Gå til innhold

Har du overnaturlige evner?


Gjest

Anbefalte innlegg

Jeg pleier å vite hva læreren skal skrive på tavla før han gjør det. Spesielt tall. Et vilkårlig mattestykke skal opp, og jeg vet innstinktivt hvilke siffer som skal brukes.

Også sier jeg veldig ofte ting samtidig med folk, men jeg vet ikke om det teller... 12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Hei,

jeg tror ikke at jeg har overnaturlige evner. Men jeg synes det er helt naturlig å tenke at menneskelig bevissthet er en kraft som kan innta flere former. Og jeg tror at mennesker med trening kan flinkere til å ta inn andres bevissthet.

Jeg har opplevd et par episoder som har satt støkk i meg.

Den ene gangen, i min ungdomstid, hadde jeg vært på byen med venner, på disco. Jeg ble lei før stengetid og gikk derfor før alle de andre. Bodde nærme sentrum og hadde ikke mer enn et lite kvarter å gå hjem.

Jeg var full og glad og ubekymret, husker jeg gikk og snakket med meg selv og var fornøyd med livet. Plutselig blir jeg "rammet" av en ekstrem bevissthet, det var som om hele kroppen min hylte "FARE!!", nakkehårene mine reiste seg, jeg følte meg edru på et blunk. Jeg hørte at det kjørte en bil i tverrgaten nedenfor (små gater).

Uten å tenke noe mer, jeg bare handlet på respons fra en kropp som ulte fare, så spurtet jeg to-tre meter opp i bakken jeg gikk, og hev meg bak en kraftig portstolpe, krøket meg sammen så jeg var helt gjemt.

I samme øyeblikk svinger bilen jeg hadde hørt inn i den bakken jeg befant meg, det høres ut som om den kjører fort rundt svingen. Så demper den farten.

Når bilen så stopper rett ved siden av den portstolpen jeg sitter sammenkrøket og gjemmer meg bak, så VET jeg at instinktene mine hadde advart meg riktig. På tomgang står bilen der, en halvmeter fra meg - sekundene går så sakte da, hjertet banker som besatt i halsen.

Med et brøl starter bilen og skyter fart fremover. Jeg nøler ikke, (noe jeg vanligvis gjør), men løper gjennom to hager så jeg kommer i ly av en husvegg. Og igjen handlet jeg rett, for bilen raser opp til neste kryss, der den bråsnur og kjører nedover igjen! Jeg rekker akkurat å smette bak husveggen i det bilen kjører sakte og stopper opp igjen: Han VET at jeg er der!!

Å fy faen... Da bilen kjørte den første gangen, etter å ha stoppet en meter fra portstolpen, da kunne jeg se at det var én fører i bilen, ingen andre. Jeg tror det var en mann.

Jeg løp som en gal hjem, gjennom hager, hadde ørene på stilk, men hørte ikke bilen mer. Etter bilens siste tur ned til det området der jeg smatt bak husveggen, ventet den litt før den kjørte bakken ned, snudde og kom opp igjen! Den tok en siste, sakte gjennomkjøring før den brølte av gårde igjen.. som om personen var sint for å ha "mistet" meg.

Det kan selvsagt hende at denne personen bilen egentlig trengte desperat hjelp til noe.

Men jeg tror at han representerte en fare for meg. For jeg har aldri noensinne opplevd en kroppslig reaksjon så sterkt som den gangen, de ulende indre alarmene, det var et rush av adrenalin som var helt vilt. Og det ER ulikt meg å handle så resolutt, så instinktivt. Vanligvis tenker jeg meg om fjorten ganger - og å løpe gjennom hager og hoppe over gjerder som i en dårlig action-film? Ikke akkurat meg nei.

----

En annen gang, som var svært skremmende, men på en helt annen måte: Også i ungdomstiden, før den forrige episoden. Vi var tre venniner på besøk hos en bestemor. Det var sommer og varmt, vi var ute, turnet.

Etter en stund blir den ene venninnen, vi kan si Hanne, uvel. Hun går inn og legger seg, vi lurer på om det kan være migrene eller heteslag.

Etter en stund ser jeg og min andre venninne til henne. Hanne ligger der og sover i sengen, og virker "helt borte".

Men så starter hun å snakke til oss. Saken er bare det at selv om hun snakker, hun ser til og med på oss, så er hun liksom ikke våken. Som om hun er i "transe", eller en annen tilstand som ikke er helt vanlig.

Hun forteller at hun har snakket med en av besteforeldrene sine. Han som døde for noen måneder siden.

