Han er ikke klar for barn..

[Gjest Gjest_Aina_*]

Hmm, et litte sukk! Etter å ha vært sammen i "ørten" år, begge i fast bra jobb, hus og et supert forhold vegrer han seg for å ta avgjørelsen om at han vil ha barn. Han er ikke impulsiv som person, men det får da være måte på.. Vi er begge over 30 år og begge elsker barn. Vi har mange "tante" barn i venne gjengen vår og alt er egentlig bare stas.. Men når det blir prat om at det snart burde være vår tur (noe vi prater om OFTE! ..les: mas) så sier han bare at vi snart skal det.. Er så utrolig lei av dette. Føler meg så utrolig hjelpeløs i denne situasjonen. Jeg kan jo ikke tvinge han heller! Hva skal jeg gjøre for å få litt fart på han?..

[Gjest Gjest]

Ikke mas på han. Han må vel bare få tid til å modnes i sitt eget tempo. Kan tenke meg at dette er vanskelig for deg. Alt ligger til rette for å få barn ,men han vil ikke. Regner med at du har fortalt han va du føler. Du må no bare ta tiden til hjelp kan ikke tvinge han. Kan bare ønske deg lykke til.

[Gjest Gjest_Aina_*]

Takk for det. Jeg vet jo egetnlig at jeg ikke skal mase.. Men etter 13 år så jeg er veeldig klar for å si det sånn.. Men jeg har jo ikke noe alternativ da. Må vel bare vente:)

[Scorpina]

Gurimalla Aina..du skulle hatt medalje for å ha tålmod!!!!!!

Hadde det vært meg hadde jeg gått på veggene!! (ja, laaang tålmod er vel ikke min beeste atributt nei )

Men altså - dere HAR snakket om dette? Jeg mener, har du sagt noe til han om at du er SÅ verpeklar? Si til han at du ER klar for å få barn og at du ikke vil vente for lenge heller. Ikke no' scoop å være 40 år gammel førstegangsfødende heller. Og eggene dine er jo ikke av supermax kvalitet når man nærmer seg 40... (ikke for å generalisere for all del)

Dessuten, kan jo være dere må prøve en stund også så.... Gi han litt tid på å tygge på ditt "ultimatium" så vil han nok "come around" mht det å bli bleieskiftarbeider han og.

Pss.....min kar var også veeeldig negativ til å skulle ha flere barn, men som jeg sa til han "hallo, ikke blir vi yngre, og den dagen vi faller fra vil jenta vår ikke ha NOEN andre. Hun blir alene da" (vi har liten familie og min mann har ikke søsken)

Dette "skremte" han litt. Han fikk litt "reality-check" da og synes at joooo, vi burde så absolutt legge oss i horisontalen og begynne produsering

Men, som jeg sa lenger opp - hverken jeg eller han er noen ungfole/hingst så ting KAN ta tid...

Håper VIRKELIG dere kommer til en enighet

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Min mening om slikt er nokså klart: i de fleste slike tilfeller mener jeg mannen i grunnen er klar for både bryllup og barn: men han er ikke klar for det med akkurat deg...

Det er i 90% av tilfellene sant etter min oppfatning.

*Erfaren

[Gjest Turi]

IKKE enig med Caroline. Hvis jeg skal generalisere på samme måte (og det blir en altfor sterk måte å si det på egentlig) vil jeg heller si at menn ikke har samme bio-klokke som kvinner og at de ofte ikke ønsker seg spebarn. Derfor er de litt vanskeligere å dra i gang. Kunne man produsert 3-4 åringer ville det nok vært enklere for mange.

[Missbumblebee]

Jeg er heller ikke enig med Caroline på dette altså.

Jeg tror at endel menn har litt problemer med å bestemme seg for at nå er tiden inne. Det å planlegge et barn er en stor avgjørelse, og siden dere har vært sammen i 13 år, så er han kanskje redd for at han skal miste endel av forholdet til deg?

Min kjære hadde nok litt problemer med å bestemme seg for at NÅ var tiden inne, men da jeg fikk beskjed om at det kunne ta lang tid før noe skjedde, så var det lissom greit, da fikk naturen prøve seg uten at det ble noe mas.

Tror det er viktig å ikke mase, men samtidig få fortalt han at dette er veldig viktig for deg, og at "senere" ikke er godt nok i lengden.

[Frida Frosk]

Min mening om slikt er nokså klart: i de fleste slike tilfeller mener jeg mannen i grunnen er klar for både bryllup og barn: men han er ikke klar for det med akkurat deg...

Det er i 90% av tilfellene sant etter min oppfatning.

*Erfaren

←

Da hadde han vel ikke vært sammen med henne i 13 år vel? Nei, det er vel heller slik at noen trenger litt lengre tid før de er klare for barn enn andre. Også er det jo ikke alle som har lyst på egne barn heller.

