Gjest Turi]

Det er vanlig med slike tanker i et langt samliv. Det kan bety at du ikke elsker ham, eller det kan bety at du er frustrert over livssituasjonen deres akkurat nå. Dere har nettopp kjøpt leilighet, han er i jobb, og du hadde kanskje forventninger om at nå skal livet være perfekt. Jeg tror aldri det er det - kanskje unntatt når man er nyforelsket.

Jeg var der en gang. Var sammen med mannen min lenge, vi giftet oss, kjøpte leilighet, fikk gode jobber. 7 år... Vi var gode venner, han hadde fantastisk humor og var morsom å være sammen med og jeg var oppriktig glad i ham. Sexlysten forsvant, spenningen forsvant, suget forsvant. Og jeg gikk. Jeg har ikke angret, jeg har ikke følt det var feil.

Men jeg har gått inn i et nytt forhold, som nå begynner å bli noen år. Vi er gode venner, han har fantastisk humor, han er morsom å være sammen med og jeg elsker ham. Men han har mange greier jeg ikke liker, han gjør ting jeg ikke forstår, og jeg har ingen problemer med å se at det finnes mange menn som objektivt er kjekkere enn ham. Allikevel kan jeg ikke drømme om å gå - jeg kan ikke forestille meg livet uten ham. Jeg kunne ønsket meg at han var slik eller slik - mer oppfinnsom, mer omtenksom, kjøpte flere blomster. Jeg kan drømme om nyforelskelsens tid med kribling og savn. men jeg vet at den kommer ikke tilbake. Vil jeg satse på dette forholdet (og det vil jeg), vil jeg aldri mer kjenne denne nyforelskede spenningen over en mann jeg ikke kjenner. Det kan være trist i blant, men jeg vet at dette er riktig. Og hva skal jeg med den spenningen når jeg vet at den på sikt går over?

Det du opplever er nok på mange måter å bli voksen - å modnes. Om forholdet er riktig for deg kan bare du svare på. Om dere er for ulike i hva dere ønsker livet skal inneholde, tror jeg det er que. Om du vil oppleve reise globetrotte og han vil være hjemme, er det kanskje ikke så bra for noen av dere. Men er det det du vil? Vil du leve uten sikkerhetsnett, med en mann som mener alt ordner seg når dere ikke har råd til å betale regningene? Med den typen du beskriver at du skulle ønske han var, følger også nedsider. Men andre enn de du opplever nå. Kunne du levd med dem? Eller bør du heller prøve å trekke litt mer i din retning når dere tar valg fremover?

Tro ikke at du kan føle sug etter en uke fra hverandre, eller at du alltid mener din partner er verdens beste. Kun få opplever dette hver dag. Men av og til bør det føles slik. Forelskelse kommer og går også i et langvarig forhold.

Og for all del - ikke lev for feriene og tro de fixer alt. Det er hverdagen som skal være god, noe annet er å lure seg selv. Lykke til

[Gjest Sukker]

Veldig, veldig mange får slike tanker når det kommer til følelsene for partneren.

Vi har kanskje litt store forventinger til kjærligheten. Dessuten er ikke følelsene alltid like stabile, men varierer i perioder av livet.

Jeg tenkte som deg for ett år siden. Jeg og samboeren har også vært sammen i 6 år nå. Vi er 22 og 23 år gamle. Jeg følte meg ikke tiltrukket av ham. Ble forelsket i en annen. Vi hadde besmtemt oss for å reise til utlandet et halvt år i forbindelse med studiene. Dette var litt av grunnen til at jeg valgte å reise til et annet land enn ham. Etter at vi kom hjem flyttet vi sammen igjen. I sommer jobbet han i utlandet i en måned. Jeg savnet ham som en gal! Før kunne det ta et par uker før jeg savnet ham når vi dro hjem i jula, akkurat som deg.

Det er godt mulig dere har det som skal til. Jeg synes ikke det virker som om du ikke er glad nok i ham.

Det er ikke alltid like lett å kjenne følelsene i hverdagen.

[Scarlett]

Takk for mange svar, og kom gjerne med flere meninger.

Det er alltid fint å få se en sak fra andres side og med andres erfaringer og synspunkt. Det er så vanskelig å komme fram til noe selv, når jeg bare går her og grubler, tenker og liksom skal "føle" noe hele tiden. :klø:

[Gjest Gjest]

Scarlet - det virker som du kjeder deg og er stivnet i et dagligliv som egentlig ikke passer. gjør noen forandringer med måten du lever på - men ikke forlat han først - vent til du er helt sikker på at han faktisk er den kjedelige...

[Gjest Tjohei]

Scarlet  - det virker som du kjeder deg og er stivnet i et dagligliv som egentlig ikke passer. gjør noen forandringer med måten du lever på  -  men ikke forlat han først -  vent til du er helt sikker på at han faktisk er den kjedelige...

←

Then we're back to Pastor Knuts råd

[Gjest Neffi]

Then we're back to Pastor Knuts råd 

←

.. men .. Er det så dumt råd det, egentlig?

Hva om bare livet er kjedelig og hun forventer at HAN skal gjöre henne lykkelig?

Bli fornöyd selv för du bestemmer deg for å gå...

[Scarlett]

Hei, jeg starter litt opp på denne tråden igjen, for jeg har igrunnen en tilføyelse og innrømmelse som er ganske viktig... Jeg har ikke villet sagt dette før, fordi jeg har vært sikker på hva svarene fra dere da ville vært. Jeg vet alles holdninger til temaet som kommer opp, og selvsagt ser jeg heller ikke med lette øyne på det.

