Overvektig 8-åring?

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg oppfatter ikke Miloines kommentar som ondsakp i det hele tatt. Det er klart at kosthold og aktivitetsnivå overordnet er foreldrenes ansvar, men jeg ser heller ikke noe galt i å lære barnet sitt å ta stadig mer ansvar for det selv. Det er jo det barnet til slutt må gjøre.

[Duracell]

8 år gammel?

Nei.

Da skrenker man heller inn på brus, snop og chips, og sier "dette har det blitt for mye av i det siste".

Legge fokus på hvilke matvarer og produkter som er uheldige, ikke på barnets egen apetitt.

[Gjest Miloine]

Noen har spurt hvorfor jeg reagerte så sterkt på dette innlegget, og her skal jeg si hvorfor:

"Ja, du har lagt på deg litt i det siste, jammen har du stor matlyst. Men sammen kan vi gjøre noe slik at du ikke legger på deg mer."

Dette er på kanten til ren ondskap. Barn ser til sine foreldre for støtte og veiledning, varme og kjærlighet. Med det presset det er på kropp og "være deilig" som er i dag, er hjemmet ens eneste fristed. Om et barn legger på seg, så er dette foreldrenes feil. Å bebreide et barn for å spise mye eller legge på seg er rett og slett helt hårreisende. Barnet har IKKE ansvar for dette i det hele tatt.

Det er foreldre som legger opp dagens måltider, aktiviteter og alt annet som har innvirkning på helsen.

Et barn som får denne komentaren servert fra sin mor kan utvikle komplekser, vanskelig forhold til mat, kanskje tilogmed spiseforstyrrelser.

←

Hvis ditt barn er overvektig og blir ertet på skolen av andre barn for at h*n er det!

Barnet ditt spørr deg: "mamma" syns du jeg er tykk?"

Hva sier du da?

Er det ikke litt smart da å si sannheten på en skånsom måte, og samtidig si at dette fikser vi sammen?

Hva ville du ha sagt da?

Hadde du sagt: "neida barnet mitt det er du ikke" - eller ville du ha slanket barnet i "skjul" ?

Endret 13. juli 2006 av Miloine

[Gjest Mireya]

Ja, man kan vel kalle en spade for en spade?

Det er ikke noe bedre for ungen at mamman lyver og sier "nei, du er ikke tykk" når h*n helt klart er det.

Kompiser og venninner lyver sjelden om sånt, så det er nok sannsynlig at barnet allerede vet det selv...

I sånne tilfeller bør foreldrene gjøre alvor av å sette seg inn i, og håndheve, sunt kosthold.

Og begrense tv/data-tid...

[Gjest Hedda Gabler]

8 år gammel?

Nei.

Da skrenker man heller inn på brus, snop og chips, og sier "dette har det blitt for mye av i det siste".

Legge fokus på hvilke matvarer og produkter som er uheldige, ikke på barnets egen apetitt.

←

Forsåvidt enig i det med apetitten - det er ikke noen heldig ende å begynne i. Og stramme inn er bra - men det beste må være å ta tak i dette på en positiv og lystbetont måtte - innføre nye matvarer, -retter og aktiviteter, ikke bare nekte gull og godteri.

[Gjest Gjest1]

Ser ikke helt hensikten med å fortelle et barn at det er overvektig. Det er da mye enklere at den som har ansvaret for tilrettelegging av måltider (regner med at det ikke er åtteåringen) tar tak i problemstillingen og gjør noe med det.

[Duracell]

Hvis ditt barn er overvektig og blir ertet på skolen av andre barn for at h*n er det!

Barnet ditt spørr deg: "mamma" syns du jeg er thukk?"

Hva sier du da?

Er det ikke litt smart da å si sannheten på en skånsom måte, og samtidig si at dette fikser vi sammen?

Hva ville du ha sagt da?

Hadde du sagt: "neida barnet mitt det er du ikke" - eller ville du ha slanket barnet i "skjul" ?

