Bedre å vokse opp på landet?

[Gjest gjest1]

Jeg vokste opp landlig og syntes det var topp.

Jeg kunne ikke tenkt meg å bo i en by nå når jeg har barn.

Det er sikkert på grunn av at jeg ikke har noe forhold til det.

At noen foretrekker det finner jeg helt naturlig. Vi er alle forskjellig.

Det ville ikke falle meg inn å påstå at mitt valg er noe bedre enn de som velger å bo i byen.

[Daria]

Men jeg vet ikke om det stressende bylivet er sunt i lengden.

←

Som med alt annet, er det en vanesak hva man finner stressende. Jeg blir mye mer stresset av å bo på et lite sted med få mennesker, gjennomsiktige forhold og hvor ethvert ærend krever en omfattende utflukt, enn jeg ble av å bo og jobbe i Oslo sentrum og kjøre kollektivt i rushtida hver dag. Men jeg kan godt skjønne at det blir ganske stressende å flytte motsatt vei også.

Mens vi som kommer fra andre steder ofte har bodd både på bygda og i byen. 95 % av alle jeg kjenner fra hjemme har bodd/ bor i Oslo for å studere, jobbe, få erfaring osv. Så vi vet kanskje litt mer hva det går ut på.

←

Det å studere/jobbe i byen som voksen, gir deg ikke nødvendigvis så mye innsikt i hvordan det er å være barn/vokse opp der. Byen jeg var barn i og byen jeg var/er voksen i er på mange måter to forskjellige byen, selv om det ytre sett er samme by (tildels også samme hus), det er helt andre ting som blir viktige og som man legger merke til. Jeg kan si en del om hvordan det er å være voksen her jeg bor nå, men svært lite om hvordan det er å være barn her (selv om jeg selvfølgelig kan tro og anta...)

[Gjest MT]

I et bybilde vil man bli bombardert med en langt større mengde sanseinntrykk enn hva saken er andre steder. Det er gjerne det som menes med et stressende byliv. Ikke at man nødvendigvis har det mer travelt. Reaksjonstiden til bymennesker skal visstnok være svekket også, på grunn av dette. Hva andre aspekter angår, husker jeg ikke helt hva de var. Men moralen er vel å finne en gylden middelvei. Det har jo sine fordeler også å bli eksponert for større mengder stimuli, enkelte ganger.

[Ciara]

Helt enig med deg.

Jeg hadde en fantastisk oppvekst i blokk i Oslo. Barn trenger faktisk tilsyn på landet også når de er små, så foreldrene må jo følge en del med uansett. Selv om jeg innser at livet kanskje er noe friere for barn på landet. Samtidig er det en god del fordeler med å vokse opp i byen. Jeg er mer tolerant enn mine søskenbarn som har vokst opp på bygda. De er forholdsvis skeptiske til utlendinger og byliv, de forstår ikke at jeg har valgt å bo i en leilighet i sentrum når jeg kunne bodd i hus på landet. Mens jeg har full forståelse for deres livsstil. De tror Oslo er en farlig by å vandre rundt i. Samtidig har de selv opplevd en del mobbing på skolen (veldig lite miljø, rundt 10 i hver klasse) fordi de har skilt seg ut.

Dette skriver jeg ikke for å si at det er best å vokse opp i byen, ikke i det hele tatt. Det for være opp til alle og enhver å velge hvor de vil oppdra barna sine, det er fordeler og ulemper ved begge deler. Men jeg er skeptisk til denne artikkelen fordi den bare viser én side av saken, de lar bare mennesker med positive erfaringer til å vokse opp på landet komme til orde. Det er faktisk mange som ikke har hatt en bra oppvekst på landet, og mange som har hatt det fantastisk i byen.

Uansett så tror jeg alle barn, uansett hvor de vokser opp, møter på en del av de samme problemene og at det i stor grad er opp til foreldrene hvor bra oppvekst de får.

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp på bygda, og den dagen jeg får egne barn håper jeg at de også får det.. Det pga stillheten, naturen, muligheten til å ha dyr, og trygge omgivelser. Jeg drømmer om et småbruk nemlig..

Men jeg har jo også opplevd ulemper med å vokse opp på bygda. Færre venner, lite sosialt liv i enkelte perioder osv.

Det at jeg trivdes var nok fordi jeg er og var et idrettsmenneske, og jeg elska være ute i skog og mark. Jeg har vokst opp på gård sammen med dyr. jeg hadde også besteforeldre på samme tun, noe som ga trygghet for meg og brødrene mine.

Nå de senere årene har jeg vandret litt til å i fra, pr dags dato bor jeg i hjembygda, men vantrives. Har lite venner og lite å finne på. Føler jeg har vokst i fra de venna som er igjen her, eller de har vokst i fra meg.. Får ikke vært meg selv.

