Gå til innhold

Hvor lenge er det "normalt" å sørge?


Gjest Gjest_Trist_*
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Gjest_Trist_*

Jeg føler at jeg sliter for tiden. Mistet min beste venninne for noen måneder siden, og synes vel kanskje det er på tide at jeg begynner å "føle meg litt bedre". Men jeg gjør ikke det. Hver dag tenker jeg på henne, hver dag gråter jeg. Og jeg har begynt å tenke altfor mye på at jeg selv kan bli syk og dø, eller mannen min, eller foreldrene mine, eller (ikke minst) sønnen vår.

Fasaden er det ingen ting i veien med, det er når ingen ser meg at jeg sliter. Etter at jeg har lagt meg, for eksempel. Jeg vet at mannen min gjerne vil trøste, men han sier bare -å nei, uff da, du må ikke gråte.. Dette er ikke kritikk mot ham på noen måte, men jeg synes nesten det er bedre å få gråte alene enn å vekke ham.

Jeg vet at det er normalt å gå igjennom en sørgeperiode. Men jeg føler at det er noe som skurrer. Jeg hadde en mild depresjon for nesten 20 år siden i forbindelse med noe helt annet, husker i grunnen ikke så mye av hvordan jeg hadde det sånn eksakt (vanskelig å forklare). Men jeg kjenner igjen klumpen i magen, og ønsket om å "grave meg ned" i min egen elendighet. Fikk ingen profesjonell hjelp da, men det ordnet seg.

Det jeg vet er at jeg har det ikke bra. Og jeg føler at dette ikke går over av seg selv. Så hva skal jeg gjøre? Gå til psykolog? :tristbla:

Er det noen som har opplevd noe liknende, og som virkelig kan ANBEFALE psykolog? Er det dyrt? Må jeg gå til fastlegen først?

Hilsen en som sliter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei du som er så trist :vinke:

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, men forstår utrolig godt hvordan du har det.

Hvor lenge skal man sørge? Jeg tror at det aldri tar slutt, men det blir bedre etter hvert. Sorg er så mangt. En kan være sint - det er så urettferdig. En kan være fryktelig lei seg og da må man gråte. Jeg liker også best å være alene med gråten. Min sorgprosess har pågått i snart 5 måneder. Det startet med sykemelding - fastlegen sa at jeg måtte "ta meg sammen". Hun skjønte ingen ting. Det kan hjelpe med psykolog, meg hjalp det ikke. Det koster endel, men via fastlege blir det litt billigere. Jeg fikk imidlertid hjelp av en person på jobben. Veldig omsorgsfull - han hadde tid til å høre på meg.

Vanskelig å gi eksakte råd - du trenger tid. Jeg har vært mye inne på KG - lest om andre - felles skjebne, felles trøst.

Har også besøkt gravstedet til den døde flere ganger i uken -det gir meg ro.

Håper du har fått noen gode råd. Skjønner at du har det vanskelig.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare for å gi et raskt svar ang en situasjon som fortjener en klem, en skulder å gråte på, og to ører som lytter...

En sorgprosess er helt normal om den er "sterk og intens" i 1 år. På den tiden har du kommet igjennom et år, med minner og tanker tilknyttet alle bursdager, helligdager, årstider, osv...

Når dette året har gått, så sier de som kan noe om det at det vanligvis vil bli bedre og bedre...

Men det kan altså ta så lang tid.

Håper du har noen å snakke med (og til), slik at du får lettet tankene dine.

Jeg tror en annen veninne eller venn kan være til like mye hjelp som en psykolog.

:klem:

- ta vare på deg selv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet min mor for 4 år siden - og jeg opplever at sorgen endrer seg ettersom tiden går. Man savner og sørger på forskjellige måter. Er det en nær person man mister så tror jeg faktisk aldri at sorgen går over jeg............ den bare forandrer seg. Til det bedre. Men det vil hele tiden være en slags sorg der - selv om man ettersom tiden går også kan le av ting avdøde gjorde og sa - "rariteter" som den hadde (det har vi jo alle......). Avdøde blir med på en mer helhetlig måte.

Selv om det fortsatt er 4 år siden min mor døde - så kan jeg fortsatt gråte over sorgen og savnet. Men familien har henne med i "den daglige samtalen" også............ "mor brukte å gjøre det" - "mor sa det" - "hva ville mor gjort" +++++ Vi ler - vi savner - vi er triste. Hele følelses-spekteret er med.

Som jeg har sagt i mange innlegg her på KG - ingen sorg er lik, ingen sorg er "riktig" eller "gal". Hver og èn sørger på forskjellige måter - og det finnes ingen "standard-sorg".