←

Jeg ville tatt kontakt med skolen angående mobbingen. Og så ville jeg fortalt barnet mitt at alle er forskjellige, og ting endrer seg gjennom hele livet. At kroppen er fantastisk, og stiller seg lett om, lagrer og tømmer, er et utrolig maskineri.

så ville jeg sagt at hun må prøve å ikke ta seg nær av det, og heller fokusere på sterke sider i henne, ting hun er flink til og sånn.

Og så ville jeg gjort tiltak i det skjulte, slik at hun mistet litt av valpefettet, uten å få en følelse av å "ha et problem".

[Annie]

Jenta er 8 1/2 år, ca 1.35 høy og veier 44 kg. Hun låner faktisk mine klær når hun er på overnattingsbesøk, og jeg er ikke noen flis heller.

Jeg er oppriktig bekymret fordi jeg syns noen bør begynne å ta dette alvorlig snart, for hun har vært lubben hele oppveksten. Men nå syns jeg det tiltar for hvert halvår, og tenker med gru på utviklingen når ungen kommer i puberteten. Jeg vet jo ikke om hun ansees å være "overvektig", men hun har altså en enorm vom og til og med ankler og håndledd er runde, så dette kan umulig være sånn hun er skapt for å være. Hun ser direkte usunn ut og er lat og ofte i dårlig humør. 

1. Hva sier man til en mamma som ikke vil "se" og ta ansvar?

2. Er dette "valpefett", og noe hun vil vokse av seg?

3. Er ikke 44kg veldig mye for en 8-åring? (Jeg veide jo 45 da jeg var 20 )

←

JO det er mye! Prinsessa mi er også 8 1/2, er 1,43 høy og veier rundt 35 kg. Hun er slank, men ikke mager på noen måte. Derfor, om denne niesen din veier så mye så er det ikke snakk om at det er valpefett eller at hun bare er kraftig.

Det verste jeg ser er overvektige barn. Det er barnemishandling å ikke gripe tak i dette som foreldre. Enten via lege, helsestasjon, eller legge om kosten selv. Ser hvor vanskelig det er å være overvektig som voksen, snakker av erfaring. Hvordan blir det da når denne jenta kommer i puberteten?

Snakk med foreldrene. Evt helsesøsteren som hun bruker om ikke foreldrene skjønner alvoret. Mulig de skjønner det om helsesøster tar det opp med dem.

[Duracell]

Ja, man kan vel kalle en spade for en spade?

Det er ikke noe bedre for ungen at mamman lyver og sier "nei, du er ikke tykk" når h*n helt klart er det.

Kompiser og venninner lyver sjelden om sånt, så det er nok sannsynlig at barnet allerede vet det selv...

I sånne tilfeller bør foreldrene gjøre alvor av å sette seg inn i, og håndheve, sunt kosthold.

Og begrense tv/data-tid...

←

Jeg fikk ikke være med den ene bestevenninna mi da jeg var 10 år, fordi jeg "var for feit".

Mamma klikket helt da jeg fortalte det hjemme, og sa at det var jeg IKKE. At det derimot var hun som var syltynn og ikke så frisk ut, og at det var naturlig med noe som het valpefett.

Ordet "valpefett" brant seg fast, og jeg ble aldri kvitt det. Jeg følte meg feit og ekkel i alle årene som kom, selv om jeg bare var et vanlig barn. Da tenårene og hoftene kom, utviklet jeg spiseforstyrrelser. "Valpefett" klang i hodet mitt som et ondt mantra.

Barn er hårsåre. Vær forsiktig, sier jeg bare.

[Duracell]

Forsåvidt enig i det med apetitten - det er ikke noen heldig ende å begynne i. Og stramme inn er bra - men det beste må være å ta tak i dette på en positiv og lystbetont måtte - innføre nye matvarer, -retter og aktiviteter, ikke bare nekte gull og godteri.

←

Man skal ikke nekte noenting, bare legge om.

[Gjest Miloine]

Duracell: Selvsagt tar man opp mobbing med læreren på skolen!

Ja, man kan vel kalle en spade for en spade?

Det er ikke noe bedre for ungen at mamman lyver og sier "nei, du er ikke tykk" når h*n helt klart er det.