Det å få barn er en stor omveltning i livet, så at man har tenkt grundig gjennom det og er helt sikker på at man er klar, før man setter barn til verden er jo bare positivt.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd til deg Aina, men vi har også vært i samme situasjon. Til slutt holdt jeg ikke ut uvissheten om ikke å vite når han ville bli klar. Han visste så klart heller ikke når han kom til å bli klar, men vi ble til slutt enige om å vente et år. Da hadde han tid til å forberede seg og jeg hadde noe å forholde meg til.

I august begynner vi prøvingen, og han har blitt veldig mye mer positiv til å bli far i løpet av dette året.

Kanskje dere kan prøve å komme til et liknende kompromiss også?

Lykke til

[Gjest Gjest_Aina_*]

Var godt å få luftet tankene sine litt. Godt å høre at andre har vært i samme situasjon også. Jeg har selvfølgelig pratet mye med samboeren min med dette. Vi har hatt en del konstruktive samtaler der jeg forklarer at jeg virkelig ønsker meg barn nå, at vi ikke blir yngere og at jeg blir lei meg av at han ikke klarer å ta bare hoppe i det.

Når det gjelder det du sier Caroline, så føler jeg meg heldigvis trygg på at dette ikke stemmer i mitt tilfelle. Jeg er ikke naiv, men jeg vet at det er meg han både vil gifte seg med og få barn med. Han trenger bare et spark bak.. Som Missbumblebee sier, så kan det nok hende at han er litt redd for at vårt forhold vil forandre seg. Begge to to jobber veldig mye. Vi er flinke til å reise bort sammen, sitte på verandaen i helgene å ta et glass vin. Jeg tror rett og slett at han ikke ser alle de positive tingene ved å få barn. Han sier ofte at vi har det godt som kan gjøre hva vi vil.. Jeg skal prøve å gjøre som dere sier og ikke mase.. Men jeg skal love at det ikke er lett! Scorpina jeg er som deg.. -IKKE tålmodig.. Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal gjøre det skjønner du..

[Gjest Gjest]

Synes det høres forferdelig ut å være sammen med en mann spm er så treg og vanskelig å få i gang...

Jeg er glad for at min mann er glad i barn og at det var han som tok initiativet til det!

[Gjest Gjest]

13 år?! Du er imponerende tålmodig må jeg si! (HAdde det vært meg hadde jeg blitt sprø for leeeeeeeenge siden, 2 års venting pga at det ikke er lurt ennå (både jeg og samboeren er enig, men eggstokkene mine hører ikke helt etter ) er ille nok )

Men forsøk å forklar han om at det er ikke lurt å vente i all evighet, plutselig viser det seg at det trengs tid for å få ut p-pillehormoner, førstegangsfødende på 40 er ikke lurt osv.

Vil han ha barn bør han begynne å innse at det snart er på tide å prøve.

Hva med en “myk” start? Kan for så vidt forstå han om det er at han er redd for alt det PRØVEstyret som enkelte driver med helt fra 1 prøveperiode, men hva med at dere slutter å prøve SÅ hardt å unngå graviditet?

Lykke til

[Gjest Aina.]

Hehe, jeg har ikke mast eller hatt lyst til å få barn i 13 år altså! Så tålmodig er jeg ikke.. Vi har vært sammen så lenge. Det er ikke før siste året jeg har kommet til det stadiet selv. Jeg har akkurat fylt 30, så det er ikke helt krise. Men det er faktisk veldig frustrerende.. Han er utrolig glad i barn han også. Er gudfar for en nydelig gutt og han gjør en bra jobb med han.. Men uansett så kommer han liksom ikke til den avgjørelsen da.. Har pratet om at jeg har gått på p-piller i alt for mange år, at det kan gå en god stund før jeg evt. blir gravid, at vi kan ha en myk start og være forsiktige. Og at vi fra der kan ta det litt som det kommer.. Men hjelper det da? Neida..

[Gjest Gjest]

Man må da være to for å få barn, og barnet bør være ønsket av begge til riktig tidspunkt, ikke et resultat av mas.

Hvis du bare er 30 har du da ikke så hast?

Og hvis du ikke klaerer å vente, så får du heller finne deg en annen mann. Hvis det å få unge akkurat NÅ er viktigere enn å kunne vente noen år til?

(min mor fødte meg i en alder av 38 år. Det gikk helt fnt, og hun har fortalt at det var en fordel å ha en moden mann med på laget. Og det er mye man gjerne ønsker å gjøre før man får barn. Undersøkelser vser jo en sammenheng mellom barnas intelligens og mors alder ved fødselen. Ltt modne foreldre er altså bare en fordel synes nå jeg!)

[Gjest Turi]

Man må da være to for å få barn, og barnet bør være ønsket av begge til riktig tidspunkt, ikke et resultat av mas.