Saken er at jeg har vært utro. Jeg hadde et forhold til en annen som varte noen måneder før vi ble oppdaget. Samboeren min har fått vite om dette, og sier at han har tilgitt meg og ikke vil at dette skal komme i veien for oss.

Jeg vet at dette kommer til å forandre svarene fra dere, og jeg vet godt hva som er rett og galt. Jeg lot likevel være å si dette i starten, fordi jeg ville høre hva andre mente om samboerforholdet vårt uavhengig av dette.

Jeg kan jo fortelle litt kort om affæren: Jeg hadde lenge vært tiltrukket av han andre, og det ble til at vi innledet et forhold da det viste seg at han likte meg også. Vi har begge visst at vi ikke kunne holde på sånn, men begges følelser har vært veeeldig sterke og vi har ikke klart å avslutte, noen av oss. Det ble for øvrig brått slutt da samboeren hans fikk vite om det. Siden det ble slutt, har han bare villet gjøre alt for å få henne tilbake. Og jeg? Jeg har ikke klart å komme over han, og har savnet ham hver dag. Er langt nede fordi jeg vet at vi aldri kan treffes igjen, og for at jeg aldri skal få være sammen med han igjen.

Så hvorfor er jeg fortsatt sammen med samboeren min, som jeg har løyet for og bedratt? Vel, jeg har tenkt at dette andre bare har vært en forelskelse, og ville gå over. Jeg har villet ordne opp med samboeren min, og ha det bra sammen med han. Jeg har vært redd for å angre hvis det ble slutt mellom oss, fordi vi tross alt har det bra sammen. Jeg har vært redd for å finne ut at han var min store kjærlighet. Samtidig er mine følelser for "elskeren" fortsatt sterke, og jeg sliter veldig for tiden... Gråter hver dag og er virkelig nedfor.

Prøver å ha det fint sammen med samboeren, som elsker meg og vil at vi skal være sammen til tross for det jeg gjorde. Men selvsagt er det vanskelig når jeg tenker på "elskeren" og hvordan han er, alt vi gjorde sammen, alt vi drømte om, planla og snakket om. Jeg kjenner meg forresten veldig godt igjen i en annen tråd her om å involvere seg med opptatte personer. Det er bare rett og slett veldig sterke følelser, og dette er absolutt første og siste gang jeg gjør noe slikt. Og det har absolutt ikke vært planlagt.

Så akkurat nå prøver jeg altså fortsatt å ha det fint med samboeren min, selv om utroskapen min fører til at jeg ikke vet om jeg elsker han når jeg kan gjøre noe slikt.

Og til de som tenker på å si at jeg burde skamme meg og at jeg er et forferdelig menneske, og at samboeren ikke fortjener meg: Ja jeg vet det! Jeg føler meg råtten, og det gjorde jeg også hele tiden mens jeg var sammen med han andre. Jeg er helt imot utroskap og mener at det hverken finnes unnskyldninger for det, eller noen som helst grunner til at det skal foregå. I mitt tilfelle var vi bare begge vannvittig forelsket i hverandre. Hvertall hadde jeg ubeskrivelige sterke følelser. Jeg er bare ulykkelig for at han ikke ville ha meg da det kom til stykket, og samtidig for at jeg prøver å ha det bra med samboeren min selv om jeg har gjort dette.

Så nå er det vel bare å holde pusten og vente på tilbakemeldingene fra dere.... Jeg vet ikke helt hva jeg spør om, men dette er jo veldig relevant i saken og forandrer nok alt...

[Gjest Gjest]

Du ville vite hva vi mente om samboerforholdet ditt uavhengig av dette????

Det er jo dette som er tungen i vektskålen for hele den miserable suppa du kaver i!

Mennesker er rare!

[Scarlett]

Du ville vite hva vi mente om samboerforholdet ditt uavhengig av dette????

Det er jo dette som er tungen i vektskålen for hele den miserable suppa du kaver i!

Mennesker er rare!

←

Jaaa, men men men !! Situasjonen mellom meg og samboeren har jo vært slikt lenge før jeg involverte meg med han andre...! Huffhuff ja jeg er en i miserabel suppe, en muggen lapskaus og seig rømmegrøt... Min feil ja jeg vet...!

[Gjest Gjest]

Scarlett: Jeg ble helt satt ut av innleggene dine her! Og det er fordi vi er i en nesten identisk situasjon. Jeg har det akkurat som deg nå,og tenker og føler rimelig likt som du gjør nå. Skremmende,men sant. Jeg lurer også på om jeg burde bli eller gå. Forskjellen på min og din situasjon,er at vi bare har vært sammen 3 år,og at mitt utroskap skjedde i fylla kun en gang,med en mann jeg ikke var forelsket i.

Jeg syntes du virker som en voksen og reflektert person,du vet at det du har gjort er forkastelig,og det virker som du angrer. Jeg kan ikke gi deg noe svar på hva du burde gjøre,siden jeg også er på utkikk etter en løsning.

Men jeg mener ikke at du er surret inn i noe "suppe",du og samboeren har jo snakket ut om utroskapet slik jeg forsto det,så det er vel ikke det som er problemet.

Nei,jeg vet ikke jeg..huff. Jeg håper du finner ut av hva du vil fremover,og at du velger en løsning utifra dine følelser og ikke av fornuft. Vi jenter har jo gjerne en trang til og velge det trygge og fornuftige.. Uansett,Lykke til! Fortell oss hvordan det går da.