En Hyggelig Fyrs dagbok

[hyggeligfyr]

Etter å ha vært en jevnlig bruker av dette forumet en periode, så forsvant jeg litt. Det er rart med det, men selv om ting er hyggelige og givende, så blir det til at ting blir borte av seg selv. Dette er mitt forsøk på å gjenoppta noe av det jeg begynte på. Det er kanskje fint å få noen ekstra mannsstemmer inn her også.

For å få ting på plass, så kan jeg fortelle at jeg er en 32 år gammel singel mann, opprinnelig fra Nord-Trøndelag som når bor i Telemark de siste 8 årene. Jeg har to jobber, der den største og viktigste er en daglig jobb for en kulturinstitusjon. Jeg synger i et rockeband, men har også store interesser i revy/teater og internettrelaterte ting. Jeg er den klassiske "good guy" som har stor respekt for andre medmennesker (deriblant kvinner) og ender ofte opp som den står igjen uten partner på slutten av kvelden. Jeg er ikke bitter for dette, det er bare en oppsummering av livet mitt. Jeg foretrekker partnere som respekterer meg tilbake, ikke bare for et godt knull (selv om jeg er ganske så sikker på at jeg er det også )

Jeg var av den sjenerte typen i ungdommen, og det har også betydd mye for det voksne livet mitt. Jeg har bare hatt to kjærester i mitt liv, derav bare det ene forholdet som "seriøst". Det i seg selv gjør meg ikke spesielt nervøs eller usikker, ettersom det er et ganske så greit valg fra min side. Jeg er av den typen som ikke hopper på hver eneste mulighet som byr seg. Jeg hadde min del av klinings på videregående, og jeg møtte en stor kjærlighet i begynnelsen ab tyveårene. Det skar seg, og siden har jeg ikke møtt noen som har hatt samme "potensiale", om det er lov å si slikt. Jeg har vel strengt tatt ikke knyttet meg sterkt til noen fordi de ikke har hatt samme potensiale. Og de jeg har følt har hatt det, har ikke følt det samme overfor meg.

Jeg vet jeg høres sær nå, men jeg er virkelig ikke det. Tror bare jeg er for realistisk overfor meg selv. Jeg er bare veldig bevisst overfor hva jeg tror vil fungere eller ikke. Det har helt sikkert ført til at jeg har gått glipp av en god del gode opplevelser, men det er det lite jeg kan gjøre noe med, dessverre.

Jeg har ikke vært forelsket i noen på mange år, inntil jeg ble forelsket i ei 9 år yngre jente i fjor høst. Det slo meg sterkt og voldsomt. Hun kom som et sjokk på meg, men det var deilig, for hun beviste for meg at jeg ikke hadde satt for "høye krav". Det høres teit ut, men jeg hadde lenge fryktet at jeg hadde satt et krav til potensielle kjærester om at de måtte være Miss Norge-potensiale. Det var hun ikke, men var likevel et fantastisk flott menneske. Det var en lettelse. Selv om hun avviste meg brutalt og ufravikelig. Hun ville ikke ha meg, men hun hadde vært med på å bevise at jeg fortsatt var et menneske av kjøtt og blod.

Nå er mitt eneste ønske å treffe i ei jente med humor og varme, ei som jeg kan kødde med, men som likevel forstår nødvendigheten av å være tilstede. Ei som liker personlighetssterke, men snille gutter med markeringsbehov...

[Annie]

Funnet noen enda?