←

Skulle jeg ventet til mannen min "følte selv" at han var klar, ville jeg ikke fått barn noen gang tror jeg. Allikevel elsker han barna, elsker å HA dem og er en fantastisk far

Selvsagt må man være to om det, men det er nok ofte en av de to som må initiere at tiden er inne akkurat NÅ.

[Gjest Gjest]

Skulle jeg ventet til mannen min "følte selv" at han var klar, ville jeg ikke fått barn noen gang tror jeg. Allikevel elsker han barna, elsker å HA dem og er en fantastisk far

Selvsagt må man være to om det, men det er nok ofte en av de to som må initiere at tiden er inne akkurat NÅ.

←

Men trådstarter er kun 30 år, og hun bør ikke ha noen hast. Da vlle jeg heller prioritert å vente til mannen er med på laget.

Og høyst sannsynlg blir mannen glad barna når de først er født. Men er det kke fnt å være to om et prosjekt som det å få barn?

[Gjest Gjest_Aina_*]

Jeg tror faktisk at hvis jeg skal vente på at han skal bli "klar" så skjer det sikkert aldri.. Jeg kjenner han ganske godt og jeg tror at han på mange måter er klar, men at han av en eller annen grunn ikke tør å si det høyt. Tror han at barna skal sprette ut en etter en med en gang? Han kommer til stadighet med navneforslag(!?) Planlegger hvor lekestua skal stå, hvilken barnehage som er best osv.. Nei, han er bare treeeg.. Jeg har ikke panikk enda, ettersom jeg "bare" er 30. Men det er en realitet at jeg ønsker meg barn veldig nå. Har ikke lyst til å vente så veldig lenge. Jeg vil ho ikke ha bare ett. Men gjerne to eller tre.. Mamma var ung (20) når hun fikk meg. Og jeg har satt pris på å ha en ung mor. Jeg vil ikke bli en gammel mamma, som ikke orker noe.. Setter det litt på spissen her nå altså..

[Gjest Turi]

Jeg ble selv mor da jeg var 32 år. Det er ikke noe for tidlig!

Og om man skal ha flere, syns jeg ikke man skal lene seg for langt tilbake når man har rundet 30.

Selv om mange fint kan få barn til de er 40 og 50, har man ingen garanti for at man blir gravid raskt - eller at man overhodet kan bli gravid uten hjelp. Og da kan årene gå fort. Det er også bevist at økt alder hos mor etter en viss alder(er det fra 35 eller 38 år det tas fostervannprøver - husker ikke?) , gir økt risiko for barnets helse.

Ikke meningen å skremme her, alt går jo helst bra. Men når man har rundet 30 syns jeg ikke lenger man kan si "hun er så ung" og "hun har god tid"...

Min mann er som din Aina. Jeg tok beslutningen selv om når jeg skulle slutte med p-piller, og så "informerte" jeg ham om det. Fortalte ham at dersom han ikke ville ha barn nå, fikk han sørge for kondomer for nå var jeg ferdig med hormonpreparater. Jeg så aldri en dong

[Gjest firebarnsmor30]

Min mann hadde heller ingen hast med å få barn

Jeg forklarte han at siden det er JEG som skal ta den tyngste byrden med svangerskap, fødsel og spebarnsperiode så er det bare rett og rimelig at jeg også får bestemme tidspunktet vi skal bli gravide på. Det er uansett jeg som vil føle det "på kroppen" og hans hverdag vil ikke bli så veldig forandret den første tiden.

Nå har vi fire barn og vi har fått de veldig tett. Tre av de er under tre år Når det gjaldt sistemann, så var det min mann så ymtet frempå at vi kanskje med tiden skulle prøve å få en til. Da var det bare tre mnd siden jeg fødte

Jeg tenkte på det og kom frem til at jeg også gjerne ville ha en til, men ikke om tre år. Runden med å gå gravid pluss alt som følger med er ikke så festlig at jeg ønsker å begynne på`an igjen om tre år. Så jeg sa "skal vi ha flere, så skal vi prøve å bli gravide med en gang, bli ferdig med det!"

Hektisk, jepp. Men vi storkoser oss. hadde vi ventet til min mann fikk bestemme tidspunktet så hadde det blitt leeeeeenge å vente.

[Gjest Aida.]

Jeg har sagt som du jeg også Sissan. Jeg annonserte at jeg nå sluttet med p-piller og at han fra nå fikk ta ansvaret for prevansjon.. Jeg tar det siste brettet nå, så får vi se.. Blir vel ikke så mye sex på meg resten av året da?.. Hehe..

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er ordentlig trist og skuffende at menn skal være så trege, passive, lite interesserte og engasjerte - i egne barn og familie.

Det er da ikke riktig at man må mase, stille ultimatum og lobbe sitt ønske for å få det gjennom?