Det står en vogge på soverommet der Hanne er. Hanne snakker om det lille gråtende barnet, det er et barn som er masse sykt og gråter og gråter. Hanne snakker om barnet med et navn. Når vi senere spør bestemor hvem som brukte den vogga, så viser det seg at Hanne hadde sagt rett navn. Og at det barnet hadde vært svært mye sykt, og grått masse. Ikke skjønner vi hvordan Hanne visste det navnet - Hanne hadde aldri vært der før, den tredje venninnnen, hvis bestemor dette var, kjente heller ikke til dette.

Jeg og den tredje venninnen synes Hanne oppfører seg så rart at vi blir redde, vi begynner å le, sånn lettere hysterisk. Da blir Hanne rasende! Hun reiser seg opp i senga og kommer mot oss, omtrent vill i blikket, kjefter på oss. Vi hyler og løper ut av rommet! Vår egen lille venninne - som ikke er seg selv i det hele tatt!!

Vi går inn igjen. Da ligger Hanne og sover så fredfult. Med foldete hender over dyna - det er spooky for hun ser omtrent ut som et lik. Hun gjør en merkelig øvelse med armene og legger seg annerledes.

Så blir hun urolig. Vrir seg, stønner som om hun har det vondt. Så begynner hun å rope navnet mitt, på en måte som om hun er redd. Klagende messer hun navnet mitt.. jeg går bort og setter meg ned ved senga.. Spør hva det er.

Da sier hun: "Du må være forsiktig i russetiden! Forsiktig!! Bilulykke! Nei! Forsiktig, du må være forsiktig!" Hun er fortvilt, og det er så skummelt, det er som om det kommer en beskjed til meg fra hinsiden.

Dette skjer faktisk noen år før russetiden. Men jeg klarer ikke glemme det. Resultat: En forsiktig russetid. Jeg var nok mer edru og påpasselig enn jeg ellers kunne vært. Og det skjedde intet farlig, kom meg gjennom uten en skramme icon_smile.gif

Kanskje min venninne Hanne er en spøkefugl og skuespiller av rang? Tja... hele episoden var litt vond, fordi Hanne trodde jeg og den tredje venninnen prøvde å skvise henne ut. Fordi da vi fortalte henne hva som hadde skjedd, så hun helt uforstående på oss. Hun hadde ingen minner fra det i det hele tatt. Hun så bare våre skremte og vantro øyne på henne, vi så vel på henne omtrent som en "freak" - fordi vi var så rystet.

Hanne trodde aldri på oss, jeg tror fortsatt den dag i dag at hun trodde vi "fabrikkerte" denne historien om henne kun for å være ekle. Derfor ble hele greia litt sånn tabu som vi ikke snakka noe særlig om.

Det å leve med en slik "advarsel" hengende over seg... det var ikke lett. Det var mer skremmende synes jeg, å oppleve Hannes merkelige tilstand - og at hun da henvendte seg til meg derfra - enn det var å oppleve faresignalene som raste gjennom meg da personen i bilen var "på jakt". Det siste har gitt meg en trygghet også, jeg tenker at hvis jeg virkelig befinner meg i alvorlig fare noengang, så vil systemet mitt varsle meg. Det fungerte sist, og da var jeg full.

hilsen

ei som er nokså pragmatisk og jordnær om det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann.Dette var skikkelig interessant å lese. Jeg vet ikke helt hva jeg tror om overnaturlige evner, men noen ganger kan det virke som om noe overnaturlig er den eneste forklaringen på forskjellige situasjoner.

Dette synes jeg egentlig er ganske ekkelt å tenke på, men allikevel kan det være litt betryggende å ha noe å "skylde på". Jeg tror egentlig at det er dem som tror sterkest på slike ting som opplever mest av dem også. Men... unntak skjer. Men det er det som virker som den mest naturlige forklaringen på overnaturlige evner. Jeg sier absolutt ikke at det ikke er slik at det fins mennesker som har voernaturlige evner. Men for min egen del tror jeg ikke noe særlig på det. Men det er knaskje fordi jeg er en person som vil ha en logisk løsning på alle problem, og gir meg ikke før jeg finner en.

12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag/kveld har jeg skikkelig på følelsen at det er noe galt... klarer ikke å sette fingeren på det, men det er noe som ikke stemmer?

Håper at det skyldes rødvinen i går kveld!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke få meg til å tro at det kan ha plaget meg... Har ALDRI engasjert meg i det engelske kongehuset og husker faktisk ikke hvordan hun ser ut en gang.

Har ikke hørt noe fra familie eller venner som tyder på at det er noe som har skjedd med mine nærmeste.

Kanskje det bare er dårlig samvittighet for en ubetalt regning eller noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...