Ta tiden til hjelp "Trist". Snakk med fastlegen din først ang tankene dine - så vil denne henvise deg til en psykolog hvis nødvendig. Du kan også kontakte psyklogo selv - men da må du bruke en som ikke har offtenlige avtaler - og det vil bli mye dyrere.

Lykke til :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet min yngste datter for fire år siden.

Fikk selv følgende råd av en som hadde mistet et barn:

Tenk deg sorgen som et punkt.

Tenk deg at du beveger deg i sirkler rundt sorgen (livet fortsetter)

Denne sirklingen kan noen ganger komme veldig nær sorgpunktet.

Når du føler at du er for nær, ikke fortvil, husk du beveger deg i sirkler ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler med deg, og er midt oppi en sorgeprosses selv. Jeg mistet min mor for snart 3 uker siden, og det føles utrolig tungt og fortsatt temmelig uvirkelig. Det er akkurat som at hun er på en feriereise og at jeg venter henne tilbake - men vet jo at det ikke er tilfelle. Begravelsen var utrolig flott og en verdig avslutning for en toppers dame og mor. Noen ganger skulle man ønske at det var en oppskrift på hvor lenge man skal sørge, men det er jo så individuelt. Noen klarer å gå videre rett etter en begravelse, aldri sliter i flere år. Jeg er med på dette med at det tar minst et år, pga høytider, bursdager etc. Selvom jeg selvsagt tror at jeg kommer til å ha opp og nedturer i lang tid fremover. Det er jo ens mor, den personen man tar opp telefonen og ringer til selvom man egentlig ikke vil noenting... Det er godt å ha familie rundt seg, slik at man kan snakke om henne og som det blir sagt her, le av ting som ble sagt og gjort - selvom hun er borte lever jo minnene av henne igjennom oss som er igjen.

Psykologi er jo til hjelp for mange, og det er jo også slike sorgsenter som man kan ta kontakt med. Det er viktig å prate med noen, og ikke holde alt inne. Enten om det er fagmennesker, eller om du har noen i nettverket rundt deg som du kan lene deg til.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjære "Trist"

Sorgen vil du nok alltid ha, på eneller annen måte. Men som de før meg skriver, så er det viktig å ha noen som kan lytte, og ikke være alene med den til enhver tid. Det er sunt å gråte, og sorg er en del av vårt følelses-spekter. Og det er vel ikke noe som er unormalt med måter å sørge på.

Men jeg syns du skal kontakte fastlegen din. Han kan i første omgang henvise deg til en psykiatrisk sykepleier. Det koster ingenting, og kan være til stor hjelp.

Lykke til.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

finnes ingen fasit på sorg, du må bruke den tiden du trenger.

Ja for å komme til en psykolog så må det henvises gjennom legen din.

245,- for en time( 45 min )

Går på trygdekortet, og kjøringen( hvis du har bil ) kan du også få lagt til trygdekortet i utregningen av frikort.

Jeg mistet broren min,det er nå 6 år siden til høsten,men det var nok ikke før ifjor at jeg klarte å innrømme for meg selv at han aldri kommer tilbake.

Jeg måtte få behandlinger,medisineriner og oppfølging i noen år.

Ikke la sorgen spise deg opp.

Søk hjelp før du kommer for langt ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Trist_*

Hei igjen og takk for svar!

Det går nok bra dette, det hjalp masse å få skrevet ned hvordan jeg føler det. Når jeg har vært inne og lest svarene og sett mitt eget innlegg om og om igjen, så føler jeg egentlig at "det er jo ikke SÅ ille.."

Har hatt mange gode samtaler med litt forskjellige folk, andre venninner av hun som døde, og mannen min. Jeg har funnet ut at det ikke er så unormalt å "oppsøke" sorgen sånn som jeg gjør (selv om jeg fortsatt synes jeg gjør det for mye). At andre også griner om natten. Og at andre også av og til ønsker å være i fred med sorgen sin uten å bli trøstet. Nettopp det har jeg snakket mye om med mannen min. For han synes det er rart at jeg ligger og griner alene, han blir litt fornærmet rett og slett. Så nå har vi blitt enige om at hvis han slutter med å trøste ved å si "Ikke grin, ikke grin, stakkars deg ikke grin" så skal jeg komme til ham litt oftere og la han holde rundt meg.

Takk igjen til alle som har svart meg. Det har hjulpet meg enormt mye! :)

Hilsen en som fortsatt er trist men føler seg litt mer normal..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Sorgen finnes det ingen oppskrift på, ingenting er normalt, ingenting er unormalt..

Men i hjertet ditt ligger det en stein med mange spisse kanter.. den vil sakte men sikkert slipes ned.. den går rundt å rundt.. noen dager treffer spissene hjertet ditt.. da gjøre det vondt.. men så slipes den videre.. Og til slutt ligger den der som en liten klump.. helt borte blir den aldri.. men den gjør ikke så vondt lenger.