Kompiser og venninner lyver sjelden om sånt, så det er nok sannsynlig at barnet allerede vet det selv...

I sånne tilfeller bør foreldrene gjøre alvor av å sette seg inn i, og håndheve, sunt kosthold.

Og begrense tv/data-tid...

←

Absolutt enig med deg!

Barna er som regel veldig klar over dette selv da de stadig får høre om dette på skolen av medelever! (desverre)

Da er det viktig å ta tak i problemet og gjøre noe med årsaken!

[Gjest gjest1]

Man sier da ikke alvorlig til en 8-9 åring (eller eldre for den saks skyld) at de er feite og må slanke seg! Ja, man tar tak i problemet og slutter å handle inn potetgull etc, men man sier ikke at "nå har du jammen lagt på deg, best du spiser mindre!"

Jeg var selv en lubben unge, ihvertfall i følge alle andre, og jeg fikk mange sårende kommentarer fra både kjente og ukjente... Ikke gjorde disse kommentarene noe godt heller. Jeg bare endte opp med å følge meg stygg og feit, og utrolig mislykket fordi jeg ikke klarte å endre meg! Slike følelser er mye vanskligere å leve med enn noen kilo ekstra...

I ettertid, når jeg ser på bilder av meg selv, ser jeg jo at jeg ikke var tykk, men jeg har arvet min fars grove kroppsbygning. Sammenlignet med min spede mor og magre venninner, var jeg diger og klumsete. Voksne mennesker bør heller holde kjeft, enn å kommentere andres overvekt!

[Gjest Gjest1]

Jeg fikk ikke være med den ene bestevenninna mi da jeg var 10 år, fordi jeg "var for feit".

Mamma klikket helt da jeg fortalte det hjemme, og sa at det var jeg IKKE. At det derimot var hun som var syltynn og ikke så frisk ut, og at det var naturlig med noe som het valpefett.

Ordet "valpefett" brant seg fast, og jeg ble aldri kvitt det. Jeg følte meg feit og ekkel i alle årene som kom, selv om jeg bare var et vanlig barn. Da tenårene og hoftene kom, utviklet jeg spiseforstyrrelser. "Valpefett" klang i hodet mitt som et ondt mantra.

Barn er hårsåre. Vær forsiktig, sier jeg bare.

←

Så du synes virkelig moren din var bedre når hun sa dette om venninnen din?

[Gjest Piper]

Duracell: Selvsagt tar man opp mobbing med læreren på skolen!

Absolutt enig med deg!

Barna er som regel veldig klar over dette selv da de stadig får høre om dette på skolen av medelever! (desverre)

Da er det viktig å ta tak i problemet og gjøre noe med årsaken! 

←

Og med å sette barnet ditt på slankekur, viser du barnet ditt at de hadde helt rett. Veldig positivt for et barn, og beklageligvis kan du faktisk få et barn med spiseforstyrrelser. Men det er kanskje ikke så viktig det, så lenge barnet ikke er litt lubben?

Beklager, men jeg håper virkelig du er litt mer fornuftig i samtale med barna dine, enn det du viser her inne. For ellers bør du lese litt om hva som eventuelt kan starte spiseforstyrrelser, for de verste kommentarer kan faktisk komme fra foreldre.

Foreldre skal synes barna sine er det fineste, uansett hvordan de ser ut. Og jeg syns ikke noe om å skulle fortelle en 8 åring, at hun er lubben. Det er mye problemer med overvekt her i verden, men jaggu meg store problemer med spiseforstyrrelser også. Og en skeiv setning, kan få ditt barn til å slite med alt som har med mat og kropp å gjøre, og det for resten av livet.

Din jobb som foreldre, er å styrke selvtilliten til barna, sånn at de klarer å stå i mot eventuelle press fra skolekamerater. Det er ikke din jobb, å henge deg på med mobberene. Uansett hvor snilt du tror du sier det.

Og til TS, det kan være valpefett, og hun kan faktisk vokse det av seg. Og å sammenligne din egen vekt med et lite barn sin, er og blir for dumt.