Som lite barn er bygda fin, som eldre ungdom gir den for få muligheter.

Det er vel nettopp derfor ungdommen flytter fra også, men ofte kommer igjen som småbarnsforeldre!

[Anglofil]

Jeg er selv født og oppvokst i Oslo, bodde på Oslos fineste østkant. Men da jeg var 15 1/2 flyttet mamma, pappa og jeg ut av byen og ut på landet.

Jeg vil ikke si at det ene er bedre enn det andre. Jeg likte meg veldig godt i byen. Jeg bodde ikke i sentrum, jeg bodde på utkanten, hvor det var fint og grønt, med gårder rett utenfor terasseblokka vår. Det var herlig å vokse opp der. Jeg er vokst i et strøk med mange minoritetsspråklige, jeg hadde derfor venner fra hele verden. Jeg er nok i dag mye mer tolerant enn mine foreldre. Selv er jeg oppvokst i et miljø hvor det for meg er naturlig å omgås innvandrere. Det har aldri falt meg inn engang å tenke på dem som annerledes.

Men her på landet stortrives jeg, jeg har det like god som inne i byen. Jeg opplever faktisk ikke 'landlivet' som så forskjellig fra byen som jeg hadde trodd. Det tok meg 30 min med t-banen for å komme meg inn til sentrum. Det samme bruker toget jeg tar inn til byen hver eneste dag. Eneste jeg merker her, er at det er vanskeligere å komme i kontakt med folk her ute. Mye fordi vi ikke bor såpass oppå hverandre som man gjorde før. Når man bodde i blokka ble man nødt til å støte på naboen i ny og ned. Det gjør jeg nesten aldri her, selv om vi bor på et stort boligfelt. Men det jeg liker best her ute på landet er hvor fredelig det er. Men samtidig savner jeg tilgjengeligheten til ting. I byen gikk det buss minst hvert 15. min, her går det en buss hver time hvis jeg er heldig. Det eneste jeg synes var rart da jeg flyttet hit var at bussjåførene hilste og kunne slå av en prat. Det ville aldri skjedd i byen på samme måte.

Men skal jeg dra en konklusjon utifra mine egne opplevelser, kommer jeg fram til at det ene er ikke noe bedre enn det andre. Jeg likte godt å vokse opp i byen, jeg ser på meg selv fremdeles som en byjente. Men samtidig er jeg glad i å bo på landet. Det ene er ikke verre enn det andre. Jeg vet at det er store problemer med narkotika her ute, noe du også finner i byen. Men alt har sin bakside, jeg velger å se det positive i det å ha vært så priviligert som meg som har fått bodd både i byen og på landet.

Mvh Yvonne

Endret 14. august 2006 av yvonne

[Gjest Gjest_alma_*]

Puh! Da har jeg lest gjennom samtlige innlegg, og dette er tydelig noe som engasjerer folk.

En ting som er sikkert, er at noen liker å bo i by, andre liker det ikke! Sånn er det!

Når det kommer til hensyn til barn, så synes jeg ikke at det skal telle så mye. Det er viktigere hva de voksne setter pris på. Hvis man på død og liv vil til bygda er det greit. Men hvis man får et mindre sosialt nettverk, kjeder seg, mistrives og alt det der, vil ikke det påvirke ungene? Ville det da ikke vært bedre for de å vokse opp med foreldre som er aktive og som har det gøy og trives?

Jeg kjenner folk som bor i tykkeste grunerløkka med barn. De tar med ungene ut hele tiden, de er med på cafe, museer, tivoli, utstillinger og alt mulig...

Jeg er selv vokst opp på landet i sør-trøndelag. Da jeg kom til videregående så var jeg så deprimert at jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til.

Ser nå at jeg passet ikke inn. Det ble for lite og snevert for meg. Bygdefylla var det eneste som telte. Naboene er nysgjerrige, og er det noen som drar på teater, så er de "finkulturelle" (m.a.o negativt). Det er så mange holdninger på bygda som er irriterende. Jeg ser at mange stortrives på hjemplassen min, men jeg kjeder meg voldsomt. Har ingen å henge med, og føler meg ikke hjemme her.

Da er det bedre med byen! Mange folk, ting som skjer hele tiden:)Mine beste år har jeg hatt i by. Vil til og med påstå at jeg har vokst på det. Det er godt å kunne gå inn i en kino uten å føle at alle vet hvem du er, eller handle på en butikk uten å slå av en pliktsamtale med nysgjerrig kassadame.

Og det er kjempeviktig; du kan velge vennene dine selv!!