Det positive i alt det vonde er at man kun husker det positive med denne personen.. Og de minnene er man nødt til å ta med seg videre..

:troest::klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Er nok ingen fasit på når sorgen gir seg :tristbla: Jeg mistet morfaren min for snart 1,5år siden og har det tungt ennå. Har alltid sagt at den dagen han dør, kan jeg like gjerne legge meg ned å dø jeg også. Han betydde så utrolig mye for meg. Har jo ikke lagt meg ned for å dø da, har jo mange andre rundt meg som betyr utrolig mye for meg, men jeg gråter så og si litt hver dag ennå :grine:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KATTAstrofe

Jeg mistet min aller, aller beste venninne for 11 år siden. Jeg sørger fortsatt, og det hender fremdeles at jeg får en støkk i meg når jeg tenker på at hun faktisk er borte for alltid. Sorgen blir man aldri ferdig med, men den mildner med årene.

Om du er redd for å falle tilbake i depresjon, så anbefaler jeg deg å oppsøke din fastlege. H*n kan henvise deg videre, slik at du får den hjelpen du trenger. Det er lettere å forebygge enn å behandle. Det kan også være greit å bruke noen profesjonelle for å lufte tankene sine til, de nærmeste kan etterhvert bli "oppspist" av sorgen din.

Håper det går bra med deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Sorgen vil aldri gi slipp, men med tiden vil du lære deg å leve med den. Du vil også en dag klare å smile over alle de gode minnene, fremfor å gråte hver gang du tenker på den som er borte.

La tårene dine renne så lenge du vil...det er kroppens måte å sørge på :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

Gjest Gjest

Du har jo fått mange gode svar her. Jeg vil bare si at det ikke er noe unormalt med sorgen din, og jeg mener at det må være lov til å være lei seg og savne så lenge man vil. Men samtidig er det kanskje ikke så bra - eller nødvendig - om du føler du tenker på det hele tiden og har det vondt, at alt er meningsløst. Jeg tror også det hjelper å dele tankene med noen, sånn som her, eller til lege/psykolog.

Det går også an å snakke med venner og familie om det, men jeg er enig med Kattastrofe at det kan være en risiko for å "spise opp" venner - selv om jeg tror man ofte føler hvor grensa går selv. En annen fare med å bruke venner er vel at en er FOR redd for å slite dem ut. Dessuten kan man risikere at man ikke får den responsen man trenger, f eks som du beskriver med mannen din. Dette kan vel i verste fall slite på vennskapet, i andre tilfelle fører det vel til at man velger å holde sorgen inni seg, og det er heller ikke bra. Det er bra å sette ord på tankene, da er det lettere å komme seg litt videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg synes det vanskeligste er menneskene rundt jeg.. Allerede en uke etter begravelsen begynte folk å si at ja, nå går det vel bedre, nå som begravelsen er over osv. For meg er det helt fjernt. Begravelsen var nydelig, og det føltes som om han fortsatt var der. Det var ikke gått en uke siden han døde engang. Jeg tror jeg fortsatt ikke helt forstår det. Jeg har det helt j*vlig og det river langt inni meg hver dag. Det er helt fjernt at livet fortsetter å rulle, jeg følger liksom ikke helt med tiden som går. Og for de som tror at "verden behandler meg litt bedre nå", så er det overhodet ikke sånn. Jeg synes det bare blir vanskeligere og vanskeligere, for det er jo NÅ jeg merker at han ikke er her lenger. Det er så mange ganger jeg er på nippet til å ringe ham, sende en sms eller mail. Glemmer at han ikke er der, og at jeg ikke kan klemme han... Lurer på hvorfor folk tror at det går over på et par uker? Hva skjer når det er godt noen måneder da? Bør jeg ha glemt hele ham da? Jeg prøver jo selvfølgelig å ta tak i livet mitt, og stå på med godt mot, men den avstanden det er mellom å prøve og hvordan jeg egentlig har det er så stor. Jeg orker egentlig ikke å prøve i det hele tatt. Har bare lyst til å være hjemme, gjøre gode ting og gråte når jeg trenger det og le når jeg trenger det. Det går alt for fort for meg. For min del, ser jeg for meg at ting kanskje letter litt når det er gått et år, for da er man liksom gått en runde. Nå kan jeg fortsatt tenke at i fjor på denne tiden gjorde vi ditten og datten. Men nå er det bare gått fem uker. Hvorfor tror verden at ting går bedre da?

Uff, håper ikke jeg har kuppet denne tråden, jeg ville bare få frem at jeg synes det skal være rom for å sørge så lenge man trenger det. At man ikke skal tenke på tiden, men heller være ærlig med seg selv og det man føler. Jeg tror det er de ytre forventningene som gjør at man føler seg litt "presset" til å "sørge ferdig"

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...