Og til de som sier det ikke er valpefett, hvordan i all verden kan dere si det, uten å ha sett jenten?

Og til de som eventuelt ønsker å slanke 8 åring, bør kanskje tenke på at så små barn ikke skal slankes. En kan lære de å spise sunnere, men en behøver virkelig ikke kalle det slanking. Er det rart så mange sliter med spiseforstyrrelser, når kvinnfolk blir så gira som dette. Vi snakker om en 8 åring, og ja det er bra å lære å spise sunt og aktivisere seg gjennom lek, men man skal ikke gjøre det for å slanke seg når man er så liten.

bare rettet litt skrivefeil

Endret 13. juli 2006 av Piper

[Gjest Gjest1]

Og med å sette barnet ditt på slankekur, viser du barnet ditt at de hadde helt rett. Veldig positivt for et barn, og beklageligvis kan du faktisk få et barn emd spiseforstyrrelser. Men det er kanskje ikek så viktig det,s å lenge barnet ikke er litt lubben?

Beklager, men jeg håper virkelig du er litt mer fornuftig i samtale med barna dine, enn det du viser her inne. For ellers bør du lese litt om vha som eventuelt kan starte spiseforstyrrelser, for de verste kommentarer kan faktisk komme fra foreldre.

Foreldre skal synes barna sine er det fineste, uansett hvordan de ser ut. Og jeg syns ikke noe om å skulle fortelle en 8 åring, at hun er lubben. Det er mye problemer med overvekt her i verden, men jaggu meg store problemer med spiseforstyrrelser også.  Og en skeiv setning, akn få ditt barn til å slite med alt som har med mat og kropp å gjøre, og det for resten av livet.

Din jobb som foreldre, er å styre selvtilliten til barna, sånn at de kalrer å stå i mot eventuelle press fra skolekamerater. Det er ikek din jobb, å henge deg på med mobberene. Uansett hvor snilt du tror du sier det.

Og til TS, det kan være valpefett, og hun kan faktisk vokse det av seg. Og å sammenligne din egen vekt med et lite barn sin, er og blir for dumt.

Og til de som sier det ikke er valpefett, hvordan i all verden kan dere si det, uten å ha sett jenten?

Og til de som eventuelt ænsker å slanke 8 åring, bør kanskje tenke påa t så små barn ikke skal slankes. En kan lære de å spise sunnere, men en behøver virkelgi ikke kalle det slanking. Er det rart så amnge sliter med spiseforstyrrelser, når kvinnfolk blir så gira som dette. Vi snakker om en 8 åring, og ja det er bra å lære å spise sunt og aktivisere seg gjennom lek, men man skal ikke gjøre det for å slanke seg når man er så liten.

←

Godt skrevet, Piper.

[Gjest Gjest1]

Forresten finnes det veldig godt hjelp å få av legen dersom barnet er overvektig. Det går også an å ta kontakt med helsesøster på skolen.

[Gjest Piper]

Jenta er 8 1/2 år, ca 1.35 høy og veier 44 kg. Hun låner faktisk mine klær når hun er på overnattingsbesøk, og jeg er ikke noen flis heller.

Jeg er oppriktig bekymret fordi jeg syns noen bør begynne å ta dette alvorlig snart, for hun har vært lubben hele oppveksten. Men nå syns jeg det tiltar for hvert halvår, og tenker med gru på utviklingen når ungen kommer i puberteten. Jeg vet jo ikke om hun ansees å være "overvektig", men hun har altså en enorm vom og til og med ankler og håndledd er runde, så dette kan umulig være sånn hun er skapt for å være. Hun ser direkte usunn ut og er lat og ofte i dårlig humør. 

1. Hva sier man til en mamma som ikke vil "se" og ta ansvar?

2. Er dette "valpefett", og noe hun vil vokse av seg?

3. Er ikke 44kg veldig mye for en 8-åring? (Jeg veide jo 45 da jeg var 20 )

←

En annen ting, hva spiser hun? Hvor mye spiser hun? Og er du så mye i nærheten, at du kan si at hun eventuelt ikke har en sunn livsstil med aktiviteter?

Noen vokser fortere i bredden i høyden, men når de plutselig "skyter i været", så bruker det som regel å jævne seg ut.

Har du veiet henne, siden du vet hvor mye hun veier?

[Duracell]

Og med å sette barnet ditt på slankekur, viser du barnet ditt at de hadde helt rett. Veldig positivt for et barn, og beklageligvis kan du faktisk få et barn med spiseforstyrrelser. Men det er kanskje ikke så viktig det, så lenge barnet ikke er litt lubben?

Beklager, men jeg håper virkelig du er litt mer fornuftig i samtale med barna dine, enn det du viser her inne. For ellers bør du lese litt om hva som eventuelt kan starte spiseforstyrrelser, for de verste kommentarer kan faktisk komme fra foreldre.

Foreldre skal synes barna sine er det fineste, uansett hvordan de ser ut. Og jeg syns ikke noe om å skulle fortelle en 8 åring, at hun er lubben. Det er mye problemer med overvekt her i verden, men jaggu meg store problemer med spiseforstyrrelser også.  Og en skeiv setning, kan få ditt barn til å slite med alt som har med mat og kropp å gjøre, og det for resten av livet.

Din jobb som foreldre, er å styrke selvtilliten til barna, sånn at de klarer å stå i mot eventuelle press fra skolekamerater. Det er ikke din jobb, å henge deg på med mobberene. Uansett hvor snilt du tror du sier det.

Og til TS, det kan være valpefett, og hun kan faktisk vokse det av seg. Og å sammenligne din egen vekt med et lite barn sin, er og blir for dumt.

Og til de som sier det ikke er valpefett, hvordan i all verden kan dere si det, uten å ha sett jenten?

Og til de som eventuelt ønsker å slanke 8 åring, bør kanskje tenke på at så små barn ikke skal slankes. En kan lære de å spise sunnere, men en behøver virkelig ikke kalle det slanking. Er det rart så mange sliter med spiseforstyrrelser, når kvinnfolk blir så gira som dette. Vi snakker om en 8 åring, og ja det er bra å lære å spise sunt og aktivisere seg gjennom lek, men man skal ikke gjøre det for å slanke seg når man er så liten.

bare rettet litt skrivefeil

←

:bukke:

Mitt poeng exactly.

[Gjest Miloine]

Jeg fikk ikke være med den ene bestevenninna mi da jeg var 10 år, fordi jeg "var for feit".

Mamma klikket helt da jeg fortalte det hjemme, og sa at det var jeg IKKE. At det derimot var hun som var syltynn og ikke så frisk ut, og at det var naturlig med noe som het valpefett.

←

Syns det var dårlig gjort av de som sa at du var for feit til å leke med andre! Spesielt dersom det var foreldrene som sa det!

Forstår at din mor tok deg i forsvar slik hun dengang gjorde, men reagerer på at hun omtalte din venninne som sykelig tynn!

Jeg antar at du da brukte dette mot denne venninnens mor (hvis det var hun som nektet dere å leke) å visste at du hadde din mors støtte i disse uttalelsene!

--------------------------

Jeg er ingen tillhenger av ordet feit, men å si til sitt eget barn på et direkte spørsmål - så er det ikke galt å si at: Du har lagt på deg, men at vi sammen kan gjøre noe med dette!

De står jeg fast ved uansett!

Det er ikke dermed sagt at det er ALT jeg ville ha sagt, men det blir for mye å skrive her hva jeg i tilegg ville ha snakket med barnet om!

[Duracell]

Så du synes virkelig moren din var bedre når hun sa dette om venninnen din?

←

Hun ble selvfølgelig sint når jeg kom gråtende hjem og ikke hadde venner lengre fordi jeg var "feit". Omd et var rett eller galt eller ei, det kan jeg ikke si noe om. Jeg vet bare at jeg følte meg ørlitegranne bedre av at hun sa det, og følte hun var en god mor jeg kunne komme med alt til.